Odd Børretzen og en vrang

Fredag så og hørte jeg på det Odd Børretzen sa skulle bli sin nest siste konsert, i kveld er det den siste. Jeg liker Odd Børretzen,
jeg syns det er noe forsonende og åpent menneskelig over ham når han synger om matte sjeler, vi er rufsete til sinns, byen er for blank, folk er blanke. Nesten alt han sier og synger liker jeg, måten han gjør det på, mildt og slemt, pauser og forbausende tonefall.

Jeg er redd for å si det, men jeg skjønner ikke hva han skal med Lars Martin Myhre. Lars Martin Myhre introduserer en fin sang han har med å fortelle at han synger den i begravelser, den som dør er den som har bestilt ham: Synd når oppdragsgiveren er død!
For en platt vits, for et artig tonefall, for en mangel på respekt for den som dør som har tenkt og valgt sangen hans til den stunden som begravelsen er.

Det er Lars Martin Myhre som står foran på scenen og gliser og heiser på skuldrene og slenger leggen bakover. Han lukker øynene og synger AAAAA, bare det: AAAAAA.

På siden sitter Alfred Jansson og smiler svakt og spiller nydelig og virtuost på trekkspill og klaver. Alfred Jansson er en frase som: (A-->haltendeC> og likevel er Alfred Janssons spill hele tiden i bakgrunnen. Kontrabassmannen får heller ikke tre frem, lydbildet er jevnt og altfor fylt av Lars Martin Myhre.

Odd Børretzen har mange bokstaver i alfabetet sitt og jeg tenker at han skulle samarbeidet med jazzfolk,
hvorfor spurte du ikke jazzmenneskene Odd Børretzen,
men ble med en breial visesanger på tur?

Det var det jeg tenkte på, den nest siste konserten til Odd Børretzen. Men sangene til Odd Børretzen var der og tekstene hans og snakket hans mellom sangene, bare jeg overså Lars Martin Myhre og hevet frem Alfred Jansson og kontrabassen i ørene så var det fint.
Får man si sånt? Jeg vet ikke, jeg er tøylesløs i dag.