Patti Smith, Robert Frank,

og så meg da, jeg var på konserten Patti Smith holdt for å ære Robert Frank i går. Patti Smith kom rett fra Italia der hun hadde spøkt med vennene sine om at hun skulle hjem og synge på Metropolitan.
Men det var på den andre Met, of art.


Får man noe ut av det bildet? Jeg satt langt bak,
men kanskje hvis du klikker det stort.

Det var en merkelig hjemmekoslig konsert, i en liten gymsal av størrelse bare i mer akustikkvennlige materialer. Robert Frank var ikke der, han og kona måtte plutselig til Sveits. Til venstre ved flygelet sitter Jesse Smith, sjenert datter, hun så aldri ut i salen, selv ikke under applaus for henne.
Så han som jeg ikke fikk med meg hva het men som nok var kjæresten til Jesse "They know each other". Så Lenny Kaye.

Patti Smith prata og glemte seg bort. Jesse og kjæresten vinket mamma bort til seg når noe var galt med lyset eller monitorene, Patti Smith har farget håret brunt og har grå ettervekst, det bidro til nærheten. Hun liker Empire State Building som ble bygd under depresjonen da ingen turte bygge noe.

Hun fortalte om seg og Robert Frank, som hun har vært venn med i 10-12 år, som humpet seg opp de høye trappetrinnene i huset hennes uanmeldt en dag for et par år siden og ba om å få se på bildene hennes. Hun ble litt brydd over at han skulle se på hennes, men tok dem ut av boksen og la dem på gulvet. Så så han på hver og en av dem og sa "I see what you`re doing".
Da ble hun glad, hvis Robert Frank syns han ser hva du holder på med,
hva mer trenger man, sa Patti Smith.



Hun hadde ringt ham på forhånd nå i sommer og spurt om det var noe han ville hun skulle lese eller synge, kanskje noe fra den tiden fotografiene til The Amricans ble til? Han sa han ville tenke på det: Det er en ting man bør tenke nøye over. Så ringte han tilbake etter noen dager og sa at han som er fra et fjelland (Sveits) syns det har vært nyttig å vite at man bør sette den ene foten foran den andre, bevege seg fremover, støtte seg på begge bein og så holde seg fast med hånden samtidig. Det var det han ville hun skulle si til publikum. Hun sang i alle fall Bye Bye Love som hun forestilte seg at Everly Brothers hadde sunget på bilradioen mens Frank kjørte gjennom USA for 50 år siden.

"If anyone asks me what he`s like I say: He`s really nice".

Hun leste diktet Mag, av chicagoforfatteren Carl Sandburg, som hun hadde vært stolt av som barn fordi de var fra samme by og som gjorde at hun skjønte mer av hva foreldrene drev på med, med sine fire sykelige unger. Hun fikk ei diktbok til jul av mora da hun var 12 eller 13.
I wish to God I never saw you, Mag.


Allen Ginsberg og Robert Frank.

Hun fortalte om da Allen Ginsberg lå og skulle dø. Patti Smith var der, Robert Frank var der, og flere. Robert Frank prøvde å holde motet oppe inne ved sengen, hver gang han ikke fikk det til gikk han ut en tur.
Og så kom han tilbake. Slik holdt de på i noen dager.
Patti Smith skrev diktet Holy der hun satt ved sengen og det leste hun i går.

Jeg skulle ønske hun, og andre musikere, la ut tekstene sine selv slik at man slipper å referere til de slaskete reklamesidene,
men her er i alle fra teksten til Holy fra en slik.

Jeg skrev om Robert Frank her om dagen også.
Sånn ja, det var et lite referat bare.