Å skakke på hodet og å slutte

- This is your time and it feels normal to you.
But really there is no normal. There is only change
and resistance to it, and then more change.

I mai holdt Meryl Streep talen for de som gikk ut av Barnard College.





Talen er 28 minutter lang, verdt å se syns jeg. Men hvis du vil hoppe foreslår jeg at du begynner på 11:30 der hun forteller hvordan hun som ung gikk inn for å spille den søte barnejenta med nedslåtte øyne og en liten latter som gikk opp mot slutten, hvordan hun lærte seg å tone ned den vittige jenta hun hadde vært, med høylydte meninger og hvordan hjernen hennes våknet da hun begynte på Vassar (college for kvinner) for 43 år siden.

Hun ble voldsom, åpen og morsom igjen. Men hun lagret karakteren fra high school og tok den frem da hun spilte Linda i Deer Hunter,
en søt og stille jente som ventet på at kjæresten skulle komme hjem fra krigen.


- Ofte nevner menn på min alder, blant dem president Clinton,
at det er favoritten av alle kvinnerollene jeg har spilt and I have my own secret understanding of why that is, and it confirms every decision I made in high school.

Meryl Streep er håpefull, for selv om menn dessverre fortsatt vil date Linda så klarer heterofile menn nå såvidt det er å identifisere seg med en kvinnelig karakter på film, som Miranda-rollen i The Devil wears Prada, slik kvinner alltid har fått til å identifisere seg med mannlige karakterer, fra Hamlet og Tybalt til Peter Pan.

Chris Roberts-Antieau

I dag la plateselskapet til Tom Waits ut en slags musikkvideo gjort til I don´t want to grow up. Den er en trailer til filmen The Life of Chris Roberts-Antieu. Hun er billedkunstner som lager ting med tøy og tråd. Her er videoen, til å smile av.

Jeg leser

Jeg har gått ut av Knausgårds verden for denne gang og takker for at det ikke er så stor høydeforskjell mellom mi list når jeg hopper som edru og den fullere versjonen av meg.

Han fremstår som en plaget mann med selvtillit som en limbodanser som edru og et overmot som en stavhopper i fylla.

Det har blitt mindre avstand mellom mine lister etter hvert som årene har gått, det kjennes behagelig. Nå er jeg i Albertes verden i Tromsø, hun går rundt og er frossen og kakelysten og lengter etter at livet skal begynne. Jeg fikk Cora Sandels Alberte-triologi til bursdag og er glad for det for det er lenge siden jeg leste dem.


Cora Sandel bodde i dette huset i Tromsø.
Det ser flott ut, men det var kaldt, hun frøys hele tiden.

Dette er en ny utgave som ble gitt ut fordi den svenske oversetteren Gun-Britt Sundström oppdaget at mange biter er tatt ut av de norske utgavene. I 1997 oppdaget hun det. Det er merkelig å lese om hvor store endringer som ble gjort i norske utgaver og at det tok så lang tid før det ble sett og gjort noe med. I 1941 ble nesten fire boksider med politisk innhold tatt ut av Bare Alberte.

Fra forordet:

"Ingen omskrivninger er gjort; ett sted er fem avsnitt fjernet og den omkringliggende teksten slått sammen uten noen synlige tegn på at noe mangler, mens et annet sted er en og en halv side tekst erstattet av tre tankestreker, som ellers brukes for å markere overgangen til et nytt underkapittel. Utvelgelsen av sekvensene er åpenbart politisk motivert; de krasseste utsagnene om Tyskland og første verdenskrig er fjernet, mens den øvrige teksten er beholdt. Blant annet sammenliknes Tyskland med en gal mann som er kommet løs og må bastes, bindes og tilintetgjøres, og tyskerne beskrives som et overspent paradefolk som går i flokk og lystrer uten å ha evne til å hevde egne meninger."

Da endringene i teksten ble gjort hadde ikke tyskerne tatt over Gyldendal,
men forlagsdirektøren var arrestert.

Det som er merkeligere er at ingen retter opp endringene etter krigen.

Mer fra forordet:

Verken litteraturhistorier, biografi eller annen sekundærlitteratur opplyser om at det fins to versjoner av romanen, og det er heller ingen konsekvens i hvilken versjon som er oversatt; flere utenlandske utgaver av triologien inneholder de aktuelle sekvensene.

Det ser ut til at selv ikke Cora Sandel kjente til denne redigeringen.

I korrespondansen med forlaget i forkant av utgivelsen nevnes ingenting om politiske tilpasninger; tvert imot står det eksplisitt i to ulike brev at hun bare ønsker én endring i Bare Alberte, og det er en stilrettelse på få ord.
Heller ikke i tiden frem til hennes død i 1974 ble sensuren kommentert i korrespondansen mellom henne og forlaget, og hennes gjenlevende familie var uvitende om endringene fram til 1997."

I tillegg til de politiske forandringene av teksten er det trykkfeil, utelatelser og moderniseringer, så hyppige at i Alberte og Jacob er annenhver setning forandret. Som eksempler er rått blitt til rart, fremtiden til friheten og når fru Selmer dør og sier Jacobs navn sakte og tydelig i førsteutgaven av Alberte og friheten sier hun i alle seinere utgaver sakte og utydelig.

Jeg har lest 150 sider foreløpig, jeg har 600 sider igjen.
Jeg tror det betyr at Alberte rekker å bli med meg til seters, til havs og til fjells i løpet av juli. Det er bra. Mest skal jeg jobbe, Alberte skal gå i gatene i Tromsø og lenges etter livet. Så skal hun til Paris.

Så utslitte ord

Det er med dyp sorg.
Jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse.
Mine tanker går til.

Dette omtrent er ordførerskolen for triste hendelser og det var akkurat det Jens Stoltenberg sa i natt da han skulle si noe passelig om de fire norske soldatene som er drept i Afghanistan.

Selv om former er trygt å falle inn, og selv om de kan gjøre nytte som rammeverk, hvorfor bruker statsministeren de mest slitne klisjéene når han skal si noe? Ordene er ikke troverdige heller,
det er ikke dyp sorg man kan føle når en fremmed dør.
Dyp sorg er det de pårørende har.

Grete Faremo starter med to av dem:
Det er med dyp sorg.
Våre tanker går til.

Og hun bruker den arkaiske ordstillingen noen griper til når de er usikre på om hverdagsordene holder:
- Det er med dyp sorg vi i dag har mistet..

Hverdagsordene holder, bare man stokker dem riktig.
Det går an å få til et innhold som er like politisk trygt og med mer troverdighet, medfølelse og substans enn det der.
Er ordene viktig når mennesker dør?
For en stat når soldater dør i krig?
Ja, det syns jeg. Ord er alltid viktige.

Empati på autopilot

"Jeg tror du trenger påfyll av litt empati"

Kommentaren kom til meg på Twitter etter at jeg kommenterte på at Liv Løberg ikke bør ses på som "en liten kvinne satt i gapestokk i landets største avis" - Liv Løberg har hatt flere maktposisjoner, og den empatien jeg har, skygger ikke for at jeg mener saker som denne bør avdekkes og gjøres offentlig kjent.

Og også følges opp, også med forsider

Det er lett å la empatien gå på autopilot, å tenke seg inn i enkeltmenneskets sted og se på VG som den store ulven, se på Liv Løberg som den lille underdogen mot Goliat og så reagerer man og skriver om omfanget og heksejakt, kafkaprosess og selge aviser.
Det betyr ikke at jeg ikke syns vi skal kritisere VG når vi syns de gjør feil, men ikke på automatikk. Jeg syns VG har gjort en god jobb hittil og jeg kan tenke meg at de har lagt ned store ressurser på å grave frem denne saken. Det kan vi være glade for.

Vi er alle små mennesker når vi lukker døren hjemme

Noen ganger raser livet sammen, noen ganger må raset være offentlig. Slike nyheter kan ikke lages uten at noen får vondt.
Da kan det være nyttig å huske på at konsekvensen av disse nyhetene kan være av det gode for andre mennesker som vi ikke leser om i denne sammenhengen, mennesker som også fortjener vår empati.

14. juni skrev Liv Løberg på Facebook:

"Ny uke, nye muligheter... for VG? Me thinks not!"

Jeg ble opptatt av denne meldingen da jeg så den (åpen vegg) etter at nyheten kom. Den sier noe om et menneske som ser ut til å føle seg sikker på at VG ikke skulle komme noen vei,
at ingen skulle kunne avsløre henne?

Den sier også noe om et menneske som legger seg åpen for at andre i omgangskretsen skal kunne ta opp saken med henne:
Hva mente du med det om VG?

I dag offentliggjør VG Løbergs svar til Terje Søviknes på facebooksiden sin: Her kunne jeg trenge din erfaring med media, Metusalems tidsramme og Jobs tålmodighet. Men hva fikk jeg? Førsteside og offentlig henrettelse.

Nå ser det ut til at det er offer-rollen som skal spilles

Det er en av flere muligheter Løberg har. Jeg ser ikke på Liv Løberg som et medieoffer, hun er et offer for sine egne vurderinger.

Hva skal vi gjøre med empatien vår?

Vi skal ha den som bakteppe når vi først og fremst prøver å tenke klart, så håper jeg Liv Løberg har mennesker nær seg som tar ut større deler av den.

Avskrift fra Coetzee

Uke etter uke, med spade og trillebår, blander han sand, stein, sement og vann; blokk etter blokk heller han ut flytende betong og jevner den. Ryggen verker, armer og håndledd er så stive at han knapt kan holde en penn. Fremfor alt kjeder dette strevet ham.
Men likevel vantrives han ikke.

Det han er i ferd med å gjøre, er det folk som ham burde ha gjort helt siden 1652, nemlig sitt eget møkkarbeid. Straks han glemmer tiden han ofrer, begynner arbeidet faktisk å gi sin egen glede. Det finnes noe som heter en vellagt dekkplate hvis vellagthet alle kan se.

Dekkplatene han legger, vil vare lenger enn leiekontrakten på huset, kanskje til og med lenger enn hans tid på jorden; i så fall vil han i en viss forstand ha lurt døden. Man kunne tilbringe resten av livet med å legge dekkplater, og hver kveld falle i den dypeste søvn, mørbanket av ærlig slit.

Hvor mange av de fillete arbeiderne som går forbi ham på gaten, er ukjente skapere av byggverk som vil vare lenger enn dem: veier, murer, høyspentmaster?
Udødelighet av et visst slag,
en begrenset udødelighet, er altså ikke så vanskelig å oppnå.


Hvorfor blir han da ved med å klore ned tegn på papir, i et svakt håp om at mennesker som ennå ikke er født, vil bry seg med å tyde dem?

Utdypes: hangen til å kaste seg ut i lite gjennomtenkte prosjekter; hvor raskt han viker unna skapende arbeid og tar tilflukt i sløv flid.

Rolig lørdag

Jeg surrer rolig rundt, gjør ting uten noen bestemt plan. Jeg har stått ved peisen og sagd opp en stokk jeg fant i parken for et par måneder siden. En kubbe om gangen, så hviler jeg. Går på butikken, kjøper VG, lammekoteletter, setter på en klesvask, henger klærne ut i sola.


Jeg har en klatrehortensia som blomstrer, det lukter godt, humlene surrer også. Inne i hortensiabusken helt øverst er det et fuglerede. Om kvelden har jeg vinduet åpent og lukter hortensiaen.


Jeg driver utenfor på samme måte. Jeg går aldri ut for å gjøre hagearbeid, det orker jeg ikke. Jeg går ut med ei kanne vann for å vanne litt. Så fyller jeg den på nytt. Så ser jeg noen døde blader og klipper noen kvister som skal vekk.

I går kjøpte jeg en klematis og noen eføyer som jeg skal sette ned i dag. Eller i morgen. Det mest interessante er å bestemme hvor de skal stå. Det er kjedelig å grave hullene. Jeg bar med meg planteposen på fest med fremmede i går,
den var en grei snakke-rekvisitt egentlig.


Til venstre står de nye plantene. Så en blå petunia og rosa nellik, begge har jeg fordi de lukter godt. En iris som skal blomstre med nesten svarte blomster. Og en slapp aspargus som trenger å komme seg. Utenfor bildet til høyre ligger et halvt eple. Hver morgen når jeg kommer ut har svart-trost-paret spist eplet sitt. Sånn.
Hva skal jeg nå? Støvsuge opp sagestøvet. Så skal jeg hvile igjen.

Lou Reed og Laurie Anderson

Jeg visste ikke at Lou Reed hadde det i seg å være King Neptun i Coney Islands Mermaid Parade. Og når jeg ser på bildene av affæren er jeg fortsatt i tvil. Men kanskje han er glad for det inni seg.

Det beste bildet av en alvorlig Lou og en glad Laurie Anderson ser du her, jeg får ikke til å legge det inn i bloggen.


Flere av Brooklyn Vegans bilder fra paraden
En youtubesnutt som viser stemningen.
Noen protesterte mot BP skriver the Gothamist.

Soundtrack til denne posten:

Coney Island Baby, godt live-opptak med en ung Lou Reed
Og Tom Waits fine Coney Island Baby med gamle bilder til


Laurie Anderson kom med ny plate i dag, dessuten.

