Alene på restaurant

Jeg vaste rundt Union Square mens jeg ventet, jeg ville finne en kjøttbit så lenge. Pete`s Tavern høres lovende ut tenkte jeg, høres klassisk ut, og da jeg kom inn så jeg at jeg var innom der forrige New York-tur også. Det var da vi skulle reise hjem og den oppskjærte restekjøttbiten fra middagen var nistemat hele veien: JFK/Reykjavik/OSL.

Det kan være fint å være alene på restaurant. Når folk støyer og skravler rundt deg er det ikke slitsomt å lage en samtale med den du er der med, du kan bare lene deg tilbake å gjette på folk.

TV´en sto på lydløst i hjørnet med nyheter på og jeg fant opp dette: Man skulle kunne bedt kelneren om den trådløse lydmottakeren til å stikke i det ene øret. Særlig for den som er alene.
Eller to nyhetshungrige kunne sittet og hørt på og smilt til hverandre. Eller det kunne vært lyd i ledning ut fra veggen liggende fast på bordet. Vil du ha bord med lydtilgang eller er ikke det så farlig?

Kelneren som ser streng ut,
litt kinesisk ut og er ca 60 og har malt på ekstra sterke øyenbryn, snakker til de brautete blåskjortemennene ved sidebordet:

Jeg er ikke russisk.

Hun snakker strengt hele tiden egentlig, jeg liker henne likevel.
Jeg ser at hun liker meg selv om hun aldri smiler.

Hun gir meg kjøttbiten og hjemmelaget potetmos med hvitløk og rødvin, etterpå det dyre glasset, etterpå en konjakk og espresso.

Jeg tenker på rus.

Hvordan virker den? Først åpner den opp sansene tror jeg, som det å gå kan, som det å være et nytt sted kan, som mer kan. Så snevrer den inn, tankegangen blir dårligere, bevisstheten blir fokusert om færre ting, spisset inn mot et område samtidig som iherdigheten blir større. Det kan brukes til å gå på konsert, til å lukke alt annet som ikke er musikk ute. Eller til å gjøre husarbeide, det trenger man ikke mye tankegang til som regel bare litt iherdighet. Hvorfor skriver ikke flere folk om rus, når det er så viktig for oss?

Da jeg skulle gå kom den ikke-russiske kelneren bort og spurte hvor jeg kom fra, om det er kaldt der, om å reise alene. Er du redd?
sa hun. Nei. (mens jeg lagde et bittelitt-tegn med fingrene).

Bli gjerne med,

klikk deg inn.
Hvis jeg faller ut av nettet litt må jeg restarte og slikt tøys, men dere kan uansett holde på. Det er mulig det tar lengre tid enn vanlig å gi dere direktetilgang til CiL-en, ha tålmodighet, jeg er på ferie med svak nettilgang.
(tatt vekk lenka, den er så svær)

Sally Mann og døden

Jeg har sett Sally Manns utstilling Proud Flesh på Gagosian.
Hun fortsetter på døden, er det ikke det hun gjør?
I What Remains driver hun med fremmedes død, folk som dør tilfeldig på nabojordet, med farens død, med alles død. Nå fotograferer hun forgjengeligheten til den mannen hun elsker.



Gagosian har de tre øverste etasjene i samme bygg som Vera Wang har kontor, ganske ved siden av Metropolitan Museum, bør ikke forveksles med lille Gagosian på gateplan like ved slik jeg gjorde første dag. Man tar heisen opp alene. Det er bare en som sitter i resepsjonen og så er det hvite rom med fotografiene i,
ingen andre folk da jeg var der, ingen benk. Jeg går og ser og tenker. Og går en runde til.

Så er man jo ferdig, er man ikke?

Jeg skulle ønsket meg at det var sofaer, en kjøkkenbenk med kaffekoker, et do, så kunne man sittet og slappet av litt og sett mer i fred og ro, det blir strengt når man må stå rett opp og ned og se på: Føl nå. Føl ferdig også.



Det står ikke noe sted i utstillingen at mannen har en dødelig muskelsykdom, at han gradvis mister muskelmasse til han dør av det. Hvorfor ikke det? Blir det for konkret, blir det for biografisk knyttet, blir det plumt? Det at jeg vet det gjør utstillingen enklere å forstå og Sally Mann snakket om det i en dokumentarfilm.

At den vi elsker skal bli borte for oss er i ulik grad tydelig i bevisstheten vår. Som Vanessa Redgrave sa i forgårs, du tror at det ikke kommer til å skje med deg, men det gjør det.
Pikken hans er med på nesten alle fotografiene.

Her latest photographic study of her husband Larry Mann, taken over six years, has resulted in a series of candid nude studies of a mature male body that neither objectifies nor celebrates the focus of its gaze. Rather it suggests a profoundly trusting relationship between woman and man, artist and model that has produced a full range of impressions – erotic, brutally frank, disarmingly tender, and more.

Skriver galleriet Gagosian, og fortsetter med det omvendte kjønnsperspektivet, at det er en fotograf som er kvinne som tar disse fotografiene av en mann.

Det er det samme galleriet som fikk henne til å gråte i dokumentarfilmen da hun fikk avslag på å vise den nest siste utstillingen sin der, What Remains.

Men The New Yorker skriver at han har en muskelsykdom


Jeg har skrevet flere poster om Sally Mann.

Starstruck i St. John Divine

Jeg ble rammet av internettakknemlighet igjen i går da jeg satt på rad H i verdens største gotiske katedral St. John Divine og ventet på at Vanessa Redgrave skulle starte forestillingen The Year of Magical Thinking. Fordi jeg har bestilt noen billetter antakelig et sted får jeg nå tidlig varsling om teaterhendelser her i New York,
derfor kunne jeg sitte mye lengre foran enn jeg trodde (H)
og se på folk mens de kom inn.


Bildet er fra anmeldelsen i New York Times for to år siden.

Joan Didion skrev boka da mannen hennes døde plutselig. Like etter døde den voksne datteren, asken etter de to er i St. John Divine. Vanessa Redgrave skulle spilt denne ene forestillingen i kirka til inntekt for Unicef da datteren hennes døde.
Dette var eneste gang hun skulle spille den etter det.
Og her satt jeg på rad H i den vakre svære kirka.


Jeg var fylt av ydmykhet for at jeg skulle få oppleve dette.
Jeg har fulgt boka i flere år, første gang jeg skrev om den var her.
Ydmykhet og alvorlige følelser, men ikke bare.

Ydmykhet og litt vin fra restauranten over gata,

lammekotelett, svær, hjemmelaget potetmos, espresso og grappa.

Jeg så på de som skulle sitte lengst foran.
Hun som står foran der i hvit bluse,
så tynn i de vide grå buksene må da være Vanessa Redgrave.
Noen ble stående i midtgangen to meet and greet hverandre,

kiss kiss, chat chat,

før de satte seg. Jeg så en kjent fyr skalla oppå men krøller på sidene av hodet. Er det han lille i Seinfeld?
Nei, kommer søren ikke på hvem det var.
Jeg kaller ham Seinfeldfyren likevel for å være praktisk.

Jeg savnet min venninne Charlotte

Det var vi som skulle sittet og veset fryktelig lavt til hverandre:
Er det han fra Seinfeld? Seinfeldfyren sto lengst av alle i midtgangen og han smilte og kysset på fryktelig mange.

Så hverdagslig, og samtidig ikke, å gå inn i kirken med billetten sin og veska si og sette seg på plassen sin. Er det Meryl?

Jeg tror faen meg det er Meryl Streep

Det er henne. Dette måtte jeg rope inni meg mens jeg så helt alminnelig ut. Jeg visste jo at jeg skulle se på Vanessa Redgrave,
jeg var mentalt forberedt på at Joan Didion satt der foran. Men Meryl? Hun hadde på seg svarte klær og håret var i en topp, svarte briller. Hun så enkel ut. Alt hun så ut som er farget av at jeg liker henne så klart. Hun hilste på mennesker, Seinfeldfyren sto rett ved men hun snudde seg mot noen andre. Etterpå tok han neven hennes og da kinnkysset hun ham likevel, hun koste ham profesjonelt vil jeg si. Sett fra min suverene, men utvendige synsvinkel, på rad H.

Alt dette overskygget ikke døden, det var en parallell opplevelse, døden var der likevel. Meryl Streep satt noen rader foran meg ved siden av en mann som hun stadig snakket med i øret og han hadde en jumper på, brede gråe striper. Kona til Edward Said snakket snakket på scenen, 4 strykere spilte fint.


Vanessa Redgrave er pen. Hun vistes på et stort lerret også.
Håret er grått og var i hestehale, hun var så helt til stede i ansiktet i den lange monologen som er som en vanlig teaterforestilling av lengde. Da hun var ferdig hadde jeg ikke lyst til å gå, fotografiet over syntes på det store lerretet. Jeg somlet meg ut av kirken, stoppet opp og så på taket, gikk litt, stoppet opp og så på alteret.

Vanessa Redgrave snakket om hvordan det er å ikke akseptere det endelige, å handle rasjonelt, å se ut som en som gjør rasjonelle handlinger, men å være en som trenger å være alene for å kunne gi seg hen til magical thinking.

Da hun klatret opp på scenen for å begynne startet hun med:
It will happen to you, that is what I am here to tell you.

Generaliseringer

Det tok flere dager før jeg så røykere på gata, ikke før jeg sto og ventet utenfor kunstskolen Cooper Union på Manhattan, da kom de plutselig ut. Jeg lurer på hvorfor CooperUnionungdommene røyker på gata og ikke de andre. Er det blitt skamfylt å røyke offentlig i New York? Hvor fort gikk ikke det og hvorfor skjedde ikke det i Norge, her klynger vi oss sammen utenfor barene.

Ok, en annen sak også

Det er ufattelig mange med rødt hår her. Hvorfor det? Er det pga. irene? Jeg trodde vi nordmenn var et ganske rødhåret folkeferd, men nei. Til og med krøllejødene har mange rødhårede og hvor kommer de fra, det klarte jeg ikke å google opp, irske jøder? Polske? Jeg er kunnskapsløs når det gjelder utbredelsen av rødt hår i verden.

Det er tydelig for meg at i New York er det flere mennesker med rødt hår enn det er mennesker som røyker ute mens andre ser på.

Ting de har i America,

motorsykler med hanske og sko.


Soundtrack til posten

De har ansatte over alt, ansatte som er på plass for å fortelle meg hvilken T-bane jeg skal ha, ansatte som står vakt ved inngangen til butikken og sier at jeg må sette kaffekoppen fra meg på bordet, så mange ansatte, dårlig betalt tenker jeg.

De har mange folk med stokk, også på min egen alder.
De har ikke så mange uteliggere og tiggere som Oslo har.

Ting de har i America,

som jeg ofte ønsker meg: Stol å synke ned i når man er sliten i klesbutikken. I America, en hel rad.



Pene damer går med pene klær og joggesko.
Merk dere det.

Bortsett fra det. Folk er ikke så pene her som man skulle tro og de har på seg like hverdagslige klær som hjemme. Det er overraskende få med morsomme frisyrer og misunnelsesverdige antrekk.

Ting de har i America,

en egen rulletrapp for handlevogna.
Den må kjøre alene, voksne ved siden av.

Ting de har,

teknologiske køsystemer.


Først velger man om man skal stå i rød kø eller blå kø. Så velger tavlemaskinen bak der hvilken kasse man skal til. Man havner ikke i feil kø. Man kan bli stående hypnotisert og se på tallene som liksom faller ned på skjermen og stemmen som samtidig sier hvilken kasse man skal gå til. Man kan komme til å forberede seg på å være så rask som overhode mulig for ikke å skape unødig treghet.

Er det mer?
Selvsagt er det mer.
Det er alltid mer.

Dagbladet gir seg

Da Dagbladet bestemte seg for å trekke penger fra mobilen min uten min tillatelse ble jeg sint og klagde til Forbrukerombudet. Etter to brevvekslinger mellom avisa og ombudet gir Dagbladet seg. Fint.

DB Medialab tar Forbrukerombudets oppfatning om at det ikke er tilstrekkelig kun å innta vilkår om betaling i en brukeravtale, til etterretning. Sammen med tilbakemeldinger DB Medialab har mottatt fra brukere som ikke har fått med seg endringen i avtalen, gjør det at vi nå tar ytterligere grep for brukere som registrerte seg før 1. september 2009.

Brukere som registrerte seg på Dagbladet.no september 2009 (og som derfor ikke har fått god nok markedsføring av vilkåret om betaling), vil i nærmeste framtid få en tydelig beskjed om endringen når de loggerseg inn, og blir forelagt to alternativer:
a) aksepterenye vilkår, eller
b) avbryte medlemskapet.

Her er hele brevet til Forbrukerombudet,
håper lenka virker for dere som ikke har google docs.

I morgen

har jeg blogget i 4 år.
Hva får jeg? Får man noe?
Smuler i senga til frokost?

regne, regne, tenke

- Så, har dere folk som bor her på hotellet permanent?
sa jeg til den hyggelige resepsjonsmannen.

Det så sånn ut nemlig på hun gamle på naborommet mitt med langt løst hår og morgenkåpe på vei til badet om morran, jeg kastet et blikk inn på rommet hennes og der hang det fotografier på veggen.

Kan jeg også bo her litt lenge?

Da lærte jeg at i New York får ingen bo mer enn 30 dager på et hotellrom for da utløses retten til å få bo der permanent.
Men hva med hun som bor her da, dette hotellet er jo gammelt?
40 år. Dvs damen med det lang løse håret bodde her for mer enn 40 år siden da de satte i gang med Hotel 17.

But I can give you a discount

Så, det han tilbød meg for 30 dager var 99 dollar + skatt pr natt.
Så hva er skatten når fullpris på 120 dollar koster 141.20 til sammen, ikke så godt å si, for det er prosent + en liten ekstra sum tror jeg. Men roughly 120 dollar pr natt for en person. Ganger 30 ganger 6.
For tiden koster det ca 21.600 kr for enkeltrom i en mnd.
Eller for dobbeltrom, 125 dollar + skatt.
Det blir bare 25.200 for to stk, altså 12.600 pr pers pr mnd.

I kveld var perioden min på Manhattan over, nå er jeg tilbake med å leie rom privat i Brooklyn. Men regnestykket over er ikke så verst. Får vel navngi en ny konto vel.

En utflukt

Fordi jeg lett blir engstelig for at noe skal oppstå, at jeg kommer opp til kirka mandag og så skal noen si, nei de billettene, de skulle du jo ha hentet på kirkekontoret nede i byen, så tenkte jeg det var tryggest å dra opp til Cathedral of St.John the Divine i dag og undersøke forholdene.

Og det er jo en reise i seg selv, å ta T-bane og spørre seg frem til riktig buss hos tobakksbutikken på hjørnet på 110-gaten og snakke med bussjåføren med de kjempelange hvite neglene om hvor jeg skal gå av og så se katedralen, svær.


Lang og dyp og med glassmalerier og søyler og i dag nesten uten stoler.
På gulvet støttet til hver sin søyle satt 3 kunststudenter og tegnet, læreren gikk rundt. Det var en fin følelse å stå i den nesten tomme kirka og langt der foran øvde kirkesymfoniorkesteret i hverdagsklærne sine og vi var 15 stk som så satt og hørte på, jeg rett under prekestolen. Lyden hørtes så mektig ut, etterklangen var mange sekunder, 15? Kan det stemme?
En kar hadde bok med, hyggelig idé, kanskje jeg skal tenke nytt om hvor lesingen min skal foregå.


Rett over gata lå jo Hungarian Pastry Shop (folkeuenighet i kommentarfeltet om hvordan stedet skal bedømmes, vittig) som jeg rev utklipp fra avisa for flere år siden fordi det så hyggelig ut og er et sted man kan sitte med kaffen sin lenge uten å kjøpe noe mer, studenter med lekser og folk med bok. Jeg satt med en Wien-kaffe, dvs med krem, og tiramisu.

Begge bildene har jeg hentet fra nettet. Det går ikke å dra ut med kamera/pc hver dag, for tungt.

Denne dagen

Jeg er så heldig, nå booket jeg akkurat billett til Vanessa Redgrave som skal spille The Year of Magical Thinking i St. John Divine Cathedral, en gang bare og det er på mandag og dit skal jeg. Den boka som stykket er basert på gjorde inntrykk på meg og jeg har skrevet om den flere ganger i blggen her.

Men mer om det tirsdag tenker jeg. (Dessuten skal jeg på Merce Cunningham memorial service onsdag, tenk at det er mens jeg er her.
Og Cocksuckers blues lørdag, den blir sjelden spilt, men senere senere,
jeg er bare så glad for det med de billettene og den flaksen jeg har med timingen på dette oppholdet)


I dag har jeg spist her, american cheese, grilled with bacon and tomatoes,
2 glass ferskpressa appelsinjuice ved den svarte glassbaren med svært lær og blank stål rundt om, servert av en mager ikke altfor sprudlende servitør på 45 med lyst hår og hestehale og svart cap.


Det var selvsagt pga av denne at jeg gikk inn.
Det var 24 grader i sted, jeg gikk over på det skyggefulle fortauet,
litt varmt med strømpebuksa.

Nå skal jeg på Meredith Monk på BAM, noe jeg bare er halveis åpen for. Men man skal prøve nye ting, right? Åpne opp, Åpne opp. Nå stikker jeg.

dagsnytt18

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøre flere Cover it Live før jeg kommer til bedre nettilgang (jeg sitter på et hotellrom), i går var katastrofal teknisk sett, jeg var ute i 20 min. MEN, jeg så lista på Dax18 på Twitter nå nettopp og klarer ikke holde meg, lets try.

Bo billig og bra i New York

Det forrige billige stedet jeg skrev om Second Home er dessverre lagt ned, men her er et par alternativer.

