tirsdag, desember 29, 2009

Nobelstafett,

Suzanne Brøgger

Thomas J.R. Marthinsen utfordrert meg til å skrive om hvem jeg mener kunne fått Nobelprisen i litteratur. Min første respons var en altfor ydmyk I`m not worthy, en automatrespons som jeg stadig prøver å bekjempe, hva godt kommer det ut av den, annet enn for egen del taushet i selskaper og tvil når jeg ser på mange av de ordene jeg skriver.

Faen, til den følelsen sier jeg

Og passer det jeg skriver nå egentlig sammen med at jeg stadig syns andre mennesker har lite av det jeg ikke liker at jeg har.

Nei det vet jeg ikke

Jeg syns alle skal få snakke om det de tenker på, og det de tror de vet. Det er breiale folk jeg ikke liker. Jeg syns ikke hun jeg traff i pinnekjøttselskapet før jul skal breie om at Knausgård ikke aner noe om kunst og at det han skrev om, var det ikke Turner? var helt uinteressant. Slik jeg husker den delen av teksten var det følelsen Knausgård fikk når han så på kunsten han skrev om,
og hvis et menneske får til å beskrive tankene sine om noe
så vil jeg ofte lese det.



Nåvel, samme kvinne i pinnekjøttselskapet ville ikke bruke tid på å lese samtidslitteratur, skulle hun lese en skjønnlitterær bok i år,
og det var slett ikke sikkert, var det bare Thomas Mann som holdt.

Men det vil jeg

Jeg vil lese samtidslitteratur, mestparten av det jeg leser er nye bøker. Jeg har lest gamle, det gjorde jeg særlig da jeg var yngre,
det var trangen til å kjenne kanon, referansene, til å oppdra seg, men også ønsket om å være salongfähig innrømmer jeg.

Den største drivkraften min til å lese er trangen til å vite hva andre tenker, hva de gjør, hvordan de lever livene sine, hvordan de takler situasjoner. På den måten forstår jeg mer av andre mennesker i verden og jeg utvikler alternative tankemønstre.



En av de som har påvirket meg mest på det viset er Suzanne Brøgger, kanskje særlig boken Tørkevær, en enkel liten bok som var med på å dreie min opplevelse av verden mot, i sterkere grad, å sanse de konkrete detaljene vi omgir oss med. Jeg var 24 år da jeg leste den første gang. Nå er jeg eldre og jeg ser, og har mange ganger skrevet om, hvordan alt rundt meg har betydning for meg, oftest gjør det tilværelsen rikere, mange ganger gjør det meg sliten, vemodig, trist. Livet, de delene ved det jeg skulle ønsket anderledes, eller hvor fort det går, hvor lite robust det er, tingene rundt meg, det blåspettede kinesiske fruktfatet jeg kjøpte da jeg lagde et hjem, den utslitte T-skjorta, meisebollen i busken, brødkniven fra foreldrehjemmet, fuckings alt,
forteller om det hele tiden.

Essaysamlingene til Brøgger har også påvirket meg, de ga adskillig mer mat til trangen til å stille spørsmålet: Er det sikkert at det er sånn, kan det sees på en annen måte, må vi virkelig det?

Så jeg nominerer Suzanne Brøgger

De siste årene har hun vært mer stille og jeg har mistet interessen litt, men forandrer ikke det jeg nettopp skrev om.

Jeg har skrevet om Suzanne Brøgger før, her er noen klipp med lenker til de tre ulike bloggpostene.

Om Tørkevær

"Spiste ertesuppe hos Signe. Vi hjelper Ellen med oppvasken.
Vi snakker om hva det er på de skitne tallerknene. Om det er mye eller lite eller om det er fett.
Vi har midler for alle situasjoner.
Det er meg som tar oppvaskkluten og tørker av komfyren.

- Det gikk fort! sier Ellen. Men det var kanskje ikke så mye der?
- Nei, jeg syns egentlig ikke det,
svarer jeg ved nærmere ettertanke."

Om essayene

Jeg begynte å føle meg selv-subjektiserende
Jeg innbiller meg at jeg fant på ordet selv. Innholdet i det gjorde godt, en periode i alle fall. Hvem har godt av å gå rundt å føle seg som utelukkende et objekt?

Man skal passe seg for å ta fra noen den styrken de bygger opp selv, og sånn sett prøver jeg å se med milde øyne på unge kvinner som ikke ser at de lever i et samfunn påvirket av kjønn.

Og sånn sett gjorde deler av kvinnebevegelsen feil ved å fokusere på en slik måte at kvinner ble dyttet inn i en offerposisjon. De ville det helt sikkert ikke. Utfordringen er å peke på feil i samfunnet uten at kvinner (i dette tilfellet) ble sittende som en liten dott i hjørnet uten ansvar for sitt eget liv.

Om å skrive om seg selv,
og fuck you fullt-navn-på-Internett-prekere, bl.a

- Rilke hadde anbefalt at når ens navn hadde havnet på alles lepper, da skulle man ta seg et annet navn, et hvilket som helst navn, slik at gud kunne rope til en om natten. Og det rådet har jeg fulgt. Og jeg hadde dessuten holdt mitt løfte om å holde det skjult for alle.