Bok på benk

Ting man kan komme til å gjøre for å vekke seg selv litt. Jeg la ut disse bøkene som jeg har lest og er ferdige med, jeg har gjort det før, jeg prøver å begrense hvor mange bøker som skal bli værende i huset mitt. De ligger på en benk i rosebed-ringen på Olaf Ryes plass.

Hvor blir de av? Jeg skrev i bøkene og foreslo at den som tar den med kan google "fr.martinsen bok benk" og fortelle hvordan det gikk, hvis de vil. Jeg så en rumensk tigger i øyenkroken, kanskje han fant en slags nytte av dem.

To be continued..

Laurie Anderson "Homeland"

Jeg trodde plata skulle komme i forrige uke,
men den kommer i dag, 22. juni.

Ny studioplate med Laurie Anderson

Og det er lenge siden sist.
Her kan du høre den, streaming fra NPR
Twitterstrøm
wikipediasak om plata
Jeg bestilte den i nettbutikken nå



En dokumentarbit fra plateselskapet der Laurie Anderson snakker om hvordan hun har blandet livedeler med hverandre og forskjellige sanger med hverandre og hun og Lou Reed snakker litt om hvordan man kan samarbeide om et sånt prosjekt.

(ikke ferdig bloggpost, jeg leter etter omtaler i morgen)

Los Angeles Times

De irriterer ikke meg

Det er alltid noe som trer ut som mulige felles irritasjonsområder i ens utvidede krets, emner man uten sjenanse kan bringe opp som småprat. Blant de jeg kjenner er det få som tar sjansen på å la innvandrere bli gjenstand for small-talk-forakt heldigvis og det ser ut som småbarnsmødre på kafé er ferdigsnakket, heldigvis.

Mannlige syklister som suser av gårde ser ut til å være årets emne. Og hvis de har sykkelklær som har tynt stoff i sterke farger så får man lov til å anta at de lider av 40-årskrise, en krise som er helt anderledes enn den som rir oss som glansvasker håret til hver lønningsdag.

Jeg går jevnlig langs en gang- og sykkelsti. Straks jeg knakk koden for denne veien og skjønte at den ikke er en gangsti der sykler får lov til å kjøre hvis de har kurv og klær i bomull eller lin, skjønte jeg at jeg må oppføre meg som om jeg er på veien. Jeg må gå langs kanten og ha en jevn rute fremover, jeg kan ikke virre rundt uten å se meg for. Dette går fint. Jeg og de mannlige syklistene som suser lever godt ved siden av hverandre på stien. Det var bare det.

Fan-snok

Hvilke sanger noterte Tom Waits seg da han skulle foreslå noen for MOJO`s cd som følger med nummeret der han er gjesteredaktør? Under ser du en av fire ark, f.eks Danny Boy med Belafonte, No More Auction Block med Paul Robeson, Ball and Chain Janis Joplin.


(klikk på bildet for å få det litt større)

Mia Berners aller siste

Jeg leste Mia Berners første diktsamling også, denne sengesøndagen. Hun redigerte den mens hun lå på Diakonhjemmet og skulle dø,
nå er diktene ute og hun er død. Jeg likte,

Simon i enga

Simon slår enga.
Jeg kan høre slåttemaskinens klapperiklapp
når solen går ned og duggen stiger i gresset.
Jeg hører Nathans ku raute,
Vestmans tresko mot grusen på veien,
en albinmotor som traust
tøffer på fjorden nedenfor svabergene.
Dette er den saklige story´n om lydene mot kvelden.
Resten er stillhet.

Knausgårds femte

Jeg er ferdiglest med den, jeg har hatt hvilesøndag.
Lest, sovnet, stått opp, ligget og lest, sovnet i så mange runder at jeg har kjent et snev av skam over slappheten og konsumet - men nei, bort med den, bort med skammen.

Lesingen minnet meg på noe Nils-Øivind Haagensen skrev i Morgenbladet for et par uker siden:

For hva er det vi leser når vi leser alt, eller tilsynelatende alt, om en annens liv? Hva er det mennesket tilstår som tilstår i den såkalt tilstående litteraturen? I Et forbløffende talentfullt... forteller Dave Eggers om familien sin, om foreldrene som døde og barna som ennå lever, og skjer det noe annet, noe mer, noe bedre, noe verre med oss som leser det fordi vi vet at det er sant, at så skjedde,
at mamma og pappa er i jorden og Dave i San Francisco?

