Den periferes funksjon ved drap

Jeg ser at noen skriver at media grafser. Jeg er en av de mange som er interessert i å lese om dette drapet. Jeg leser oppdateringer,
jeg interesserer meg for motiv, for vaskehjelpenes reaksjoner, naboers uttalelser og for medienes dekning.

Men her skal det handle om de perifere

I alle drapssaker leser vi naboreaksjoner. Som jeg syns er uinteressante stort sett. Naboer syns alltid et drap er uforståelig.

- De hyggelige menneskene, dette rolige strøket, dette trivelige nabolaget, ingenting galt der i gården. De smilte i svømmehallen.

Det betyr ikke noe mer enn at de fikk til å si hei,
hei til naboen i svømmehallen.

Iskwew skriver at folk opprettholder fasaden bak hekkene.
Vel, de færreste av oss setter oss ut på trappa og gråter. Og at man ikke involverer naboer, foreldre til klassekamerater eller kolleger betyr ikke at mennesker ikke snakker med hverandre i dagens samfunn, at vi ikke involverer oss i hverandres liv.

Det betyr bare at vi ikke involverer gud og hvermann. Det betyr ofte ikke annet enn at de som er våre fortrolige, venner, søsken, har vett til å holde kjeft. Og takk for det.

For legg merke til det. Det er alltid noen som ikke uttaler seg.
Det er de som kjente dem best, de fortrolige.

Mediene vil gjerne tegne et bilde av familien, og når de nærmeste ikke snakker med mediene må mediene klare seg med de perifere.

Mitt verste eksempel på en perifer perifer var et drap for noen år siden der den eneste de hadde å by på var en som pleide å møte drapsmannen på hundelufting. Trivelig kar.