Vigdis Hjort og Roland Barthes

I går skrev jeg om å lese avisen (om Hjort bl.a)
i dag leser jeg bok (Hjort bl.a)

Og jeg ser jo nå at overskriften ikke kommer til å holde det den lover for den som googler seg frem hit i jakt etter stoff til litteraturstudiet: sorry. Vi må leve med jåleriet både du og jeg.

To bøker leser jeg nå, dvs. egentlig flere, men nå leser jeg to. Leste, Vigdis Hjort gjorde jeg akkurat ferdig, Roland Barthes tanker om fotografiet leser jeg fortsatt i, den er tung.

Roland Barthes og Vigdis Hjort

Jeg skal komme tilbake til Barthes en annen dag.
Hjulskiftet til Hjort er den Hjortboka jeg har likt best.

Jeg har alltid likt henne, i intervjuer, den type kvinne hun viser seg frem som der, den type forfatter hun insisterer på å være,
uredd for de forvekslinger som folk alltid vil gjøre mellom forfatteren og figurene.

For meg virker Vigdis Hjort som en person som tør stå på melkerampa og løfte på skjørtet og vise rompa og stikke fingeren i nesen og tenke at hun driter i hva de andre syns.

Og jo så klart har hun mer å vise frem enn rompa og fingeren, men det er befriende likevel, med uredde folk, der resten av gjengen på slektsstevnet sitter ved kaffebordet og kniper knærne sammen.

Alle som har villet vet at Hjulskift handler om en kvinne som tar en klassetur ned til en bilselger hun treffer i en campingvogn på Notodden Bluesfestival.

Hun får spørsmål å tenke på, jeg siterer

"Er det så viktig å forholde seg til Ibsen som forlagsmannen nå bedyrer i sin Hødnebø-sofa? Er det slik forskjell på dem som leser Ibsen og dem som ikke leser Ibsen? Og hva skulle forskjellen bestå i? Når de fleste av dem som leser Ibsen på skolen eller ser Ibsen på teater, ikke forstår hva de ser?

Og av dem igjen, for hvor mange er det at teateroppsetningen av Lille Eyolf får innvirkning på deres liv?

Og kunne den innsikt som finnes hos Ibsen og som kan vinnes ved å lese ham, tenker Louise, lett forbauset over sin egen argumentasjon, vinnes på andre måter? Er den erkjennelsen som finnes i bøker bare tilgjengelig gjennom dem, eller fantes den nettopp i utgangspunktet, ble ervervet i utgangspunktet og så skrevet ned, så man altså kan vinne den, ikke ved å lese, men for eksempel ved å leve?

Jo, jo. Men den gleden hun stadig nevner, i møte med det formulerte, den triumfen hun stadig kommer tilbake til, i Picassos strek, i Mozarts små orkesterverker.
Jo. Det er en gave. En nåde. Akkurat som kjærligheten."

Mens Barthes, som prøver å finne ut nøyaktig hva som betyr noe når han blir berørt av et fotografi. Dessverre er det slik, sier Barthes, at jo mer overbevisende et fotografi er, desto mindre kan jeg si om det.

Et Barthes-sitat

"Det jeg kan sette ord på, kan egentlig ikke treffe meg. Den manglende evnen til å benevne er et godt symptom på uro. Mappelthorpe fotograferte Bob Wilson og Philip Glass. Bob Wilson griper meg, men jeg klarer ikke å si hvorfor, det vil si, hvor det er ved ham som griper meg: er det øynene, huden, måten han holder hendene på, tennisskoene?

Virkningen er sikker, men umulig å lokalisere, for den finner ikke frem sitt tegn, sitt navn; den er knivskarp og allikevel lander den i en dunkel sone i meg; den er intens og samtidig dempet, den skriker lydløst. En underlig selvmotsigelse: et flytende lyn."

Så sånn henger de to forfatterne sammen for meg i kveld. Hva kan vi formulere, hva kan jeg klare destillere ut om hva og hvorfor, betydning - hvor kommer den fra, jeg er svimmel.

(Og det er ikke fordi jeg har drukket mer enn to glass vin på en torsdag (nede i kommentarfeltet))

Vigdis Hjorts aller første post i bloggen hennes passer usedvanlig godt i dag. Jeg har klikket innom der i ukesvis, ventet på post nr 2.