Sammentreffelig

I går kveld leste jeg om igjen i en samling brev mellom Arild Nyquist og Gunnar Haugland og jeg leste de siste brevene de skrev til hverandre, som dette korte fra 2001:

"Kjære Gunnar - jeg holder på å dø. Jeg drikker meg i hjel. Det er ikke mer futt i maskineriet. Jeg er tom for ideer. Arild."

Så følger to korte brev fra Gunnar Haugland om at de kanskje møtes på hagefesten og at det er greit at de slutter å skrive brev, de kan fortsette med telefonsamtaler, før det litt mer løfterike, men korte fra 2003:

"Nå er jeg i gang med et skrivearbeid - tross alt - så vidt - men det er en pen begynnelse. Arild sier deg ellers velkommen hjem! Jeg kommer - når det er plass! Arild."


I dag dukker Flamme Forlag opp i min private nyhetsstrøm, google reader,
på denne måten:

«Min beste opplesning noensinne,» sa Arild Nyquist etter sin opptreden på Café Mono 8. desember 2004. Dessverre skulle det også bli hans siste. Nyquist falt om av slag bare to uker seinere, hjemme i hagen i Asker. For oss som var på Mono den kvelden – blant litterære celebriteter som Tomas Tranströmer, Kjell Heggelund og Mia Berner – kom nyheten som et sjokk. «Nyquist var veldig vital, og gjorde en makeløs opplesning,» sa Tranströmer til Morgenbladet i etterkant. Den svenske nobelpriskandidaten hadde ledd så tårene trillet av kollegaens sceneframføring.

Nå er Nyquists legendariske opplesning endelig gjort tilgjengelig for allmennheten. Jan Erik Vold har inkludert store deler av Mono-seansen på sin bok/cd Fem stemmer.

Flamme lenker til Aschehougs nettbokbutikk,
jeg lenker til Capris, litt billigere.
Jeg har bestilt og venter.

Det neste brevet fra Arild til Gunnar ble skrevet dagen før han døde og er lengre, her er en bit: "Med gåinga går det dårligere for hver dag. Jeg tør ikke lenger begi meg den lange vegen til Asker. I dag hadde jeg faktisk problemer med å komme meg den korte avstanden bare opp til Teigen. Jeg hadde Sverres hus som snumål for mine ustødige skritt, og hadde flere ganger tenkt å snu, men jeg greide å fullføre løypa, og kom meg omsider dit, - og snudde. At jeg noen gang skal bli bra igjen, har jeg liten tro på. Det blir ellers å fullføre dagene best mulig. Kanskje ikke med det helt store smilet på munnen, - jeg får i alle fall gjøre så godt jeg kan. Men at dette skulle bli slutten på et liv, hadde jeg ikke drømt om. Nå sitter jeg i kjelleren og skriver brev til min gamle venn i Moss da, som jeg har gjort mange ganger før. (...) Nå slutter jeg av dette korte brevet for jeg skal opp og bade. Anne-Kari har nettopp vært oppe i karet, og nå roper hun ned at det er klart for meg. Arild.