Hotel 17 som jeg bor på akkurat nå

840 kr pr natt i enkeltrom (inkl. skatt) det er ikke så verst. Hotellet er helt fint det, perfekt beliggenhet i en stille gate 2 kvartaler fra Union Square.


Her er hotellresepsjonen, jeg fant bildet på nettet, men samme mann står i resepsjonen i dag og sånn ser det altså ut.

Det har en gammeldags sjarm, Woody Allen spilte inn deler av Manhattan Murder Mystery her, Madonna har bodd her leser jeg på hotellets nettsider, (det er nok lenge siden). Det er ikke noe ekslusivt ved Hotel 17.
Ingen frokost (heldigvis, det er utmerkede alternativer rundt hjørnene) tv-kanalene er dårlig, men samma.


Dette er speilet i gangen. Var det noe med det i Woody Allen-filmen? Husker ikke helt. Den gamle heisen er fryktelig fin men jeg fikk ikke til å fotografere i den, selv ikke med blitz
(dvs. kamera klarte ikke å stille skarpt og ville ikke knipse, help?)

Slik så det ut i gata rett utafor da jeg gikk for å hente min formiddags-Starbucks-kaffe tilbake til hotellet i sted.


Og slik så det ut på trappa til nabohuset. De pynter til Halloween med ganske stygg kunstig spindelvev og fine gresskar.
Det er kunstige remser med høstløv i de mer avslappede barene her nå.


Hotellingangen frokosten min (formiddagsmat) på trappa, kaffe, stekt ris.


Slik ser senga mi ut. Jeg har do og bad i gangen, det er ok, rett utafor døra, rene fine steder. I de to laveste etasjene er det nettilgang og lov å røyke på rommet, det siste trodde jeg ikke fantes lengre.

Et billigere alternativ

Jeg bodde en stund på YMCA Greenpoint, 334 for et rom en person, eller 167 pr. stk for man kan bo to stk der.

Det er billig

Det bor selvsagt ulemper i en slik pris. Rommet er trangt, jeg kan godt skjønne den som ikke liker det, jeg syntes det hadde sin sjarm.

Statistisk sett vil du nok ha større sjans for å akseptere det hvis du er ung. Trangt rom, men deilig køyeseng, det går til og med an å ligge to i den nederste hvis man liker å ligge tett.

I gangene seiv røyklukta ut og tv-lyden runget, de som bodde der var nok en blanding av arbeidere som brukte det som bolig og europeiske reisende, også voksne. Felles dusj og do, men igjen, de var rene og fine, i vår etg. måtte vi gå en trapp ned for å komme til kvinnebadet. Det er litt mer kronglete å ta seg inn til Manhattan fra Brooklyn, men det går med et T-baneskift. Strøket er polsk og stille, har sin sjarm, absolutt. Verdens beste baker nedi gata, Peter Pan heter det (bilder fra sist jeg ar her).

Poenget mitt er at det går an å ta et sånt herbergeopphold som en slags studie, en del av opplevelsen, og visst kan man ha piknik på sengekanten. Hvis man håper på hotellstandard blir man skuffet. Jeg syns YMCA Greenpoint er et utmerket alternativ hvis man skal være i New York en stund og ikke vil bruke alle pengene sine på å bo, eller hvis alternativet er å ikke reise fordi man ikke har råd. Men kom ikke å si at jeg ikke advarte deg.
Man kan betale mer og få større rom.

Det er også andre YMCA-er i New York, tidligere har jeg bodd på West Side, altså vest for Central Park. Mer praktisk beliggenhet, større rom, men dyrere.

Av erfaring vet jeg at denne bloggposten blir googlet opp i flere måneder. Ikke nøl med å spørre hvis det er noe du lurer på, jeg sjekker som regel kommentarer flere ganger om dagen og er glad for å hjelpe.

Dagsnytt18, bli med

Nettet er tregt her på Hotel17 i New York, så hvis alt skjærer midt i kan det tenkes at jeg må slå av maskinen og begynne på nytt, ha evt. tålmodighet. Helst. Ha helst tålmodighet.

Men i dag kan det vel bli gøy? De må jo ta opp skattelister i dag, kan ikke skjønne annet. Og jeg har sjelden sett så mye nei-stemning på en gang på Twitter som i dag på disse listene.

Og regjeringen, er vi ferdige med regjeringen? Det kan vi vel ikke være.

På audition etter døden

Nekrologredaktøren i Guardian sendte denne begrunnelsen hjem til Mimi Weddells etterlatte for hvorfor de har prioritert henne på sidene, "the obits desk of the guardian is run by a pleasantly eclectic crew, always on the prowl for passed persons of character to enliven sometimes solid pages...so, golly, did mimi qualify."


Det er Facebooksiden for Mimi Weddel som postet dette.
Her er nekrologen
Jeg har skrevet om Mimi Weddell her

Way beyond personlig

Dere som er nøye med at dere ikke liker å lese hva folk har på brødskiva, dette er ikke noe for dere. Jeg visste ikke at man kunne bli så oppkvikket av å handle ting, jeg handler jo aldri noe. Det har jeg gjort i dag. Herreavdelinger! Frakk, to kasjmirgensere som ser hverdagslige ut, men penger. Og den leopardsaken som stikker opp av posen. Vakten i butikken, mann på 60 i uniform, herregud de har så mange ansatte her, sa da jeg kom inn og tafset på den: Everyone likes that jacket! Da jeg gikk: So you got that, tommel opp. Den svarte bæreposen til venstre er jo en veske egentlig. Den må jeg kaste fordi den er stygg og jeg sa ikke at jeg ikke trengte den da de stappet kasjmiren nedi. Jeg ville gå rundt i byen som et veskejuletre for en gangs skyld. Nå må jeg løpe, jeg skal ned på Union Square og se en film med Emma Thompson i.

Facebook - likning - Dagbladet

"Hent dine venner fra Facebook og sjekk deres ligning! Logg deg inn og hent vennene dine. Vi lagrer ingenting på våre servere og det er ikke spor etter deg noe sted."

