Jeg gidder ikke være redd
Drit i pepperspray, drit i drosje hjem,
følge av venninner, lite øl og redsel.
Dette gidder ikke jeg å rydde i, dette er ikke mitt rot folkens. Hey! Kom og ordn opp her. Noen. Jeg skal nok passe meg,
men redd gidder jeg ikke være.
Hva er sjansen for å bli overfallsvoldtatt?
Hva gjør det med kvinner at de er redde?
Hva gjør det med samfunnet at kvinner er redde?
Som mange har pekt på, ingen trenger si til kvinner at de skal passe seg, vi vet det: vi passer oss. Kvinner trenger ikke føle seg redde, det gjør ikke godt for noen.
Så enkel er verden kanskje ikke, men min individmedisin smaker bedre enn den som foreslås for tiden.
Det er så mye snakk om redsel.
Og jeg tenker bare, jeg er ikke redd - hvorfor er jeg ikke det da?
Det er selvfølgelig arrogant av meg å si til den redde at den ikke skal være redd. Poenget er at jeg tror ikke det er lurt av oss å lulle oss inn i redselsmuligheten og bli med på ideen om at vi har mye å frykte.
I følge statistikken har vi fortsatt mest å frykte hjemme,
alle sammen, bortsett fra hvis du er ung mann. Det er hjemme kvinner voldtas og slås og drepes, det er voksne barn som slår de gamle foreldrene sine, ikke narkomane på gata. Hvem dreper hverandre, det er de kriminelle, fulle menn, psykisk syke menn og menn som blir forlatt. Sånn roughly.
Og hvordan lar vi det påvirke hva vi tillater oss å gjøre ute i gata?
Det er bedre å gå på gata å føle seg sterk og arrogant enn redd.
Det er en bedre følelse. Gjennom årene har jeg lært en del om hvordan det lønner seg å se ut, og dermed hvordan det lønner seg å føle seg. Jeg tror jeg skrur av og på sånne følelser uten å tenke så mye over det, heldige meg.
Når jeg går til og fra jobb kan jeg gå på ulike måter, sose tankefult av gårde, marsje energisk. Men er jeg i en situasjon som fordrer mer årvåkenhet så skrur jeg automatisk på mer av årvåkenhet og mer energi.
Jeg har en radar på som scanner området rundt meg, hørsel, syn.
Det er ikke det at jeg går og tenker på farereduksjon, jeg kan tenke på noe annet samtidig mens jeg radarerer. Og jeg føler meg som regel helt trygg.
Jeg ser ikke søt ut, snill ut, ikke noe som likner på det. Menn snakker ikke til meg, gjør de det hever jeg øyenbrynet litt og går videre uten å snu meg. Jeg snur meg ikke, men jeg lytter likevel.
Poenget er at fryktløsheten skaffer meg frihet. Jeg begrenser meg på enkelte gater, kanskje jeg skrår over veien, men jeg tenker ikke over det, det er automatisert, på denne måten går jeg alene hjem klokka 4 om morran uten frykt.
Det er ikke bra at jeg har måttet lære meg disse strategiene, men jeg har det. Og jeg føler meg bedre enn den redde.
Og fuck you mann som aldri har tenkt over dette, som er så upåvirket av din sterkhet at det ikke slår deg at jeg har lært meg strategier. For å føle meg helt ok her jeg går og tar i bruk byen, som er min, drikker ølet mitt og har det godt.
En felles 8.mars-blogg: 0803
følge av venninner, lite øl og redsel.
Dette gidder ikke jeg å rydde i, dette er ikke mitt rot folkens. Hey! Kom og ordn opp her. Noen. Jeg skal nok passe meg,
men redd gidder jeg ikke være.
Hva er sjansen for å bli overfallsvoldtatt?
Hva gjør det med kvinner at de er redde?
Hva gjør det med samfunnet at kvinner er redde?
Som mange har pekt på, ingen trenger si til kvinner at de skal passe seg, vi vet det: vi passer oss. Kvinner trenger ikke føle seg redde, det gjør ikke godt for noen.
Så enkel er verden kanskje ikke, men min individmedisin smaker bedre enn den som foreslås for tiden.
Det er så mye snakk om redsel.
Og jeg tenker bare, jeg er ikke redd - hvorfor er jeg ikke det da?
