Å legge fra seg identitet

Claus Beck-Nielsen begravde seg 9. oktober.
I bokstavelig forstand nesten. En voksdukke, temmelig lik forfatteren som pleide kalle seg Claus Beck-Nielsen for lenge siden, har ligget utenfor Glyptoteket i et 7 døgn langt offentlig dødsleie overvåket av leger og sykepleiere og ble så begravd i en begravelses-seremoni på kirkegården. Glyptotekets presentasjon av prosjektet.

Hvorfor det?

Morgenbladet denne helga:

– Tror du vi ville fått et bedre samfunn hvis folk var mindre opptatt av sin egen og hverandres identitet?

– Uten tvil. Da ville menneskene kanskje igjen få øye på hverandre, og gjøre noe for hverandre og den verden vi deler og lever i.

– Du har jo fremdeles et utseende, en personlighet, et cetera – vil du gjøre ytterligere tiltak for å kvitte deg med disse identitetsmarkørene også?

– Jeg ønsker å fremtre så anonymt som mulig. Nå er jeg fra naturens hånd en temmelig androgyn eller kjønnsløs gestalt, men samtidig har jeg nok en temmelig umiskjennelig profil. Den får jeg nok vanskeligere med å skille meg ad med. Michael Jackson er jo et forbilde i det henseende, men han hadde også langt flere penger å operere med enn jeg noensinne får.


Fotografiene er av Sofie Amalie Klougart

Politiken:

syns dødsannonsen Claus Beck-Nielsen ville rykke inn var usmakelig.

Information:

Det første, der fascinerer eller forvirrer, er omfanget af værket. Vi er ikke vant til greb, der er så store. Vi er vant til noget meget præcist og omhyggeligt, hvor alle detaljer trækker tråde til virkeligheden eller historien. Sådan arbejder Das Beckwerk ikke. Her bliver slået en dej op, der er uoverskuelig og enorm, og hvor alle facetter næppe er gennemtænkte.

Vi er heller ikke vant til, at kunst insisterer på, at det, er virkelig.

Dagens Nyheter:

Begravningen av Claus Beck-Nielsen förverkligar en hemlig önskan som jag tror många nuddar vid under sitt liv – att på något vis slippa ifrån de krav som den personliga identiteten innebär. (..) Försöken att fly ur sin person är en intressant konstnärlig genre i sig. Man tänker på Rimbaud; man tänker på Prince, förstås – och på J M Coetzee, som i sista delen av sin självbiografi skildrar snacket efter sin egen död.

Klassekampen i 2005:

Den danske forfatteren og dramatikeren Claus Beck-Nielsen åpnet bok etter bok. På innsiden av alle baksideomslagene opptrådte forfatterne: Pene, sterke og harmoniske. Bildene ble ledsaget av en liten tekst som forteller leseren hvor langt unna hun er forfatteren, som har vunnet priser, håvet inn kulturell kapital og publisert bok på bok. Han fikk nok.

En gammel bloggpost: Claus Beck-Nielsen og meg.