Susan Sontag, David Rieff..

Noen klamrer seg til livet.

Mens andre vil dø hele tiden

Det er Susan Sontag som holdt fast i livet med radikale behandlinger før hun døde av kreft og amerikanske forfattermenn som skyter seg med magnumer og colter, jeg ser dem for meg på utdaterte motellrom på et mønstrete nylon sengteppe med en flaske whisky,

alltid det.

De snakker i telefonen med ekskjæresten og så skyter de seg.

Jeg har akkurat lest Brautigans Ørretfiske i Amerika. Den dukket opp i en tekst og jeg lånte den på biblioteket og så dukket den opp i en blogg husker ikke hvem sin og så dukket den opp i Klassekampen forrige helg. Det var Ragnar Hovland som skrev en dobbeltside men Klassekampen legger den ikke på nett. Jeg likte noen setninger i Ørretfiske i Amerika, men jeg kom ikke helt overens med den, ikke nå i alle fall.

Det hindrer meg ikke i å tenke på døden til Brautigan. Han truga,
i fylla, med å ta livet sitt i en tiårsperiode, skriv Ragnar Hovland.

"Som før antyda kan det ved første augnekast vere vanskeleg å sjå nokon sjølvmordskandidat, i alle fall i dei tidlege bøkene til Brautigan, på grunn av den tilsynelatande feiringa av livet og kjærleiken, og festen som heile tida føregår i språket, til dei tidlege morgontimane. Men les ein om att, med denne baktanken, så ser ein heilt frå første stund at døden er her, i forskjellige variantar, og at forfattaren er meir enn vanleg fascinert av nettopp død, kyrkjegardar (han må alltid besøke kyrkjegardar
når han kjem til en ny stad) og sjølvmord."

Så tenker jeg også..

.. at kretsing rundt død ikke trenger være at man blir dratt mot den men at man prøver å komme under vær med
den kvalmende makten den har.


Med Susan Sontag er det en helt annen historie. Jeg leser sønnens, David Rieffs, beskrivelse av hvordan hun og han forholdt seg til døden hennes i Swimming in a Sea of Death.

De snakket ikke om den, hun kjempet

Jeg tenker at det er merkelig, Susan Sontag graver i tankene for å sette ord på det hun så i kulturen vår og så lukker hun helt for døden.

Men hva vet jeg, ingen ting, tross kretsingen rundt døden, veldig lite. Jeg vil også leve, jeg vet det. Jeg blir mistenksom mot sønnens relative sikkerhet om at det er morens ønske han oppfyller når han stadig bekrefter håpet om at håp fins. Han ser at hun snakker med andre om døden, men reflekterer ikke i boka om hvorfor hun ikke gjør det med ham.

Han skriver en repeterende bekreftelse for seg selv om at han gjorde det rette, med drypp av usikkerhet, men han går ikke inn i usikkerheten. Ville hun beskytte ham, tenker jeg. Signaliserte han like gjerne at han ikke kunne snakke om døden. Kunne hun snakke og tenke om døden, men ikke med ungen sin?


Jeg er ikke helt sikker på at han har rett når han mener at uten legens innforståtte håp ville Susan Sontag blitt gal.
Mot slutten av boka lurer han på om det istedet gjorde henne mer alene den siste tiden.

If only my mother hadn`t hoped so much. But to say this is to posit the impossible. Throughout her life, my mother had been incapable of doing anything else but hope, hope in extremis, and against alle odds if need be. I do not mean to imply that she was a cheerful person. Quite the contrary, she was almost always dueling with depression.

David Rieff leste dagbøkene hennes noen måneder etter at hun døde og han ser et dypt ulykkelig menneske som likevel noterer seg bøker hun vil lese, musikk hun vil høre, teaterstykker hun vil se,
steder hun vil reise til.



En av legene skrev til sønnen etterpå at morens kamp mot døden i den fasen av sykdommen hun var i var utypisk,

The vast majority of individuals in that situation stop fighting and accept the inevitable because of either fatigue, fear, and/or the hope of making the last bit of limitited time memorable for those they`ll leave behind.

Sønnen ser hvordan legene klarer å snakke mot inn i moren helt til det siste der det ikke fins håp, men hvis hun trenger det håpet, hvem er han til å ta det fra henne eller til å ikke gi det næring.

Han ser på legene og forsøker å forstå hva det er ved væremåten deres som moren hans trenger, en slags legelig, foreldrelig,
styrke og allvitenhet ser det ut for meg at han ser og han prøver å gripe det selv for å kunne gi det videre.

Når skal man ta håpet fra et menneske som skal dø

..hvis det ber om å få ha det? Og hva hvis mennesket viser ambivalens i hva det ønsker seg, hva skal man gjøre da?
Hva skal han gjøre da. Of course she knew, skriver han.
Men de snakker ikke om det.



Jeg leser boka både som en sønns forsvarskrift for moren sin til å leve det livet hun trengte helt inn i døden. Det var hennes død, skriver han. Det virker raust, det var kanskje raust også, men jeg kommer tilbake til mistenksomheten, det ser samtidig ut som et ubearbeidet forsvarsskrift for seg selv.



Det er et annet forstyrrende element, det er forholdet mellom Annie Leibovitz og David Rieff og Susan Sontag. Rieff og Leibovitz snakker ikke sammen og gjorde det ikke før døden kom på heller, til tross for at Sontag og Leibovitz hadde et “on-again, off-again relationaship, slik sønnen beskriver det, while friends of Leibovitz recall the abruptness of Rieff’s behaviour in death, failing to acknowledge the love and support Leibovitz had offered his mother during her life. She had renovated a cottage for Sontag on her estate, had bought both of them a home at the Quai des Grands-Augustins in Paris; and had chartered planes to take Sontag to hospital for a bone-marrow transplant and later back to New York.



Ting vi gjør for den andre, ting andre ikke ser, andre ting vi ikke får til å gjøre. Jeg skrev om Annie Leibovitz´s fotografier og Susan Sontags død i posten After Someone Dies og gjentar ikke noe av det jeg skrev der.

Dette aktualiseres ved at Annie Leibovitz tok fotografier av en døende Susan Sontag som henger i en utstilling i London fortsatt.



Både David Rieff og Annie Leibovitz er forsiktige i beskrivelsen av den andre og avviser oftest å snakke om det,
men noen drypp kommer likevel frem i googlingen.

Everyone deals with death in a different way,
and it didn't end well with David.

“I showed the book to everyone I was worried about before it was published – with the exception of David Rieff. Most of those people were close to Susan, like Joan Didion and Susan’s sister, Judith. The most important person I showed it to was Andrew Wylie [Sontag’s agent], who knows David and was executor of Susan’s estate, and he was very supportive and said leave David to me and I’ll talk to him.”

She says of Rieff’s book (..) “I thought it was terrible. Only because it was so cold. But if you notice, nobody else was there in David’s book except David.”

David Rieff beskylder Annie Leibovitz

.. for å ta carnival images of celebrity death og sier at hun gjør det bare for å fremme sin egen karriere. Det siste er et argument som er urimelig, Leibovitz har en karriere, hun har hatt et langt kjærlighetsforhold til moren hans og beskriver selv at hun delvis må forholde seg til virkeligheten gjennom å ta bilder. Han kan beskyldes for å utlevere moren hvis man er i det lunet, det er ikke jeg.
Men jeg syns beskyldningene faller tilbake på ham.

Annie Leibovitz sier,

I went down to the funeral home and I did it. I think David is quoted as saying it was some kind of circus-like picture. I shot it with a digital camera, and I got home and the printing machine had run out of ink, and it came out this kind of strange green, which I thought was interesting at the time… it just happened.



“You see things in the work. You can start to create fictions some time. That’s all right. The whole thing is a kind of fiction.
We made up a story for you to see… there’s just enough pictures to tell a story.”

Sånn ser det ut for meg

..begge to bruker sine måter, skrift eller fotografier, til å makte å forholde seg til døden når den kommer til noen nær en. Det bemerkelsesverdige for oss er at vi kan lese og se det,
hvordan de hver på sitt vis lager historier av virkeligheten i et forsøk på å få til å være i den.

Dette siste sitatet er fra det beste intervjuet jeg fant med Annie Leibovitz, her har jeg også tatt de siste sitatene fra.

Did any of the family try to stop her showing their private moments; their struggle to cope with her father’s death and his death-bed scene? “My mom. I showed my mom the book and she was worried about pictures of my dad and then she let it go. When I look back now, I wouldn’t do what I did then. In Paris [the exhibition was held there this summer] when I was walking through the show, oh my gosh, I realised I’d left my family so vulnerable. God knows why you do it, on some level, but it came out of these moments and I won’t do it again. I won’t touch my family again. I have great respect for that moment – you know it was crazed and sad and vulnerable,
and it’s probably my best work.”