Har vi ham derfor i bånd? Nei da. It seems like you know something, but you still know nothing, skriver Eggers, og: You have what I can afford to give, og hvor sant er ikke det? Den som blir fortalt noe om den som forteller på, tilsynelatende, fortellerens bekostning har som regel glemt at noen forteller. Har alltid og allerede tatt for gitt at de vet bedre enn fortelleren (om ikke fortellingen) og sitter klar til å si, så fort fortelleren har fortalt ferdig, at det burde du kanskje ikke gjort, det kan hende du vil angre om noen år.

Om noen år? Om noen år er vi alle ingenting å angre på, om noen år ligger vi enten spikret inne under jorden eller spredd i askeform ut over den, og ingen forteller og ingen lytter og ingen angrer.

Sally Mann i London

I helga åpnet utstillingen The Family and the Land av Sally Mann i The Photographer´s Gallery i London. Den vises frem til 19. september.

Jeg har skrevet om henne flere ganger før, f.eks i høst da jeg så Proud Flesh i New York, da jeg så dokumentarfilmen What Remains, da jeg var et døgn i Stockholm og da det var utstilling her i Oslo.

Hold nå opp! 2

Å slutte å irritere meg over jeg-har-mine-ord-i-behold-journalistikken går dårlig. I dag er det VG som har et case hvis poeng er at banken ba henne skaffe seg en mann for at hun skal få boliglån. Visstnok.

Men poenget i dag er at det står i artikkelen at Kjellaug har 2 jobber. Og det er jo fullstendig uinteressant, poenget er jo hvor mye hun har i inntekt. I 2008 var det ikke all verden.

(Aftenposten har også saken, begge aviser har skrevet av BT)

Familien Goldberg

Den 17. juni tar fotografen Diego Goldberg passbilder av familien sin. Det har han gjort siden 1976. Først var det han selv og kona Suzy. Etter hvert kom det tre sønner til. De er voksne nå, i fjor fikk en av dem, Nicolás, sin egen avstikker-boks med Paula og lille Antonia i. Jeg trykker oppdater og håper alle er her i år også.

22. juni: Årets oppdatering er kommet

Sofi Oksanen

Det finske forlaget til Sofi Oksanen vil ikke gi ut flere bøker av henne, tross Nordisk Råds Litteraturpris,
tross at hun er Finlands mestselgende forfatter i følge SVT.

Men hvorfor? Ja, det var det da

Enligt Oksanen beror beslutet på oenigheter mellan henne och Anna Baijars. Oksanen har tidigare offentligt kritiserat förlagets ledning och explicit Baijars i medier.

Men hva er det hun har sagt?

Det tar ikke SVT seg bryet meg å fortelle oss.
Svenska Dagbladet skriver at konflikten mellan förlaget och författaren har pågått i ungefär ett år, alltså efter att Oksanens senaste roman kom ut i Finland, och den handlar inte om litterära kvaliteter, utan om samarbetssvårigheter i ett senare skede.

– Hon har kritiserat WSOY väldigt hårt och det är helt okej att författare göra det, men det är viktigt att man kan komma fram till lösningar och att man kan göra det sinsemellan, säger Anna Baijars.

Hon vill inte gå in på detaljer, men konflikten tycks handla om att Oksanen har framfört kritiken offentligt, bland annat har hon haft synpunkter på marknadsföringen.

– Det har varit kaotiskt på WSOY med stor personalomsättning och förlaget har inte kunnat dra fördelar av att en författare får ett litterärt pris, för då är marknadsbudgeten redan satt, säger Sofi Oksanen.

Men altså, hvis Sofi Oksanen har kritisert forleggeren sin offentlig, så kom igjen dere artikkelskrivere, fortell.
Særlig dere med finskspråklige journalister i redaksjoner,
her er det artikler på finsk å google opp..

NRK skriver at årsaka til at forlaget har valt å bryte med Sofi Oksanen kan vere ein krangel om kontraktsbrot.

– For dei førre bøkene finst det ein forlagsavtale. I ein av avtalane har WSOY gjort seg skuldig i kontraktsbrot, og det vart blant anna diskutert med Baijars førre veka, seier Oksanen.

Hold nå opp!

Jeg-har-mine-ord-i-behold-journalistikk,

irriterer meg og selv om jeg vil være kjølig arrogant i forhold til disse nettsakene fra, akkurat nå Dagbladet.
Jeg dumper denne irritasjonen her.

Dagbladet skriver i tittelen sin at Sarah Palin sier at Norge er kjent for å bygge diker. Men selv om Ralf Lofstad kan ta utskrift av tv-opptaket og bevise at hun sa om Nederland og Norge at vi har ekspertise på diker, utslipp, vannrensing så er det ikke noe i svaret hennes som tyder på at hun ikke kan putte "diker" og "utslipp" i riktig landkategori. Jeg syns dette er tullejournalistikk, som dessuten skuffer den som åpner tv-klippet og hører hva hun sier.

Jeg er ikke ferdig

Jeg skjønner at vi er enige om at Sarah Palin er den teite jenta i klassen som vi kan himle med øynene over uansett hva hun sier.
Det syns jeg vi skal slutte med.
Puh! Tilbake til arbeidet.

Oh well 3

Dagens Nyheter tror Karin Rehnqvist må være den første kvinnelige komponist som har nyskrevet et verk til et svensk kongelig bryllup. Kungen og Silvia fikk ikke noe nyskrevet da de giftet seg.

Nå må vi holde opp..

..med å skrive om kvinner på akkurat denne måten. Kvinner kan komponere og mye annet, journalister må også ha lagt merke til dette. Det kunne vært noe retro ved å nevne disse uendelighetene av første-kvinne-som-gjør-noe, men nei. Det blir bare bakpå.
Oldebarna etter innvandrere kan antakelig begynne å grue seg til dette fenomenet straks de er klar til å reflektere over hvordan vi skriver om hverandre.

This is just to say 21

Fritt Ord gir 2.5 millioner kroner til en bloggstøtteordning, skriver Eirik Newth og refererer til Vox Publica som siterer Fritt Ords leder Erik Rudeng:

— Vi vil først og fremst legge vekt på personlige bloggsider,
men også journalistiske prosjekter. Vår interesse ut fra Fritt Ords perspektiv ligger i å berike ikke minst meningsdannelsen,
og til dels nyhetsfunksjonen, utenfor de store redaksjonene.
Et sted mellom kommentar og journalistikk vil dette måtte ligge.
Det er ingen som helt vet hva slags prosjekter folk vil komme opp med hvis de får disse midlene. Dette initiativet kan bidra til å dokumentere interesser og behov.

Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal
og Gisle Hannemyr er i komitéen som skal vurdere søknadene.

Jeg tenker på hvilke interesser og behov jeg har, hvilke interesser og behov jeg evt. kan fylle og om penger hjelper.

This is just to say 20

Jeg har fulgt med bloggeren Anne Abelsæth på jobb rundt i verden, særlig da hun bodde i Albania, beskrivelser av hverdagens strømbrudd og hull i veien, hva som skjer på kontorene, det som får meg til å lese om Albania, jeg trenger at noen forteller meg historier.

Akkurat nå er hun i Bangladesh. Det er bare små poster, om å få noen andre til å åpne vinduet for seg når det er varmt, hva hun måtte ta på seg for at den lokale kvinnen på kontoret skulle synes hun var fin og temperaturlettelsen som kan oppstå når den eneste mannen forlater kontoret for et øyeblikk.
Tre bittesmå poster, men fine syns jeg.

P2-losen

Jeg er forberedt på å være alene her i dag, så fint vær det er i Oslo i alle fall. (lenken er tatt vekk)

Bo billig og bra i Havana

Jeg tar den overskriften fordi jeg ser at mange kommer inn til denne bloggen via nettsøk på det jeg har skrevet om å bo billig og bra i New York, Berlin og Stockholm. Så, dette er ikke så mye en bloggpost til de som pleier lese denne bloggen, mest for googlesøkerne,
de som skal til Cuba, ikke har vært der før og er like usikker som jeg var før jeg dro.

Her er noen turist-tips

Etter en drøy uke i Havana og et par bøker lest innbiller jeg meg ikke at jeg vet så mye om byen eller det cubanske systemet.
Jeg skal dele noen praktiskheter med deg, det er jo også nyttig.

Disse første fotografiene er fra 2. etasjene til Havanas Karl Johan, klikk på dem for å få dem større.

Været

Da jeg søkte på Havana på Yr så det ut til at temperaturen var ganske stabil gjennom året, rundt 25 grader. Vi var der den første uka i mai og det var flere dager med 33 og 34 grader, det er mye for min del, svetten rant, jeg stoppet opp ved skyggen av trærne i gata og gikk raskt der det var sol. Reisefølget mitt elsket varmen og skjønte ikke mine sukk. Men det var varmt i havet,
jeg svømte for første gang på mange år.

