Det er søndag,

jeg leser aviser.

Jeg leser om Jonathan Franzen i Dagens Næringsliv. Siden jeg rynket brynene mine da jeg hørte ham i Bokbadet (nevnt i denne bloggposten) merker jeg meg det når Jens M. Johansson bruker denne klassiske/snedige metoden for å beskrive noe litt slemt: Referer til en annen og heng deg på:

"Samboeren hans, forfatteren Kathryn Chetkovitch, har beskrevet ham som kjekk på en sjenert og arrogant måte, og man forstår hva hun sikter til. Jonathan Franzen er stort sett elskverdigheten selv, men fyller en samtidig med en frykt for å si noe han synes er dumt. Kommer man i skade for å gjenta seg selv, kvier han seg ikke for å påpeke at han føler han allerede har besvart det spørsmålet og at han ikke har noe ønske om å sitte og parafrasere seg selv."

Selv om Franzen forsåvidt deler sin utilstrekkelighet med journalisten, slikt pleier jeg ha sympati for, så er det noe visst selvhøytidelig og kunstnerforskjønnende ved måten han ser seg på:

- Sover jeg på et hotell, våkner jeg hvis noen røyker, selv om sigaretten er over 200 meter borte, og da må jeg opp og dekke til alle gliper og åpninger med håndklær. (..) Det som andre opplever som små irritasjonsmomenter, kan jeg føle som helt uutholdelig.

- Vil du beskrive deg selv som en veltilpasset person?

- Altså, å opprettholde god skriving er hardt arbeid. Det arbeidet har gjort meg overfølsom. Sånn sett har jeg et ganske ukomfortabelt forhold til verden."

Ok, jeg har problemer med denslags. Jeg skjønner overfølsomhet tror jeg. Men livet byr på små og store problemer og jeg synes noen ganger.. at man ikke skal gi seg hen til dem, men kanskje prøve å snakke seg selv til rette, kanskje prøve å synge so ro lille mann for seg selv. Det fins for mange egoer bygd opp der ute som tillater seg å la andre trippe rundt dem, fordi de kan, fordi de har gjort suksess innenfor et felt, det trenger ikke være svære greiene heller, men posisjonen de har demper andres korreksjon av dem. Eller de tar ikke korrigeringer.

Dette tenkte jeg visst da jeg leste Mistrivselsonen av Jonathan Franzen

En annen sak, teologisk lesing og korreks:

Hvis du ikke har lest teologiprofessor Jone Salomonsens kronikk i Dagbladet om Gelius og hans overordnede anbefaler jeg den:

"Biskop Ole Chr. Kvarme snakker fra mellomgulvet og uttaler at dette er en trist dag for Einar Gelius og for bispedømmet, mens domprost Olav Dag Hauge i tillegg bruker slegga og er villig til å gå til det skritt å vurdere Gelius' utspill opp mot kirkens bekjennelsesskrifter; om det bør få konsekvenser. (..)

Denne trakasseringsmetoden og trusselen om fall og utestengelse fra arbeidsplassen i full offentlighet, og før pliktsamtalen er tatt mellom prest og ledelse, er like lite teologisk og like emosjonell som Gelius' frie assosiasjonsmetode. Dens form er baktalersk, ikke analytisk, og dens effekt er disiplinerende, ikke selvutviklende eller fagutviklende, og skiller seg ut som enestående i norsk arbeidsliv anno 2010.

Einar Gelius har muligens dårlig smak, og hans faglighet er sannsynligvis i dypt forfall. Det har intet med bekjennelsen å gjøre, men er et spørsmål om profesjonalitet og om hva kirken som arbeidsgiver i et moderne samfunn kan og må kreve av sine medarbeidere med hensyn til refleksjonsnivå, metode og oppdaterte kunnskaper for at de skal ha troverdighet og relevans og bli tatt på alvor både som forkynnere, sjelesørgere og som teologiske fagpersoner med lange og vitenskapelig akkrediterte utdannelser.

Dersom noe burde uroe biskopen og prosten, er det Einar Gelius' manglende etiske innlevelse i det historiske misforholdet mellom kjønn og makt, inkludert i sin egen prestemakt. (...)

Et eksempel på hans sviktende dømmekraft er lesningen av Esters bok. Gelius bruker den jødiske fattigjenta Ester og den mektige perserkongen Xerxes som eksempel på stor kåthet mellom kvinner og menn uavhengig av tid og sted, rang og stand, kjønn og fortellersynsvinkel. Nå er det slik at Ester er den siste i rekken av et hundretalls tenåringsjenter som gjøres lekre og skjønne i ett års tid (i likhet med andre offerdyr på den tiden) før de èn etter èn innvies seksuelt av kong Xerxes og overflyttes fra jomfru-haremet (liv) til flerkone-haremet (død).

Gelius derimot assosierer frydefullt mellom de velluktende kvinnekroppene som skal pirre kong Xerxes virile kapasitet og salvingen av Jesu føtter noen hundre år senere, angivelig utført av en ung kvinne før lidelsen på Golgata. Gelius begår altså den besynderlige slutning at det skulle være analogi mellom Jesu antatte erotiske følelser over å bli salvet til offer(dyr) og en ventende død, og kong Xerxes erotiske følelser over å konsumere offeret med sitt lem, framfor å se analogi mellom Jesus (offeret) og kvinnene i Xerxes harem (ofrene)."
(hele kronikken)