lørdag, oktober 31, 2009

Alene på restaurant

Jeg vaste rundt Union Square mens jeg ventet, jeg ville finne en kjøttbit så lenge. Pete`s Tavern høres lovende ut tenkte jeg, høres klassisk ut, og da jeg kom inn så jeg at jeg var innom der forrige New York-tur også. Det var da vi skulle reise hjem og den oppskjærte restekjøttbiten fra middagen var nistemat hele veien: JFK/Reykjavik/OSL.

Det kan være fint å være alene på restaurant. Når folk støyer og skravler rundt deg er det ikke slitsomt å lage en samtale med den du er der med, du kan bare lene deg tilbake å gjette på folk.

TV´en sto på lydløst i hjørnet med nyheter på og jeg fant opp dette: Man skulle kunne bedt kelneren om den trådløse lydmottakeren til å stikke i det ene øret. Særlig for den som er alene.
Eller to nyhetshungrige kunne sittet og hørt på og smilt til hverandre. Eller det kunne vært lyd i ledning ut fra veggen liggende fast på bordet. Vil du ha bord med lydtilgang eller er ikke det så farlig?

Kelneren som ser streng ut,
litt kinesisk ut og er ca 60 og har malt på ekstra sterke øyenbryn, snakker til de brautete blåskjortemennene ved sidebordet:

Jeg er ikke russisk.

Hun snakker strengt hele tiden egentlig, jeg liker henne likevel.
Jeg ser at hun liker meg selv om hun aldri smiler.

Hun gir meg kjøttbiten og hjemmelaget potetmos med hvitløk og rødvin, etterpå det dyre glasset, etterpå en konjakk og espresso.

Jeg tenker på rus.

Hvordan virker den? Først åpner den opp sansene tror jeg, som det å gå kan, som det å være et nytt sted kan, som mer kan. Så snevrer den inn, tankegangen blir dårligere, bevisstheten blir fokusert om færre ting, spisset inn mot et område samtidig som iherdigheten blir større. Det kan brukes til å gå på konsert, til å lukke alt annet som ikke er musikk ute. Eller til å gjøre husarbeide, det trenger man ikke mye tankegang til som regel bare litt iherdighet. Hvorfor skriver ikke flere folk om rus, når det er så viktig for oss?

Da jeg skulle gå kom den ikke-russiske kelneren bort og spurte hvor jeg kom fra, om det er kaldt der, om å reise alene. Er du redd?
sa hun. Nei. (mens jeg lagde et bittelitt-tegn med fingrene).

7 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Hun var kanskje hyggelig fordet om ho såg streng ut. Kanskje den maska hjalt de som bråket.

mamma

31 oktober, 2009 12:41  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det kan godt hende hun var hyggelig der hun gikk med den bistre maska si. Den hadde hun på når hun ikke snakka med blåskjortene også. Men jeg fikk henne til å smile til slutt.

31 oktober, 2009 16:52  
Anonymous Anonym sa ...

Det var fint at du fikk ho til og smile. Kan tro det gjorde ho godt.
Kanskje det var noe som plaga ho den dagen eller kanskje var ho et ulykkelig mennesker.

mamma

01 november, 2009 00:28  
Anonymous Anonym sa ...

Syns det er synd at du er litt redd, men litt bra også. Du skjerper kanskje sansene dine. Du har fantastisk språk og reflekterer over uventa saker og ting. Hurra for svigersøster!

03 november, 2009 19:48  
Blogger fr.martinsen sa ...

Tusen takk!

Såpass redd som jeg er tror jeg kanskje man bør være, det er bare en liten millimeter mellom tommelen og pekefingeren med redsel. Jeg er vanligvis temmelig skjerpa for farer, har en bra radar som pleier være på.

05 november, 2009 05:11  
Anonymous Richard sa ...

Den TV-idéen har jeg sett på treningsstudio i USA (og finnes sikkert andre steder også, kanskje også på SATS?). På hver TV står det en frekvens som man kan stille inn radioen sin på. Samme konsept har blitt populært for å høre på iPod i bilen. Søk på FM modulator.

19 oktober, 2010 19:38  
Blogger fr.martinsen sa ...

Sånn er det ofte!
Man tenker at noe skulle være funnet opp og så fins det, eller kommer. Jeg pleier skryte av at jeg fant opp Twitter. Det er bare nesten sant.

22 oktober, 2010 13:38  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden