Bildebrev 4

I Oslo klomper vi oss også sammen etter type og pengbok,
i New York er sånt satt på spissen. Man beveger seg to kvartaler og så er man ute av det jødisk ortodokse med korketrekkerkrøller på mennene og rett inn i et spansktalende lite område og så et med afroamerikanere og i dag spiste vi frokost i Greenpoint i Brooklyn som er et polsk område.


Jeg hadde lyst til å vise reisefølget mitt den polske verdenen med skilt på polsk og polsktalende ekspeditører i butikkene.
Og så dette bakeriet med de beste bagels.


Særlig denne typen, white cream coconut. Dvs. jeg vet ikke så mye om de andre typene, jeg holdt ikke det jeg hadde bestemt meg for:
å spise en kokos og prøve en ny denne gangen heller.

Sånn er det ofte med meg, jeg vil gjøre samme ting en gang til,
en gang til.


Bakeriet er som en hyggelig rest fra 50-tallet der jeg ble fulgt inn gjennom selve bakerommet til en do som også var fra 50-tallet med malingsspann som dørstøtte og en firtomsfir (sikkert) som støtte for at ikke håndvasken skulle falle ned.

Hvor lykkelig var jeg ikke ettersom trangen kom så brått på meg. Enda gladere fordi jeg visste at jeg ikke var i min egen by der jenta i bakeriuniformen ville fortalt meg at de ikke hadde et kundetoalett for det hadde de ikke.

Men kjernepoenget med denne posten er det bordet dere ser over her. Det er en hestesko-bardisk der man sitter ved siden av hverandre og terskelen for å slå av en kortprat med naboen er mye mindre enn for gamlingene på Baker Hansen-bordene hjemme.

Saken er at hvis jeg blir gammel så er det et par ting som må på plass. Noen venner som er yngre enn meg, drosjepenger nok så jeg kan drosje rundt til vennene mine med en rødvinspose,
internett og en kafe som det her der jeg kan ta en kaffe, lese avisa og kommentere den til de som sitter nær meg men som jeg ikke kjenner.