Det er selvfølgelig arrogant av meg å si til den redde at den ikke skal være redd. Poenget er at jeg tror ikke det er lurt av oss å lulle oss inn i redselsmuligheten og bli med på ideen om at vi har mye å frykte.
I følge statistikken har vi fortsatt mest å frykte hjemme,
alle sammen, bortsett fra hvis du er ung mann. Det er hjemme kvinner voldtas og slås og drepes, det er voksne barn som slår de gamle foreldrene sine, ikke narkomane på gata. Hvem dreper hverandre, det er de kriminelle, fulle menn, psykisk syke menn og menn som blir forlatt. Sånn roughly.
Og hvordan lar vi det påvirke hva vi tillater oss å gjøre ute i gata?
Det er bedre å gå på gata å føle seg sterk og arrogant enn redd.
Det er en bedre følelse. Gjennom årene har jeg lært en del om hvordan det lønner seg å se ut, og dermed hvordan det lønner seg å føle seg. Jeg tror jeg skrur av og på sånne følelser uten å tenke så mye over det, heldige meg.
Når jeg går til og fra jobb kan jeg gå på ulike måter, sose tankefult av gårde, marsje energisk. Men er jeg i en situasjon som fordrer mer årvåkenhet så skrur jeg automatisk på mer av årvåkenhet og mer energi.
Jeg har en radar på som scanner området rundt meg, hørsel, syn.
Det er ikke det at jeg går og tenker på farereduksjon, jeg kan tenke på noe annet samtidig mens jeg radarerer. Og jeg føler meg som regel helt trygg.
Jeg ser ikke søt ut, snill ut, ikke noe som likner på det. Menn snakker ikke til meg, gjør de det hever jeg øyenbrynet litt og går videre uten å snu meg. Jeg snur meg ikke, men jeg lytter likevel.
Poenget er at fryktløsheten skaffer meg frihet. Jeg begrenser meg på enkelte gater, kanskje jeg skrår over veien, men jeg tenker ikke over det, det er automatisert, på denne måten går jeg alene hjem klokka 4 om morran uten frykt.
Det er ikke bra at jeg har måttet lære meg disse strategiene, men jeg har det. Og jeg føler meg bedre enn den redde.
Og fuck you mann som aldri har tenkt over dette, som er så upåvirket av din sterkhet at det ikke slår deg at jeg har lært meg strategier. For å føle meg helt ok her jeg går og tar i bruk byen, som er min, drikker ølet mitt og har det godt.
En felles 8.mars-blogg: 0803
innlegg av fr.martinsen på
18:26
14 Kommentarer:
jeg er mann og jeg er snill. Så det så. Nemlig.
Jepp!
Jeg syns det var en flott post fr.martinsen. Har kommentert den i egen blogg (men er ikke det litt rart at det ikke kommer trackback? - er det ikke det det heter)
Hurra!
Jeg blir så glad når jeg leser dette!
Se forøvrig kommentar lagt i 0803-innlegget ditt.
Som Trond sier over her: Jeg er mann og jeg er snill. Så det så. :)
Enig med du! Jeg merker at de siste ukenes oppskjørta stemning angående voldtekt osv ikke egentlig berører meg på den måten at jeg blir mer redd. Jeg syns det er for jævlig at sånne ting skjer og at man nesten må be om unnskyldning for å ville være selvstendig og uredd nok til å GÅ HJEM og at det er litt dritt å være kvinnen i gata for tiden. Men, jeg er ikke mer redd en vanlig, heller ikke mer forsiktig for jeg er forsiktig fra før. Jeg gjør det jeg kan gitt at jeg faktisk insisterer på å gå hjem, uansett. Det er så deilig å føle at så enkelt er dette for meg. Så befriende, å være den kvinnen ejg er, på vei hjem alene fordi ejg vil hjem nå! :-)
Takk alle,
Sissel: jeg vet ikke, jeg er ikke stø på trackbackspørsmål dessverre.
Det kommer når jeg lenker til meg selv, ikke når Sonitus gjør det f.eks.
Kan bare si meg enig, både med deg og Othilie over her. Jeg er som person lite redd, og er ikke mer redd nå enn før. Men det jeg merker, er at jeg er litt redd og ganske så påpasselig i forhold til datter på 15. Hun må ringe og si at hun har kommet fram når hun drar ut alene osv. Hun får heller ikke gå alene sent om kvelden.
Jeg har ellers alltid ment/tenkt at dersom man signaliserer redsel vil man kanskje også lettere bli utsatt for ting.
En datter eller sønn på 15 har jo mye å lære før hun eller han kan bevege seg i alle sammenhenger, jeg husker at jeg innimellom kom på ting som: har jeg husket å lære deg at husholdningsting som formfett kan være livsfarlig å tro er ufarlig rus?
Og apropos mat, denne saken ligger jo i samme versjon men med andre kommentarer på 0803-bloggen (lenke nederst i denne posten) og det slår meg nå at jeg nettopp har sammenliknet en voldtektsmann med en fet saus, ha ha.
Hvorfor sier du "fuck you mann som ikke har tenkt (..)"? Det behøver ikke påvirke dine valg om den slemme/snille mannen du passerer på gata tenker sånn eller slik om hvorfor du benytter din rett til å bevege deg fritt?
For øvrig bifalles posten, til tross for nylig uenighet om renhold osv. :-)
Jeg mener flere menn må begynne å diskutere kjønn, også menn som ikke er voldelige.
Det er svært korttenkt av mange menn å ikke se at de er påvirket av kjønnsroller, her eksemplifisert ved mannen som går på gata og ikke ser at han er mann, ikke bare menneske.
OK. Du mener at menn skal tenke på hvilken "virkning" de har på (i dette eksempelet) kvinners følelse av trygghet eller mangel på dette?
Det som gjør dette vanskelig for mange menn er at kontaktflaten mot aktuelle overgripere er lik null. Jeg er 100% sikker på at dem jeg snakker med ikke er i kategorien potensielle volds- eller voldtektsmenn. Alle er ensidige i sin fordømmelse av slike overgrep. Vi har kort og godt ingen arena å bruke for denne type meningsytringer. Og om vi ikke trår rett så beskyldes vi snarere for stakkarsliggjøring av kvinner.
Vi kan jo ikke akkurat bli bedt om å oppsøke miljøer vi ikke kjenner for å ta fronte holdningen vår heller?
Nei, men for å fortsette denne samtalen på en forsøksvis rolig og saklig måte:
Da du skrev en kommentar på en annen post her inne og reduserte mitt poeng til en platt kommentar om hvem du syns det ville være tenkbart for deg å ligge med av de to kvinnene jeg nevnte i posten min, da bidro du til en aksept til å se på kvinner som et objekt for menn.
Det er mulig å både snakke og skrive om sex og hvem man har lyst til å ligge med, men i en del tilfeller virker det ikke bare platt men føyer seg inn i en tradisjon som jeg da mener menn bør vurdere nærmere.
Åja, nå demrer det såvidt.Jeg skrev en potensiell beklagelse borte hos Hjorthen. Men sier det ordentlig her: Beklager!
Det blir dessverre en del mer undertekst enn jeg tenker over innimellom. Jeg mente med den kommentaren (hvis jeg ikke husker feil) å karrikere over den type tenkning. Så jeg mente vel å indikere noe om "alt til sin tid", i påvente av at noen skulle komme innom den posten og faktisk gi uttrykk for den type holdninger. Så ble det visst for dårlig formulert. Jeg vet at jeg blir feiltolket innimellom og er derfor litt mer forsiktig med å kommentere for tiden. Noen av de andre bloggerne blir forstått som ironiske hele tiden, mens jeg kanskje veksler litt for mye.
Så beklager igjen. Jeg får si som Trond øverst her at jeg faktisk er snill og sånn. Jeg bare virker teit litt for ofte. :-)
Fr.Martinsen, det er en balansegang det der med å huske å si fra om de viktige tingene til 15-åringene, og å ikke si dem for ofte - det siste kan jo fort skje når man glemmer at man allerede har sagt det...ifølge min datter HAR jeg allerede sagt det meste.
Min egen mor kom ikke med så mange advarsler, det var en liten by og en litt annen tid - hun var en mild og vennlig dame, men en gang så hun strengt på meg og sa: Du husker vel alltid på hvor du skal sparke hvis en mann prøver å antaste deg! Det har jeg aldri glemt...men heldigvis aldri fått bruk for!!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden