Datarock, verden, meg

Bergens-elektro-pop-guttene Datarock dukker ofte opp på utenlandske musikksider for tiden. I kveld leser jeg på den amerikanske bloggeren Brooklyn Vegans side at de har inngått avtale om å distribuere debutplata DATAROCK DATAROCK overalt fra mai av.

Jeg så Datarock på by:Larm i Bergen for to år siden, og det var kjempemorsomt, men det er mulig det bare var fordi de hadde verdens morsomste korerekke med, med han Stockhaus,
hvor er det blitt av ham og plasterbrillene hans, og en blåserekke.

Men husker jeg dette eller kan jeg ha drømt det,
det er jeg ikke helt sikker på, jeg orket ikke bla meg lengre enn google-side 3 på let etter bevis.

Jeg prøvde meg på Datarock-konsert på Parkteatret for et års tid siden, men det var uten alle raringene og mer kjedelig.

Dette er en litt ekkel ting å innrømme, for gjør det meg egentlig noe anderledes enn de som står og vifter med flagg i Sapporo?
Når jeg spaner rundt på musikksider i London og New York og ser en liten norsk musikkgruppe så blir jeg glad.
Og nesten rørt. Er jeg nasjonal-sjuk?

På MySpace-sida til Datrock ser vi turnèlista for våren, en rørende blanding av Houston, Austin, Chicago, Grieghallen, Samfundet, Folken, Rockefeller, San Francisco, Philadelphia og Brooklyn.

I verdens rikeste land

Vi bor i verdens rikeste land, vi koster utdannelse på hele gjengen, likevel går en god prosent av oss rundt som tullinger,
hva kommer det av?
Vi bor i et av verdens aller beste land, vi har det faen så godt,
og folk legger ikke merke til det en gang.
Vi syter og klager og tror maten er dyr og når Carl sier at vi har
3. dyrest bensin i Europa så sier journalisten bare åja.
Hva er galt med folk? Av og til blir jeg så samfunnsmismodig.
Det var bare det. Jeg tror jeg må gå og legge meg.

Portishead spilte live

Det var i går kveld på en liten bar i Bristol, det er to år siden sist.
Det har vært snakk om innspilling av en ny plate i et par år,
og det er ti år siden forrige.

Adrian Utley og Geoff Barrow fra trioen Portishead spilte i baren, dvs, slik jeg forstår det så var Geoff dj der, så spilte de to noe live.

Etter noen coverlåter begynte de på Wandering Stars, og Geoff tok opp mik-en og spurte om det var noen der som kunne synge,
og så kom Beth Gibbons opp på scenen. Hun hadde betalt i døra,
de kjente henne ikke igjen.

De spilte to sanger, den andre var så ny at den ikke har fått navn. Det skriver Geoff Barrow på MySpace-siden til Portishead i dag.

Grumpyman tok bilder.

Av googlinga på Portishead i ettermiddag har jeg nå lært at Portishead også er et sted utenfor Bristol og at Portishead var eksponenter for trip-hop,
the Bristol sound

Jeg tror denne saken opprinnelig kom fra GrumpyMan, men jeg fikk ikke opp siden hans.
Den er referert til på Pitchfork.



En gammel Beth Gibbons-favoritt, Mysteries.

God knows how I adore life
When the wind turns on the shore lies another day
I cannot ask for more
And when the timebell blows my heart
and I have scored a better day
well nobody made this war of mine

og flere vers

Rødhette og de

Jeg aner ikke om forestillingen på Soria Moria er no bra, og jeg har ikke noe unge å vise for meg for tiden, men det gir meg en anledning til et par Roald-Dahl-sitater.

Han har lagd to lange rim med remakes av Rødhette og Ulven
og så Tre Små Griser.

I Roald Dahls Rødhette trenger hun ingen jeger til å hjelpe seg,
hun paffer ned ulven selv, slik går slutten av rimet:

Hun trakk fra trusa en pistol
og skjøt ham ned i mormors stol.
Tre uker gikk - på morgenvandring
traff jeg vesla - for forandring!
Jeg sto der og ble ganske paff,
for Rødhette var blitt så raff!
Slett ikke mer av rødt og hette!
Hun stanset, lo, så sa hun dette:
"Jeg ser du ser på pelsen min
av ragget, vakkert ulveskinn."


Og så, i eventyr-rimet om De Tre Små Grisene kommer plutselig Rødhette og hjelper dem når ulven truer, for som de sier, hun er jo ulvevant fra før. Slik går slutten på dette rimet:

Fra trusa trakk hun, fort som før, pistolen sin og trykket av, og sikte gjorde hun nok bra. Ja, som en dyktig Robin Hood fikk hun drept ulven med ett skudd. Og i et vindu grisen lo "Nå var du jammen kjempegod!"

Men kloke griser bør forstå
at de må aldri stole på
folk fra de øvre samfunnslag!
Se Rødhette, hun har i dag
til bruk når hun vil være fin,
to pelskåper av ulveskinn.
Og dessuten - hva verre er:
en BAG AV EKTE SVINELÆR.

Slik blir det når Roald Dahl feminister opp eventyrene.

Ungdom og alkohol

Jeg må på alle måter advare mot denne posten.
Jeg kommer til å moralisere, du kan komme til å syns at jeg snakker som om jeg vet best.

Jeg syns jeg vet best

Og hva verre er: dette er på tross av all statistikk og allment anerkjent forskning og fornuft. Og posten blir lang.
Så du kan stoppe når du vil, og jeg,

Jeg syns du skal kjøpe alkohol til barnet ditt

I går kom "gladmeldingen" om at tenåringsforeldre blir enda mer restriktive med å kjøpe alkohol til egne barn under 18 år. Det er Vinmonopolets kampanje mot langing til mindreårige som fører frem.
- Denne holdningsendringen er ytterst gledelig. Vi vet at ungdom som får alkohol av foreldrene drikker mer enn annen ungdom.
Derfor er det viktig for oss at foreldrene respekterer aldersgrensene, sier informasjonssjef Halvor Bing Lorentzen i Vinmonopolet.

Så, jeg syns altså motsatt

Denne statistikken om at ungdom som får alkohol av foreldrene drikker mer kommer stadig frem, og jeg får tro statistikken.
Men, det er jo også et poeng hvordan man drikker den alkoholen man drikker. Og hva som skjer mens man gjør det. Og så kan det jo være individuelle forskjeller inad i statistikken, at det er ulike årsaker til hvorfor foreldre kjøper øl til ungdommen sin, og at dette slår ut i hvor mye den enkelte ungdom i gruppen drikker.

Jeg kan godt ta et par forbehold selv først.
Det kommer an på hvem du er selv, hvem ungdommen er, hvilket miljøet den er i og hvor gammel den er.

Vi liker rus de fleste av oss

Som voksne mennesker klarer vi knapt å innrømme for oss selv at vi drikker for rusen, sammen med smaken. Men hvem lurer vi? Ikke den ungdommen som tester rus, samtidig som voksenholdningen i samfunnet er at det er best om ungdom ikke drikker i det hele tatt. Er det best om jeg ikke drikker? Det syns jeg ikke.

