Tre dagbøker

Jeg har ligget til sengs med bok i dag også, og har lest ferdig "Tre dagbøker - en avskjed". Det er Ingmar Bergman og datteren Maria von Rosen som tar avskjed med kone og mamma, Ingrid.
Den er akkurat oversatt til norsk.

De tre skrev dagbok hver for seg, og far og datter har flettet dagboksnotatene sammen dag for dag i perioden hvor Ingrid får kreft og til slutt dør.

Det første som slår meg er noe som ikke handler om død, nemlig hvor mye livet er organisert og levd gjennom de daglige gjentakelsene. Det som nevnes i dagboka er for Ingrids del f.eks middagene hun lager, kyllingsgryter, sitronkylling, frikassè.

I dette intervjuet med Maria von Rosen kaller Ingmar Bergman dagliglivet for et korsett.

Ingmar skriver hvordan han har sovet, at de har delt en ispinne om kvelden, andføttessamtaler som er gode, noen ganger kontaktløshet.
Man, jeg, tenker meg livet til en Ingmar Bergman mer fylt av middager med fremmede, premierer å gå på, men her er det middag hjemme, kveldskonsert i en kirke i nærheten eller sofa med noe på fjernsyn, fangene på fortet, engelsk krim, kunstløp, ishockey-vm, Annie Hall, 4 bryllup og en gravferd.

Til trøst kan jeg nevne at Ingmar Bergman skriver,
"Vi ser Kieslowskis "hvite film". For raffinert for meg."

Ekteparets dagbøker er skrevet som stikkord for seg selv,
ikke for å bli lest.

Ingmar Bergman beskriver med knappe ord hvordan han klarer seg gjennom jobbdager, og hvordan han ikke klarer å se kona si sykne stadig mer.

- Iblant vet jeg ikke hvor jeg skal ta veien med all denne maktesløse sorgen. Men dagen går jo og det blir kveld.

Boken viser også hvor mye som er lukket i mange familier,
mellom ektepar også, ting man ikke snakker om.

Ingmar skriver "Vi sier til hverandre at vi må vise sorgen vår for hverandre uten å bli redde."

Men det gjør de ikke.
Han skriver også "Det skal bli deilig å ha henne hjemme hvordan det nå blir, bare vi mestrer vanskelighetene. (Jeg er litt redd, og Ingrid blir lei seg når jeg sier at jeg er redd for å stå der når hun, hvis hun, får smerter)."

Dette hvor mye hun skal være hjemme og på sykehus fører til konflikter mellom ekteparet.

Jeg blir forbauset over ting, hvordan de ikke ser hverandre ti dager helt mot slutten. Men hva vet jeg om hvordan det er å være i disse posisjonene, ingenting.

Jeg blir forbauset over at de er uenige om hvem som skal få være hos Ingrid når hun dør og hvordan til slutt ingen er det, de venter andre steder. Ingmar vil bevare det siste øyeblikket av følelse av kontakt med henne, Maria tror moren blir urolig av at hun er der.