Sally Mann og døden
Jeg har sett Sally Manns utstilling Proud Flesh på Gagosian.
Hun fortsetter på døden, er det ikke det hun gjør?
I What Remains driver hun med fremmedes død, folk som dør tilfeldig på nabojordet, med farens død, med alles død. Nå fotograferer hun forgjengeligheten til den mannen hun elsker.
Gagosian har de tre øverste etasjene i samme bygg som Vera Wang har kontor, ganske ved siden av Metropolitan Museum, bør ikke forveksles med lille Gagosian på gateplan like ved slik jeg gjorde første dag. Man tar heisen opp alene. Det er bare en som sitter i resepsjonen og så er det hvite rom med fotografiene i,
ingen andre folk da jeg var der, ingen benk. Jeg går og ser og tenker. Og går en runde til.
Det står ikke noe sted i utstillingen at mannen har en dødelig muskelsykdom, at han gradvis mister muskelmasse til han dør av det. Hvorfor ikke det? Blir det for konkret, blir det for biografisk knyttet, blir det plumt? Det at jeg vet det gjør utstillingen enklere å forstå og Sally Mann snakket om det i en dokumentarfilm.
At den vi elsker skal bli borte for oss er i ulik grad tydelig i bevisstheten vår. Som Vanessa Redgrave sa i forgårs, du tror at det ikke kommer til å skje med deg, men det gjør det.
Pikken hans er med på nesten alle fotografiene.
Her latest photographic study of her husband Larry Mann, taken over six years, has resulted in a series of candid nude studies of a mature male body that neither objectifies nor celebrates the focus of its gaze. Rather it suggests a profoundly trusting relationship between woman and man, artist and model that has produced a full range of impressions – erotic, brutally frank, disarmingly tender, and more.
Skriver galleriet Gagosian, og fortsetter med det omvendte kjønnsperspektivet, at det er en fotograf som er kvinne som tar disse fotografiene av en mann.
Det er det samme galleriet som fikk henne til å gråte i dokumentarfilmen da hun fikk avslag på å vise den nest siste utstillingen sin der, What Remains.
Men The New Yorker skriver at han har en muskelsykdom
Jeg har skrevet flere poster om Sally Mann.
Hun fortsetter på døden, er det ikke det hun gjør?
I What Remains driver hun med fremmedes død, folk som dør tilfeldig på nabojordet, med farens død, med alles død. Nå fotograferer hun forgjengeligheten til den mannen hun elsker.
Gagosian har de tre øverste etasjene i samme bygg som Vera Wang har kontor, ganske ved siden av Metropolitan Museum, bør ikke forveksles med lille Gagosian på gateplan like ved slik jeg gjorde første dag. Man tar heisen opp alene. Det er bare en som sitter i resepsjonen og så er det hvite rom med fotografiene i,
ingen andre folk da jeg var der, ingen benk. Jeg går og ser og tenker. Og går en runde til.
Så er man jo ferdig, er man ikke?
Jeg skulle ønsket meg at det var sofaer, en kjøkkenbenk med kaffekoker, et do, så kunne man sittet og slappet av litt og sett mer i fred og ro, det blir strengt når man må stå rett opp og ned og se på: Føl nå. Føl ferdig også.
Det står ikke noe sted i utstillingen at mannen har en dødelig muskelsykdom, at han gradvis mister muskelmasse til han dør av det. Hvorfor ikke det? Blir det for konkret, blir det for biografisk knyttet, blir det plumt? Det at jeg vet det gjør utstillingen enklere å forstå og Sally Mann snakket om det i en dokumentarfilm.
At den vi elsker skal bli borte for oss er i ulik grad tydelig i bevisstheten vår. Som Vanessa Redgrave sa i forgårs, du tror at det ikke kommer til å skje med deg, men det gjør det.
Pikken hans er med på nesten alle fotografiene.
Her latest photographic study of her husband Larry Mann, taken over six years, has resulted in a series of candid nude studies of a mature male body that neither objectifies nor celebrates the focus of its gaze. Rather it suggests a profoundly trusting relationship between woman and man, artist and model that has produced a full range of impressions – erotic, brutally frank, disarmingly tender, and more.
Skriver galleriet Gagosian, og fortsetter med det omvendte kjønnsperspektivet, at det er en fotograf som er kvinne som tar disse fotografiene av en mann.
Det er det samme galleriet som fikk henne til å gråte i dokumentarfilmen da hun fikk avslag på å vise den nest siste utstillingen sin der, What Remains.
Men The New Yorker skriver at han har en muskelsykdom
Jeg har skrevet flere poster om Sally Mann.
innlegg av fr.martinsen på
19:11
3 Kommentarer:
har fulgt med på sally mann en stund og liker henne godt. likte den forrige serien hennes med likene. det nye prosjektet høres også spennende ut. virker som om hun har fått en greie for forgjengelighet. memento mori og sånn. jeg liker det.
og ja, hva er det med (mangelen på) comfor-faktoren på gallerier og museer?? jeg hater at de setter ut harde benker (uten rygglene)- spesielt når man skal sitte og se på kunstfilm. jeg vil sitte lenge og nyte og gjerne se filmer flere ganger, men får for vondt i rumpen og ryggen til at jeg orker.
Kanskje det er et ønske om å lage en atmosfære av høyverdighet, her skal det ikke koses, her skal det tenkes og jobbes med tanken. Men fuck det. Vi får tenkt mer jo lengre vi sitter i dype sofaer.
Det var nydelig bilder.
Ja, var bare det jeg skulle si...
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden