En overfladisk letthet

Jeg gikk nedover Thorvald Meyers gate i dag, og plutselig følte jeg meg som Carrie Bradshaw.

Hey, hva var det som skjedde nå?

Det var akkurat som om jeg ble bevisst at noen så meg, det var som om jeg var i en film. Sånn pleide jeg å føle det ofte før. Jeg sneiet innom en skobutikk, jeg løp opp trappen til Parkteatret og ventet i baren, jeg skulle bare spørre om noe.

Det er en slags overfladisk letthet. Og jeg tenker ikke på overfladisk som en dum ting nå. Det som irriterer meg er at jeg har problemer med å sette figeren på hva det er med den følelsen.

Hva følte jeg egentlig? Jeg kjente den igjen som sagt. Den har sammenheng med å løpe rundt på konserter, være aktiv, sveipe over hele byen. Det er noe hektisk, noe gøy, noe lett, kvikke bevegelser.