Chelsea Hotel, mer historie

Dere skjønner kanskje at jeg måtte bo her noen dager,
et sted med så mye kulturhistorie.


De vanlige rommene er det ikke noe spesielt ved. De er litt shabby, ikke chic, men avslappende trivelige.
Trappegangen og lobbyen er det beste.

Før jeg dro leste jeg om hotellet og kom over..

denne artikkelen i engelske the Guardian der The Velvet Underground's John Cale skriver historier om Chelsea Hotel.

Som at noen fant opp miniskjørtet samtidig med Mary Quant

In 1967, I met the young designer Betsey Johnson in a long narrow room with a small bed at one end and Betsey's sewing machine at the other.

Over a sleepless three days, she completed the costumes for Ciao Manhattan, and although they were the most disturbing costumes she had ever designed, she became instantly famous for her mini-skirt (simultaneously with Mary Quant in London) and Story of O dress.


Bildet over er et annet jeg tok i hotellgangene i dag. Vi gikk på oppdagelsesferd og fotosafari i gangene.

John Cale skriver videre: Bob Dylan got married during his three-year stay in the Chelsea Hotel from 1961-64, and his first child Jesse was born there.

Leonard Cohen, however, preferred to write 'Chelsea Hotel No 2', a song commemorating fellatio with Janis Joplin in room 104, when he lived there in the 1970s. En indiskresjon han senere beklaget.
Mer om det i den første posten jeg skrev om Chelsea Hotel.



Over ser du en relativt ung Andy Warhol. Cohn Cale beskriver hvordan Warhol møtte Nico:

Another member of the Andy Warhol Factory, Danny Fields, held an Assassination Party on the Thanksgiving after JFK's assasination - to lift people out of their gloom. There he met Nico, a Teutonic vision of an ice-maiden, and introduced her to Warhol.

Og så tok det ene det andre og Nico ble med i Velvet Underground.



Sånn, jeg avslutter denne posten med litt Patti Smith-historie. For den som følger med på denne bloggen, nei jeg fikk akkurat ikke billett til konserten i går. Patti Smith hadde en spesialkonsert med gamle barnesanger på et teater i nedre venstre hjørne av Central Park. Vi sto i kø for uavhentede billetter og var de som sto igjen først i køen da det ikke var fler igjen.

Men jeg avslutter siteringen fra John Cales artikkel med Patti-historie, resten finner du oppe i lenka.

Patti Smith first stayed there in 1959, and in 1962-63 returned with a penurious Robert Mapplethorpe who could not persuade the owner Stanley Bard that his photography made an equitable exchange for rent.

Stanley Bard is today the last of a line of art mavens who from the sidelines helped many a young artist in need who would otherwise have slipped through the net.

He took what was handed him and rode with it. Stanley's philosophy of mentoring is down to earth.

He viewed Andy as trustworthy: artistically... but not into the far ether.

When he allowed Robert M to live there rent-free with Patti in 1962-63 he was persuaded by Mapplethorpe's conviction that he would have money very soon... but demurred when he saw what was offered, Robert's photo-prints of his dying friends.

Jeg skal lage enda en Chelsea Hotel-post. For Stanley Bard ble skippet ut av styret i sommer og mange protesterer fortsatt.

De andre postene jeg skrev om Chelsea Hotel

I lobbyen til Chelsea Hotel
Chelsea Hotel, trist historie

Kommenter gjerne på disse postene, jeg får e-postvarsel om det og kan som regel svare ganske raskt.