Vel, det stemmer jo ikke. Det første som skjer hvis man vil logge på er at man ser hvilke av dine venner som allerede har brukt tjenesten.

Til huttetuenes land

Max og beistene og meg,

jeg identifiserte meg med alle etter tur,
mora også såklart, ufiltrert identifikasjon,

er ikke det en god følelse?

..selv om det er sjalusi, sorg, ømhet, ensomhet, sjenerthet det er snakk om i Max sitt fjes og i beistenes ansikter. Men det er også opplagt deilige følelser: Fandenivoldskhet, villhet og oppdagelsen av bullshitfolk,
slike ting, hele spekteret.

Jeg så Where the Wild Things are i går

Maurice Sendak sa til Spike Jonze at han måtte fylle filmen med seg selv, den handler om the wild things voksne og barn kan komme til å føle,
where the wild things are, demonene i skogen.


Om hvordan filmen kom i stand, med mange gode lenker
Om da jeg var på MoMa og hørte Spike Jonze og Maurice Sendak snakke
Filmen kommer på norske kinoer 11. desember
Hvis du ser filmen, pass på å få med deg rulleteksten for en gangs skyld, ufattelig mange folk har vært i arbeide.
All is Love, sangen i filmen med Karen O, tekst oppe i venstre hjørne: L.O.V.E it`s a mystery.
En annen av sangene til filmen
Og så kan man gå på the Morgan Library&Museum og se flere Sendak-tegninger hvis man vil, New York er full av denne filmen nå.


Jeg vil også sove i en haug sammen.
For en fin film.

Jeg var på en utstilling i sted på Animazing Gallery i SoHo, bildet over er fra i ettermiddag. Der var det litografier og tegninger av Maurice Sendak,
du kan se noen i lenken. Jeg ble wild til slutt og
satte meg på en liste for å kjøpe et litografi,
vi er en kø og jeg kan tenke meg om og evt. ombestemme meg.

Maurice Sendak ville egentlig ikke miste noen av tingene sine,
men så ombestemte han seg.
"I never thought I'd sell this artwork. It holds a place in my heart almost too dear for me to part with it. But, as I age,
I find myself letting go of things I never thought I would. Now, with the Wild Things movie about to be released, feels like the perfect time."


Jeg ble stående å lese i ei bok om de første versjonene av Where the Wild Things are. Da var figurene ulike dyr, også ville hester som Max var på jakt etter. Han gikk innover i rommet sitt til et sted der han møtte en som utga seg for å være mamma: Someone appeared and said stay with me, I am your mother. That cannot be, said the boy, you do not look like my mother,
and besides my mother is home waiting for me.

Så trygt, så fint, mamma er der

Og så til slutt, in a moment the boy grew to an old man and frightened the wolf away. I am now an old man, said the boy, and I have still not come to where the wild horses are. And besides, I am tired.

Akkurat nå 57

Til naborommet på hotellet som har holdt meg våken i over en time siden klokka 5 må straffen bli at jeg snur det røde ikke-forstyrr-skiltet som henger på døra deres hele tiden til det grønne please make up room now.

Her er et intervju,

en artikkel, slik jeg liker dem

En historie om et liv med nederlag, skam, idyll, suksess, historien er om livet til forfatteren John Cheever som jeg ikke kjenner til, fortalt ved hjelp av en datter, en sønn, en kone, en biografs blikk
og journalisten Rachel Cookes tydelige stemme.
Hun kjører opp til John Cheevers gamle hjem i Ossining
(der Don Draper bor, ingen tilfeldighet.)

Because we're not the walking wounded. First of all, my father was incredibly funny. Sometimes it was really mean; you were laughing and crying at the same time. He was completely unscrupulous about what he would do to make you laugh. But we were all laughing, and there is something about laughing that is profoundly healing. My other theory is that there is something profoundly healing about reading, and we were reading all the time. Whatever it was, I'm grateful for it. I just thought my parents were so interesting. I still do. My mother… well, you're about to meet her. I never know what she's going to say next, even after all these years. Her er saken fra the Guardian

Patti Smith, Robert Frank,

og så meg da, jeg var på konserten Patti Smith holdt for å ære Robert Frank i går. Patti Smith kom rett fra Italia der hun hadde spøkt med vennene sine om at hun skulle hjem og synge på Metropolitan.
Men det var på den andre Met, of art.


Får man noe ut av det bildet? Jeg satt langt bak,
men kanskje hvis du klikker det stort.

Det var en merkelig hjemmekoslig konsert, i en liten gymsal av størrelse bare i mer akustikkvennlige materialer. Robert Frank var ikke der, han og kona måtte plutselig til Sveits. Til venstre ved flygelet sitter Jesse Smith, sjenert datter, hun så aldri ut i salen, selv ikke under applaus for henne.
Så han som jeg ikke fikk med meg hva het men som nok var kjæresten til Jesse "They know each other". Så Lenny Kaye.

Patti Smith prata og glemte seg bort. Jesse og kjæresten vinket mamma bort til seg når noe var galt med lyset eller monitorene, Patti Smith har farget håret brunt og har grå ettervekst, det bidro til nærheten. Hun liker Empire State Building som ble bygd under depresjonen da ingen turte bygge noe.

Hun fortalte om seg og Robert Frank, som hun har vært venn med i 10-12 år, som humpet seg opp de høye trappetrinnene i huset hennes uanmeldt en dag for et par år siden og ba om å få se på bildene hennes. Hun ble litt brydd over at han skulle se på hennes, men tok dem ut av boksen og la dem på gulvet. Så så han på hver og en av dem og sa "I see what you`re doing".
Da ble hun glad, hvis Robert Frank syns han ser hva du holder på med,
hva mer trenger man, sa Patti Smith.



Hun hadde ringt ham på forhånd nå i sommer og spurt om det var noe han ville hun skulle lese eller synge, kanskje noe fra den tiden fotografiene til The Amricans ble til? Han sa han ville tenke på det: Det er en ting man bør tenke nøye over. Så ringte han tilbake etter noen dager og sa at han som er fra et fjelland (Sveits) syns det har vært nyttig å vite at man bør sette den ene foten foran den andre, bevege seg fremover, støtte seg på begge bein og så holde seg fast med hånden samtidig. Det var det han ville hun skulle si til publikum. Hun sang i alle fall Bye Bye Love som hun forestilte seg at Everly Brothers hadde sunget på bilradioen mens Frank kjørte gjennom USA for 50 år siden.

"If anyone asks me what he`s like I say: He`s really nice".

Hun leste diktet Mag, av chicagoforfatteren Carl Sandburg, som hun hadde vært stolt av som barn fordi de var fra samme by og som gjorde at hun skjønte mer av hva foreldrene drev på med, med sine fire sykelige unger. Hun fikk ei diktbok til jul av mora da hun var 12 eller 13.
I wish to God I never saw you, Mag.


Allen Ginsberg og Robert Frank.

Hun fortalte om da Allen Ginsberg lå og skulle dø. Patti Smith var der, Robert Frank var der, og flere. Robert Frank prøvde å holde motet oppe inne ved sengen, hver gang han ikke fikk det til gikk han ut en tur.
Og så kom han tilbake. Slik holdt de på i noen dager.
Patti Smith skrev diktet Holy der hun satt ved sengen og det leste hun i går.

Jeg skulle ønske hun, og andre musikere, la ut tekstene sine selv slik at man slipper å referere til de slaskete reklamesidene,
men her er i alle fra teksten til Holy fra en slik.

Jeg skrev om Robert Frank her om dagen også.
Sånn ja, det var et lite referat bare.

Hva er det med nettaviser?

Ikke kan de lenke og ikke viser de bilder

Selv når det er åpenbare bildesaker lar de være, som her,
Svenska Dagbladets kultursjef har reist til Jane Austens hjem.

Så spennende, tenkte jeg, det vil jeg se

Og så åpnet jeg artikkelen.

Stefan Eklund skriver om byen Chawton der Jane Austen bodde.
Han forteller at den er en nästan osannolikt vacker liten by.

Men får jeg se eksempler på små välskötta hus, med små välskötta trädgårdar och med enorma gröna ängar?

Nei,
det gjør jeg ikke.



Får jeg se det nyoppussede skrivebordet hennes? Nei, jeg får bare vite at Eklund syns det er svindlande att se det ytterst blygsamma skrivbord
– eller ja, skrivbord, det är runt, knappt en meter i diameter och ser mer ut som något man möjligen ställer en blomkkruka på. Heller ikke museumsshopen får jeg se, som verkligen har ett lustfyllt utbud av Austen-prylar.

Hvilke prylar då?

Eller veien som museumsshopdamen peker ut til Austens bror, der Jane har vandrade ett otal gånger. Eklund har vært på kirkegården og sett graven til moren og søsteren til Jane og i selve kirken der hun selv er begravd.
Men nei, ikke noe av det.

Send meg til Jane Austen-land Svenska Dagbladet,

dere skal få mer enn dette.

Dagsnytt18

Får jeg dette til å fungere på den lille maskinen, det var det da. Ser ikke ut til at maskinen vil høre nettradio og være på CiL samtidig. Den store maskinen klarer ikke å ta inn nett her på hotellrommet. Testing, testing. Klikk deg inn hvis du har tekniske råd. Hvis jeg får det til å virke er det hyggelig om du klikker deg inn og blir med på Dagsnytt18småprat i dag.

Straffen for å..

... putte to underbukser i lomma og dra på lang ferietur og tenke at jeg trenger jo alltids noen nye klær og noen nye sko, det kan jeg jo kjøpe
i New York, er at det begynner å regne og det skal det gjøre i flere dager og jeg har riktignok vært i noen flotte butikker med kjoler med så fint snitt og godt stoff, å de var fine de kjolene så fine de var men de passet ikke meg og de gule kule dameskoene til 2000 kroner var ikke den typen sko
som jeg egentlig trenger,

guess I got caught by the rain?

Hvilken film var nå det igjen. Straffen for dette var at jeg måtte gå ned til ShoeMania på Union Square nå og kjøpe fora støvler som ikke ser noe mer enn ok ut og sannelig fant jeg ikke et par fine joggeaktige hverdagssko til neste vår, ingen av den typen man tar med på jobb og svinger seg og viser frem det man har kjøpt i NY. Ja, og sokker, 4 par svarte sokker.

Straffen for dette igjen var at i den ganske sure betaledisken der jeg sto med to esker og mine egne klissvåte sko og sa: Jeg trenger ikke eskene og damen sa noe jeg ikke oppfattet så jeg gjentok jeg trenger ikke eskene.

WE DON'T TAKE THE BOXES!

Da er det om å gjøre å omstille seg til dette overraskende regimet raskt.
Ok, you don`t take the boxes? Hun kunne alltids ta den ene
siden jeg hadde de klissvåte skoene også å dra på, herlig.

Brisen i Brooklyn,

alene på Manhattan,

lost in the city?

Jeg vil jo gjerne tro om meg selv at jeg fikser det å være alene i storbyen helt supert, men det stemmer ikke.

Jeg kjøpte ikke de fine aprikosene i løs vekt i dag fordi jeg ikke husker hva vektgreia heter her og fordi jeg må snakke med noen for å finne det ut og det er slitsomt. Jeg tenkte på å ta meg et glass vin først slik at jeg kunne kjøpe aprikoser etterpå, men det var ikke noe vin i nærheten og jeg tok meg sammen og gikk på Duane Reade for å kjøpe myggmiddel og kløkrem, ordene for klø og mygg var gått vekk midlertidig og jeg måtte si det insektet som flyr og spiser blodet, sånn er det å være ny et sted, små ting er ukjente og anstrengende og livet består av mange små ting.

Det er mye hyggeligere å være to da, ikke alene.
Da kan man si: Skal vi gjøre sånn eller sånn, hva syns du?

Men jeg er alene, det er helt tydelig

Alene er vi til syvende og sist alle, det er sånt man kan tenke på mens man (jeg) trasker i gatene.


