Tv-søndag

Jeg har kost meg med og Bokprogrammet, særlig Siss Viks naturlighet foran kamera (hele 7 klikk unna nrk.no) og en lang dokumentar om Hunter S. Thompson som bl.a var en historietime for meg om amerikanske presidentkandidater, særlig George McGovern. Wikipedia om Thompson.

Og så Erlend Loe i siste Babel. Jeg gleder meg til å lese Kurt-boka som kommer til uka, for jeg er nordnorsk av opprinnelse og er lei av at det ikke er noen å snakke med om hvordan sør kan se ut sett fra nord, om omvendt, det også. Jeg håper den er full av stereotypier med en viss gjenkjennelse i, jeg har lyst til å le.

Men i Babel snakker de med Loe om Mixing Part, den er vel oversatt til svensk nå tenker jeg. Og om progg-barnebøker, bøkene fra 80-tallet om at mor og far skal skilles og denslags og i panelet der er forfatteren av en av mine favorittbøker: Bajsboken, endelig fikk jeg sett henne.

De snakker om Dave Eggers som ga Babel en kortkort novelle, bare publisert der, fordi han ikke tør være på tv, den handler om norsk tv-reklame. Og så sier de at siste McSweeney`s handler om norske noveller men jeg finner ikke noe slikt på nettstedet.
Jeg har skrevet om Dave Eggers her f.eks og litt her.


Og det handler om David Nicholls En dag, han snakker om romantiske komedier som noe som ikke nødvendigvis trenger være kjønnsspesifikt anrettet, godt poeng, han nevner Annie Hall som eksempel. Jeg blir alltid glad for reportasjer om folk som ikke er i ukeblad der vi også får se hvordan de har det hjemme, på kjøkkenet i dette tilfellet.

Og så fikk jeg en hyggelig epost som tipset meg om Beate Grimsruds dokumentarfilm "Det brukar gå bra" den er lagt ut i SVT-Play og lar seg se fra Norge og det skal jeg gjøre nå.

Lars Martin og meg

For to dager siden kom denne eposten

"Hei Fr.

Siden du (i likhet med meg) er begeistret for Alfred Janson, kan jeg anbefale konsert i Eidsvåg Kirke, Åsane, førstkommende søndag (se vedlegg). Som du ser deltar det også en rekke jazzmusikere. Jeg kan også love å ikke komme med en eneste blødme, ikke synge na,na,na og skulle jeg løfte på knærne vil det være helt ubetydelig.

Med (rett) hilsen

Lars Martin

Og jeg tenkte: Hva var nå dette igjen?

Hva var det jeg skrev den gangen? Jeg googlet meg, litt engstelig, jeg hadde vært på Odd Børretzen-konsert og var irritert over Lars Martin Myhre og skrev bl.a:

Jeg er redd for å si det, men jeg skjønner ikke hva han skal med Lars Martin Myhre. Lars Martin Myhre introduserer en fin sang han har med å fortelle at han synger den i begravelser, den som dør er den som har bestilt ham: Synd når oppdragsgiveren er død! For en platt vits, for et artig tonefall, for en mangel på respekt for den som dør som har tenkt og valgt sangen hans til den stunden som begravelsen er.

Det er Lars Martin Myhre som står foran på scenen og gliser og heiser på skuldrene og slenger leggen bakover. Han lukker øynene og synger AAAAA, bare det: AAAAAA.

(...)

Alfred Jansson, han spilte sentimentale trekkspillsanger på kaia i Kragerø og snakket om en komponistpris han mottok i Stockholm mens han vasket opp i en rød plastbalje på hytta. Dette er noen bilder som sitter fast fra Morten Tomtes kulturprogram Vox for tusen år siden. De sitter fast fordi det var så store kontraster, fra sigøynertrekkspill på kaia til rød løper og samtidsmusikk i Stocholm. Og så oppvasken.

Jeg leste gjennom det alt sammen og så at det var greit, jeg står fortsatt for det jeg skrev. Men jeg fikk respekt for Lars Martin Myhres evne til å ta ordene mine.

"Haha, det er bra du tar det med godt humør.
Det var da et veldig hyggelig tips, og hadde jeg enda vært i Bergen.
Syns du det går an at jeg siterer eposten din i bloggen?" skrev jeg tilbake. Og det gikk an. Og det blir enda vakrere og jeg er slett ikke ironisk:

"Dette er det andre verket i en planlagt syklus over de fire elementene. Det første ”Hysj” kom i 1997 så jeg må holde meg i live en stund for å bli ferdig hvis jeg skal fortsette i denne farta. Der er ikke Alfred med, men til gjengjeld Palle Mikkelborg, Kvitretten og en rekke andre musikere.

Send meg en adresse så skal jeg sende et eks.

Til så lenge

LM"

Å leke litt på Twitter

En dag sendte en kanadisk nevrolog - @kidney_boy på Twitter - denne tweeten til sin venn @DrSnit og @MargaretAtwood retweetet den.


Margaret Atwood satt og skrev på et foredrag om tegneserier, syntes de to hadde gode superhero-twitternavn og foreslo at hun skulle tegne avatarer til dem med de superhero-egenskapene de ønsket seg mest.

"DrSnit has an autoimmune disease and wanted freedom from pain, so I gave her a magic wand encircled by Tylenols, a magic word, and a pain-linked Enemy to be overcome," Atwood said.

"Kidney Boy is a nephrologist, and he wanted the abiity to insert kidneys into his dialysis patients, plus 'the flying-around thing'. I gave him a Kidney Helmet, an instant scalpel, a magic word, and some flying kidney helpers – presumably it is these that may pop into the dialysis patients with no fuss.

Margaret Atwood kommuniserer virkelig med folk på Twitter har jeg lagt merke til, deilig å se at hun kan leke litt tøysete også, så uhøytidelig.

Hele kommunikasjonen de hadde på Twitter i Kidney Boys blogg
Hele historien i Guardian

Dagsnytt18,

men twitteren min har slått seg vrang, får dermed ikke sagt fra.
I alle fall, klikk inn under hvis du vil høre Dagsnytt18 med noen.

Sånn vi bor

Hvordan vi har det hjemme interesserer meg.
Og hvordan vi fremstiller at vi har det.

I kveld traff jeg noen fremmede mennesker sammen med en venninne.
Etterpå sto vi to kvartaler unna der jeg bor og det var fullt på alle steder og vi skulle bare ta en øl eller no, så jeg sa vi kan godt gå hjem til meg, jeg har i det minste konjakk, søt vin, grappa, stillhet, anledning til å røyke inne.

Men det gikk ikke helt og jeg skjønner dem

Det kommer andre regler til idet vi går inn i noens hjem, vi blir gjester, det blir intimt, vi mister frihet. De kunne ikke vite at folk kan gå inn hos meg med uteskoene på, at de kan kaste fra seg frakken på senga mi, at jeg ikke har sofa som man må sitte bakover i men bare et bord, hva skal vi kalle det, det er ikke et spisebord bare, det er et spise- et arbeids- et se på nett-tv-bord, det er bordet der alt foregår. Og så har jeg noen stoler til. Men såklart, det er likevel hjemme hos noen.

Jeg har skrevet om nettsiden The Selby før, en side som fotograferer folks hjem, hjem som riktignok er rotete kanskje men sjarmerende likevel, alltid sjarmerende, alltid visne roser som en memento mori, aldri synlige strømkabler som viser at vi lever.
I denne bloggposten prøvde jeg vel nærmest å selbyfisere hjemmet mitt.


Jeg kom på Selby igjen da jeg så han på tv i "Nasjonalgalleriet" nylig. Selby vil at rommet han bor i i New York skal se ut som innsiden av hodet, alt han tenker på skal være på veggen, han liker rot men hans hjem er mer rotete enn de han fotograferer syns jeg. Innslaget med Selby kommer 20 minutter uti programmet.


Og så kikket jeg gjennom nettsiden til Selby igjen.
En av de siste postene er fra huset til Albert Maysles og kona Gillian i Harlem og bildene er lagt ut for en måned siden.

Husker dere Albert Maysles?

Han er en av to brødre som lagde dokumentarfilmen om Grey Gardens, mor og datter Edie Beale, slektninger av Jacqueline Kennedy, bosatt i East Hampton, playground for the rich, men som etter en skilsmisse og endel stahet eller viljestyrke, i alle fall et fall ble boende uten å ta seg til noe i skitt og elendighet.

Nå er Albert Maysles 83 og jeg ser på huset der han bor. Bildene i denne posten er fra den leiligheten. Det er tett med ting der. Jeg har det litt sånn selv, ting som står ute, ikke i skap, jeg liker å ha dem rundt meg. Ulempen er at det kommer fett på tingene, fra matlaging og fra peisen, de må vaskes med jevne mellomrom. Det ville åpenbart vært familiært for fremmede å komme inn hit, ikke som tapasrestauranten vi endte på, den hyggelige tapasrestauranten, med et hint av hjemmekoslighet der kjøkkenet med kokkearbeidet syns for gjestene som er der.

Jeg skrev om Albert Maysles i fjor da spillefilmen om Grey Gardens kom, med Jessica Lange og Drew Barrymore som mor og datter Edie Beale. Nå har jeg forresten akkurat husket å bestille den på dvd, og sett den. Skuespillerne legger seg veldig nært opp til det jeg så i dokumentarfilmen til brødrene Maysles, ganglag, mimikk, alt.

Her er bloggposten: Maysles var tidligere professor i psykologi. Han sier at søstrene ikke var syke men at reaksjonene mot dem og filmen sier mye om hva vi tåler i samfunnet vårt.

Det mest intime i leiligheten min, i hovedrommet, er at senga for tiden står der, sammen med bordet og pc-en og stolene og kjøkkenbenken og det latterlig store kjøleskapet. Det er et eksperiment. Det er merkelig å legge seg i senga rett ved bordet, å ta avisen med seg fra bordet bort til senga, å ligge i stua i senga og se på dvd på tv-en uten tv-signaler, helt anderledes enn å gå de 7 meterene eller hva det er bort til soverommet der jeg også pleide å ta med aviser.

Den franske kunstneren Sophie Calle hadde et prosjekt der venner og venners bekjente kom og sov i senga hun hadde på atelieret, de måtte avløse hverandre på en sånn måte at det kontinuerlig lå noen i senga hennes, de kunne ha pysj på eller være nakne. Men de måtte kjenne varmen i dyna fra det forrige mennesket som hadde ligget der. Der er i alle fall det en kollega fortalte meg da vi gikk nedover Thorvald Meyers gate en ettermiddag nå nettopp. Jeg tenkte på det og la merke til at der gikk grensen min, pussig nok. Å kjenne en bekjents varme gjennom en dyne, å skulle sovne i det, mulige hudmolekyler som var blitt fast i bomullsstoffet, for intimt.

Er det som forskjellen på at noen som du ikke har sex med eller ikke har født ikke bare stryker deg på kinnet med håndbaken men bruker flaten av hånda og stryker den på halsen under øret, sa kollegaen. Akkurat.

#Feeden - orddugnad

Jeg leter ofte etter norske alternativer til engelske begreper, både populærkulturelle og nettfaglige, selv om det hender det slenger et sort of ut av tastaturet.

Jeg har trøbbel med ordet "feeden"

RSS-leseren er ikke lett å forstå for alle, ingen av alternativene er så lett å intuitivt forstå. Det henger antakelig sammen med at ikke alle er kjent med funksjonen til en rss-leser.

Jeg luftet dette på Twitter nettopp.
Da kom straks materen og floden som alternativer.
Har du et forslag? Hva bruker du?

Någons mamma,

Någons dotter

Jeg har hatt denne bloggen i feeden i noen år og leste meg bakover til den gangen moren fikk en narkotikadom og ble satt i fengsel. Det er en mor og en datter som har delt på å blogge.I dag kom moren ut av fengsel.

Den gang skrev datteren:

NEJ, NEJ, NEJ!!! Hon är min härliga, snälla, intelligenta mamma. Hon som lagar flera sorters mat när man kommer på besök. Hon som kramar och läser sagor för barnbarnen. Hon som älskar naturen och tar långa promenader i naturen. DET är min mamma!

I dag skriver moren:

Japp idag är det den stora dagen. Den där dagen som man har haft svårt att se framför sig. Den där dagen då domen kom tror jag att jag stängde av och varken orkade eller vågade att se den här dagen framför mig.

Her er bloggen

Jeg håper de fortsetter å blogge litt fremover.

Det er søndag,

jeg leser aviser.

Jeg leser om Jonathan Franzen i Dagens Næringsliv. Siden jeg rynket brynene mine da jeg hørte ham i Bokbadet (nevnt i denne bloggposten) merker jeg meg det når Jens M. Johansson bruker denne klassiske/snedige metoden for å beskrive noe litt slemt: Referer til en annen og heng deg på:

"Samboeren hans, forfatteren Kathryn Chetkovitch, har beskrevet ham som kjekk på en sjenert og arrogant måte, og man forstår hva hun sikter til. Jonathan Franzen er stort sett elskverdigheten selv, men fyller en samtidig med en frykt for å si noe han synes er dumt. Kommer man i skade for å gjenta seg selv, kvier han seg ikke for å påpeke at han føler han allerede har besvart det spørsmålet og at han ikke har noe ønske om å sitte og parafrasere seg selv."

Selv om Franzen forsåvidt deler sin utilstrekkelighet med journalisten, slikt pleier jeg ha sympati for, så er det noe visst selvhøytidelig og kunstnerforskjønnende ved måten han ser seg på:

- Sover jeg på et hotell, våkner jeg hvis noen røyker, selv om sigaretten er over 200 meter borte, og da må jeg opp og dekke til alle gliper og åpninger med håndklær. (..) Det som andre opplever som små irritasjonsmomenter, kan jeg føle som helt uutholdelig.

- Vil du beskrive deg selv som en veltilpasset person?

- Altså, å opprettholde god skriving er hardt arbeid. Det arbeidet har gjort meg overfølsom. Sånn sett har jeg et ganske ukomfortabelt forhold til verden."

Ok, jeg har problemer med denslags. Jeg skjønner overfølsomhet tror jeg. Men livet byr på små og store problemer og jeg synes noen ganger.. at man ikke skal gi seg hen til dem, men kanskje prøve å snakke seg selv til rette, kanskje prøve å synge so ro lille mann for seg selv. Det fins for mange egoer bygd opp der ute som tillater seg å la andre trippe rundt dem, fordi de kan, fordi de har gjort suksess innenfor et felt, det trenger ikke være svære greiene heller, men posisjonen de har demper andres korreksjon av dem. Eller de tar ikke korrigeringer.

Dette tenkte jeg visst da jeg leste Mistrivselsonen av Jonathan Franzen

En annen sak, teologisk lesing og korreks:

Hvis du ikke har lest teologiprofessor Jone Salomonsens kronikk i Dagbladet om Gelius og hans overordnede anbefaler jeg den:

"Biskop Ole Chr. Kvarme snakker fra mellomgulvet og uttaler at dette er en trist dag for Einar Gelius og for bispedømmet, mens domprost Olav Dag Hauge i tillegg bruker slegga og er villig til å gå til det skritt å vurdere Gelius' utspill opp mot kirkens bekjennelsesskrifter; om det bør få konsekvenser. (..)

Denne trakasseringsmetoden og trusselen om fall og utestengelse fra arbeidsplassen i full offentlighet, og før pliktsamtalen er tatt mellom prest og ledelse, er like lite teologisk og like emosjonell som Gelius' frie assosiasjonsmetode. Dens form er baktalersk, ikke analytisk, og dens effekt er disiplinerende, ikke selvutviklende eller fagutviklende, og skiller seg ut som enestående i norsk arbeidsliv anno 2010.

Einar Gelius har muligens dårlig smak, og hans faglighet er sannsynligvis i dypt forfall. Det har intet med bekjennelsen å gjøre, men er et spørsmål om profesjonalitet og om hva kirken som arbeidsgiver i et moderne samfunn kan og må kreve av sine medarbeidere med hensyn til refleksjonsnivå, metode og oppdaterte kunnskaper for at de skal ha troverdighet og relevans og bli tatt på alvor både som forkynnere, sjelesørgere og som teologiske fagpersoner med lange og vitenskapelig akkrediterte utdannelser.

Dersom noe burde uroe biskopen og prosten, er det Einar Gelius' manglende etiske innlevelse i det historiske misforholdet mellom kjønn og makt, inkludert i sin egen prestemakt. (...)

Et eksempel på hans sviktende dømmekraft er lesningen av Esters bok. Gelius bruker den jødiske fattigjenta Ester og den mektige perserkongen Xerxes som eksempel på stor kåthet mellom kvinner og menn uavhengig av tid og sted, rang og stand, kjønn og fortellersynsvinkel. Nå er det slik at Ester er den siste i rekken av et hundretalls tenåringsjenter som gjøres lekre og skjønne i ett års tid (i likhet med andre offerdyr på den tiden) før de èn etter èn innvies seksuelt av kong Xerxes og overflyttes fra jomfru-haremet (liv) til flerkone-haremet (død).

Gelius derimot assosierer frydefullt mellom de velluktende kvinnekroppene som skal pirre kong Xerxes virile kapasitet og salvingen av Jesu føtter noen hundre år senere, angivelig utført av en ung kvinne før lidelsen på Golgata. Gelius begår altså den besynderlige slutning at det skulle være analogi mellom Jesu antatte erotiske følelser over å bli salvet til offer(dyr) og en ventende død, og kong Xerxes erotiske følelser over å konsumere offeret med sitt lem, framfor å se analogi mellom Jesus (offeret) og kvinnene i Xerxes harem (ofrene)."
(hele kronikken)

Chelsea Hotel selges

Wall Street Journal skriver: The Chelsea's 15 shareholders, led by three Hungarian families who bought the 12-story red-brick building in 1946, are selling the property after concluding that the task of modernizing the hotel and apartment building was too challenging, one owner said. A buyer also would likely end the Chelsea's tradition of giving artists breaks on payment schedules to assist their careers.

The Observer kommenterer: Maybe the secret will be keeping the artists, instead of kicking them out. And people will pay extra for that "authentic" experience.

“This took 50 years of nurturing and development,” Mr. Bard said. “Everyone respected it - the cultural community, the people living there. That’s hard to create.”


Et bilde jeg tok i en av hotellgangene. Jeg bodde et par dager på hotellet i 2008, her er to bloggposter fra den gangen:

Denne om Stanley Bard som drev Chelsea Hotel i 50 år og som ble satt til side av styret noen måneder før jeg overnattet der, og en med kulturhistorie fra hotellet som f.eks dette sitatet fra John Cale: Bob Dylan got married during his three-year stay in the Chelsea Hotel from 1961-64, and his first child Jesse was born there.

Leonard Cohen, however, preferred to write 'Chelsea Hotel No 2', a song commemorating fellatio with Janis Joplin in room 104, when he lived there in the 1970s. En indiskresjon han senere beklaget.


Et fotografi jeg fant på nettet, det var protester i 2008 da Stanley Bard ble fjernet. Noen av bildene jeg tok på hotellet, se et par rader nedover bare, det er noen andre New York-bilder over.


Trappene var så fine.

Facebook

Jeg så filmen om Facebook i går og jeg leste en artikkel i The Daily Beast om Facebook i dag, artikkelen var mer interessant enn filmen.

Det var ikke direkte bortkastet å se hvordan internett med sin ny-het og ennå ubrukte muligheter inviterer til at en datanerd som ser kulturelle behov i rett tid kan få suksess. Men filmen handlet i liten grad om hvilke behov han dekket og hvordan. Og det er begrenset hvor spennende jeg syns det er å se 20-åringers dagligliv på internatet og hvordan de ormer seg sosialt.

For jeg syns filmen behandlet det overfladisk

Det er et slags historisk dokument, ok. Men jeg er overasket over iveren til en del anmeldere, her ved to av dem:

Det hele er elegant satt sammen av regissør David Fincher, med visuelt utsøkte scener og en uimotståelig kombinasjon av smarthet og vittighet. (VG)

Etter å ha bombardert oss med replikker så velskodde og skarpe at jeg faktisk ikke kan huske å ha opplevd noe lignende,.. (Montages)

Da var det mer spennende å lese Tom Webers svar på spørsmålet:
Hvem dukker opp i Facebookfeeden din og hvorfor?

Hvorfor dukker noen venner hyppig opp i feeden, ikke bare i "siste nytt" men også i "toppnyheter"? Alle venners nyheter dukker ikke opp i siste nytt og det er ikke bare de med mange kommentarer som dukker opp i toppnyheter. Det er heller ikke så enkelt som at de du kommuniserer mye med prioriteres.

Så hvordan er det da?

Tom Weber lagde et eksperiment med en nykommer på Facebook for å undersøke hva som skulle til for at han dukket opp i utvalgte venners feeder. Det dreier seg ikke om hvor aktiv du er, men hvordan.

In Most Recent, items are displayed in reverse chronological order. So many users naturally assume that Most Recent contains every update from all of their friends. Not so, as our experiment showed.

5. "Stalking" Your Friends Won't Get You Noticed. Maybe you've fretted about it while poring over photos of an old flame or estranged friend on Facebook—or maybe you've diligently worked to get on someone's radar by clicking all over their page. Do Facebook's mysterious algorithms factor your stealthy interest in another person into that person's news feed?

To find out, our test subject spent several days obsessively checking out the posts and photos of some volunteers who had yet to spy him in their feeds. The result was clear: The stalking accomplished precisely nothing.

6. Having Friends Who Stalk You WILL Help Your Popularity. Stalking does work in the other direction, we found. After Phil spent days posting updates in vain, with most of our volunteers seeing none of them, we tasked a handful of friends to start showing more interest in Phil. Even though he wasn't showing up in their feeds, they sought out his Facebook page repeatedly, clicking on links he had posted and viewing his photos. This was the point at which Phil finally began to break through. It took a few days of constant clicking, but not only did the friends doing the stalking begin to see Phil in their Top News feeds—others who weren't stalking began noticing him as well.

7. Links Trump Status Updates. At various points in our test, Phil switched between writing plain status updates and posting links to content elsewhere on the Web. Even before some of our friends began stalking Phil, for those who were seeing updates from him, links appeared more frequently than status updates—presumably because links are more effective at driving "user engagement," which translates into people spending more time on Facebook.

8. Photos and Videos Trump Links. Here, too, it is likely a matter of engagement. Think about times you've spotted a thumbnail-size photo from a friend in your feed and clicked to see it full-size. Facebook likes clicks, and photos deliver them.

9. The Power of Comments. If items you post attract comments from a few friends, it clearly raises your visibility overall. When our selected volunteers began stalking Phil, he finally appeared to many users for whom he had been a no-show. But when we stopped the stalking and moved on to the next phase of our trial, directing a different group of users to not only look in on Phil but also repeatedly add comments to his items, he surfaced on the feeds of still more friends.

10. Why Facebook Really is Like High School: After weeks of testing and trying everything from having Phil post videos to getting some of his friends to flood him with comments, by the end of our experiment, a few of our volunteers had still literally never seen Phil appear in their feeds, either Top News or Most Recent. These were the "popular kids"—users of Facebook with 600 or more friends. (Conversely, those with only 100 to 200 friends were among the first to spot Phil.)

Hele artikkelen her

Dagsnytt18

Klikk deg inn under og bli med på småprat.
(lenken er tatt vekk)

Liksom man hadde

et par unger som skulle spise fredagshygge og så ville man ha skalldyr og tenkte på at det blir gris med reker. Så kunne man tenke seg å sette ungene i badekaret i barnestol av plast og strø reker på plattingen foran og etterpå kunne man dusje ungene og stolen og alt, veldig praktisk.

Så snakker man litt med kolleger da vettu og så har man funnet opp det lett skrånende kjøkkengulvet med sluk. For badet er lite og det ville være synd for barna å spise der alene kanskje. Like greit å slå sammen bad/kjøkkenfunksjonen. Gulvet skal skråne svakt men perfekt ned til en sluk i det ene hjørnet.

Etter måltidene kan mor og far og alle slå på takdusjen og klissete barnehår og majoneshender blir rene og rekeskallet legger seg i en haug over sluket. Og da er det bare å sette på kverna som sender restene ned i komposten.

Franzen og Hjort

Jeg likte bedre å høre på Vigdis Hjort enn Jonathan Franzen,
men det var han jeg gikk for å se. Vigdis Hjort har jeg hørt og likt før.

Det var opptak til Bokbadet i kveld, Franzen har vært i byen noen dager, jeg har lest ham siden nyboka kom på norsk for et par uker siden, nesten ferdig.

Når jeg leser anmeldelser og omtaler av Frihet får jeg næring til den delen av meg som lurer på om det ikke er så godt stelt med intelligensen min. Jeg liker boka kjempegodt. Jeg raser igjennom for å se hvordan det går, den måten å lese på som jeg mistenker ikke er den anbefalte måten. Leseopplevelsen minner meg om John Irving da jeg likte ham som best, jeg tror ikke det er bra.

Jeg stopper riktignok opp og leser setninger og avsnitt om igjen, når de interesserer meg ekstra språklig. Det er mange sånne steder. Men den viktigste romanen i amerikansk samtid, den som tar samfunnet på pulsen slik ingen andre kan? Riktig så begeistret var jeg ikke før jeg ruslet ned til Rockefeller. Jeg regnet med at Franzen skulle ta meg med storm likevel.

Så umodent, jomfrunalsk

Å bli tatt med storm er ikke noe man kan regne med.
Det ble jeg heller ikke.
Jeg syns Jonathan Franzen var litt knipsk. Anne Lindmo jobbet, hun jobbet godt. Hun sammenliknet hovedpersonene i boka med Erik Solheim og Prepple, morsomme figuroversettelser for den som har lest. Hun hører etter hva Franzen sier og fanger opp poenger, men han kniper. Han passer på at hun ikke jobber seg for langt inn i handlingen, selv om det ikke akkurat er som om hun røper løsningen i en krimhistororie, hun forteller ikke mer enn det som står i omtalene i avisa.

Franzen minner på at folk må få lese boka. Joa. Det er et øyeblikk der han sier at han er enig med Walter, en av hovedpersonene, Erik Solheim, man må få skitt på henda for å redde noen truede fugler sort of og Anne Lindmo nevner olja i Lofoten og så er det stopp, så ble det skummelt. Så snakker de plutselig om forfatteren i det mørke skriverommet, de beveget seg skikkelig fort til trygg grunn og jeg aner ikke hva som skjedde, hvorfor stoppet det opp, var det en trekning i Jonathan Franzens fjes? La oss sjekke når det kommer på tv.


Her er det råtne bildet jeg tok, der satt jeg.


Så kom Vigdis Hjort. Hun snakket om den litt skikkelige, lukkede bibliotekaren i den siste boka si og hvordan vi kan komme til å tro at vi skulle vært gutta på skauen hvis det var krigen og hvordan vi forestiller oss at vi skal overskride alt når vi reiser langt av gårde. Men i det virkelige livet tør vi ikke si noe avvikende på et foreldremøte.

Jeg liker Vigdis Hjort. Hun virker uredd når hun forteller. Og klart smart. I alle fall tar hun seg på tak, hun kjører på og prøver å formidle noe, hun gidder å si meg noe.

Dagsnytt18,

klikk deg inn under og bli med i internettstua mens nyhetene går.
(lenken er tatt vekk)

Dagsnytt18,

klikk deg inn under og bli med på småpraten mens sendinga går.
Er ikke sponset av P2.
(lenken er tatt vekk)

Å legge fra seg identitet

Claus Beck-Nielsen begravde seg 9. oktober.
I bokstavelig forstand nesten. En voksdukke, temmelig lik forfatteren som pleide kalle seg Claus Beck-Nielsen for lenge siden, har ligget utenfor Glyptoteket i et 7 døgn langt offentlig dødsleie overvåket av leger og sykepleiere og ble så begravd i en begravelses-seremoni på kirkegården. Glyptotekets presentasjon av prosjektet.

Hvorfor det?

Morgenbladet denne helga:

– Tror du vi ville fått et bedre samfunn hvis folk var mindre opptatt av sin egen og hverandres identitet?

– Uten tvil. Da ville menneskene kanskje igjen få øye på hverandre, og gjøre noe for hverandre og den verden vi deler og lever i.

– Du har jo fremdeles et utseende, en personlighet, et cetera – vil du gjøre ytterligere tiltak for å kvitte deg med disse identitetsmarkørene også?

– Jeg ønsker å fremtre så anonymt som mulig. Nå er jeg fra naturens hånd en temmelig androgyn eller kjønnsløs gestalt, men samtidig har jeg nok en temmelig umiskjennelig profil. Den får jeg nok vanskeligere med å skille meg ad med. Michael Jackson er jo et forbilde i det henseende, men han hadde også langt flere penger å operere med enn jeg noensinne får.


Fotografiene er av Sofie Amalie Klougart

Politiken:

syns dødsannonsen Claus Beck-Nielsen ville rykke inn var usmakelig.