Da rusbrus kom på markedet

Da var det mange bekymrede folk i mediene. Hvorfor? Fordi smaken appellerte til jenter som ikke liker øl. Det var altså ikke at de drakk for mye som var feil, men nå fikk en ny gruppe en smak som gjorde at de ville drikke. Fint for dem sier jeg, hvorfor skulle ikke jenter få drikke?

Læring gjennom erfaring

Den viktigste læringen kommer gjennom det man ser. Her i huset er det mest middager med vin og venner, og det skjer gjerne ikke noe villere enn at noen ler litt høyt. Eller forsåvidt, her i huset er det vel mest vin til middag, eller jeg som sitter og skriver foran skjermen med ølboks. Jeg tror mye er lært gjennom stille forventning.
Det som gjennomsyrer min forventning er nok at jeg regner med at man har kontroll.

Et pussig lite diskutert dilemma

Foreldre aksepterer at de fleste ungdommer begynner å drikke før de blir 18. Men foreldrene skal ikke kjøpe alkohol til sin ungdom.

Hvem skal da kjøpe alkoholen?

Til hvem skal hun komme i et avhengighetsforhold for å få øl,
en to år eldre venninne, en fire år eldre gutt? Makt og hierarkier påvirker oss alle, også 17-åringer.

En nabo sa til meg at hennes 16-åring kom med bærepose med øl hjem og bar ned i kjelleren, hun lot som hun ikke så det. Hun hadde signalisert til ham en gang at hun visste hva som foregikk. Men hun anerkjente det ikke, og de snakket ikke om bruk av alkohol.

Men hvis du ikke snakker med ungen din om alkohol,
hvor skulle han ellers lære det syns du? Det er et for viktig tema til å overlate det helt til skolen.

Det er forresten sørgelige greier at all informasjon om sex og alkohol har et så negativt utgangspunkt? Ikke drikk (for det er stort sett det man sier), ikke bli gravid, bli smittet av sykdom, sett grenser rundt kroppen. Poengene kan være greie i seg selv,
men kan man ikke få lov til å kysse før man blir overøst med problemene det å være et seksuelt vesen kan føre med seg?

Og hvorfor ter foreldre seg slik at det første barn må være redd for er om mamma og pappa skal få vite det? Det er ikke det som skal bestemme hvordan ungen min handler.

Jeg tåler alt

Det betyr ikke at jeg må få vite alt, alle har private områder. Men jeg kan ikke se at det å lære seg å omgås alkohol trenger å være en av dem.

Da ungen min ble ungdom prøvde jeg å gjøre dette klart, jeg tåler (nesten) alle ting. Jeg ville ikke at jeg skulle være et hinder. Blir du gravid og ikke vet hva du skal gjøre så vil ikke jeg være den du gruer deg til å fortelle det til. Jeg vil helst ikke være et lodd på den vektskålen som drar ned, selv om ingen gleder seg til å fortelle noen som står en nær at en har gjort noe uklokt.

Så uansett,

Gravid og vil ha barnet, ikke ha barnet, homofil, flytte til Australia, spy i en grøft, operere brystene, stille til valg for Frp, bli kristen, hva slags overraskelser hun nå tror det skulle bli. Jeg tror jeg kan takle det meste.

Det eneste jeg advarte mot da hun var særs ung var narkoman, bommer du der slutter jeg på jobben og tar deg med på fjellet til en hytte, så kan vi sitte der noen måneder og grave i myra.

De drikker bare mer

Pussig regel: uansett hvor mye du gir dem så drikker de mer.
Det tror jeg ikke. De er vel omtrent som oss, de vil ha det gøy. Gir du dem 6 øl kan det jo hende de sper på.

Når det gjaldt alkohol hadde jeg en redsel, at mitt barn skullle miste kontrollen såpass at hun lå i en grøft og frøs ihjel eller at hun tok noen fatalt uheldige beslutninger.

Og for å unngå det er det kunnskap som gjelder

Noe kan man lære på egen hånd,
og spy i blomsterbedet skal de fleste av oss.

Men før min unge gikk ut i verden hadde jeg lært henne om alkoholstyrke. Hva er årsaken til at en halvliter, et vinglass og en shot er av den størrelsen, jo at de har omtrent like stor alkoholmengde. Og hun var en interessert elev, alle er jo interessert i hvordan ha det mest mulig gøy uten å kaste opp.

Hva skal du gjøre hvis man har drukket litt for mye?
Hvis du har drukket mye for mye?
Hun måtte lære om forsinkelsestid fra du drikker til rusen kommer.

Og kriseregelen da

Hva skal man gjøre hvis alt går galt? Ta drosje hjem til mamma.
Hva skal man gjøre hvis man har brukt opp drosjepengene? Ringe mamma og komme hjem likevel.

Hvor karrer jeg meg hvis alt går galt, hvis livet kommer rett i trynet? Da kommer jeg meg hjem og jeg regner med å finne trøst der eller i det minste å få være i fred.

Om tillit

Opp gjennom årene har jeg jo diskutert denne strategien med mange, de fleste er uenig. Og jeg kan være enig i at det ikke er en medisin som virker på alle. Men en ting gjør meg muggen,
veldig mange tar det for gitt at jeg ble ført bak lyset.
Mange fortalte meg at jeg var naiv.

Hva slags holdning er det til kommunikasjon?

Jeg vet godt at løgn forekommer. Jeg syns det er greit å sammenlikne med kjærester. Vi vet at utroskap skjer, vi vet at løgn skjer. Men hvordan skulle et forhold være hvis man tar det for gitt at man blir løyet til? Hvis man alltid er mistenksom?
Det betyr ikke at man er naiv. Man kan ha allminnelige antenner som fanger det opp hvis noe skurrer.

Så hvordan gikk det med oppdragelsen?

Omtrent som hjemme hos en venninne som lo av at hun hadde sagt til datteren at hun og kjæresten godt kunne ta den vinflaska som sto i kjøleskapet, og da hun kom hjem så var det mer igjen i flaska.

Foreløpig ser det ut som at vi drikker mer enn dem, de spøker med at de super formfett men spør mamma om hva hun syns om hasj.

En svømmeoppfinnelse

Dette er en litt intetsigende post som muligens er interessant for hobbysvømmere.

I to hele år svømte jeg gjennomsnittlig 2 km i uka. Og det er mye for en alminnelig mosjonsjente, jeg drev ikke med trening.
Jeg svømte for meg selv.

Selvskryt

Det med gjennomsnittlig 2 km i uka er ikke til å kimse av fordi hvis jeg var slapp en uke måtte jeg ta det igjen. Før jul kunne jeg svømme meg litt opp sånn at jeg hadde noe å gå på. Jeg skulle ønske jeg kunne snappe meg inn i et sånt modus igjen.

Men så

Etter en sommerferie der jeg plutselig hadde sklidd ut med 3 uker var det slutt helt brått. Jeg kjente etter hvor uendelig kjedelig det var å svømme frem og tilbake, frem og tilbake.

Jeg leste i VG nå at noen har funnet opp en mp3-spiller til svømmebruke. Det skulle jeg visst på den tiden. Jeg pleide å fantasere om at det skulle være mulig å tape fast den lille cd-spilleren i badehetta slik at jeg kunne lukke meg inne i min egen verden med svømmemusikk. Som ville vært mer energisk enn den jeg vanligvis hører på hjemme.

En annen sak

Jeg skjønner godt Christers irritasjon over samtalesvømmerne.

Der jeg svømte på Bøler Bad var det knapt samtalesvømmere,
men en god del gamle damer som sto i det varme vannet og snakket sammen. Og det gjorde de rett i. Men måtte de stå midt i bassenget? Slik at de ødela 3 svømmebaner. Ja det måtte de.

Hvorfor kan de ikke dele bassenget i to,
skille koserne og svømmerne?

Bildet viser meg som forsøker å sprette over en revmatiker.

Andre rare ting i sport.

Morgenstund med Tom Waits

Det var en fin kveldsstund i går, med Tom Waits på radioen.

I morres fant jeg denne videoen. Det er fra en gammel favorittplate, Red Hot + Blue, coversanger av Cole Porter. Her med Tom Waits og hans fantastiske moves.

Ha en fin formiddagsstund, her daler snøen forsiktig ned.
Jeg går ut og kjøper brød og vin.

Hvordan ser man det

En gang på Astrup-Fearnley-museet var jeg for tidlig ute til en åpning. Jeg orket ikke foreta meg noe så jeg bare sto rett opp og ned i det rommet der det skulle skje snart, og ventet.

Jeg gjetter alltid på folk mens jeg venter

Hvem er de, hva ser det ut til at de jobber med og sånt.
Jeg mener selv jeg er en rev på å plukke ut arkitekt-menn og universitetslærere på 65, men hva vet jeg, jeg kontrollerer jo ikke. På den annen side, det er lett.
Og det er ikke bare bred kordfløyel jeg tar det på.

Det er noe med måten rynkene har lagt seg

Den gangen på kunstmuseet så jeg en kvinne, tynn, det var noe med holdningen, rank, og hun har definitivt det nådige blikket.

Jeg tenkte det der er fru Astrup. Det der er den kvinnen hvis penger eier dette museet. Og slik viste det seg å være.

Og så brukte jeg resten av åpningen til å tenke på nøyaktig hva det var ved henne som fikk meg til å tenke at jeg visste det så sikkert.

Dette bildet har jeg hatt liggende lenge. Nøyaktig hva er det ved denne kvinnen som gjør at vi vet hun er en overklassekvinne?

Tom Waits-konsert på radio fredag

Opptaket er gjort i 2006 på en av konsertene han hadde i USA.
Det er på P1 klokka 22:05 du kan høre ham, NRK skriver bl.a:

- Sist han spilte i London (2004), ble konserten solgt ut på 30 minutter. Sikre kilder mener han kunne solgt 150.000 billetter til den konserten alene.

Det var der jeg var, kommer antakelig aldri til å slutte å nevne det.

Jeg må likevel si at jeg ble skuffet da jeg fant frem til artikkelen om konserten på nrk-sidene, for jeg trodde det var på tv det skulle være. Og jeg hadde gledet meg til å se ham også.

Men se på denne, og hør, sammenfatter alt

Fuckings små avgjørelser

Noen ganger blir jeg satt ut av små avgjørelser, som: skal jeg betale medlemsskap i år til Fortidsminneforeningen.

Hadde jeg hatt kategorier i denne bloggen ville jeg kategorisert denne posten under Livet altså.
Det viser seg frem i små, små avgjørelser.
Torsdag morgen 08:01.

Egenskapen formely known as kjønn

Jeg lager 8.mars-sak i dag.
Det gjør jeg fordi jeg leker at jeg er nettavis, og de pleier jo å varme opp til jul i månedsvis. Kan ikke dere klage på at jeg skriver 8. mars-saker i februar alt, så blir det litt mer ordentlig?

Hva! 8. marssak alt i februar, nei nei nei

Jeg så påskemarsipan i dag forresten. Er dere litt sinte?

Jeg tenker på for lenge siden, da vi fortsatt ble forbauset over at kvinner kan noe. F.eks spille fiolin eller være sjef for forlag.

Nå må journalister holde opp med å falle for pressemeldinger om at "første kvinne er ansatt som ..."
Dere blir lurt, og tror dere lager en fin-fin artikkel som bringer samfunnet fremover.
Men nei, vi vet nå det med at kvinner kan føre en hestehårsbue på en nydelig måte, det er bare reaksjonært å nevne det.

Gjentar jeg meg selv?

Ikke bry deg om det, jeg gidder ikke sjekke om jeg har skrevet dette i en gammel post, forrige 8. mars kanskje,
for i dag leker jeg at jeg er mann.

Men siden det bare er en lek så skal vi se hvor lang tid det tar før jeg tar det forbeholdet jeg alltid, alltid tar om fastlåste generaliseringer?

Allerede nå tar jeg det forbeholdet:

1. Når jeg sier at menn gjentar seg selv uten sjenanse så gjelder ikke det alle menn.
2. Jeg mener ikke at det er en biologisk egenskap ved menn at mange av dem virker for usjenerte når det gjelder snakking.

Jeg skulle ønske nettavisene kunne leke at de var fr.martinsen, så lot de være med å fortelle meg hvordan menn er, hvordan kvinner er, uten å ta forbeholdet.

Men det jeg egentlig ville si i dag var:
Ellers smarte kvinne-kolleger sender meg utrolig duste spøker der poenget er at menn er teite og kvinner lure, fatter ikke hva som går av dem, men denne:
Hør på denne, (teksten utvikler seg etterhvert).

Rot

Jeg vil ha rot. Overalt.

Herregud homo er så 90-talls,
bifil, hvem bryr seg om genre,
metroseksuell so last 5 minutes,
vi kan bare referere til egenskapen formely known as kjønn.

Gjenta etter meg

Herregud folk sier mye de kunne latt være med.

Det er flere fisk i havet, jeg har aldri likt ham egentlig, det går over. Det var fint at hun fikk slippe, dere møtes en gang. Du kan få et nytt barn, livet må gå videre. Kommer du deg ut? Ta en fottur.

Hvor vanskelig kan det være?
Kan jeg foreslå: Det var trist å høre.
For triste anledninger.

Hvis det er noe hyggelig som har skjedd kan du si:
Det var hyggelig å høre.

Det eneste som kan gå galt da er hvis du bytter om.
Jeg skal gifte meg! Det var trist å høre.

Moren min er død. Det var hyggelig å høre!

Ellers burde det der kunne være en grei huskeregel.

Tre dagbøker

Jeg har ligget til sengs med bok i dag også, og har lest ferdig "Tre dagbøker - en avskjed". Det er Ingmar Bergman og datteren Maria von Rosen som tar avskjed med kone og mamma, Ingrid.
Den er akkurat oversatt til norsk.