Akkurat nå gikk hotellbestillingen til i morgen natt inn. Jeg snakket til uroen: Det verste som kan skje er jo bare at jeg ikke får det billige hotellet med god beliggenhet, men må slepe bagasjen noen kvartaler til et dyrt hotell. Det fins større utfordringer i verden jeg burde skamme meg dessuten har jeg penger på kortet.

Hjemme cruiser jeg rundt

Selv om jeg beveger meg i denne byen og koser meg og klarer meg så cruiser jeg ikke.

Det er så mange koder jeg ikke forstår

Bare det å få seg ei kjøttpåleggbrødskive på Katz`s Delicatessen i dag var et kodekaos: Jaha, denne lappen jeg fikk i hånda av vakta i det jeg kom inn døra hva skal jeg med den? Aha, der skal de senere skrive hva brødskiva koster. Jaha, man stiller seg i en av køene til en av mennene bak den lange disken som lager brødskivene, forte seg, jaha det står en eske med penger der best å putte en dollar oppi, han legger en liten kjøtbit foran meg, akkurat han mener jeg skal spise på den mens jeg venter. Hvor skal jeg sette meg, ikke der ser det ut som for der er det visst bare for de med kelner, hvordan får man kelner, jeg er glad jeg ikke har kelner. Her kan jeg sitte, maten var god, men nå må jeg gå og da må jeg betale, nå kan jeg begynne å grue meg til det. Det står en sum her, skal de putte skatt på den det skal de sikkert hvor mye var nå det igjen og skulle jeg ikke doble skatten i tips, håper jeg klarer å regne det ut mens jeg står i køen. Jeg håper ikke det er meg alle i køen må vente på. Der står det skilt om at hvis man mister lappen sin så må man betale 50 dollar så strengt så surt tenk hvis jeg mister lappen men herregud ta det med ro du står jo her med lappen i hånda hvor galt kan det gå.


Jeg forstår at jeg ikke forstår kodene og at det å ikke forstå dem gjør en angripelig. Det er vanskeligere for meg å bedømme situasjoner her, dette mørket, denne gata, disse folkene, hva slags blikk skal jeg ta på meg. Hvis vi var to ville jeg kanskje spankulere, slentre, sose, det gjør jeg ikke nå når det skumrer.

Hva da Brisen i Brooklyn?

Det er anstrengende nok å være edru i Brooklyn. Det går an å forveksle Fulton T-banestopp på Manhattan med det i Brooklyn og Nassau Street med Nassau Avenue, men det må man ikke gjøre.
Den blå linje 4 går ikke i dag, rykk tilbake og ta rød 2 eller 3, det var det de sa på høytaleren i sted som jeg ikke forsto, akkurat.
Jeg er ved forholdsvist godt mot.

Elisabeth Peyton, Robert Frank,

lukten av en jeep, Karl Ove Knausgård, hjernen og meg

På alle de tingene man kan få ekstra lyst til å ta på i museet står det lapp om at vi ikke må gjøre det, på alt som er litt tredimensjonalt eller er lagd av et rart stoff, de kjenner oss de folka som lager lappene på museene, de vet når det klør i finga for å ta borti saken og vurdere den på den måten,

men nei. Det må vi ikke

I designavdelingen hang det lapper over alt. Men ingen kunne nekte meg å lukte den grønne åpne jeepen som sto der, den luktet svakt av sånt som hører til i båten eller i naustet.

Det er merkelig å gå i et stort museum,
som MoMa som jeg var på i går.
Det meste er helt likegyldig for meg selvsagt, men også bilder som jeg ville trodd jeg skulle bli berørt av er likegyldige. Jeg går forbi Diane Arbus, Nan Goldin, Anders Petersen, Sagmeister, det er greit.

Men så kommer jeg til det bildet til høyre her, Elisabeth Peyton har malt det, det er noen som spiser lunsj og malingen renner nedover papiret på kroppen og på blusen og hjertet mitt synker men på en god måte, pang i hjertet. Hvorfor det?

Jeg har lest ferdig Knausgårds bok nå, en bok jeg trodde jeg ikke skulle like men som jeg liker svært godt. Han skriver bl.a:

"Jeg hadde studert kunsthistorie, og var vant til å beskrive og analysere kunst. Men det jeg aldri skrev om, og som er det eneste viktige, var opplevelsen av den. (...)

Det var som om to ulike betraktningsmåter steg og sank i bevisstheten, den ene med sine tanker og resonnementer, den andre med sine følelser og fornemmelser, som, selv om de lå siden ved side, var utelukket fra hverandres innsikter. Det var et fantastisk bilde, det fylte meg med alle de følelser fantastiske bilder gjør,
men når jeg skulle forklare hvorfor, hva det fantastiske bestod i,
kom jeg til kort. Bildet fikk mitt indre til å skjelve, men for hva?
Bildet fylte meg med lengsel, men etter hva?
Skyer var det nok av. Farger var det nok av.
Bestemte historiske øyeblikk var det nok av.
Også kombinasjonen av de tre var det nok av."


Når jeg legger inn disse bildene nå er det fremmed for meg hva som var greia, jeg husker bare at det var noe. Jeg gikk tilbake til dette bildet av Franz West som jeg ikke hadde hørt om før, hjertet mitt sank da jeg så på det, ikke nå, sikkert ikke for deg vil jeg tro,
jeg bare forteller deg det slik det var for meg da, i sted, i går ettermiddag. Nå er klokka 21.10 her,
og akkurat nå er den 03.10 om natta hos deg.

Det viste seg at jeg har vært innom Elisabeth Peyton før

Det var mer såklart. Det var et rom med polske plakater og før jeg la merke til at det var det som hang i det rommet begynte jeg å tenke på en polsk plakat jeg hadde hengende på veggen i mange år, jeg skulle ønske jeg hadde den fortsatt. Jeg fikk den av min venn Einar som var på reise i Polen på den tiden Solidaritet tok makta. Etterpå sto jeg i museet og studerte plakatene og prøvde å finne det som så raskt ga meg assosiasjonen til plakaten min, men nei. Hjernen.


