Øya for meg
Det jeg liker best med festival er sjansen til å bli band-forelska i noen jeg ikke ante noe om på forhånd. The Knife sier at det ikke er morsomt på konsert, musikk er best hjemme. Huffda. Men i går ble jeg ikke band-kãr, ikke i The Knife heller.
The Knife ble litt mye jevn dur, lite dynamikk eller rytme eller melodi for meg. Jeg trenger en av delene, dette ville vært ok å sitte i solveggen å høre på.
Eller kontakt, jeg trenger kontakt. Se på meg når dere spiller til meg! De hadde gorilla-utklippet gummi over fjeset.
De vil ta med folk til en parallell verden og da er det feil med ansikter, sier de. Det kan jeg forstå, men til vanlig liker jeg å føle kontakt med de på scenen, at de sier noe f.eks.
"Svenskene har hentet mye inspirasjon fra amerikanske Laurie Anderson, som siden slutten av 1970-tallet har jobbet med elektronisk manipulasjon av stemmen – blant annet på måter som overskrider grensene mellom den mannlige og kvinnelige stemmen."
Så lite visste jeg om Knife, jeg visste ikke at han som hadde en mannestemme og beveget seg som en mann var Karin Dreijer, det hadde jeg likt å vite da jeg så på.
De minnet forresten ikke bare om Laurie Anderson på stemmemaskinen men med oppmiking av kroppen (hender) og bruk av film og teknikk på scenen.
Nå leser jeg at de bruker ekkoet fra Oh Supermann på en plate og jeg hørte de lekte med Coolsville i går. Hva heter forresten sånn flat elektronisk tromme som man spiller med stikker på?
Jeg gikk før Knife var ferdig for å ta en kikk på
Morrissey.
Han snakket i alle fall, men jeg har aldri vært begeistret og jeg orket ikke vente på hiten, selv om jeg kanskje kunne blitt oppkvikket av den.
The Knife ble litt mye jevn dur, lite dynamikk eller rytme eller melodi for meg. Jeg trenger en av delene, dette ville vært ok å sitte i solveggen å høre på.
Eller kontakt, jeg trenger kontakt. Se på meg når dere spiller til meg! De hadde gorilla-utklippet gummi over fjeset.
De vil ta med folk til en parallell verden og da er det feil med ansikter, sier de. Det kan jeg forstå, men til vanlig liker jeg å føle kontakt med de på scenen, at de sier noe f.eks.
Men jeg hadde ikke gjort leksa mi
Morgenbladet skrev"Svenskene har hentet mye inspirasjon fra amerikanske Laurie Anderson, som siden slutten av 1970-tallet har jobbet med elektronisk manipulasjon av stemmen – blant annet på måter som overskrider grensene mellom den mannlige og kvinnelige stemmen."
Så lite visste jeg om Knife, jeg visste ikke at han som hadde en mannestemme og beveget seg som en mann var Karin Dreijer, det hadde jeg likt å vite da jeg så på.
De minnet forresten ikke bare om Laurie Anderson på stemmemaskinen men med oppmiking av kroppen (hender) og bruk av film og teknikk på scenen.
Nå leser jeg at de bruker ekkoet fra Oh Supermann på en plate og jeg hørte de lekte med Coolsville i går. Hva heter forresten sånn flat elektronisk tromme som man spiller med stikker på?
Jeg gikk før Knife var ferdig for å ta en kikk på
Morrissey.
Han snakket i alle fall, men jeg har aldri vært begeistret og jeg orket ikke vente på hiten, selv om jeg kanskje kunne blitt oppkvikket av den.
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden