Mitt skip er lite
Det fins noen ting som er for vanskelige, ting jeg ikke kan klare.
"Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer."
Jeg er ikke en ateist i bevegelse, jeg er ikke en urolig ateist, jeg er en avklaret ateist.
Jeg har møtt mennesker som holder det opp som argument: men ber du, hvis du er i nød? Og skulle man svare et bekreftende ja på det så holder de pekefingeren triumferende opp,
aha - du tror, egentlig, innerst inne.
Bare et lite menneske, som av og til er i stor nød.
En av de teite samtalene jeg hadde 8. mars i år var om vi kommer til å rope pappa og ikke bare mamma om noen år, når vi er i de vanskeligste tider. Jo, jo, men såklart.
Jeg syns det er mer interessant at vi roper. Inni oss. Mamma, pappa, gud. Hjelp meg den som kan? Hvis alt butter, da er vi nok nede på botn i alle assosiasjoner, alt vi har lært om hvem som kan hjelpe. Det er ikke rart vi griper til gud, begrepet.
Jeg så på tv at L.Cohen også ber, selv om han ikke tror han heller.
Han sa,
- Jeg tror ikke på noen versjon av gud. Det hender jeg har et sterkt behov for å be. Til hvem ber jeg? Tør ikke vite, eller beskrive.
Den mening jeg måtte ha om det har jeg liten respekt for.
Generelt har jeg liten respekt for meningene mine, særlig denne.
Og du vet, rett bak hjørnet bor fornuften. Hva sier den? Å fornuften, den sier sånn som alle fornufter sier. Den samme gamle plata. Herregud, så lei jeg kan bli av fornuften.
Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer.
"Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer."
Det hender en sjelden gang at jeg ber
Og nå vil jeg rydde en sak av veien: jeg er ateist.Jeg er ikke en ateist i bevegelse, jeg er ikke en urolig ateist, jeg er en avklaret ateist.
Jeg har møtt mennesker som holder det opp som argument: men ber du, hvis du er i nød? Og skulle man svare et bekreftende ja på det så holder de pekefingeren triumferende opp,
aha - du tror, egentlig, innerst inne.
Men neida
Ingen skaptroende her.Bare et lite menneske, som av og til er i stor nød.
En av de teite samtalene jeg hadde 8. mars i år var om vi kommer til å rope pappa og ikke bare mamma om noen år, når vi er i de vanskeligste tider. Jo, jo, men såklart.
Jeg syns det er mer interessant at vi roper. Inni oss. Mamma, pappa, gud. Hjelp meg den som kan? Hvis alt butter, da er vi nok nede på botn i alle assosiasjoner, alt vi har lært om hvem som kan hjelpe. Det er ikke rart vi griper til gud, begrepet.
Jeg så på tv at L.Cohen også ber, selv om han ikke tror han heller.
Han sa,
- Jeg tror ikke på noen versjon av gud. Det hender jeg har et sterkt behov for å be. Til hvem ber jeg? Tør ikke vite, eller beskrive.
Den mening jeg måtte ha om det har jeg liten respekt for.
Generelt har jeg liten respekt for meningene mine, særlig denne.
Jeg fremstår ikke som så ydmyk som L.Cohen
Det hender livet ter seg sånn at jeg ber. Det er et rop som omformes til en bønn, det er en erkjennelse av at dette er så vanskelig at jeg kan ikke se hvordan jeg skal klare det. Jeg klarer det ikke, selv. Antakelig klarer ingen det.Det er et uttrykk for fortvilelsen
Det betyr ikke at jeg tror noen kommer og hjelper. Det er det å erkjenne maktesløsheten, for meg selv også.Og du vet, rett bak hjørnet bor fornuften. Hva sier den? Å fornuften, den sier sånn som alle fornufter sier. Den samme gamle plata. Herregud, så lei jeg kan bli av fornuften.
Men takk gud likevel, for fornuften
Så. Jeg skulle ønske at noen kunne YouTube opp Bertine Zetlitz tandre versjon av Jeg er en seiler. Den er på Frelsesarmeens coverplate fra for 7 år siden. Jeg hørte masse på den da, jeg kom på den igjen her om dagen. Plata er like fin selv om bildet til Frelsesarmeen har fått seg en ripe siden sist. Sånn er jo alt i livet. Ingenting er entydig.Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer.
innlegg av fr.martinsen på
19:26
8 Kommentarer:
Så gjenkjennelig!
Finfin post, fr. martinsen!
Takk. Det ble jeg ekstra glad for.
Jeg tenkte ingen kom til å si noe.
Nydelig post. Tankevekkende. Kjente meg visst igjen.
Fint skrevet. Vi er flere som slett ikke tror, men som av og til kunne ønske oss noen til å hjelpe oss. Og da vender vi oss i de retninger vi har hørt om.
Jeg tror (på mitt eget (en)vis), og jeg tror mange glemmer at det er mulig både å tro, å ikke tro, å være et religiøst menneske uten å tro, og ikke minst å tro uten å være særlig hva skal man si, åndelig av seg. Livet er litt mer nyansert enn kristen/-ikke kristen.
Sangen er forresten nydelig, jeg liker både teksten og melodien og samspillet mellom dem. Tidens skiftende bølge.
Bertine Zetlitz synger den sangen så sinnsykt fint. Jeg satt og tenkte lenge i går for å finne riktig ord som kan beskrive det, men jeg var ikke fornøyd med det jeg fant.
Og teksten ja,
Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Ingen har lagt den ut på YouTube i dag heller... Den bør høres, ikke bare beskrives.
Jeg tror. Og jeg tviler. Iblant kjemper jeg med de dype spørsmålene, og iblant gir jeg blaffen. Men det er vel som en vis mann sa at "tro og tvil, lik lys og skygge, kan finnes i et menneske samtidig".
Ellers hørte jeg en gang et fascinerende foredrag titulert "En kristendom uten religion" av den italienske filosofen Gianni Vattimo, om kristendommen i lys av Nietzsche og nihilismen (som er hans felt). Like fullt erkjenner han at han tror, eller "jeg tror at jeg tror" (Credere di credere) som han sier selv.
Jeg merker han har truffet en nerve der.
Dessuten ville jeg bare takke for en fantastisk fin og personlig post. Gjorde godt å lese den.
Eh.
Hva er ordet for hvordan hun synger den?
Skjørt er et ord som betyr litt gal. Som tynt tynt porselen, som man kunne være forsiktig med?
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden