Følelser og snowboard

Det er vanskelig å beskrive følelser, men det betyr ikke at man ikke kan prøve. I sted kommenterte jeg hos Hjorten og skrev at jeg ble glad langt inni hjertet, det slo meg at det nok strengt tatt ikke er slik man uttrykker seg når man snakker til menn man ikke kjenner. Men, for meg er det to ulike følelser, glad, og glad langt inn i hjertet. Lengre inn liksom. Vel, herregud, dere ser vel også at dette ikke går.

I tillegg leste jeg hos Børge King om følelsen saudade og prøvde å sette meg inn i den, der den ligger mellom lengsel og vemod, men er ikke sikker der heller, om jeg har den.

Jeg leste hos Vampus, om hennes følelser for ungdommene i København og tenkte på mine egne forsøk på å beskrive hvordan det kan skje at man vil føle den slags spenning.

Men mest tenkte jeg på at hvis jeg skulle gjøre det jeg egentlig syns så burde jeg kommentere litt forsiktig der, prøve å nyansere. Men stemningen føltes så streng, jeg orket ikke. Så jeg ble glad for at Viamag gjorde det. Noen ganger er det vanskelig å få til en samtale, hvis ståstedene og formen er for langt unna hverandre.

Det er så mye følelser og så lite snakk om dem

Og hver gang jeg prøver å skrive om dem så går jeg i mine egne feller av kliss. Mange av ordene jeg trenger er ødelagt av kliss, det irriterer meg. Hvordan kan jeg skrive at å se på snowboard gir meg en følelse av frihet uten at du (og jeg selv, enda verre) får lyst til å kaste opp? Det høres ut som noe et dårlig reklamebyrå har funnet på.

Kan det være at jeg har utviklet meg til en parodi på kvinnen i Vigdis Hjort nye roman, en kvinne som vender opp og ned på alle beveggrunner og følelser og bare har godt av å bli styrt rett inn i armene på en snekker som har rene rett-frem-følelser av den typen jeg selv har når jeg graver ned en krokusløk eller lager mat?

Så, i alle fall. Det jeg egentlig ville si

I går var jeg i Midtstubakken og så på snebrettrenn, det liker jeg veldig godt. Men hvorfor? Det var det da. Det er vanskelig å få fatt i, men det ligger nok i den leia at de gjør skumle, fiffige triks i en kultur som gir meg assosiasjoner til rock og dermed også sex, til fare og frihet. Snebrettkulturen signaliserer også noe med å være ny, leken, ikke ha rigide regler, ta vare på de som er i kjømda.

Her er de små, han første er 13 og han som vant.

Men visst, det er et kommersielt sirkus like godt som et annet skirenn, de har stygge klær og omgir seg med teite puppedamer, så jeg velger nok det jeg vil se.

I alle fall. Der sto jeg, på det aller beste stedet, og fikk den deilige følelsen av forventning når kjøreren kommer nedover unnarennet, og den deilige følelsen av ååh når de hopper og trikser.

Terje Håkonsens verdensrekord 9.8 m på fredag.

Som Strekke her blir jeg også fysisk påvirket, jeg kjenner opplevelsene i kroppen. Jeg lurer på hvordan andre har det.

Og så ville jeg jo ta bilder, og jeg tok noen. Men man må velge, fotografere eller full opplevelse, så det ble mest det siste.

Han her måtte fikse noe øverst i pipen og rappellerte nedover den tettpakka sneveggen. Bare ordet rappellere er jo tøfft.

Her står Terje Håkonsen før sin siste runde, jeg vet ikke om han prøver å sikte seg perfekt inn på noe eller om han stirrer nedslaget i senk. Han sto der hvertfall en stund.

Jeg så kronprinsen med en unge på armen. Kan du si at du er ett hundre prosent upåvirket? Ikke jeg.

Til slutt lekte ungene i bratta og det var fyrverkeri som sikkert ikke er så fint her, men som var finere enn det somkongen fikk forrige helg, det hadde fargepulver i seg dette.