Information:

Det første, der fascinerer eller forvirrer, er omfanget af værket. Vi er ikke vant til greb, der er så store. Vi er vant til noget meget præcist og omhyggeligt, hvor alle detaljer trækker tråde til virkeligheden eller historien. Sådan arbejder Das Beckwerk ikke. Her bliver slået en dej op, der er uoverskuelig og enorm, og hvor alle facetter næppe er gennemtænkte.

Vi er heller ikke vant til, at kunst insisterer på, at det, er virkelig.

Dagens Nyheter:

Begravningen av Claus Beck-Nielsen förverkligar en hemlig önskan som jag tror många nuddar vid under sitt liv – att på något vis slippa ifrån de krav som den personliga identiteten innebär. (..) Försöken att fly ur sin person är en intressant konstnärlig genre i sig. Man tänker på Rimbaud; man tänker på Prince, förstås – och på J M Coetzee, som i sista delen av sin självbiografi skildrar snacket efter sin egen död.

Klassekampen i 2005:

Den danske forfatteren og dramatikeren Claus Beck-Nielsen åpnet bok etter bok. På innsiden av alle baksideomslagene opptrådte forfatterne: Pene, sterke og harmoniske. Bildene ble ledsaget av en liten tekst som forteller leseren hvor langt unna hun er forfatteren, som har vunnet priser, håvet inn kulturell kapital og publisert bok på bok. Han fikk nok.

En gammel bloggpost: Claus Beck-Nielsen og meg.

Knausgård i The New York..

Review of Books

Det er En tid for alt som nylig er oversatt og som blir omtalt,
i vente på at Min Kamp 1 og 2 er under oversetting.

No one seems to question his stature as a commanding new voice, although critics and readers have ventured to suggest that a bit of concision would not hurt either.


Her er mer av teksten.
Du får lest en god del før du evt. må betale for resten. The New York Review of Books tenker åpenbart å gjøre meg hekta med å gi meg en bit først, det virket ikke på meg.

Absolutt privat

Siden jeg denne helga har to tekster ute i verden på en annen måte enn i bloggen (Aftenposten og Journalisten) og siden Aftenposten lenker fra nettartikkelen hit til bloggen så kjenner jeg at jeg blir bloggselvbevisst.

Jeg tenker på leserne fra Aftenposten som kommer hit og ser en svart vegg med hvit tekst og får lyst til å si: Det pleier være korte små tekster her også, det pleier være fine bilder her også.

Jeg tenker på lesere som kommer fra Journalisten der jeg har skrevet at det private i en tekst kan ha en egen verdi og tenker: Nå la du jaggu lista høyt for deg selv.

Hva gjør jeg med det?

Jeg gjør som jeg pleier, jeg knuser tanken med å si noe uvesentlig.

Skitt og melkebart

(kronikk i Aftenposten i dag, sånn ser den ut der)

Mens jeg tar den siste langøkta før Oslo Maraton og kjenner etter hvordan knærne holder og svetten renner, planlegger jeg mer utsvetting i badstua: Jeg vil bli ren! Hvert muskelfeste skal ha frie blodbaner, gluteus maximus og hamstrings skal være oppknadd, karbolagrene mine ha topp på seg. En kald øl? Langt i fra. Speed is sex, distance is love. Jeg er besatt av prestasjonsevnen, jeg vil ikke drasse på ekstra melkesyre til koseøkta i morgen.
Poker og Red Bull

Sønnen på 17 synes jeg kjører for hardt når jeg rynker på brynene over en middagsinvitasjon. Han ler av renhetssjefen som har tatt bolig i meg og spør om jeg har tenkt å ta med meg sønn og løpesko og flytte fra Olaf Ryes plass til en mørkbrunmalt toetasjes villa som sklir inn blant de gamle trærne på tomta som går sømløst over i marka, en sånn tomt, et sånt hus, en sånn hund , som senete legefamilier pleier ha. Det er bare å legge en asketisk appelsin i rompetaska, hekte skiene av veggen i redskapsboden og spenne dem på seg rett utafor døra.

Jeg pleier å være enig med ham. Dette kan ikke være standarden, det må nesten alle forstå. Sportshelter burde tørke av seg melkebarten og røyke litt. Spille poker og reklamere for Red Bull.

Det er mye å klandre Norges Idrettsforbund for: De ranke utøverne som skal forestille forbilder og sunne verdier og ikke ødelegge med øl og kokain, spiseforstyrrelser, astmamedisin? De skal spise norsk havregryn under ei gran ute i den rene naturen.

Myggen og Myrvold, folk som har gjort usunne ting, kan også gjøre sunne ting. Jeg går rett på, samme hva jeg støter på? Jeg går rett frem, jeg ser at du faller, du klarer kanskje å reise deg igjen.
Droppe treningen

«Har man drukket for mye, kan det også være skadelig å trene dagen derpå, spesielt for hjertet. Så har man drukket 2-3 alkoholenheter (glass vin, drink eller øl), er det best å droppe treningen dagen derpå.»

Det er direktoratet som snakker til min sønn på 17: «Ung.no – offentlig og kvalitetssikret», som det står under overskriften til hver artikkel på nettsiden.

Hvis det er folkehelsa idrettsforbundet og direktoratet og de andre tenker på, synes jeg de skal gi opp renhetsloven og gjeninnføre hele mennesket som gjør andre ting enn å resultatprestere, som har mer slack enn en halvliter sjokolademelk som restitusjonsdrikk.
La dem dope seg

Eller de kan la oss jogge med vårt og la toppidrettsfolka blodbole seg til å bli enda bedre underholdningsmaskiner og nasjonsbyggere. La meg få se hvor mye plastrester som kan rase rundt i Contadors årer, la bare gladiatoren pumpe seg opp og tråkke inn på arenaen slik at jeg kan se på. La han slå surveleppa Hushovd, som nå er blitt glad. Jeg vil heller ha ham sur. Der andre bruker høy musikk og øl, avreagerer jeg gjennom Thor Hushovd. Det er urettferdig, sier Thor. Ja! skriker jeg, de på jobben min er heller ikke greie. En sur Hushovd bidrar til tankehelsa mi.

Da Grete Waitz ikke ville ha navnet sitt knyttet til fulle kvinner med ansiktsmaling og la ned løpet sitt, hadde det 10 000 deltakere. Synd det. For folkehelsa er jeg sikker på at det var en god ting med de felles joggeturene på Husøy og i Berlevåg som oppkjøring til Osloturen, og så fikk kvinnfolka seg en mental utblåsing på kjøpet.

Men noen tålte ikke å se på middelaldrende kvinner med høyskole som blåste ut og Grete Waitz gikk over til å kaste glans over Oslo Maraton og brystkreftsaken, eller Lindexsaken, som vi kaller den for i vår familie. Nå har Oslo Maraton sluttet med rosa og Lindex blandet seg i trøyevasken til Follo fotball.
Idrett og alkohol

En tilsynelatende samstemmighet gjør at Marianne Borgen (SV) i et bystyremøte en gang kunne si: «Idrett og alkohol hører ikke sammen. Det er en parole som vi alle i utgangspunktet er enige i.» Og nå som vi er enige om hva som er riktig, må vi slutte å være barnslige og komme til fornuft.

Jeg tenker på sønnen min og får nesten lyst til å omfavne Henning Holstad (Frp) i samme bystyremøte: «Jeg har ikke de jernteppene mellom de forskjellige deler av livet mitt som de fleste SV-ere tydeligvis har.»
Sex og alkohol

Idrettsledere har forlest seg på smitteeffekt og glemmer at de også støter vekk sønnen på 17 som ikke lenger vil satse på trening og melkebart, men undersøke effekten av sex og alkohol. Det hjelper ikke at jeg leser høyt for ham fra NTNU-forskerne som fant at ungdom som driver med organisert idrett drikker seg oftere fulle enn de slappere ungdommene.
Innskrenket mandat

Kom! sa jeg til partysønnen: Farvel til å stå over fellesgryter med daff, melete spaghetti med pose-kjøttsaus sammen med andre mennesker med seige muskler som vil karbohydrate seg opp, sammen med menisker og lungekapasitet, sammen med menn på 40 som har fått skjørere hud med alderen, men som ikke overveier alderen og som kommer til å glemme å plastre brystvortene sine.

La meg bare gjennomføre prosjektet med å henge på fartsholderen som tar meg under 4 blank på søndag, så tar vi oss en skogsmaraton med traktkantarell og lommelerke med konjakk i, la oss gå på soppfylla sammen.

Og det gjorde jeg. Og det gjorde vi.

Det gjelder å gi renhetssjefen innskrenket mandat, akkurat det.

Private verdier

Jeg hadde ikke tenkt å kommentere Fritt Ords tildeling av 2,5 millioner kroner til bloggere ettersom jeg selv søkte og ikke fikk, men så skrev juryleder Gisle Hannemyr dette i bloggeren Virrvarrs kommentarfelt:

«Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske bloggerne ikke bare personlige, de er også i hovedsak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.

Jeg har imidlertid en sterk tro på at personlige blogger kan finne sin plass i det offentlige rom, som formidler av nyheter, samfunnsdebatt og kunnskap.»

Når Hannemyr reduserer privatorienterte bloggere til en misseklisjé så er det synd, ikke fordi vi ikke ble tildelt penger, men fordi han definerer hvilke ytringer som skal ha plass i offentligheten. Bloggere kan få tre inn i offentligheten hvis de bidrar til nyheter, samfunnsdebatt og kunnskap. Og bare det?

Jeg pleier å argumentere mot å sette opp et skille mellom personlig og privat. Oftest kaller vi de ytringene vi liker formen på personlige, og de tekstene som vi ikke syns er så godt skrevet private. Men så enkelt er det heller ikke. Når vi ikke liker Knausgård reduserer vi teksten hans til å være privat: Noe han burde holdt for seg selv.

Det er sammenhenger mellom det offentlige og det private. De slagene vi tildeler hverandre, alkoholforbruket vårt, arbeidsfordelingen hjemme, har økonomiske og politiske konsekvenser. Og omvendt. Politikk griper inn i slag, alkoholforbruk og hjemmeliv. De tankene vi gjør oss om dette bør kunne ha offentlig interesse. Andres livserfaringer er nyttige å lese om, ikke bare i skjønnlitteratur.

Knausgårds høyst private tanker om hvordan han er far, fikk meg til å kjenne lettelse og takknemlighet. Vi er flere som ikke oppfører oss som betalte pedagoger hjemme. Han bidrar gjennom beskrivelse av følelser til å peke på et gap mellom hvordan vi tror andre er styrt av fornuft, kjærlighet og milde stemmer i omgang med ungene sine, og dem det har gått riktig galt med, de som hører til under barnevernet.

Det blir journalistikk av privatliv også, kjendisjournalistikk. Vi grøsser eller gasser oss, eller begge deler, lever oss inn i kjente personers måter å gjøre livet på. Eller casejournalistikk der mediene griper tak i enkeltskjebner, selv om journalistikken ikke kan ha som mål å hjelpe hver enkelt av oss gjennom byråkratiet.

Det ligger klassestruktur på hvem sine meninger det stønnes over i kommentarfelt, hvem vi ikke orker lese, hvem som blir funnet verdige til å delta i offentlig samtale.

Det ligger kjønnsstruktur på hva som blir privatstemplet. Det er det som har vært kvinners arena, følelser og hjemmet, selv om det kryr av maktbruk og konsekvenser for enkeltindividet og dermed også samfunnet som helhet.

Bloggere har tradisjon for å personliggjøre tekstene sine. Politikere bruker dette knepet og det er lett å mislike det og gjøre narr av finansministeren som forteller hva dattera sa eller statsministeren som viser at han både kan sykle og se på dvd når det private tegnet blir brukt som pynt og det politiske budskapet preges av premissene til den gruppen av befolkningen som lytter fast på Dagsnytt 18.

For et par år siden blåste en ny vind inn i journalistikken: Folkejournalistikk. Eller en liten bris ble det bare, for hvor ble den av? Journalistikken kunne hentes nedenfra. Folk skulle ikke bare være tilskuere men i større grad definere hvilke saker som lages og da ikke ved opptelling av antall klikk på forsida av nettaviser. Men det er så slitsomt med folk. De forstår seg ikke på reglene. De bryr seg ikke om visittiden og blir opptatt av saker etter at de er besluttet. De vet ikke hva en journalistisk knagg er og de får ikke lov til å være knagg helt på egen hånd.

Tanker om vanlige folk får meg forresten ofte til å puste mine egne sukk over kunnskapsløse synspunkter og evnen til å formulere dem: Det hadde vel vært best om vi ga opp dette med demokrati og gikk over til opplyst enevelde.

(dette er ukas spalte i Journalisten)
Jeg skrev om å skrive privat i Journalisten for to år siden også.

Online

I natt hadde jeg vanskelig for å legge meg. I Chile ble menn langsomt hentet opp i frihet, på nettet satt rørte folk og fulgte med. Samtidig oppdaget jeg et selvmord på nettet i Sverige. En ung mann registrerte seg på Flashback forum, starter tråden "Hängning" og skriver:

"Har bestämt mig nu för att ta livet av mig genom att hänga mig.
Har testat lite att strypa mig själv och hur det känns."

Han forteller at han har satt opp et webkamera som tar et bilde med to sekunders mellomrom og hva passordet er for å se dette. Folk som er online reagerer forskjellig. Noen forutsetter at situasjonen ikke er reell - at det er en trolltråd, andre forsøker å få ham fra beslutningen. En drøy time senere avslutter han med "alright lets do it". Han tar livet sitt og dagen etter sitter jeg og leser replikkene som gikk mellom ham og de andre i tråden. Jeg søker opp bildene han la ut av seg selv, ser på hvordan han gjennomfører selvmordet, hvordan det går litt tid og hvordan politiet kommer inn og forsøker gjenopplivning. På Flashback fortsetter diskusjonen i kveld i samme tråd, om folks handlemåte, i hvilken grad de burde oppført seg anderledes.

Jeg er fortsatt sjokkert over hendelsen, dette stakkars mennesket som er en blant mange andre som tar livet sitt men som i dette tilfellet også velger å vise det frem på nettet. Selvmordet blir for meg et grellt eksempel på hvordan nærhet i tid og kjennskap til et individ vekker oppmerksomheten vår og deretter følelsene våre. Internett med sitt potensiale til samtidighet gir oss en ny anledning til å få liv og død nærmere inn på livet, ønsket eller ikke.

Dagsavisen minner oss på forsiden i dag om tallet på alle som dør i gruveulykker. Jeg ble forbauset over reaksjonen min på det, jeg ble irritert. Vi sitter fortsatt og ser på hver enkelt som blir heist opp gjennom sjakten fra gruva i Chile. Jeg så en psykolog uttale seg om at vi har gått av disse følelsene. Kanskje det.

Sjefredaktøren i Expressen gjorde rede for bakgrunnen til egen dekning av det svenske selvmordet i går og lenket til andre mediers dekning av det.
Moren ville at Expressen skulle publisere navn og bilde.

Andre bloggposter om døden på nettet

Jeg syns likevel det er et gode at internett bringer den fjerne døden, de menneskene vi ikke kjenner som dør, nærmere oss. Det ligger en slags øvelse i det. En offentlig behandling av hva døden innebærer og hvordan vi snakker om den.
(etter at en svensk gutt drepte 3 i familien sin)

Web-språket brukes. Å logge ut blir et uttrykk for sorg: "Tänder ett ljus för @just_tea och loggar ut en stund" "Fick just veta att en uppfriskande röst i mitt twitterfeed har tystnat" "Läge för en tyst minut på Twitter?"
(etter at en trafikkulykke der den omkomne pleide twitre.
Nå har en annen overtatt nicket til Tea.)

Mad Men, bakprat

Så stilig

I Wall Street Journal sitter Toril Moi, en jurist, en statsviter, en medieviter og en historiker parat rett etter hver nye Mad Men-episode og har en onlineprat. Senere sammenfatter de, slik som her på episode 12.

Denne skal jeg spare på til Mad Men sesong 4 kommer i posten.
Dette må da være en idé for norsk fjernsyn også?

"There are secrets that ought to be revealed, and secrets that ought to be kept. But “Mad Men” is particularly interested in the gray zone between right and wrong, the zone in which the distinction between good and bad secrets disappears. The secret of Don’s identity is the most striking example. Do we think that what Don once did was so bad? Do we think he should come clean? Or do we think it would be better for everyone if he got away with his identity theft? Mad Men certainly does not make it easy to draw any conclusions." Toril Moi

Dagsnytt 18

Klikk deg inn og bli med.

Transparens

Uka har vært lærerik og hard på mange vis. På det skrivefaglige har den vært både anstrengende og gledelig. Jeg leverte en tekst til Journalisten som redaktøren ikke ville ha, bl.a fordi jeg skriver meg litt bort fra den rollen jeg pleier ta, men skitt må jeg være den samme hele tiden? Neida, det syns jeg ikke, og jeg ljuger her i bloggen også, en fullstendig gjennomsiktighet finnes ikke i mine tekster.

Redaktør Øgrim er litt uberegnelig. Faglig pirkete på en måte som gleder meg, en fyr jeg setter stor pris på, men altså uberegnelig også og jeg tenkte: Den teksten der har noe jeg vil ha lesere til likevel.
(Han vet forresten at jeg skriver dette, raus kar).

Jeg kom til å tenke på at jeg traff Knut Olav Åmås på Aschehougs hagefest i år. Eller traff, jeg ble stående ved siden av ham, vi var tre stykker og jeg har et prosjekt av året som dreier seg om å være litt mer på, litt mer frempå.

Siden jeg hadde hatt et par utvekslinger med Åmås under psevdonymet mitt på Twitter presenterte jeg meg og sa hvem jeg var psevdonymvist. Han viste ingen spesiell interesse slik jeg kunne lese mimikken hans. Men jeg tenkte: En gang til. Og jeg minnet ham på meningsutvekslingene vi hadde hatt. Blankmimikk. Ok, tenkte jeg: Nice try, men nå er det nok og vendte samtalen mot noe mer allment enn meg selv.

Så gikk det noen øyeblikk og så spurte Åmås om jeg ville levere noe til Aftenposten. Og det har jeg hatt i bakhodet siden, men det er tungt nok å levere en idé som jeg syns holder hver sjette uke til Journalisten.

Nå brukte jeg sjansen til å sende det jeg hadde skrevet til Åmås og Aftenposten. Han var interessert, men siden jeg ikke vil skrive gratis for andre enn meg selv i egen blogg måtte jeg bygge teksten ut til bli tegnmessig lang nok til å komme inn i kronikkformatet. Det har jeg gjort og det ser ut til at teksten kommer i avisa ganske snart. Det gleder meg.

Så har jeg gått og knoget på ny idé til Journalistenpalta. Hvor mye har jeg på Muri og mannskroppskontakt og homofrykt i fotball, hvor mange poenger, hvor interessante poenger, språklige vendinger som fungerer? Eks-kona til Knausgård som fant sin måte å ikke bli offer på? Statsbudsjettet og absolutt-ikke-Don-Draper-påkledningen? Språket i journalistikken? Nja. Ikke før i går da jeg leste et kommentarfelt fikk jeg noe som liknet på nok tenning.

I hagen til Aschehoug sa jeg til Åmås at jeg virkelig gjerne ville skrive kronikker, men at hver gang jeg har forsøkt å sette meg til for å formulere meg på den måten som kronikker pleier å skrives, så kjenner jeg protest, kjeder meg, kommer til kort. Jeg tenker skoletil slik jeg lærte den med innledning, for mot for mot og konklusjon, det går ikke. Åmås lo og sa at han tenkte seg at jeg kunne skrive slik jeg pleier gjøre det.

I helga når jeg har jobbet med emnet jeg igjen har valgt meg for ukas journalistenspalte, så er det et tema jeg har skrevet om før på mitt eget vis i den avisa (det er jeg takknemlig for at jeg har fått gjøre) og jeg fikk lyst til å protestere mot min egen stil og prøve å møte Gisle Hannemyr med et straight kronikkspråk: Til kamp med arenaens alminnelige midler liksom. Så får jeg se hva Øgrim sier i morgen.

Suzanne Brøgger,

ny bok:

"Jeg har set den gamle verden forsvinde – hvor er mine øreringe?" Tittelen gir meg ikke annet enn brynrynker, den ser for meg ut som en som ikke vil se fremover med mot og optimisme, men Suzanne Brøgger er en gammel venn på den måten at hun har hatt betydning for hvordan jeg tenker, såklart jeg ble interessert da jeg oppdaget at hun akkurat har kommet med ny bok.

Det var tilfeldig

Jeg lette rundt i hjernen og bokhylla i kveld etter en måte å få tankene dyttet av gårde i en ny retning, jeg grep etter en av essaysamlingene til Suzanne Brøgger og kom til å rutinegoogle henne i farta og oppdaget at hun har gitt ut bok så ny at den såvidt er anmeldt og ikke er på plass i nettbutikkene ennå.


Mitt første googlesøk sendte meg til Berlingske Tidende som hvis man ser på hvordan ordene brukt: "nærmest essayagtig karakter" "rasende Fru Zs ærinde" "raffinerende øreringe" "den flammende feminist" er en visning av hvordan fortelle på en infam måte at den som skriver ikke liker det den leser: Eller hersketeknikk, gjerne det. Men ok, denslags kan også gjøres såklart, den som skriver er i sin rett.

Jeg søker opp Information,

som har en annen grunnholdning: Selv regner hun sig helst blandt de nysgerrigt eftertænksomme - og har tro mod dette modigt kritiske ideal nu begået en vanvittig og vidunderlig, herligt uimodståelig og helt igennem uundværlig bog i form af en stribe essayistiske breve i 1700-tallets stil, propfyldte med digressioner og med ufuldstændigheden som metode.