De tre skrev dagbok hver for seg, og far og datter har flettet dagboksnotatene sammen dag for dag i perioden hvor Ingrid får kreft og til slutt dør.

Det første som slår meg er noe som ikke handler om død, nemlig hvor mye livet er organisert og levd gjennom de daglige gjentakelsene. Det som nevnes i dagboka er for Ingrids del f.eks middagene hun lager, kyllingsgryter, sitronkylling, frikassè.

I dette intervjuet med Maria von Rosen kaller Ingmar Bergman dagliglivet for et korsett.

Ingmar skriver hvordan han har sovet, at de har delt en ispinne om kvelden, andføttessamtaler som er gode, noen ganger kontaktløshet.
Man, jeg, tenker meg livet til en Ingmar Bergman mer fylt av middager med fremmede, premierer å gå på, men her er det middag hjemme, kveldskonsert i en kirke i nærheten eller sofa med noe på fjernsyn, fangene på fortet, engelsk krim, kunstløp, ishockey-vm, Annie Hall, 4 bryllup og en gravferd.

Til trøst kan jeg nevne at Ingmar Bergman skriver,
"Vi ser Kieslowskis "hvite film". For raffinert for meg."

Ekteparets dagbøker er skrevet som stikkord for seg selv,
ikke for å bli lest.

Ingmar Bergman beskriver med knappe ord hvordan han klarer seg gjennom jobbdager, og hvordan han ikke klarer å se kona si sykne stadig mer.

- Iblant vet jeg ikke hvor jeg skal ta veien med all denne maktesløse sorgen. Men dagen går jo og det blir kveld.

Boken viser også hvor mye som er lukket i mange familier,
mellom ektepar også, ting man ikke snakker om.

Ingmar skriver "Vi sier til hverandre at vi må vise sorgen vår for hverandre uten å bli redde."

Men det gjør de ikke.
Han skriver også "Det skal bli deilig å ha henne hjemme hvordan det nå blir, bare vi mestrer vanskelighetene. (Jeg er litt redd, og Ingrid blir lei seg når jeg sier at jeg er redd for å stå der når hun, hvis hun, får smerter)."

Dette hvor mye hun skal være hjemme og på sykehus fører til konflikter mellom ekteparet.

Jeg blir forbauset over ting, hvordan de ikke ser hverandre ti dager helt mot slutten. Men hva vet jeg om hvordan det er å være i disse posisjonene, ingenting.

Jeg blir forbauset over at de er uenige om hvem som skal få være hos Ingrid når hun dør og hvordan til slutt ingen er det, de venter andre steder. Ingmar vil bevare det siste øyeblikket av følelse av kontakt med henne, Maria tror moren blir urolig av at hun er der.

Hva tror du?

Er det en regel at vi må kjøpe norsk grafikk og ramme det inn når vi blir 30? Eller skal vi fortsette å ha kart og plakater hengende oppe?


Men, forsåvidt.
Jeg skal kanskje bare jekke meg ned. For hvis jeg hadde hatt 25.000 så hadde jeg kanskje kjøpt et fotografi av Eline Mugaas.

Akkurat nå 12

Akkurat nå kom jeg hjem fra en handletur i byen.

Jeg er ikke en sånn shoppingjente

Men i dag tok jeg trikken til byen for å søke overfladisk moro.

Jeg kom hjem med bøker og, ja hvordan skal jeg si det.
Jeg er plaget med en eksklusiv smak. Jeg ender alltid med å nappe i det dyre plagget som er designersydd og stoffet er av god kvalitet og alt det der. Før jeg har sett på prisen.

Men jeg hadde ikke den antenna på i dag,
ikke i strømpebuksebutikken.
Så jeg fant frem den jeg skulle ha og da ekspeditøren spurte om hun kunne friste med noe av det som var på salg. Jo takk gjerne.
Og så valgte jeg den fineste og tok frem kortet og betalte.

Den hadde kostet 1719 kroner.
Jeg ante ikke at det fantes så dyre strømpebukser.
Flaks for meg at den var på salg ha ha ha ha.


Den er så fin at den ikke bare ligger i en pose men i en eske.

Fläskkvartetten

Jeg har holdt med den svenske stryke-jazz-techno-gruppa Fläskkvartetten i årevis. Jeg tror det må ha vært siden 1993,
da plata Flow kom.

Det er jo så vanskelig å snakke om musikk, sant nok. Men jeg kan jo godt prøve likevel. Fläskkvartetten har noen skeive strykekvaliteter, rolige jazzkvaliteter, samtidig som de er ganske elektronika-aktig.

It must be kärlek

I går kjøpte jeg den nye plata de nettopp har kommet med. Det er lenge siden jeg har blitt så musikkforelska som jeg er nå. Konserter kommer lett til meg, jeg forelsker meg lett i konserter.

Men de siste årene er det få plater som har kommet inn i huset og i hjertet. Jeg tror egentlig ikke jeg har vært forelsket i et helt album siden Beth Gibbons. (det varer ennå.) Men det siste døgnet har jeg hørt og hørt på gamle Fläsk. De var til og med på øret i morres da jeg gikk til jobb.

Alltid, alltid kremlag

De samarbeider med så bra folk. Det var gjennom dem jeg oppdaget Stina Nordenstam. Joachim Thåstrøm (til venstre) har sunget med dem. Og Freddie Wadling, han er nærmest med fast. Men jeg visste ikke før jeg begynte å google i dag at det var Fläskkvartetten som spilte med Neneh Cherry på Seven Seconds.

Plata ble spilt inn på et tomt turisthotell for to år siden. Og det kan bli felleskonserter til sommeren.

nyforelsket i gammel kjærlighet

På denne plata har de med Olof Dreijer (The Knife,) Titiyo som bl.a er halvsøster til Neneh Cherry, Johan Renck (Stakka Bo) som har lagd musikkvideo til Madonna, og jobbet med Jonas Åkerlund.
Freddie Wadling og Joakim Thåstrøm er med, Solo Cissokho, Robyn.
Og på denne plata møter jeg to nye venner.

Theodor Jensen

Han synger Whores and Slaves, og når han gjør det tenker jeg på hvor deilig det må være å stå på en scene og synge akkurat sånn. Rent, sårt, desperat.

Jeg kjente han ikke fra før

Han var med Håkan Hellstrøm i Broder Daniel.
Dette skriver Spirit om stilen hans:

- Han fremstår som så fantastisk menneskelig med alle sine demoner, all sin usikkerhet. Om det skorter på sangteknikk,
kan ingen krangle på at han ikke mener det han synger.

Her er resten av det Spirit skrev om ham.

Så hvordan kjennes det ut i kroppen for meg?

Det er en deilig uro. Jeg må bevege foten, hofta. Det er noe som gjør at jeg må reise meg litt å gå. Jeg må smile. Det kjennes som to øl, opptur, adrenalin. Det er en av de beste tingene. Jeg blir så glad at jeg må gå å ta på rød lebestift selv om jeg er helt alene.

Anna Ternheim

Hun er en av dem som var på by:Larm i år, og en av grunnene til at jeg tenkte shit for at jeg ikke var der selv.