Se på den kule halsen til Coco Chanel slik Richard Avedon har tatt den. Den hang på museet, og det under har han også tatt. Det er av en ung Robert Frank som er fotograf selv og som jeg så her om dagen i en samtale med to kuratorer på Metropolitan.

Bloggeren Tankar från 39:e gatan skriver om Robert Frank:

Hans fotografier visade USA som det var. Inte som amerikanerna ville att det skulle vara i framtidsandans femtiotal. Född i Schweiz kunde Frank med en utomståendes blick skära rakt igenom myterna.

Det blev en chock för många men hans bildspråk är inte slagordens skräniga retorik utan återhållsam poesi med en underton av melankoli. Budskapet finns där att upptäcka för den uppmärksamme och effekten blir desto större.

Tre långa resor med bil för Frank i USA under 1955 och 56 resulterade i 27 000 exponeringar varifrån han gjorde 1 000 kopior som sedan redigerades ner till 83 bilder (!) som blev boken The Americans.
Med förord av Jack Kerouac.


Publikumet på Robert Frank hadde ikke så mye penger som de på Salman Rushdie så det ut som, de hadde ikke pyntet seg for å gå på kultur, eller kanskje de Rushdie-kvinnene alltid går så pent kledd,
det vet jo ikke jeg. De på Robert Frank så mer fagtunge ut.
Kvinnene hadde svart-grått hår og kameraer og svarte klær, mennene ser jo alltid så kjedelige ut, nesten alltid.
Jeg satt på 4. rad rett foran.
Da Frank kom på scenen reiste folk seg og jublet,
det var fint, det var rørende.

Men folk ler alt for lenge av sosiale årsaker. Av sosial velvillighet ler publikum hver gang noen sier noe på scenen som er litt morsomt.
Se jeg ler, sånn ler de. Og jeg skjønner hver og en av dem, man vil hjelpe til slik at stemningen blir god men til sammen blir det alt for mye latter og den varer langt inn i neste replikk og jeg hører ikke hva de sier.


Dette bildet over er coveret på The Americans, fotoboka som kom ut for 50 år siden. Klikk for å få det større, det er verdt det.

Did you consider any other picture? Spurte kuratoren.
I must have. Sa Frank.

Han sleit litt med hukommelsen og hadde ikke tatt noen notater fra den tida. Jeg vil generalisere og si at jeg liker menn over 80.
Jeg likte Maurice Sendak her om dagen. Og Robert Frank sa om å være 80: I like to live here and I hope it will go on for a while.

Robert Frank sa at han ble mistenkt for å være en kommunist med det kameraet: "Å fotografere, særlig på den tida, på gata, var en mistenksom affære hvis man ikke hadde kone og fem lykkelige barn, you were a spy."

Billedteksten til dette, Frank has often remarked that this is his favorite photograph from the Americans because it shows how it feels to be a photographer and suddenly be confronted whith that look of "you bastard, what are you doing!"


Jeg tør ikke det, jeg vil ikke at noen skal se på meg på den måten.
Men så vil jeg ta bilder av folk.

I am always looking outside, trying to look inside, trying to say something that is true. But maybe nothing is really true. Except what`s out there. And what`s out there is constantly changing.
Robert Frank 1985

Hvorfor blir ikke disse samtalene filmet og lagt ut på nettet live slik det gjøres ganske ofte i Norge nå, hvertfall på nett/mediemøter. Hører dere museumsfolk, send greiene deres ut i verden.

En blogg om Robert Frank


Dette bildet syns jeg er så fint, dobbeltklikk på det.

Lørdag skal jeg se en film av Robert Frank på Metropolitan på dagen og på kvelden er det en hyllestkonsert for ham med Patti Smith.
Hun har med seg de to voksne ungene sine. Jeg tror hun kommer til å spille Piss Factory, den jeg liker best men som hun aldri spiller.
Gjør hun det ikke da gjør hun det aldri.

taubane

(klikk på bildene for å gjøre dem større)
Ok, det kommer til å komme noen straighte turtips i bloggen.

I dag, utsikt

Det er mange fine utsiktspunkter i New York,
fra ferga (gratis med metrokort) ut til Staten Island ser man f.eks nedtuppen av Manhattan på en fin måte, og også frihetsstatuen.

Jeg var også oppe i Empire State Buidling her om dagen, men det var for å være grei. Jeg kan godt se at det er fin utsikt for den som ikke har høydeskrekk og som kjenner gulvet bevege seg under fotsålene, men også for dere andre: Det var dritlang kø, 2 timer tenker jeg,
ta med en hemmelig vinsekk og stol.

Men denne her, taubanen mellom Roosevelt Island og Manhattan
er den jeg har likt best. Høydeskrekken hvilte seg merkelig nok og heldigvis.


Du ser taubaneopphenget til venstre for brua.


Og her er den smale fjorden mellom Roosvelt Island og Manhattan, den vi kjører over. Du finner banen på 2nd Ave/60th Street.


Og så sitter man der og kan se sånt som dette, langt nedover 2nd Avenue eller som under, innover i byen. Fint.


Noen av T-banene kjører også over fjorden,
Q-ern f.eks, fin å se ut av.

Forresten, holdt på å glemme:

Taket på Metropolitan Museum.
Ta heisen opp, sitt og kikk utover.

Tom Waits

Liveplate fra Glitter and Doom-turnéen kommer 24. november,
les mer hos plateselskapet.
Og han var nettopp i London på filmpremiere, med intervju.


Tom Waits har fått seg sin første offisielle nettside og åpner den i dag, skriver plateselskapet også, skal vel ikke pirke i at det ligger nesten et år gamle saker på den sida da. Her er den. En fin ting er at det ligger endel bilder der, noen av dem har jeg ikke sett før.
Her er de.

Det er såklart lov til å håpe på turné på den plata som er fra en turné. Såklart.


Jeg kjenner på meg at han kommer til å spille i operaen,
jeg kjenner på meg at jeg kommer til å være der.