(..)

Hun mindes og begræder de allerede døde: Susan Sontag, Jytte Borberg, Inger Christensen, samt, længere tilbage, H.C. Andersen, Proust og Dante. Hun kommenterer, i en vekslen mellem fælles og personligt og privat, på snart sagt hvad som helst - offentlig nøgenhed, biblioteker, forelskelser, børneopdragelse, mode, religion, - i én lommefilosofisk omkringfarende pærevælling, skiftevis enfoldig og intellektuel, på samme tid sibylleviis og pjanket.

(...såklart jeg må ha den)

Brevene munder ud i en reformulering af feminismen. Det er hele vejen igennem skribentens agt at råbe samtiden og nationen op, men til sidst skifter hun adressaten ud og henvender sig til Mogadonien som helhed, kvinderne i landet ikke mindst, med en opfordring til at »repræsentere det universelle menneske«, nu hvor mændene ikke har kunnet. Gid jeg, med mange andre af mit køn, må gøre denne hendes sene og monstrøse forenkling til skamme.

Men jeg gruer meg litt å lese denne tilsynelatende generaliseringen av kvinner vs menn, men ok, jeg går til det.


Foto: Sofie Amalie Klougart, i Information.

Nobelprisen i litteratur

Hvem får i år? Om en times tid får vi vite det. Jeg kikker innom SVT sin direktesending allerede nå for å bygge opp spenning.

HER

Har Gert Fylking sluttet å rope Äntligen! idet kunngjøringen kommer?
Jeg tror det.

Jeg stikker innom kommentarfeltet rett etterpå, for Gert-kommentar og selvsagt kommentar på hvem som fikk.

Denne kvelden

Det fins noen øyeblikk. Når noen åpner med å si: Som alle vet skrev Montaigne sitt berømte essay i 1580 og stadig finner grunn til latin og utdyping av roten til begrepet diskurs, noen sånne øyeblikk er bare mulig for meg å holde ut ved å lukke meg inne i et ubevegelige ansikt og la hjernen holde fest på egen hånd mens jeg forestiller meg at jeg er Gareth fra Fire bryllup og en gravferd.

Bra damer

Jeg åpner boka Bra damer. På første tekstside leser jeg Haddy N'jies svar på spørsmålet om hva man svarer hvis noen spør om du er feminist. Slutten av sitatet her:

"Jeg opplever faktisk at det er mer åpning for ordet "feminisme" enn "rasisme". Man kan ikke kalle et menneske rasist, det dreper diskusjonen med en gang. Alle er livredde for å bli stemplet som rasist. Feminist er i det minste noe du kaller deg selv."

Oh my. Men jeg skal ikke lukke meg for boka.
Jeg skal være åpen. Jeg skal lese videre.

Sammentreffelig

I går kveld leste jeg om igjen i en samling brev mellom Arild Nyquist og Gunnar Haugland og jeg leste de siste brevene de skrev til hverandre, som dette korte fra 2001:

"Kjære Gunnar - jeg holder på å dø. Jeg drikker meg i hjel. Det er ikke mer futt i maskineriet. Jeg er tom for ideer. Arild."

Så følger to korte brev fra Gunnar Haugland om at de kanskje møtes på hagefesten og at det er greit at de slutter å skrive brev, de kan fortsette med telefonsamtaler, før det litt mer løfterike, men korte fra 2003:

"Nå er jeg i gang med et skrivearbeid - tross alt - så vidt - men det er en pen begynnelse. Arild sier deg ellers velkommen hjem! Jeg kommer - når det er plass! Arild."


I dag dukker Flamme Forlag opp i min private nyhetsstrøm, google reader,
på denne måten:

«Min beste opplesning noensinne,» sa Arild Nyquist etter sin opptreden på Café Mono 8. desember 2004. Dessverre skulle det også bli hans siste. Nyquist falt om av slag bare to uker seinere, hjemme i hagen i Asker. For oss som var på Mono den kvelden – blant litterære celebriteter som Tomas Tranströmer, Kjell Heggelund og Mia Berner – kom nyheten som et sjokk. «Nyquist var veldig vital, og gjorde en makeløs opplesning,» sa Tranströmer til Morgenbladet i etterkant. Den svenske nobelpriskandidaten hadde ledd så tårene trillet av kollegaens sceneframføring.

Nå er Nyquists legendariske opplesning endelig gjort tilgjengelig for allmennheten. Jan Erik Vold har inkludert store deler av Mono-seansen på sin bok/cd Fem stemmer.

Flamme lenker til Aschehougs nettbokbutikk,
jeg lenker til Capris, litt billigere.
Jeg har bestilt og venter.

Det neste brevet fra Arild til Gunnar ble skrevet dagen før han døde og er lengre, her er en bit: "Med gåinga går det dårligere for hver dag. Jeg tør ikke lenger begi meg den lange vegen til Asker. I dag hadde jeg faktisk problemer med å komme meg den korte avstanden bare opp til Teigen. Jeg hadde Sverres hus som snumål for mine ustødige skritt, og hadde flere ganger tenkt å snu, men jeg greide å fullføre løypa, og kom meg omsider dit, - og snudde. At jeg noen gang skal bli bra igjen, har jeg liten tro på. Det blir ellers å fullføre dagene best mulig. Kanskje ikke med det helt store smilet på munnen, - jeg får i alle fall gjøre så godt jeg kan. Men at dette skulle bli slutten på et liv, hadde jeg ikke drømt om. Nå sitter jeg i kjelleren og skriver brev til min gamle venn i Moss da, som jeg har gjort mange ganger før. (...) Nå slutter jeg av dette korte brevet for jeg skal opp og bade. Anne-Kari har nettopp vært oppe i karet, og nå roper hun ned at det er klart for meg. Arild.

Angrep - makt

Jeg kan ikke annet enn å smile nedlatende, arrogant av Gert Nygårdshaug som i dagens Dagblad mener det er genetisk betinget at det er forfattermenn som stadig angriper hverandre, ikke forfatterkvinner.

- Menn går rett på sak, sier Nygårdshaug.

Helene Uri trekker frem språkforskeren Deborah Tannen. "Hun mener kvinners kommunikasjon viser at de vil opprettholde sin plass i et fellesskap, som i utgangspunktet er et jevnbyrdig nettverk. Menn derimot prater for styrke sin posisjon, de konkurrerer med hverandre."

Jeg syns ikke vi skal glemme maktperspektivet

Hvem er verdige å bli angrepet?
Hvem roper og blir oversett?
Hvem angriper hverandre i sirkel og bygger dermed opp en persona i offentligheten, vips er de en å regne med?

Dette i all hast.

Hvis jeg visste..

..at ingen noen gang mer skulle komme inn i leiligheten min og se den,
hvordan ville den da gradvis forandre seg?

Positive tanker

Det gjelder å ikke se for mørkt på det, sa jeg.
Hvis jobben går til helvete nå kan jeg alltids tappe øl på Cafe 33, jeg kan bli tom i blikket utover kvelden, kan snause av flaskene og etterfylle med heimbrent med konditorfarge, bare passe på at strikken er på riktig sted.

Ja, sa den store ungen, elle så kan du være stengevakt på Kiwi.
Det er alltid noe å ta seg til. I ettertid vil du kanskje si at det var til det gode, det ble de beste årene av livet ditt.