Transparens

Uka har vært lærerik og hard på mange vis. På det skrivefaglige har den vært både anstrengende og gledelig. Jeg leverte en tekst til Journalisten som redaktøren ikke ville ha, bl.a fordi jeg skriver meg litt bort fra den rollen jeg pleier ta, men skitt må jeg være den samme hele tiden? Neida, det syns jeg ikke, og jeg ljuger her i bloggen også, en fullstendig gjennomsiktighet finnes ikke i mine tekster.

Redaktør Øgrim er litt uberegnelig. Faglig pirkete på en måte som gleder meg, en fyr jeg setter stor pris på, men altså uberegnelig også og jeg tenkte: Den teksten der har noe jeg vil ha lesere til likevel.
(Han vet forresten at jeg skriver dette, raus kar).

Jeg kom til å tenke på at jeg traff Knut Olav Åmås på Aschehougs hagefest i år. Eller traff, jeg ble stående ved siden av ham, vi var tre stykker og jeg har et prosjekt av året som dreier seg om å være litt mer på, litt mer frempå.

Siden jeg hadde hatt et par utvekslinger med Åmås under psevdonymet mitt på Twitter presenterte jeg meg og sa hvem jeg var psevdonymvist. Han viste ingen spesiell interesse slik jeg kunne lese mimikken hans. Men jeg tenkte: En gang til. Og jeg minnet ham på meningsutvekslingene vi hadde hatt. Blankmimikk. Ok, tenkte jeg: Nice try, men nå er det nok og vendte samtalen mot noe mer allment enn meg selv.

Så gikk det noen øyeblikk og så spurte Åmås om jeg ville levere noe til Aftenposten. Og det har jeg hatt i bakhodet siden, men det er tungt nok å levere en idé som jeg syns holder hver sjette uke til Journalisten.

Nå brukte jeg sjansen til å sende det jeg hadde skrevet til Åmås og Aftenposten. Han var interessert, men siden jeg ikke vil skrive gratis for andre enn meg selv i egen blogg måtte jeg bygge teksten ut til bli tegnmessig lang nok til å komme inn i kronikkformatet. Det har jeg gjort og det ser ut til at teksten kommer i avisa ganske snart. Det gleder meg.

Så har jeg gått og knoget på ny idé til Journalistenpalta. Hvor mye har jeg på Muri og mannskroppskontakt og homofrykt i fotball, hvor mange poenger, hvor interessante poenger, språklige vendinger som fungerer? Eks-kona til Knausgård som fant sin måte å ikke bli offer på? Statsbudsjettet og absolutt-ikke-Don-Draper-påkledningen? Språket i journalistikken? Nja. Ikke før i går da jeg leste et kommentarfelt fikk jeg noe som liknet på nok tenning.

I hagen til Aschehoug sa jeg til Åmås at jeg virkelig gjerne ville skrive kronikker, men at hver gang jeg har forsøkt å sette meg til for å formulere meg på den måten som kronikker pleier å skrives, så kjenner jeg protest, kjeder meg, kommer til kort. Jeg tenker skoletil slik jeg lærte den med innledning, for mot for mot og konklusjon, det går ikke. Åmås lo og sa at han tenkte seg at jeg kunne skrive slik jeg pleier gjøre det.

I helga når jeg har jobbet med emnet jeg igjen har valgt meg for ukas journalistenspalte, så er det et tema jeg har skrevet om før på mitt eget vis i den avisa (det er jeg takknemlig for at jeg har fått gjøre) og jeg fikk lyst til å protestere mot min egen stil og prøve å møte Gisle Hannemyr med et straight kronikkspråk: Til kamp med arenaens alminnelige midler liksom. Så får jeg se hva Øgrim sier i morgen.