Jeg er skamløs

Jeg suger til meg ros der den er å finne. Ikke bare det,
jeg forteller den videre.

Jo eldre jeg blir, jo lettere er det å fortelle om hva jeg ikke vet,
hva jeg ikke tør, for jeg forstår mer av at det sitter en liten tass i alles hjørne, og selv om man duster seg i et øyeblikk så betyr ikke det at man ikke kan være kongen etterpå.

Det er en kalkulert risiko

Det at noen ikke skjønner: sier du dust så tror de dust, gråter du så ser de bare snørra og ikke kongen som beveger seg over Olaf Ryes plass etterpå. Det er ikke bra, ikke for meg heller.

Skamløsheten brer seg med årene

- Kunsten er å tilstå. Å vedkjenne seg misunnelse, gjerrighet, kjendiseri og forfengelighet i rause og realistiske doser. Det er ren mentalhygiene.

Det var deilig å lese det Kathrine Aspaas skrev,

- Det er både rørende og fortvilende å se hvordan vi tror vi må bedra hverandre for å fortjene respekt og kjærlighet. Slik hunder legger hodet på skakke når de vil ha kos, lusker vi rundt og ljuger - i alle fall så vi tror det selv. På den måten opprettholder vi terrorbalansen der konkurransen om den plettfrie fasade er selve livsgrunnlaget og løgnen blir en dyd.

Det var det jeg ville si, på veien mens jeg egentlig sitter og skriver om den plata jeg kjøpte i går.

Det, og det Drusilla skrev om meg i kommentarfeltet sitt:

- Fr. M: Godt tips. Siden vi snakker om feminitet, jeg synes faktisk din blogg er så fin og sanselig. Hvis jeg trenger påfyll av femininitet velger jeg den typen.

Sanselig jeg?

Jeg tenker på det jeg holder på med, å beskrive den gode følelsen i kroppen, den jeg får av plata jeg hører på, den siste til Fläskkvartetten. Jeg har mimosa på bordet, det lukter så godt.
Jeg tenker på den plakaten jeg har i gangen. Du ser den over her. Jeg tenker på der den hang før.

Kanskje likevel. Uansett, varsler en Fläsk-post snart. Eller i morra.