Kuttet Leave a Light er favorittkutt nr 2 i dag. Det er en nydelig melodi, med en lav men vesentlig,
tøff og romlig Dreijer/Berg-trommelyd.

Fläskkvartetten er bra på alt

Bortsett fra nett.
Sida deres har vært nede i flere år syns jeg, det er lite bilder og musikk å hente andre steder også. Og det er jo faen så synd.
Jeg har jo lyst til å vise dere. Det eneste jeg fant var denne stygge myspace-sida med en utypisk sang fra plata.

Kanskje jeg skulle slutte på jobben og være nettdame for Fläskkvartetten, og Cirkus Cirkör.
Vi kunne reist på turnè sammen. Ja.

Allerede to alternative karrierer i løpet av en post, ikke verst. Kanskje min dobbeltgjengervirksomhet med Theodor lar seg kombinere med nettjobben.


Jeg har vært på flere Fläskkvartett-konserter, jeg husker bare ikke riktig hvor mange. Men det er to øyeblikk som står klart for meg.

Det ene er at jeg står foran scenen på John Dee

Og skulle du ha lest denne bloggen en stund så har du hørt noen ganger at jeg står foran en scene og har drukket øl og hopper.
Jeg drikker alltid øl på konsert, men det er slett ikke alltid jeg hopper, det er bare i lykkestunder.

Jeg husker klart den kvelden på John Dee, lykkefølelsen når musikken dunker seg inn i kroppen og det er det eneste som gjelder.

Det er noen øyeblikk i verden

da ett av elementene ville vært mer enn nok. Jeg var i Stockholm som jeg liker. Jeg var på Cullbergballetten som jeg liker,
med Mats Ek, som jeg liker koreografiene til. Fläskkvartetten hadde musikken til forestillingen, og på premieren spilte de live.
De satt oppe på den svære scenen. Vi hadde gode billetter,
det er viktig, å sitte langt foran.

Kort promo-video for Fluke

Kompaniet dro ut en tyggis, dro ned underbuksa og viste rumpa.
Livet blir ikke bedre. Det er superøyeblikk, flere ting smelter seg sammen til en deilig klump.

En superklump

Vi gikk ut fra Dansens Hus, alle gikk hjem, det var tomt i gatene.
Bare vi satt på busstoppet.
Så kom en mann til og satte seg på benken for vente.
Han bar på en kontrabass. Og så småsnakket vi litt og så kom bussen. Nei, det var ikke noe mer, bare et passe pussig sammentreff.

Før

Ofte tenker jeg, det er da en guds lykke at jeg er edru nå når jeg sier dette, ellers ville du ikke tatt meg alvorlig,
ellers ville jeg ikke sagt det.

Før skrev jeg de ville ideene mine når jeg var beruset, og så fikset jeg på dem edru. Nå skriver jeg det villeste når jeg er edru,
for når jeg drikker blir jeg så ordentlig. Nå fikser jeg bare på ortografien når jeg er full, rydder i lenker og sånn.

Jeg er skamløs

Jeg suger til meg ros der den er å finne. Ikke bare det,
jeg forteller den videre.

Jo eldre jeg blir, jo lettere er det å fortelle om hva jeg ikke vet,
hva jeg ikke tør, for jeg forstår mer av at det sitter en liten tass i alles hjørne, og selv om man duster seg i et øyeblikk så betyr ikke det at man ikke kan være kongen etterpå.

Det er en kalkulert risiko

Det at noen ikke skjønner: sier du dust så tror de dust, gråter du så ser de bare snørra og ikke kongen som beveger seg over Olaf Ryes plass etterpå. Det er ikke bra, ikke for meg heller.

Skamløsheten brer seg med årene

- Kunsten er å tilstå. Å vedkjenne seg misunnelse, gjerrighet, kjendiseri og forfengelighet i rause og realistiske doser. Det er ren mentalhygiene.

Det var deilig å lese det Kathrine Aspaas skrev,

- Det er både rørende og fortvilende å se hvordan vi tror vi må bedra hverandre for å fortjene respekt og kjærlighet. Slik hunder legger hodet på skakke når de vil ha kos, lusker vi rundt og ljuger - i alle fall så vi tror det selv. På den måten opprettholder vi terrorbalansen der konkurransen om den plettfrie fasade er selve livsgrunnlaget og løgnen blir en dyd.

Det var det jeg ville si, på veien mens jeg egentlig sitter og skriver om den plata jeg kjøpte i går.

Det, og det Drusilla skrev om meg i kommentarfeltet sitt:

- Fr. M: Godt tips. Siden vi snakker om feminitet, jeg synes faktisk din blogg er så fin og sanselig. Hvis jeg trenger påfyll av femininitet velger jeg den typen.

Sanselig jeg?

Jeg tenker på det jeg holder på med, å beskrive den gode følelsen i kroppen, den jeg får av plata jeg hører på, den siste til Fläskkvartetten. Jeg har mimosa på bordet, det lukter så godt.
Jeg tenker på den plakaten jeg har i gangen. Du ser den over her. Jeg tenker på der den hang før.

Kanskje likevel. Uansett, varsler en Fläsk-post snart. Eller i morra.

Diane Arbus, Sontag, meg.

I haugen på bordet for tida ligger fortsatt Susan Sontag
Om Fotografi. Jeg holder på med den, innimellom noen andre.

I dag har jeg bare lyst til å trekke frem det hun skriver om Diane Arbus, en fotograf jeg kjente fra dette bildet.

Se på de tvillingene, den søte smilende, den mutte lure. Jeg liker best hun muttlure til venstre. Men, jeg ser ikke på det bildet nå for tiden. Før så jeg masse på det.

Det var nok en av de første fotografiene jeg merket meg. Jeg husker at jeg hadde det som postkort på skrivebordet mitt da jeg var 19-20.

Men Arbus fotograferte mest raringer:

Dverger, transvestitter og galninger, ikke hovedsaklig søte eller muttlure tvillinger.

Og Sontag kritiserer henne for det blikket hun bruker når hun knipser.

Susan Sontag sier at bildene er hyllet for oppriktighet og usentimental empati med motivene, mens en mer korrekt beskrivelse ville være at de er tatt fra en løsrevet, distansert synsvinkel.

"I den grad det unektelig er en prøvelse å se på Arbus` fotografier, er de typiske for den typen kunst som for øyeblikket er populær blant det sofistikerte, urbane publikum:
kunst som er en selvpåført herdingsprøve.

Fotografiene hennes gir en mulighet til å vise at man er i stand til å konfrontere livets redsler uten å blunke."

Det slo meg. Om ikke ved kunst, som jeg ikke kan si jeg kjenner tendensene til, kunst bare lar jeg skylle over meg innimellom, som best jeg stakkars kan.

Men livet, these days.
Jeg syns hele samfunnet, hele kulturen, ber oss vise frem at vi er i stand til å utholde livets redsler uten å blunke.

Fuck them all

Hvorfor vise oss så uberørt? Hva slags ideal er det? Det er en tøyseting for selskapslivet, noe vi kan leke oss med når vi valser over Olaf Ryes plass antakelig, og tror vi er med i Sex in the City.

Men neida

Livet, viser det seg, kjører innimellom knyttneven i trynet på oss,
og jeg håper broen fungerer over til at Sontag mener at det er en tendens til at etablert kunst i kapitalistiske land gjør folk mindre mottakelige for moralsk og sansemessig ømfintlighet.

Funket det?

Jeg ser på det i morra, hvis ikke fikser jeg litt inni teksten akkurat her, så lite at du ikke får det på nytt til din bloglines eller hvordan det nå virker de greiene der.

Moderne kunst, skriver Sontag, senker terskelen for hva som opprører oss. Det som skjer med folks følelser når de ser fjernsynskatastrofer er det samme som når de ser Arbus fotografier.


Det er noe med, ikke bare fotografiet, men også døden som gir en ny, eller opphøyet mening til alt, til fotografiene, til assosiasjonene.

Tar jeg feil?

Da Diane Arbus tok sitt eget liv i 1971, skriver Sontag, "var fotografiene hennes allerede velkjente for folk som følger med på hva som skjer innenfor fotografi, men slik tilfellet var med Sylvia Plath, har arbeidet hennes tiltrukket seg en annen form for oppmerksomhet etter at hun døde – det er på en måte blitt opphøyd til helligdom.

Selvmordet hennes synes å garantere at verket er oppriktig, blottet for kikkertendenser, at det er medlidende, ikke kaldt. Selvmordet synes også å gjøre fotografiene mer uhellsvangre, som om det beviste at fotografiene var farlige for henne."

I`ll drink you under the table 2

Julia Olivarez

Look at her. Doesn't she look cool?
I have bangs too.
I have glasses that resembles,
I got them in Berlin.

It is not that I haven't heard about MySpace ( I'm about to use just as
much italics as John Irving now
and he uses them a lot in fact.)


I've only just discovered the joys of YouTube properly. I hope it has
borought joy to a few of you too. At least to me.

I have always been late with a lot, early with quite a few things. The
upside, if I can be that pretentious is that I don't seem to come to a halt all together.

Anyways.

What I really wanted to say

was that I dicovered My Space really just now, by accident.

I felt like checking out Julia Olivarez through The Eyeball Kid page.

He has a fansite about Tom Waits,
and he wrote that Julia Olivarez does a cover of
I wish I was in New Orleans.

It's one of my all time favourite Tom Wait's song

- I`ll drink you under the table...

I've always felt an inner joy (mind you) thinking of that song in a certain given moment. The frase is so beautiful, the rythm and that particular piece of the text is so wonderfully arrogant. Hear it inside your head with that sort of cocky black-mama-babe-voice:

- I`ll drink you under the table...

That`s me

Unfortunately there are few who knows to appreciate such qualities in a
woman these days so I ususally keep it in my head.

Anyways.

I discovered Julia through Eye Ball Kid,
I googled her and landed right on her very own MySpace.

Listen to one of her songs there, why not seventeen.

I listened to her songs and checked out her friends and there was Tom Waits.

And yeah, I knew that from before. That people can have their fan-objects as friends on My Space but I never thought that they cold be some of mine.

So hey Tom,
hey
Laurie,
my heart beats anyway.

And hey Julia!
Anyone who has Tom Waits and Kurt Weill as their hereos is a friend of mine.


I wonder if he drops by himself, when he's bored, sad or sick.
Or if it's just his publicist that log on as him. What do you think?

And unfortunately, the sound on the happy review Eye Ball Kid had put out didn't work, a version of Wish I was in New Orleans with Tom himself on YouTube didn't work either, it was such a straight version, so here you get an other song by Tom to take comfort in.

The megaphone and the movements are more than enough I think.

Bakgrunnen for at denne posten er oversatt til engelsk finner du her og det var Othilie som jeg ikke kjenner som hjalp meg å oversette. Takk til henne! Thanks to Othilie for the translation.

Nick og Blixa

Gårsdagens nyhet på BBC 6 var at Nick Cave kommer med en Bad Seeds-plate som skal spilles inn i juni-juli, i tillegg til at bi-bandet hans Grinderman kommer med plate i mars.

Dagens nyhet for meg var at jeg får billetter jeg har stått på venteliste til når Blixa Bargeld kommer til Fabrikken 1. mars.



Det er mulig å si litt av hvert om begge disse, la meg begrense meg til at jeg syns begge er pretensiøse, men deadly attractive.

Dette bare for å komme med nyheten og sjekke om jeg kommer unna med en sånn objektivisering ettersom jeg er jente?

Jeg er internett-rørt

Her kommer jeg ruslende fra jobb og åpner hjemme-e-posten og så ligger det sannelig en post der fra Julia Olivarez.

Og hun kjenner jeg på ingen måte, men jeg skrev om henne for et par uker siden.

Og da ble jeg så glad. For tenk at noe jeg skrev ikke bare har fått Iversen til å putte mel i en sukkerboks i dag, men at noen har sendt en e-post til Julia O. om at det fins en side som har skrevet om henne, på norsk, og hun har lest på den og sendt meg en e-post.

Så her sitter jeg og har et netthjerte som banker av nettklisjéer. Dere får tilgi meg, men internett dere: binder folk sammen over landegrensene. Bare overse at det sjelden kommer nye mennesker inn i kommentarfeltene. Akkurat i dag.

Dette skrev Julia

Julia O. here. A friend just sent me a link to your site -- I've had a lovely time looking at it and hoping like the devil that it is saying nice things about me! -- however, I cannot read it in its original language! (Is it Norwegian?)

Would you be so kind as to provide me with an English translation? That way, I can either enjoy its niceness or work on my flaws! (Did someone post a video of my Jan. 13 show on youtube???)

Either way, thank you for paying attention! I can certainly see that we are both very big Tom Waits fans!

Så til saken:

Kan vi ha et gruppearbeide?

Engelsken min er bare høvelig til å skrive so nice, so good. Vil noen hjelpe meg? Kan du ta et avsnitt, om ikke hele teksten? Og sende det til e-postadressen min, du ser den øverst på sida, så setter jeg sammen bitene og legger den ut på engelsk? Da hadde jeg blitt glad.

Et langt sidespor

Vi burde sende postene til hverandre ut av kretsene, jeg har gjort det noen ganger, og i dag prøvde jeg virkelig å finne e-posten til Ingvar Ambjørnsen, eller kona, for jeg tenkte han kunne hatt moro av å lese det kreksene skrev til ham.

Forresten Anne Lindmo se på denne (jeg er så usjenert av meg.)

Og hvis jeg nå forteller dere at noe i1277 skrev i kommentarfeltet til sin egen post fikk meg til å melde meg av telefonkatalogen,
så skjønner dere antakelig at ironien for godt har left the building, her er bare et inderleg fjes tilbake.

Men det virket ikke på Tronsmo. De svarte aldri.

