Skrivebordet mitt

Skrivebordet, som også er stuebordet og spisebordet eller hva de heter alle bordene. Her er det bordet, men siden vi skriver her mer enn vi spiser her så kan det vel alltids hete skrivebordet.

Hjemme hos folk ser det ikke sånn ut.
Selv hvis jeg stikker innom.

Folk har duk og stearinlys og blomst på bordene sine. Og hvor faen har de det som jeg har her? For de har det ikke på arbeidsbordet sitt på soverommet heller, så fortell meg.

Nå syns ikke jeg at det er fint heller at det ikke er tegn til liv i ens egen leilighet.

Hvor har folk prosjektene sine? Jeg ser at de har reol, og i den er tv, videoer, cd-er, musikkanlegget står ikke på en stol.
Men hvor gjør de av veskene sine?
Mobilene?
Almanakkene?
Den boka som jeg må huske å gi til Anne?
Fjernkontrollene?
Dagens aviser?
Gårsdagens artikler revet ut?
Den boka jeg leser.
Synålene jeg har funnet frem for at jeg ikke skal glemme å reparere.
Det minnet som jeg ikke har bestemt om jeg skal kaste eller spare.


Jeg er besatt av forholdet mellom rot og orden.
Etter en av de forrige postene ble jeg inspirert til å lage meg en stor roteskuff. Der skulle uferdige prosjekter og uleste artikler ligge til jeg så meg i stand til å ordne med dem.

Det gikk akkurat sånn jeg fryktet. Jeg dukker ikke ned i skuffen for å fikse og ordne. Og nå er skuffen blitt noe som kan brukes som et skummelt element i en film: hvem vet hva som skjuler seg der inne.

Jeg har akseptert ståa såpass at jeg ikke legger nye ting ned i skuffen, det er derfor de tingene må være på bordet, så blir de hvertfall lest de artiklene. Men det som alt er kommet ned i skuffen: jeg er redd de sakene er sjanseløse.

Gjestestress i mai.

Å roe seg ned før bilferie.