Etterhvert skjønte jeg at januar og februar kan være adskillig kjøligere og høsten svært regnfull. Neste gang jeg drar dit skal jeg gjøre mer nøyaktige værsøk. Men, jeg lærte meg for første gang å sette pris på vifta i taket og klimaanlegget på soverommet,
det var bare å trykke på knappen så kunne jeg kjenne at temperaturen begynte å endre seg etter et minutt.

Å bo

Etter at Cuba begynte å satse på turisme utviklet de noe som heter Casa Particular. Dette er statlig godkjente rom som man kan leie i private hjem. Jeg googlet og fant Casa de Jorge Coalla Potts, og kjørte stedet gjennom Trip Advisor som jeg alltid gjør. Jeg booket rommet via e-post og hadde et par e-post-utvekslinger med Jorge før vi dro. Det er ikke alltid den cubanske e-posten virket (spesiell type, ikke internett, vanlige folk har ikke lov til å ha internett) og Jorge fortalte seinere at han noen ganger måtte stå utafor leiligheten for å få kontakt, ikke alltid at det gikk, det hente turister ble utålmodige hvis han ikke svarte med en gang, men det var altså årsaken.


Den hyggelige og morsomme familien vi bodde hos.

Vi hadde et stort rom, eget bad med varmt vann (badet deles med det andre utleierommet, men det var bare en natt det var en annen der), kjøleskap, alt var rent og veldig trivelig. Familien som bodde der var hyggelige og hjelpsomme. Når man kommer inn i leiligheten kommer man rett inn i stua, der familien ofte satt og snakket sammen i gyngestolene. Jeg var på forhånd spent på om det ville bli for tett å bo inne i en families leilighet, men det fungerte fint.
Noen dager nikket vi bare til hverandre og vi gikk inn i vår sone bakerst i leiligheten, der rommet, "egen" gang og badet vårt var.

Andre ganger tok vi en prat (med felles språkbegrensinger).
Familien svarte på ting vi lurte på om levekår, politikk og ga turistråd som hvilke ord vi kunne bruke hvis vi følte oss mast på (skjedde i langt mindre grad enn jeg hadde hørt) og hjalp oss uoppfordret slik at vi betalte lokale priser, ikke turistpriser, på markedet og drosje. Jeg syns de strakk seg lengre enn nødvendig for at vi skulle ha et godt opphold.

Penger

Det fins to valutaer på Cuba, CUC som er turistvaluta og pesos som er for lokalbefolkningen. En normal lærerlønn er på 25 CUC i måneden. En liten boksøl koster 1 CUC. Coco-taxiene (moped-drosje) ville ha 5 CUC for å kjøre oss inn til sentrum (ti min). Disse prutet vi med. De som har lett tilgang til turistvaluta med tips tjener gode penger, selv om jeg vil tro de sprer seg ut på flere i storfamilien.
Vi valgte å prute med disse for heller gi gode tips på steder der de kanskje ikke fikk så mye. Vi hadde også med oss endel tannbørster, shampo, såpe som vi dels la ut på parkbenker utfra idéen om at tilfeldigheten økte sjansen for at noen som trengte det skulle finne dem og dels ga vi slike ting, noen klær, 2 mobiltelefoner, til familien vi bodde hos og sa at de kunne bruke det selv, evt gi det videre.
Vi ga bort disse tingene siste kvelden, var litt redd for å være påtrengende med de små gavene etter norsk standard,
man vil jo nødig tråkke på verdigheten til folk. Men det gikk bra.

Familien hadde fortalt oss at de hadde det langt bedre enn gjennomsnittet på Cuba. Likevel viste det seg at de f.eks måtte garantere at det f.eks var dopapir til oss, men de hadde det ikke alltid selv. Neste gang vil jeg huske å også ta med tannkrem og bind.

Området Vedado

Det var her vi bodde, det var et fint område å gå tur i, rolig, hus med forhager, gangavstand til revolusjonsplassen, rett i nærheten av hotellet Habana Libre som var nybygd da Castro tok makten og gjorde det til sitt operasjonssentrum under revolusjonen. Vi gikk og gikk og så og så, det var en av de beste tingene ved turen. Vi fikk tips om rimelige lokale restauranter av Jorge.

Transport

Vi kjørte endel turistbuss, sånn med åpent tak som man kan hoppe av og på, det var deilig å få vind på kroppen og en behagelig måte å se byen på. Det kostet 5 CUC. Tar man turistbussen til the central park går det avkjølt buss ut til stranda for 3 CUC. Vi dro til den stranda som hadde siste stopp for badebussen, der var det flest cubanske familier og færrest turister og vi opplevde svært lite påtrengenhet der. Bussene for lokalbefolkningen i Havana går sjelden og er fulle og det står folk og haiker overalt.