Et seriøst husmortips

Dette er på ordentlig.
Jeg skal gi dere et husmortips, man kan ikke bare rive ned tror jeg, bygge opp, bygge opp.

Og rive ned igjen.

Tipset står til høyre og er en sukker-hva-heter-det? Med store hull i. I den har jeg mel i stedet.

Det har jeg fordi, når jeg lager middag blir det ofte noe stekt kjøtt og så noe grønnsaker oppi der, tomater, sopp, et eller annet.

Og da blir det gjerne for fuktig i gryta. Jeg liker ikke at det er kjøtt og grønnsaker og så vann fra tomaten til middag.
Og så fører det for langt ofte å lage saus.

Da har jeg pleid å ta hånda nedi posen med hvetemel, og ta opp ei klype og drysse hvetemel over middagen. Sånn at det skal jevne seg.

Etter å ha holdt på med dette et par år kom jeg plutselig på, mens jeg ikke lagde mat eller var i kjøkkenredskapbutikken, at jeg kunne kjøpe en sånn sukker-ting, bare jeg fant en med store nok hull.
Og det fungerer utmerket. Jeg liker ikke å få mel på fingrene.

Det eneste man må passe på, men det måtte jeg med det gamle systemet også, er at hvis du drysser hvetemel rett nedi tomatvannet så blir det små klumper.

Derfor tar du sleiva og dytter endel kjøtt/grønnsaker i den ene enden og drysser hvetemel over der det er ganske tørt. Og så rører du raskt rundt og så er du ferdig og har kjøtt og grønnsaker og en slags saus.

Treet på Tøyen

Du rekker det akkurat. Det skal hugges til uka. Jeg tok meg en tur i formiddag. Det er et tre jeg har sett på i mange år, fordi treet har vokst inn i støpjernsgelenderet. Ser du det?
Jeg har stått og sett på akkurat det mange ganger.


Hestekastanjetreet er omtrent 250 år gammelt, og det har stått her siden før det ble Botanisk hage.

Men på onsdag skal de begynne å kutte greiner av det, og torsdag kommer kranbilen for å heise mestparten av treet over hustaket og inn i borggården, lurer på hvorfor de skal heise det inn i borggården.

Jeg har gått rundt i hagen her siden jeg flyttet til Oslo for hundre år siden. Mest var jeg her da barnet mitt var lite. Da hadde vi et tre som var så tett, med greinene helt ned til bakke,
vi pleide å "bo" inni det, ingen kunne se oss da.

Sist jeg var her var i vår.

Nå ser det ikke så fint ut, med stillaser og gjerder,
du må forestille deg det fine selv.

H.C. Andersen var på fest her en gang, og Bjørnstjerne Bjørnson sto oppe på altanen bak den hestekastanjen og holdt tale for ham.

Kake og puling

Jeg brukte opp all kakepynten i et forsøk på å lage et hyllestkunstverk til Helle Vaagland og Anne Lindmo for mottoet:

Melding fra mor: Vi vil bake mindre og pule mer.

En overfladisk letthet

Jeg gikk nedover Thorvald Meyers gate i dag, og plutselig følte jeg meg som Carrie Bradshaw.

Hey, hva var det som skjedde nå?

Det var akkurat som om jeg ble bevisst at noen så meg, det var som om jeg var i en film. Sånn pleide jeg å føle det ofte før. Jeg sneiet innom en skobutikk, jeg løp opp trappen til Parkteatret og ventet i baren, jeg skulle bare spørre om noe.

Det er en slags overfladisk letthet. Og jeg tenker ikke på overfladisk som en dum ting nå. Det som irriterer meg er at jeg har problemer med å sette figeren på hva det er med den følelsen.

Hva følte jeg egentlig? Jeg kjente den igjen som sagt. Den har sammenheng med å løpe rundt på konserter, være aktiv, sveipe over hele byen. Det er noe hektisk, noe gøy, noe lett, kvikke bevegelser.

De store avgjørelsene

Jeg er ikke så verst på dem. Skal jeg ha denne mannen?
Dette barnet? Skal jeg bo her eller der? Skal jeg jobbe på denne jobben til jeg dør?

Jeg får til de små også

Eller, jeg lar barn avgjøre dem, de blir så glad over den slags.
Hva skal vi ha til middag? Skal jeg kjøpe den rød eller den blå soveposen? Skal vi dra på kino eller i svømmehallen
eller bare bli hjemme?

Det er på de mellomstore avgjørelsene jeg sliter.

Hvem skal få lov til å levere meg strøm og telefoni? Jeg orker ikke lese hva forbrukermyndighetene sier til meg engang, da må jeg jo tenke på watt og ringemønster, kan ikke noen bare si det til meg?

Ta Fjordkraft, fr.martinsen, det er nok best

Javel, sier du det, da gjør jeg det. Og så jeg da, som liker valg,
i prinsippet, jeg har ikke noe fornuftig å bære frem for å forsvare meg. Det er bare alt for mange. Og jeg syns de er kjedelige.

Jeg har funnet en løsning

Jeg har planlagt et prosjekt på jobben. Vi deler på det:

Hans tar strømmen,
Marte hvilken mobiltelefon det er lurest å velge,
Elizabeth telefoni forøvrig,
Truls bestemmer hvilken bank vi satser på til vanlig og til lån,
Eva leser seg opp på forsikringer,
Anne om vi skal satse på strøm, ved, varmepumpe - og hun må ikke jukse, hun må sette seg inn i alles forutsetninger.
Og det aller verste - hvilket strømselskap.

På denne måten

På denne måten slipper hver enkelt av oss å bry oss med de sinnsykt kjedelige tingene som det er meningen at hver og en av oss skal sette oss inn i for å utøve forbrukermakten vår i dagens samfunn (som det heter).

Smart, hva?

Resttiden, den tiden vi sparer på å slippe å lese forbrukerrapporter og økonomibilag, den kan kollegene komme til meg å få tips om..

State of the Blogosphere

I dag, eller i morgen siden rapporten er datert 6. februar, og det er 5. februar fortsatt her i europa, og jeg klarer ikke å la være å kommentere min lokale svimmelhet over dette, beklager.

Men altså, i morgen i USA, kommer, den siste State of the Blogosphere-rapporten.

I farta syns jeg det at så mange som 13.7 million bloggere fortsatt er aktive 3 måneder etter at de lagde bloggen sin var interessant.
Selv om jeg er for engangsblogger jeg. Det sier likevel noe om den enkeltes ønske om å ytre seg i samfunnet, at så mange fortsetter.

Og så er det vel sørgelig, men ikke uventet, at kommersielle interesser spam-blogger, så mye som 60% av daglige pinginger til Technorati er blogg-spam/maskinlagde blogg-pinginger.

(mulig jeg skriver mer her, jeg må bare ordne noe annet først, men du kan jo evt. si hva du syns, hvis du leser rapporten og tenker noe om utviklingen, mens jeg tar en sigarett mener jeg).

Konkave mager

Det er den snart 90 år gamle Cosmopolitan-redaktøren Helen Gurley Brown som sannelig skulle være tynn nok, som en gang sa at hun ikke ville gi seg før magen var konkav.