Så når jeg må velge en forfatter til Nobelstafetten velger jeg henne fordi selv om mange forfattere har hatt betydning for meg, omtrent en i uka i årevis, så har Suzanne Brøgger kanskje påvirket meg aller mest og på mange plan. Det er andre bøker av henne jeg også kunne nevnt, Tone, barneboka. Jeg leste henne tidlig i livet.

Å utfordre noen bloggere selv

Det går an å utfordre de man (jeg) leser og har lest, de jeg skulle like å se hva skriver om hvem som kunne få Nobels litteraturpris, selv om noen har sluttet å blogge, noen er blitt leder for Nobelkomitéen etter at jeg oppdaget bloggen, noen har andre bindinger, noen blogger på en annen måte enn å skrive om bøker. Vanligvis. Man kan aldri vite, kanskje de vil skrive likevel. Jeg utfordrer disse i alle fall:
Peter Englund, Børge King, Og jeg Bare, Fiskerens venn, Mihoe, Shampoo Rising og Suzy Dahl.

9 Kommentarer:

OpenID livetleker sa ...

Og jeg savner bloggen til Peter Englund. Han kunne spart seg det nobeloppdraget når det betydde at han sluttet å blogge, synes jeg.

Suzanne Brøgger har jeg lest litt til og fra, - nå fikk jeg lyst på mer.

01 januar, 2010 11:15  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg sendte varsel til de jeg utfordret, til Peter Englund skrev jeg at jeg skjønner at han ikke kan svare, men at jeg ville si det likevel.

På nettsiden hans ligger denne advarselen til mulige e-postere, fin:

Jag vill dock varna i förväg: författaren och historikern har i stort sett ersatts av den ständige sekreteraren. Mina möjligheter att besvara historiska frågor, ge synpunkter, föreläsa, vara allmänt vis, etc är därför minimala. Och detta av rena tidsskäl. Så trist är det, tyvärr.

Jag bör också varna i förväg: jag får stora mängder med epost, och jag kan inte svara på allt. Till det har mitt dygn för få timmar. Jag skulle dock gärna vilja, och jag försöker också svara på så många jag alls hinner, men många, alltför många, blir kvar där i e-postbrevlådans sump av dåligt samvete. Vilket beklagas livligen.

Kommer det inget svar så beror det alltså inte på någon brist på respekt, utan på en högst beklaglig brist på tid. Så om du ej får svar, tolka min tystnad som ett hövligt "Nej, det kan jag tyvärr inte hjälpa dig med det just nu..."

01 januar, 2010 11:52  
OpenID livetleker sa ...

Det var det jeg visste. Han er tapt for oss. Nå står sikkert skrivestua i hagen hans ensom og forlatt. Han har sikkert ikke varmet den opp en gang. Jeg likte tanken på at han fulgte ungen eller ungene eller whatever på skolen, kokte seg kaffe og gikk ned i hagen for å skrive blogginnlegg som jeg kunne lese. Men sånn er livet.

Og her er det minust tjue.

02 januar, 2010 23:53  
Blogger fr.martinsen sa ...

"Peter Englunds blogg" has no unread items.

Men hvem vet, en dag tenker han kanskje at det går an å dele en hel del annet enn det som jobben stenger for. Og selv travle mennesker kan få behov for å si noe annet et annet sted.

03 januar, 2010 13:08  
Blogger ogjegbare sa ...

Takk for pinne. Jeg tygger på den og tenker, for bloggen min er jo bare skinndød, jeg har ikke begravd den ennå.

Og så er det Knausgård, da. Selv om han ikke får nobelprisen i litteratur fra meg, tar han stor plass for tida.

04 januar, 2010 17:51  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg tripper med foten og venter på Knausgård 4. Tenker bekymret på at han skriver på den nå og tør nesten ikke nevne Fosnes Hansen.

Tygg du bare. Jeg har vært ambisiøs i utfordringene og håper på bloggvekkinger mer voldsomme enn din, som jo bare hviler litt innimellom. Ta en kikk på bokhylla, kanskje du ser en gammel venn som ingen bryr seg om mer og så får irritasjonen fart på ordene. Eller noe annet.

04 januar, 2010 20:17  
Anonymous tb sa ...

Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke er interessert i litteratur. Jeg er bare forferdelig glad i å lese.

En av grunnene til dette er at jeg har lest alt jeg har kommet over av omtaler og anmeldelse av bøkene til Knausgård, og som et resultat av dette har jeg a) ikke orket å lese bøkene (jepp, vet det, alldeles idiotisk, men der er jeg i dag...) og b) altså kommet til den ovenfor nevnte erkjennelse.

Forøvrig mener jeg at både Samuel R. Delany, John Crowley og Tor Åge Bringsværd kunne fortjent en Nobelpris.. Men innerst inne er jeg litt glade for at de ikke får den noen gang, noen av dem.

Godt nytt år, forresten!

05 januar, 2010 15:29  
Blogger fr.martinsen sa ...

Og der ja!

Der har Suzy Dahl tatt pinnen og skrevet om Alice Munro.

19 januar, 2010 20:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

Peter Englund har lagd seg en ny blogg.

25 januar, 2010 11:33  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start