But he said he loved me!

Beklager, jeg falt for fristelsen å ty til denne engelske klisjéen,
jeg omfavner klisjéer i dag og jeg tar dem på engelsk når jeg skal prøve å legge meg ut med bibliotekarer,
som om ikke norsk har gode nok klisjéer for meg.

Aud Gjersdal skriver om internettets suppe i BT, en suppe hun virker lite bekvem med å være i og hun gir oss eksemplet Essjay, 24-åringen som opererte på wikipedia under forståelsen av at han var professor i teologi. Man kan ikke stole på folk på nettet.

But he said he loved me!

Kildekritikk er alltid tingen, kildekritikk og kontekst, lærer man ikke det når man blir bibliotekar, lærer man ikke det i grunnskolen nå for tiden egentlig, lærer man ikke det ved bardisken,
nei nei, jeg er slem og ueffen akkurat slik man er på Internett og ikke ellers i verden, fuck me.

Aud Gjersdal skriver at "sannheten er individuell på nettet. Følelser og fantasier er viktigere enn kunnskap." (Hun referer riktignok Andrew Keen, men siden vi er på nettet kan jeg lenke artikkelen til Gjersdal opp slik at alle kan vurdere om jeg har mis-sitert Gjersdal).

Følelser og fantasier er ikke viktigere enn kunnskap, men de er i sannhet en viktig del av vårt personlige univers enten det utøves på nett eller i resten av virkeligheten.

(but he said he...

Nettet er bare et redskap. Nettet hermer resten av virkeligheten på en perfekt måte, med andre ord: Ettersom resten av virkeligheten er rufsete som oss selv, så er det som foregår på nettet rufsete, eller faktabasert, eller kiss kiss.

Innlegget til Aud Gjersdal bærer preg av det hun beskylder andre for: Å skrive på nett om ting man ikke kjenner godt nok til og det minner meg om en gammel lærer jeg kjenner som mener at..

bare de bøkene vi kan lære noe av!

..faktabøkene, er noe verdt.

"Dersom en oppfatter seg selv som en borger i et demokrati,
så havner en neppe i bloggen til Frøken Makeløs, men heller hos mer opplysende informasjonskilder. Og nettet inneholder også dette.
Den sannhetssøkende borger trenger kunnskap og arenaer for saklig meningsutveksling fremfor side på side med uttrykksfulle kommentarer. Da er det viktig å ikke bli hypnotisert av denne pirrende usaklige offentlighet,
slik at vi ikke vet hva som ellers skjer rundt oss."

Jeg trøster meg med at dette ikke kan være annet enn et tegn fra gud, feminismens nirvana er nær når også kvinner uttaler seg bombastisk om ting de ikke har peiling på.

Jeg er borger i demokrati og jonglerer mellom Frøken Makeløs, statlig informasjon og pdf-dokumenter fra Lyngdal kommune,
men så klarer jeg meg godt i barer og da.

(Når jeg skriver om folk bestreber jeg meg på å lenke dem opp på en måte som gir et raskt bilde av hvem jeg snakker om, det kan være en wikipediaartikkel, det kan være vedkommedes blogg.
I Aud Gjersdals tilfelle er det nærmeste jeg kommer dette dokumentet, søknad om fritak fra hytterenovasjon i Lyngdal med nydelige sitater fra Aud Gjersdal.)

Skal Kobra legges ned?

Hva betyr dette, skal det svenske kulturprogrammet legges ned? Bloggen lider mot sitt slut. Det här blir årets och säsongens sista blogginlägg och kanske även det sista någonsin. Kobrabloggens framtid är en smula oviss men man kan hoppas på en fortsättning under 2009. Og bortevekk er Arty også, jeg liker det ikke.

christmas card

Jeg hadde spart Magasinet til turen hjem og jeg glemte å ta flypillene før jeg sendte kofferten av gårde med dem, jeg vet ikke.
Jeg leste om Lars Saabye Christensen som dro til USA på jakt etter sort of Tom Waits. Jeg kom nordfra, der var det + 7, en grad mer enn i Nice sa flytoget, de sa det skulle være minus 6 her,
men det er 0 ute og varmt i leiligheten,
jeg tenner det 4. adventslyset og en kjøpekubbe likevel.


På bildet i avisa sitter Lars Saabye Christensen foran dette stedet
i New York det er utebord foran og han røyker, to uker får de være på tur, forfatteren og journalisten og fotografen.
Klisjeene er våre venner, sier forfatteren, jeg skal prøve å huske det. Men journalisten og forfatteren har skrevet avisartikkelen sammen og jeg skjønner ikke hva de mener når en av dem skriver at kvelden har tatt på seg en grovmønstret ytterfrakk, hva betyr det.

I 1987 var L.S.C og Herbjørg Wassmo på bokturné og de så en plakat om Tom Waits tonight, de var fast bestemt på å få ham til Norge etterpå og jeg tenker på årets dummeste kommentar,
den var det Bjørn Simensen som sa.

Rart ingen kvinnelige artister har sunget inn hey, Charlie I`m pregnant and living on 9-th street sier L.S.C og det er vel sant men hva er det med publikum som ler av denne versjonen, publikum.
Vel, det var bare det, akkurat nå.

Ah, hvilken makt,

hvilken berusende makt man (Julian Schnabel) kan ha.
Og de stakkars shanghaierne som hittil har gått ut på gata i pysjen og nå bestemmer myndighetene at de må slutte med det fordi det ikke virker dannet og det skal man være på gata og det får myndighetene bestemme, fuck them.

De er nok ikke helt oppdatert for hvert øyeblikk får vi kanskje oldschoolfeelings av å se gamle shanghaiere som gir beng i myndighetene og alt er visstnok Julian Schnabels skyld.

Hvem er Julian Schnabel?

For min del dukket han først opp som gjest i Laurie Andersons bryllup og dernest som regissøren av Berlin som ga meg dette øyeblikket, det svake, svake (men ømme) smilet fra Lou Reed mot slutten.

Og hva har han gjort?

Han var på en vernissage i Milano i fjor (der også Prada, Dolce og Gabbana var) og han tog sig anmärkningsvärt stilig och rebellisk ut i sitt signaturplagg pyjamasen. Schnabel klär sig sedan länge allt som oftast i sidenpyjamas under kavajen. Förklaringen? ”Det är ett plagg jag trivs i.”

Hva kan jeg lære av dette?

Dette kan vi alle lære av folkens, selv skal jeg allerede i morra på en fest og det er allerede bestemt at jeg ikke skal ha bh på.
Nå spørs det bare hvem som er blant gjestene, at jeg kommer til å se bemerkelsesverdig stilig og rebelsk ut tar jeg for gitt.

Eartha Kitt

Det er stor forskjell på hvilke deler av Eartha Kitts bakgrunn avisene velger å ta med. Voice of America skriver om voldtekten av Earthas mor, New York Times skriver at Earthas mor ikke kjente Earthas far så godt.. the Guardian at Eartha Kitt ikke hadde fødselsattesten sin,
Dagbladet forteller at faren var hvit.

Faren var ikke bare white,

han var plantasjeeierens sønn og voldtok Eartha Kitts mor,
hun var 14 år gammel.

Eartha var "uekte og bastard" og da hun var 8 her mother married a man who did not want Eartha around -- "the little yellow girl,"
he called her. Eartha ended up in New York with an aunt,
and she often said the abandonment marked her forever.
Underneath her glamorous stage persona, she said, was her real self, Eartha Mae, who didn't want to be seen.


In 1968 she was invited to a White House luncheon and was asked by Lady Bird Johnson about the Vietnam War.

She replied: “You send the best of this country off to be shot and maimed. No wonder the kids rebel and take pot.”




The remark reportedly caused Mrs. Johnson to burst into tears and led to a derailment in Ms. Kitt’s career. As bookings dried up, she was exiled in Europe for almost a decade. President Jimmy Carter invited her back to the White House in 1978.

Her er et kort intervju med Eartha Kitt fra 1989 da hun samarbeidet med Bronski Beat, jeg likte the tounge in the cheek-ism of the song sa hun.

Julestreetart fra Betlehem

Se mer på Santas Ghetto. I fjor haddde de Banksyutstilling, i år ser det ut til å bare være akkurat det du ser under lenken..

Hva er det med jula?

Den er fylt av noe, tider som var en gang, stunder foran en peis.
Jula bor i gamle dager, i dompaper i nek som vi har hentet inn fra åkeren og fyr på den bergmanske kakkelovnen,
kanskje like gjerne den prøysenske kjøkkenovnen.
Hva heter den, vi begynner å snakke hedmarksdialekt i julen.

Stearinlys vi har dyppet en gang, hester og sleder plutselig
og fakler i hendene, ullvotter. Bilder av unger med vadmelsbukser, røde vevde ullstoffer på stoler. Koker jeg rødkål. Kanskje det.

For den som ikke kan koste på seg nostalgi er det om å gjøre å tenke i andre baner, til pynt med drivved og røde epler, saueskinn, tyttebær og nellik i en appelsin eller en vodkaflake, så dekorativt,
så gammeldags, så ekte. Far og mor sitter foran peisen og stopper og leser, ungene lytter og øynene tindrer antakelig.

De ovanliga

En tanke som stadig kommer tilbake er hvor skjørt det velordnede livet mitt (vårt) kanskje er. Vi har ulike evner og lyster til å tilpasse oss. Min trang til å stille meg utenfor lar seg akkurat passe inn i den jobben jeg har, den blir en sterk side, men den kunne vært mer uregjerlig.

Min trang til å gi faen, muligheten til å se avgrunnen, vi har det i oss i ulike grader, å gå til det ekstreme. Å ikke få til å kommunisere med dem vi vil ha kontakt med, vi kunne fått det bedre til.



Jeg smugleser i en bok jeg kjøpte på Tronsmo her om dagen, en bok om de udda, om mennesker som har valgt, eller ikke helt valgt,
å leve liv som er anderledes enn de fleste i vårt område gjør.
De har isolert seg, det er gamle knorker som bor i kojer langt til skogs med fukt langs veggene og skitne klær eller de er nettopp stolt over at veden er i orden for 3 år fremover og det er aldri is på bøtta om morran når de våkner og varmen er gått ut i ovnen.

En vil ligge i et hjørne av kirkegården, der ingen går, når han dør.
En stammer, en ble funnet nedkjølt liggende på gulvet over den døde katten.

Bildene her er av Stig og Berit Aronsson. De er søsken. Hun varmer melk til katten og steker korv med lommelykt for at de skal bli pent stekte selv om hun ikke har innlagt elektrisitet. Kyrne måtte slaktes etter inspeksjon, den fjøsen som hadde virket i de 55 årene de hadde gått i den virket ikke lengre.



Stig har många gånger tidligare berättat att han ofte var tvungen att hjälpa sin far i skogen istället för att gå i skolan. Nu berättar han också att hans mor ibland bad honom stanna hemma från skolan för att hon skulle få fred för hans far som våldtog henne gång på gång. Men när Stig var hemma vågada han inte.
"Nu har båda varit döda så länge, så nu kan jag berätta detta."

Jeg pakket boka inn i går kveld etter at jeg hadde skrevet dette.

Charlotte Rampling

Jeg liker henne. Jeg husker henne best fra en scene i Stardust Memories av Woody Allen, filmen som bl.a fikk meg til å lete etter en filmplakat like stor som denne.


Jeg fant etter hvert en, fra Taxi Driver. Det ble ikke så fint på strietapeten i den 50-tallsstua jeg bodde i som i Woody Allen-figurens leilighet. Men det var ikke det jeg skulle si.


Denne scenen var det. Charlotte Rampling ligger på gulvet og blar i et magasin og kikker opp på Woody Allen.
Her er en videosnutt av den a Brief Moment of Contact
(Youtube altså, som lar meg få gjenoppleve så mange øyeblikk).

Hun var i Stockholm nylig og fikk en filmpris,
da var hun i tv-programmet Hype,
biten ligger ute i 30 dager bare, dvs til 2. juledag.

Anja Breien!

Kan jeg lage en spillefilm til?
Når man får en sånn pris så tenker jeg: Ja, det kan jeg!

Anja Breien fikk Liv Ullmans ærespris i forrige uke og det var i den anledningen til at hun var i Dagsnytt18 akkurat nå.


Anja Breien er undervurdert som regissør,
(mener jeg temmelig sterkt for en gangs skyld).

Jeg har tenkt at det også har sammenheng med at hun er ganske tilbaketrukket fra offentligheten, og det er jo synd, at man kanskje må være en som synes i portrettintervjuer og i debatter for at det arbeidet du har gjort skal bli husket og verdsatt skikkelig.

De tre Hustruer-filmene kom hvert tiende år fra 1975 og var veldig lekne og lette i formen samtidig som de tok opp politiske emner, utypisk for tiden.



Filmene var med å putte humor inn i mitt hode, sammen med Suzanne Brøgger, Arild Nyquist og andre jeg brydde meg om på den tiden satte de seg godt fast. Jeg ser ofte for meg, i situasjoner der det passer, at jeg har Anne Marie Ottersens hockeyhanske på og at jeg dunker den jeg snakker med vennskapelig og hardt egentlig på hodet. Men den jeg snakker med har ofte ikke referansen inne vet jeg, så da blir den igjen inne i hodet, men - til glede for meg.

Nå er Anja Breien 68 år og i Dagsnytt 18-studioet sa hun at det tar lang tid å lage manus og å gå gjennom prosessen med å få et nei,

- Og de årene har jeg ikke lengre.



Hun har hatt 2 spillefilmprosjekter som ikke ble noe av.
Men spurte programlederen om det ble en Hustruer 4?

Nei, han gjorde ikke det

Planen var jo at de skulle lages hvert tiende år så lenge de hadde krefter og selv om Katja Medbøe døde så har jeg ventet siden da. Filmene kunne fortsatt på den måten som livet fortsetter
for de som er igjen i det.

- Det er så uferdig, vi får se, sa hun og dro på det.
Er det noen gamle prosjekter?
Nei, det er nye historier som jeg snakker om, også.

Hva mer?

For at kvinner skal være steadye i regiarbeidet mener hun at arbeidet må planlegges slik at det er mulig å være i barnefase og lage film samtidig,

- Når Ingmar Bergman laget Fanny og Alexander
så sluttet de klokka 3 hver dag.

Nei, jeg, jeg bare klyper litt jeg.
Og konfektfaen.
Og jula ligger i frysen,
det å bare stikke av.

Nå stikker vi!

Malmö Streets Project

Jeg skulle ønske jeg gikk i gata og fikk øye på en sånn brostein.



Eller kom over dette byggverket.
Du kan se mer av det på Onion Mag.

Øve oss på det

- Kanskje oppfører jeg meg litt anderledes når jeg har kjole på. Vennene mine sier det,
men det er kanskje fordi de ser meg på en annen måte. Det er kanskje ikke lett når jeg snakker om noe alvorlig og samtidig har på meg en rar kjole. Jeg liker den dobbeltheten og det ubehaget.



Jeg så på innslaget med Grayson Perry i Safari og det fikk meg til å føle meg rolig, vet ikke hvorfor, men sånn var det.
Jeg har ofte tenkt på hvilke kvinnetyper transseksuelle og dragmenn kler på seg og hvorfor de velger akkurat de typene kvinner.


For meg ser det ut som de ofte velger outrerte kvinnemåter å være på,
de som bærer seksualiteten sin tjukt utenpå. Kanskje de trenger å være tydelige. Men Grayson Perry er ofte en slags jente, noen ganger også en middelalderende kvinne fra 60-tallet,
eller en ganske vanlig kvinne,
den typen mange av oss vil kalle ufiks.





Martine Votvik skriver om kvinneuttrykkene jente og mor. Hva vil det si når en transseksuell person har en identitet som omfavner den infantile kvinneligheten? Jeg har ikke hørt om så mange av disse som omfavner den moderlige kvinneligheten, men det er mulig jeg er dårlig belest på området. Uansett ville disse to da vært to forskjellige uttrykk for transseksualitet?



Nils Bech er nok homo,
men hvis Nils Bech skulle være et symbol
skulle jeg ønske han var en hetro mann:
Menn kan få lov til alt, også å bevege seg grasiøst.






Grayson Perry sier at erfaringen av å være i kvinneklær har gjort ham avhengig av risiko. Jeg kjenner følelsen selv om jeg ikke gjør noe så risikofylt som å ta på meg Dorothy.
Hvis jeg kler meg tradisjonelt maskulint bryter jeg ingen skumle grenser, slik menn gjør hvis de tar på seg det andre kjønnsuttrykket.



Nei hvis jeg skal kjenne på spooken bør jeg ta på meg en papegøyeøredobb,
farge håret mitt kastanje og ha lilla,
vid tunika på, kulturkjerringa,
den laveste kvinnekasten.
Det skal jeg gjøre,
jeg skal gå ut i samfunnet og la det være en permanent performance. Dere skal øve dere på å høre hva jeg sier likevel.

Jeg tenker jeg gjentar Grayson Perry-sitatet,

- Kanskje oppfører jeg meg litt anderledes når jeg har kjole på. Vennene mine sier det, men det er kanskje fordi de ser meg på en annen måte. Det er kanskje ikke lett når jeg snakker om noe alvorlig og samtidig har på meg en rar kjole.
Jeg liker den dobbeltheten og det ubehaget.

Kjære dørvakt

Jeg ligger i sengen min og er syk. Det er ikke rare greiene som står på men jeg ligger på rommet mitt og vil ikke høre noen lyder, jeg vil ikke snakke med noen, jeg har nok med å være i kroppen og vente på at den skal te seg slik den pleier. Det jeg minst av alt kan tenke meg er at et blidt nissekor skulle komme opp trappa og åpne døra.

Så kjære dørvakt

Hvis jeg en dag skulle ligge dødssyk av kreft i en sykehusseng,
vern meg mot at noen skal bruke meg til å gjøre livet sitt sterkt,
la meg slippe å bli spredt glede på, la meg være i fred.

"Modige meg, gikk inn på et rom til en dødssyk og la en cd i hånden hennes. Jeg sa God Jul og hun strekte ut en hånd og jeg tok hånden og det var sterkt. I møte med livet, kan du si."

La meg også slippe å møte på klovnelegen med en dødningeskalle som artigsymbol. La oss nøye oss med en rolig autoritet som snakker til meg som et voksent menneske og la meg ha mine egne mennesker der til å tøyse litt med meg når vi får det til.
Det samme gjelder selv om jeg bare må operere i albuen min.

Hjernen gjør rent til jul

I natt drømte jeg at jeg sto på loftet og så på ting jeg ikke ville ha, ikke ville kaste og nå skulle jeg flytte og det fantes ikke en eneste eske å putte noe i heller. Det skjedde ikke mer i drømmen, den bare fortsatte og fortsatte: Men det er jo ingen esker her engang!

Hva er det hjernen holder på med?

Det er 4-5-6 år siden jeg flytta og den har helt andre og nyere ting å bearbeide. Er det sånn at hjernen gjør julerent, kikker i kroker den ikke har vært på lenge, tar opp følelsen og rister på den:
Er du helt sikker på at du er ferdig med dette?

Cat Power, ny EP

Til uka kommer Cat Power med en ny EP i Norge, 6 nye coversanger.

Den heter Dark End of the Street og tittelen er tatt fra en av sangene, først fremført av James Carr, men også av Aretha Franklin.

Her er Cat Powers versjon, jeg falt ikke helt.





Så blir det Auld Triangle som er en Pogues-sang,
I’ve Been Loving You Too Long som er en Otis Redding-sang,
Fortunate Son her i en ikkesågod konsertversjon med Cat Power, originalt Creedance Clearwater Revival.

Sandy Denny/Fairport Convention, Who Knows Where The Time Goes? Her er Cat Powers versjon.

Og Aretha Franklin's It Ain't Fair, her med Cat Power.

Odd Børretzen og en vrang

Fredag så og hørte jeg på det Odd Børretzen sa skulle bli sin nest siste konsert, i kveld er det den siste. Jeg liker Odd Børretzen,
jeg syns det er noe forsonende og åpent menneskelig over ham når han synger om matte sjeler, vi er rufsete til sinns, byen er for blank, folk er blanke. Nesten alt han sier og synger liker jeg, måten han gjør det på, mildt og slemt, pauser og forbausende tonefall.

Jeg er redd for å si det, men jeg skjønner ikke hva han skal med Lars Martin Myhre. Lars Martin Myhre introduserer en fin sang han har med å fortelle at han synger den i begravelser, den som dør er den som har bestilt ham: Synd når oppdragsgiveren er død!
For en platt vits, for et artig tonefall, for en mangel på respekt for den som dør som har tenkt og valgt sangen hans til den stunden som begravelsen er.

Det er Lars Martin Myhre som står foran på scenen og gliser og heiser på skuldrene og slenger leggen bakover. Han lukker øynene og synger AAAAA, bare det: AAAAAA.

På siden sitter Alfred Jansson og smiler svakt og spiller nydelig og virtuost på trekkspill og klaver. Alfred Jansson er en frase som: (A-->haltendeC> og likevel er Alfred Janssons spill hele tiden i bakgrunnen. Kontrabassmannen får heller ikke tre frem, lydbildet er jevnt og altfor fylt av Lars Martin Myhre.

Odd Børretzen har mange bokstaver i alfabetet sitt og jeg tenker at han skulle samarbeidet med jazzfolk,
hvorfor spurte du ikke jazzmenneskene Odd Børretzen,
men ble med en breial visesanger på tur?

Det var det jeg tenkte på, den nest siste konserten til Odd Børretzen. Men sangene til Odd Børretzen var der og tekstene hans og snakket hans mellom sangene, bare jeg overså Lars Martin Myhre og hevet frem Alfred Jansson og kontrabassen i ørene så var det fint.
Får man si sånt? Jeg vet ikke, jeg er tøylesløs i dag.

Med lenke, med lenke

Dagbladet skriver om den svenske journalisten Monica Antonsson som er anmeldt av "Mia" for å ha kommet med opplysninger som kan avsløre identiteten hennes. "Mia" lever i skjul i USA og har skrevet to bøker sammen med Liza Marklund om vold i det ekteskapet hun var i. Monica Antonsson kommer med en bok i morgen der hun skriver at deler av boken er bløff, skriver Svenska Dagbladet.

Hvorom alting er, her er Monica Antonssons blogg,
hun har lagt ut dokumenter og sitt syn.

Dagens Nyheter trenger også lenken.

Så står man der..

.. med en finsk flaskeøl og en pirog i hånda og kikker rundt og venter på at Martti Ahtisaari skal komme. Jeg var på Nobels Fredssenter i ettermiddag etter jobb og mens man venter tenker man (jeg) på ordentlige ting, på Aceh-provinsen og Namibia og etterhvert på hvor raust og skikkelig Ahtisaari inkluderer kone og medarbeidere i presentasjonen av arbeidet sitt.

Men jeg tenker også på at han har stor mage og svake knær og er man kommet sånn i fysiske uføre er det bare en vei for han får nesten ikke gått engang så her er det om å gjøre å løfte vektene sine. Jeg ser på folk, hvem ser finske ut, hvem ser ut som diplomater, hvem har statsvitenskap og tenker på at kvinnene ser påfallende anderledes ut enn på Gyldendalfesten i høst. Nesten alle kvinnene er i svart, eller grått, det er dempet, ikke mye hud, ikke noe som glinser, bare Valgerd har tøffe røde støvler på.

Susan Sontag, David Rieff..

Noen klamrer seg til livet.

Mens andre vil dø hele tiden

Det er Susan Sontag som holdt fast i livet med radikale behandlinger før hun døde av kreft og amerikanske forfattermenn som skyter seg med magnumer og colter, jeg ser dem for meg på utdaterte motellrom på et mønstrete nylon sengteppe med en flaske whisky,

alltid det.

De snakker i telefonen med ekskjæresten og så skyter de seg.

Jeg har akkurat lest Brautigans Ørretfiske i Amerika. Den dukket opp i en tekst og jeg lånte den på biblioteket og så dukket den opp i en blogg husker ikke hvem sin og så dukket den opp i Klassekampen forrige helg. Det var Ragnar Hovland som skrev en dobbeltside men Klassekampen legger den ikke på nett. Jeg likte noen setninger i Ørretfiske i Amerika, men jeg kom ikke helt overens med den, ikke nå i alle fall.

Det hindrer meg ikke i å tenke på døden til Brautigan. Han truga,
i fylla, med å ta livet sitt i en tiårsperiode, skriv Ragnar Hovland.

"Som før antyda kan det ved første augnekast vere vanskeleg å sjå nokon sjølvmordskandidat, i alle fall i dei tidlege bøkene til Brautigan, på grunn av den tilsynelatande feiringa av livet og kjærleiken, og festen som heile tida føregår i språket, til dei tidlege morgontimane. Men les ein om att, med denne baktanken, så ser ein heilt frå første stund at døden er her, i forskjellige variantar, og at forfattaren er meir enn vanleg fascinert av nettopp død, kyrkjegardar (han må alltid besøke kyrkjegardar
når han kjem til en ny stad) og sjølvmord."

Så tenker jeg også..

.. at kretsing rundt død ikke trenger være at man blir dratt mot den men at man prøver å komme under vær med
den kvalmende makten den har.


Med Susan Sontag er det en helt annen historie. Jeg leser sønnens, David Rieffs, beskrivelse av hvordan hun og han forholdt seg til døden hennes i Swimming in a Sea of Death.

De snakket ikke om den, hun kjempet

Jeg tenker at det er merkelig, Susan Sontag graver i tankene for å sette ord på det hun så i kulturen vår og så lukker hun helt for døden.

Men hva vet jeg, ingen ting, tross kretsingen rundt døden, veldig lite. Jeg vil også leve, jeg vet det. Jeg blir mistenksom mot sønnens relative sikkerhet om at det er morens ønske han oppfyller når han stadig bekrefter håpet om at håp fins. Han ser at hun snakker med andre om døden, men reflekterer ikke i boka om hvorfor hun ikke gjør det med ham.

Han skriver en repeterende bekreftelse for seg selv om at han gjorde det rette, med drypp av usikkerhet, men han går ikke inn i usikkerheten. Ville hun beskytte ham, tenker jeg. Signaliserte han like gjerne at han ikke kunne snakke om døden. Kunne hun snakke og tenke om døden, men ikke med ungen sin?


Jeg er ikke helt sikker på at han har rett når han mener at uten legens innforståtte håp ville Susan Sontag blitt gal.
Mot slutten av boka lurer han på om det istedet gjorde henne mer alene den siste tiden.

If only my mother hadn`t hoped so much. But to say this is to posit the impossible. Throughout her life, my mother had been incapable of doing anything else but hope, hope in extremis, and against alle odds if need be. I do not mean to imply that she was a cheerful person. Quite the contrary, she was almost always dueling with depression.

David Rieff leste dagbøkene hennes noen måneder etter at hun døde og han ser et dypt ulykkelig menneske som likevel noterer seg bøker hun vil lese, musikk hun vil høre, teaterstykker hun vil se,
steder hun vil reise til.



En av legene skrev til sønnen etterpå at morens kamp mot døden i den fasen av sykdommen hun var i var utypisk,

The vast majority of individuals in that situation stop fighting and accept the inevitable because of either fatigue, fear, and/or the hope of making the last bit of limitited time memorable for those they`ll leave behind.

Sønnen ser hvordan legene klarer å snakke mot inn i moren helt til det siste der det ikke fins håp, men hvis hun trenger det håpet, hvem er han til å ta det fra henne eller til å ikke gi det næring.

Han ser på legene og forsøker å forstå hva det er ved væremåten deres som moren hans trenger, en slags legelig, foreldrelig,
styrke og allvitenhet ser det ut for meg at han ser og han prøver å gripe det selv for å kunne gi det videre.

Når skal man ta håpet fra et menneske som skal dø

..hvis det ber om å få ha det? Og hva hvis mennesket viser ambivalens i hva det ønsker seg, hva skal man gjøre da?
Hva skal han gjøre da. Of course she knew, skriver han.
Men de snakker ikke om det.



Jeg leser boka både som en sønns forsvarskrift for moren sin til å leve det livet hun trengte helt inn i døden. Det var hennes død, skriver han. Det virker raust, det var kanskje raust også, men jeg kommer tilbake til mistenksomheten, det ser samtidig ut som et ubearbeidet forsvarsskrift for seg selv.



Det er et annet forstyrrende element, det er forholdet mellom Annie Leibovitz og David Rieff og Susan Sontag. Rieff og Leibovitz snakker ikke sammen og gjorde det ikke før døden kom på heller, til tross for at Sontag og Leibovitz hadde et “on-again, off-again relationaship, slik sønnen beskriver det, while friends of Leibovitz recall the abruptness of Rieff’s behaviour in death, failing to acknowledge the love and support Leibovitz had offered his mother during her life. She had renovated a cottage for Sontag on her estate, had bought both of them a home at the Quai des Grands-Augustins in Paris; and had chartered planes to take Sontag to hospital for a bone-marrow transplant and later back to New York.



Ting vi gjør for den andre, ting andre ikke ser, andre ting vi ikke får til å gjøre. Jeg skrev om Annie Leibovitz´s fotografier og Susan Sontags død i posten After Someone Dies og gjentar ikke noe av det jeg skrev der.

Dette aktualiseres ved at Annie Leibovitz tok fotografier av en døende Susan Sontag som henger i en utstilling i London fortsatt.



Både David Rieff og Annie Leibovitz er forsiktige i beskrivelsen av den andre og avviser oftest å snakke om det,
men noen drypp kommer likevel frem i googlingen.

Everyone deals with death in a different way,
and it didn't end well with David.

“I showed the book to everyone I was worried about before it was published – with the exception of David Rieff. Most of those people were close to Susan, like Joan Didion and Susan’s sister, Judith. The most important person I showed it to was Andrew Wylie [Sontag’s agent], who knows David and was executor of Susan’s estate, and he was very supportive and said leave David to me and I’ll talk to him.”

She says of Rieff’s book (..) “I thought it was terrible. Only because it was so cold. But if you notice, nobody else was there in David’s book except David.”

David Rieff beskylder Annie Leibovitz

.. for å ta carnival images of celebrity death og sier at hun gjør det bare for å fremme sin egen karriere. Det siste er et argument som er urimelig, Leibovitz har en karriere, hun har hatt et langt kjærlighetsforhold til moren hans og beskriver selv at hun delvis må forholde seg til virkeligheten gjennom å ta bilder. Han kan beskyldes for å utlevere moren hvis man er i det lunet, det er ikke jeg.
Men jeg syns beskyldningene faller tilbake på ham.

Annie Leibovitz sier,

I went down to the funeral home and I did it. I think David is quoted as saying it was some kind of circus-like picture. I shot it with a digital camera, and I got home and the printing machine had run out of ink, and it came out this kind of strange green, which I thought was interesting at the time… it just happened.



“You see things in the work. You can start to create fictions some time. That’s all right. The whole thing is a kind of fiction.
We made up a story for you to see… there’s just enough pictures to tell a story.”

Sånn ser det ut for meg

..begge to bruker sine måter, skrift eller fotografier, til å makte å forholde seg til døden når den kommer til noen nær en. Det bemerkelsesverdige for oss er at vi kan lese og se det,
hvordan de hver på sitt vis lager historier av virkeligheten i et forsøk på å få til å være i den.

Dette siste sitatet er fra det beste intervjuet jeg fant med Annie Leibovitz, her har jeg også tatt de siste sitatene fra.

Did any of the family try to stop her showing their private moments; their struggle to cope with her father’s death and his death-bed scene? “My mom. I showed my mom the book and she was worried about pictures of my dad and then she let it go. When I look back now, I wouldn’t do what I did then. In Paris [the exhibition was held there this summer] when I was walking through the show, oh my gosh, I realised I’d left my family so vulnerable. God knows why you do it, on some level, but it came out of these moments and I won’t do it again. I won’t touch my family again. I have great respect for that moment – you know it was crazed and sad and vulnerable,
and it’s probably my best work.”

Jeg husker ros fra år tilbake

Jeg røyk ut i kvartfinalen i Tordenbloggen, jeg liker det ikke.
Men jeg har fått kommentarer som jeg kommer til å huske. Det er fremdeles masse bjeff igjen i den gamle hunden, f.eks eller denne som stoltheten min ikke forbyr meg å gjengi merkelig nok.

"Fr.Martinsen, som jeg håper vinner hele greia, fordi hun er så tøff og stilig. Hun er produktiv, drita underlig og hemmelig, og hele bloggen er liksom innsvøpt i en aura av groove og av politisk surrealisme og rocka damer med hår under armhulene. Jeg har ikke fjerneste anelse om hvem hun er, og jeg behøver ikke å vite det, hun må bare fortsette å skrive."


Det skal jeg. Nå skal jeg prøve å feie den teite delen av selvbevisstheten ut av skrivegangene i hodet sånn at det føles som før: Meg og tastaturet og noen passe få lesere uten altfor mye fjes.

Jeg feier med Language is a Virus (tekst) og legger igjen litt rusk også. Når jeg ser på videoen nå så tror jeg det må ha vært den konserten jeg så i Konserthuset i 1986, det var jaggu ikke rart jeg fikk hodet blåst gjennom da, 1986. Det var veldig i sin tid,
eller akkurat litt før, jeg tror Moby og gjengen satt og hørte på Laurie Anderson på den tida.

Town Bloody Hall

I kveld kan vi se Town Bloody Hall på SVT. Det er en dokumentarfilm av D A Pennebaker fra 1979 som viser en legendarisk debatt der Norman Mailer skal forestille ordstyrer og Germaine Greer, Jill Johnston, Diana Trilling og Jacqueline Ceballos diskuterer feminisme. Blant publikum er Betty Friedan og Susan Sontag. De angriper Mailer

"Jill Johnston was a member of a 1971 New York City panel produced by Shirley Broughton as part of the "Theater for Ideas" series.

The event was a vigorous debate on feminism with Norman Mailer, author; Germaine Greer, author; Diana Trilling, literary critic; and Jacqueline Ceballos, National Organization for Women president.

The event was a showdown of intellect and personality. While Johnston read a poem culminating in on-stage lesbian sex (simulated and fully dressed) followed by a quick exit, Greer and Mailer continued to exchange verbal blows with each other and the audience for the rest of the 3 1/2 hour event."

"Town Bloody Hall captures New York intellectual life at a distinct moment - the arrival of feminism.

DA Pennebaker was there to record the splendid debate in the old Town Hall where the grizzled lion Norman Mailer confronted a great number of amused, or angry feminist sisters, all the while pretending to be the impartial moderator.


I kveld 20.00 med svensk diskusjon i tillegg. Hva betyr dette for meg uten tv, fant ikke ut faktisk, håper det dukker opp et play-vindu etter hvert.

I den svenske diskusjonen deltar Kajsa Borgnäs, Anna Wahl,
Athena Farrokhzad og Gudrun Schyman.

Jeg er i kvartfinalen

Jeg tror jeg ryker ut nå, men gi seg? Nei, ikke det.
Men jeg trenger hjelp, stem på meg. Klikk på den firkanten med fr.martinsen på og skriv kommentar helt nederst hvis du får til, kommentar gir ekstra stemme, selv om du har sagt det før..

Det pipler ut godhet

.. av porene våre nå for tiden, det damper godhet av huden vår,
det oser juleømhet av oss. Det er jul snart og rødt og grønt og Frelsesarméen.

Vi kjøpefester, for finanskrisen har ikke kommet helt inn på kjøkkenet vårt og mens vi gjør det så åpner vi hjertene for den som tigger, den som er narkoman, eller alkis. Bare den ikke kommer fra Romania, da lukker hjertet seg igjen, så langt strekker ikke julerøkelsen seg, så bekvemt.

Frelsesarméen har kommet seg opp av homofiligryta i år,
vi tenker ikke på homofile i år, nå er det ensomme gamle alkoholikere som gjelder. Kalde alkiser med blå bein og sentimental rockemusikk til hygge mens vi kjøper inn på Egertorget.

Når ribbefettet på haka renn
eg send deg tankar og hundre spenn

Jeg tror det var Knut Borge som sa det på nattradioen på lillejulaften en gang, men jeg kan huske feil, det er lenge siden og lar seg ikke google.

This is just to say 7

Jeg blir virkelig mer og mer likegyldig i forhold til hva fremmede mennesker tenker om mitt evt. sexliv, meg som potensielt sexobjekt and such: Så lenge jeg ikke har lyst til å ha sex med dem (da stiller det seg anderledes, men dette gjelder jo et absolutt mindretall i samfunnet, en så marginal gruppe at jeg kan se bort fra dem i statistisk sammenheng.)

Så, jo eldre jeg blir jo mindre bryr jeg meg om noen tenker jeg er homo eller hetro eller noe annet, ..samma.

Akkurat nå 41

Jeg sitter ved bordet mitt, drikker te, pakker inn en julegave,
venter på Ukeslutt og feirer at jeg gikk videre i Tordenbloggen. Takk for stemmene. De siste kom på en fest i går ser jeg for meg, men hva skjedde der, det ser jeg ikke for meg. Dette betyr i alle fall at det er kvartfinale mandag og i morra får jeg vite hvem jeg møter. Og akkurat i dette øyeblikket er jeg
4. hottest i Tordenbloggenkonkurransen.
Er dette viktig? I dette universet så. Såklart.

Akkurat nå 40

Jeg sitter foran skjermen på jobben, det er ting som haster og ting som skal gjøres, derfor: Stem på bloggen min i 8.dels-finalen i Tordenbloggen. Nå syns jeg at jeg har kommet langt. Det gjør meg glad. Men mye vil ha mer, jeg vil lengre. Hvis du både stemmer i den boksen du kan klikke på og skriver i kommentarfeltet hvorfor du evt. liker denne bloggen får jeg to stemmer.

Jeg er her i Oslo..

.. og ikke i Stockholm. Det er bare så vidt jeg skjønner hvorfor når Lars Lerin har utstilling der til 18. januar og Nan Goldin har utstilling der til og med søndag

og Cirkus Cirkör, mine gamle helter!

åpner ny forestilling i Stockholm om ei uke.



Fin promovideo for forestillingen.
Og en enda finere, ah.
Denne forestillingen virker mer lovende på meg enn de aller siste Cirkus Cirkör har hatt. Jeg tror den kommer til å komme til Bærum, men jeg er ikke sikker. Stockholm.

Stem på meg nr 3

Det blir endel stemmemas, men at jeg maser er et tegn på at jeg fortsatt er med i blogg-cupen og jeg liker bedre å vinne enn å tape, du kan stemme her hvis du vil. Det er så finurlig lagt opp at det teller dobbelt hvis du både klikker av i den boksen du ser OG skriver i kommentarfeltet hvorfor du evt. liker denne bloggen.

Før så jeg på tv

(Det gjør vondt i skrivehjertet mitt siden bare nest siste versjon av teksten til spalten jeg skriver i Journalisten var den som kom ut i avisa og på nett. Her er den endelige. For den som leser her ofte er den noen gjentakelser. I alle fall:)

Før så jeg på tv

Nå vaser jeg rundt på internett. Jeg var glad i se på tv jeg.
Jeg har fulgt med på Daktari, Skippy og Flipper hos naboen en lang mørk bakke unna, Olga Korbut, Nadia Comaneci og skisøndag på gulvet på det knyttede blå teppet, L.A. Law, Ally McBeal, Store Studio og Dagsrevyen i den gamle saueskinnstolen i min egen stue.

Da det analoge bakkenettet ble skrudd av sa jeg til den store ungen min at hun fikk gå og ordne med sånn boks. Jeg kan betale, bare la meg slippe å tenke på det. Vi bor sånn til at vi bare har bordantenne, ikke kabel. Gjør som du vil, sa jeg, men ikke gi meg en pakke når jeg likevel ikke kan få svensk tv. Jeg vil bare ha boks og så fortsetter vi med NRK og TV2 og svensk nett-tv slik vi pleier.

I ukene før nettet ble slått av så jeg med ømhet på NRK som stadig sendte crawls over skjermen: Hvis du ser denne teksten blir tv-en din snart svart. Snart blir tv-en vår svart, sa jeg til den store ungen. Snart er jeg den eneste som ser crawlene, tenkte jeg.
Så ble skjermen svart. Den ene dagen har tatt den andre, nå har det gått et halvt år og det er ikke kommet noen boks i hus.
Vi har fjernsynsapparat men ingen tv-signaler.

Jeg innbiller meg at jeg har forvandlet det til et eksperiment.
Da internett kom hjem til meg endret vanene seg uten at jeg tenkte over det, jeg fløt med. TV ble sekundærmediet i stua, jeg brukte sidesynet på Viggo Johansen mens jeg skypet med mamma og gikk på googlemap for å se hvor Aserbajdsjan egentlig ligger. Fjernkontrollen lå ved siden av meg. Hvis Viggo sa noe spesielt, guffet jeg lyden opp et øyeblikk. Jeg slapper av på nett også. Før så jeg på tv-serier for å roe meg, nå vaser jeg rundt på internett.

Da jeg fikk internett hadde jeg ikke forutsett at jeg fra samme dag skulle slutte å slå på tekst-tv mens jeg fortsatt satt i lenestolen for å ta av meg ytterskoene. Jeg pleide være en manisk tekst-tv-bruker. Nå slår jeg på dataen mens jeg tar av meg ytterjakka og skriver inn koden før jeg går på do. Jeg sluttet å hente inn Aftenposten om morgenen og jeg sluttet å slå på Dagsnytt klokka 7. Det eneste jeg er interessert i klokka 7 om morran er om Wenche Foss fortsatt lever og det forteller vg.no meg mest effektivt.
Det er deilig å ha det stille.

Jeg har levert mobiltelefonen tilbake til jobben ettersom jeg likevel er koblet til nettet mestparten av døgnet. Jeg har levert avisabonnementet tilbake fordi jeg likevel bare leste helgeavisene. Nå kjøper jeg helgeavisene selv for jobben min er ikke så moderne at den skjønner at mange av oss leser nyheter på nett.

Siden jeg nettopp hadde opplevd en ikke-planlagt mediebrukrevolusjon internt i meg tenkte jeg at det skulle bli interessant å se hva som nå skulle skje med medievanene mine.
Ville radio bli en ny-gammel venn? Skal du ikke slå på radioen da, spør jeg meg innimellom, du pleide jo syns det var trivelig med stemmer i bakgrunnen. Men nei, det blir ikke mer radio om kvelden, det er de samme gamle radiovanene, jeg husker bare å slå på Ukeslutt slik jeg alltid har gjort på lørdagene. Så fortsetter jeg kanskje med Studio Sokrates men hvis Jungeltelegrafen begynner går jeg på postkontoret og henter bøker som jeg har kjøpt på nettbutikk etter å ha lest om dem i svenske nettaviser.

Eller jeg støvsuger til Hallo i Uken er klart, kanskje fortsetter jeg med Ut i Verden med Sverre Tom Radøy og Jens A. Riisnes, det spørs hvor de skal. Selv om jeg har erfart at Radiodokumentaren klokka 10 og Kurer klokka 12 er program som passer for meg og jeg tenker at jeg sannelig skal slå på radioen før, så blir det ikke noe av.
Jeg slår ikke på radioen før 12.30 slik jeg alltid har gjort det. Det er fortærendes, som faren min sier. Jeg er ikke et viljestyrt individ.

Ville jeg begynne å se mer på nett-tv? Det var jeg ganske sikker på. For jeg har sett på svenske programmer på nett lenge, Kobra, Arty, Babel. Jeg setter meg til og ser. Det er koselig å sitte helt inntil skjermen. Men selv om det er lett å se på Dagsrevyen direkte på NRK i Internet Explorer mens jeg skriver i Firefox, så gjør jeg det nesten ikke. Det er ikke samme kosen når den ikke står og surrer i bakgrunnen. Kanskje hvis jeg får meg to pc-er?

Noen vaner ser det ut til å ta et halvt liv og endre mens andre er gjort på øyeblikket. Jeg hører ikke mer på musikk heller.

Vi er uenige i familien. Jeg savner å halvfølge med på Grosvold mens jeg er på nett og vil ha tv men den store ungen syns tv er stress,
hun vil ha ro mens hun gjør kjemilekser.

Merkedager, en redegjørelse

I går var det brannvarslerens dag og jeg sjekket ikke batteriet likevel. Der andre hopper i fallskjerm og klatrer K2 for å kjenne at de lever trekker jeg på skuldrene av brannvarslerens dag.

Det er så mye protest i meg liksom

Ah. Det pipler ut av alle porer.
Jeg gikk heller ikke i aidstog med kirken. Men jeg tenkte på å lage en vendbar sløyfe, rødt eller rosa ettersom, eller et gummiarmbånd som skifter farge etter temperaturen på huden min. Så kan jeg være for fred, mot fattigdom, mot tekstikkekreft etter årets gang.
Jeg teller ned til jesusbarnet, det gjør jeg.

Faghags i Mummidalen

For de som begynte å følge med på debatten om heteronormativiteten i Mummidalen, Bögjavlar har postet mer.