Noe hun foreløpig ikke har oppnådd, melder hun selv.

Jeg kom til å tenke på det i formiddag da jeg leste Susan Sontags Sykdom som metafor.


Hun skrev om hvilke ulike forestillinger vi gjør oss om tuberkulose kontra kreft, og det kan se ut som om det romantiske synet på den tuberkuløse har påvirket oss alle mann, om ikke i en så ekstrem grad som den har påvirket Helen Gurley Brown.

På 1800-tallet var et sykelig utseende tegn på dannelse.
Det var mondent å være blek og uttært. Kraftløshet ble omskrevet til følsomhet, lidelse ble romantisk.

- Jeg hoster ustanselig, skrev 24-åringen Marie som senere døde av tuberkulosen, men det er et under, for så langt fra å gjøre meg stygg, gir det meg et preg av svakhet som er meget kledelig.

Er det romantiseringen av tuberkulose som får oss til å spise suketter? Jeg syns det er på tide å kaste TUB-ER-POP-slagordet på båten snart.

Skrivebordet mitt

Skrivebordet, som også er stuebordet og spisebordet eller hva de heter alle bordene. Her er det bordet, men siden vi skriver her mer enn vi spiser her så kan det vel alltids hete skrivebordet.

Hjemme hos folk ser det ikke sånn ut.
Selv hvis jeg stikker innom.

Folk har duk og stearinlys og blomst på bordene sine. Og hvor faen har de det som jeg har her? For de har det ikke på arbeidsbordet sitt på soverommet heller, så fortell meg.

Nå syns ikke jeg at det er fint heller at det ikke er tegn til liv i ens egen leilighet.

Hvor har folk prosjektene sine? Jeg ser at de har reol, og i den er tv, videoer, cd-er, musikkanlegget står ikke på en stol.
Men hvor gjør de av veskene sine?
Mobilene?
Almanakkene?
Den boka som jeg må huske å gi til Anne?
Fjernkontrollene?
Dagens aviser?
Gårsdagens artikler revet ut?
Den boka jeg leser.
Synålene jeg har funnet frem for at jeg ikke skal glemme å reparere.
Det minnet som jeg ikke har bestemt om jeg skal kaste eller spare.


Jeg er besatt av forholdet mellom rot og orden.
Etter en av de forrige postene ble jeg inspirert til å lage meg en stor roteskuff. Der skulle uferdige prosjekter og uleste artikler ligge til jeg så meg i stand til å ordne med dem.

Det gikk akkurat sånn jeg fryktet. Jeg dukker ikke ned i skuffen for å fikse og ordne. Og nå er skuffen blitt noe som kan brukes som et skummelt element i en film: hvem vet hva som skjuler seg der inne.

Jeg har akseptert ståa såpass at jeg ikke legger nye ting ned i skuffen, det er derfor de tingene må være på bordet, så blir de hvertfall lest de artiklene. Men det som alt er kommet ned i skuffen: jeg er redd de sakene er sjanseløse.

Gjestestress i mai.

Å roe seg ned før bilferie.

Bettong og brutalisme

- Når alt blir polert åpner det opp for det ekle, autentiske og naturlige, sa trendanalytiker Marius Jensen i en avis forrige helg.

Jeg gleder meg

Denne helga leser jeg i Aftenpostens boligbilag, to kunstnere med lite penger bor på 50 kvadratmeter på Sõder i Stockholm. Hvordan folk disponerer pengene og kvadratmeterne sine lurt interesserer meg.

- Når du bor ute er det de små tingene som teller, om koppen er god å drikke av, eller om smøret smaker godt. Da handler det ikke om hvorvidt du befinner deg i et designkjøkken eller ikke, forklarer de.

Sant, sant, tenker jeg

Men tror du ikke kunstnerne, som har bodd flere år i utlandet "som nomader har de lært seg å kjøpe ting de kan ta med seg videre.
Den klassiske Vipp-søppelbøtten har fått plass både på badet og kjøkkenet. En juicepresse av italiensk design skinner på kjøkkenbenken."

- Vi må omgi oss med ting som funker i hverdagen, forklarer paret samtstemt.

Selv er jeg ikke fremmed for hverken luksus eller design. Men folks hang til å ha søppelbøtter til 2.500 pr stk har jeg ikke forstått, en søppelbøtte så stor at den ikke kan stå på det klassiske stedet under utslagsvasken men må ha et sentralt og frittstående sted på gulvet.

Jeg skjønner jo at den er en symbolting, se vi har smak og penger, men en søppelbøtte da, for et pussig fokus.

Derfor vil jeg presentere for dere en løsning jeg har benyttet i alle år og som jeg er godt fornøyd med.

Dette er vaskebøtta, som brukes til gulvvask (så og si aldri),
til håndvask av sære klesplagg, og til hverdags: søppelbøtte.

Den var billig i innkjøp, systemet er billig i bruk, jeg gjenbruker handleposene fra matbutikken, og det er lite plasskrevende.

Og skulle jeg ville flytte ut, nomadere meg for en stund, så gir jeg jo bare bort bøtta. Jeg kommer ikke til å ta med meg to vip-bøtter i kofferten..

Livet ellers, det som foreløpig gjemmer seg bak A-en bak e-post-adressen. Jeg fikser der hver dag, men leter etter et navn til det. Likevel er det trivelig med besøk der oppe.

Den periferes funksjon ved drap

Jeg ser at noen skriver at media grafser. Jeg er en av de mange som er interessert i å lese om dette drapet. Jeg leser oppdateringer,
jeg interesserer meg for motiv, for vaskehjelpenes reaksjoner, naboers uttalelser og for medienes dekning.

Men her skal det handle om de perifere

I alle drapssaker leser vi naboreaksjoner. Som jeg syns er uinteressante stort sett. Naboer syns alltid et drap er uforståelig.

- De hyggelige menneskene, dette rolige strøket, dette trivelige nabolaget, ingenting galt der i gården. De smilte i svømmehallen.

Det betyr ikke noe mer enn at de fikk til å si hei,
hei til naboen i svømmehallen.

Iskwew skriver at folk opprettholder fasaden bak hekkene.
Vel, de færreste av oss setter oss ut på trappa og gråter. Og at man ikke involverer naboer, foreldre til klassekamerater eller kolleger betyr ikke at mennesker ikke snakker med hverandre i dagens samfunn, at vi ikke involverer oss i hverandres liv.

Det betyr bare at vi ikke involverer gud og hvermann. Det betyr ofte ikke annet enn at de som er våre fortrolige, venner, søsken, har vett til å holde kjeft. Og takk for det.

For legg merke til det. Det er alltid noen som ikke uttaler seg.
Det er de som kjente dem best, de fortrolige.

Mediene vil gjerne tegne et bilde av familien, og når de nærmeste ikke snakker med mediene må mediene klare seg med de perifere.

Mitt verste eksempel på en perifer perifer var et drap for noen år siden der den eneste de hadde å by på var en som pleide å møte drapsmannen på hundelufting. Trivelig kar.