Mat

På forhånd hadde vi hørt at det ikke er så godt utbygd med caféer for frokost og lunsj og slikt, det var vår erfaring også. Det var endel loffbrød med skinke og ost som lå i varmen i enkle kiosker med nettopp bare det og øl og brus. For å være uavhengig av dette hadde vi med knekkebrød og tubepålegg som vi spiste til frokost (i tillegg til masse lokal frukt fra markedet, bl.a 3 typer som jeg aldri har smakt før) og så hadde vi små poser med nøtter og aprikos til lunsj, varmen gjorde at vi ikke spiste så mye.


Men til middag gikk vi ut og spiste. Til alle måltidene fikk vi en blanding av ris kokt inn i svarte bønner, noen ganger med bacon i, det var godt og nå har jeg testet det hjemme også. Ellers var kjøkkenet enkelt og litt uvant tilberedt, tørrstekt kjøtt, smultstekt kylling. Vi spiste også gode men enkle måltider når vi passet på å bestille kyllingfilet, ikke lår (smult) og en god fiskefilet. Men, vi var ikke på gourmetmatferie og det var fint å spise og se på folk og stedene de serverte i, f.eks det ene lille med plastduker, plastblomster og hunder som løp inn og ut.

Vi spiste også på en nyåpnet restaurant med dritgod mat som lå på strandpromenaden. Jeg hadde ikke mage til å fortelle familien at vi brant av en lærerlønning på det, det var norske priser der og virkelig nydelig mat.

Hvis du kommer inn på denne siden lenge etter at jeg har lagt ut bloggposten kan du likevel legge inn spørsmål eller kommentar,
jeg ser alle med en gang og svarer gjerne i den grad jeg kan.

Tarkovskys polaroider

Jeg vet ikke helt, jeg tror våken og rolig er en beskrivelse av hvordan jeg kjenner meg når jeg ser på disse fotografiene.
Jeg lurer på hvordan han fikk dem til sånn i fargedusheten.


Her er flickr-siden, her er han sort of.

P2-losen,

los og bli loset

Klikk deg inn under og bli med i nettstua mens nyhetene går.
(lenka er tatt vekk)

En krets for meg selv

Hva skjer når noen bruker Facebook på en måte som begynner å likne en nettavis med kommentarfelt? La oss si du er redaktør i Dagbladet, med lukket profil og 2000 på vennelista. Du poster kontroversielle synspunkter i en rå språkform, i kommentarfeltet ditt hagler reaksjoner fra politikere og andre mediefolk.
Er det som skjer på Facebookveggen din fortsatt et privat rom?

Jeg tenker på dette her jeg sitter ved bordet mitt en hvilesøndag i juni. Det er varmt. Jeg har vrengt av meg T-skjorta og sitter i bar overkropp, ølvomma henger utafor bukselinningen.
Jeg skjenker i, oh well. Rai rai.

I går sa Jon Hustad til Klassekampen at han har samlet "en engere krets der debatten hele tida går og der folk kan snakke helt uten frykt for å bli sitert". Han lover for mye. Og helt troverdig er det vel ikke? Han vet jo hvem han og kretsen snakker med og til, en haug med journalister, innenfor den lukkede profilen.

I en artikkel i Journalisten nylig viser Kokkvold til dansk PFU som sier at mediene fritt kan sitere fra åpne profiler hvis det som sies ikke berører privatlivets fred. Kokkvold mener at en kjent person som skriver om politiske spørsmål på en åpen profil må regne med at det kan bli sitert. Det kan se ut som det som foregår bak lukkede profiler skal regnes som private rom. Så enkelt er det neppe.

Siden Jon Hustad har 108 facebookvenner, blant dem Anders Giæver, Astrid Meland, Bjørgulv Braanen, Frank Rossavik, Hans Petter Sjøli, Kjetil Rollnes og Sarah Sørheim, ytrer han seg også til folk som skriver i Klassekampen, Dagbladet, VG og Morgenbladet.

Sammenlikningen mellom kafebord og Facebook pleier være populær. I dette tilfellet likner facebookdiskusjonen mer på et møte med mange journalister til stede. Kafébordet som metafor og praktisk rettesnor for hva som er offentlig kunne holdt hvis de 7 som diskuterte sammen hadde gjorde det i et nettets chambre separé, men de 108 med tilknytning til Hustads profil trenger ikke sniklytte mot bordet, de hører alt sammen hvis de vil og kan når som helst melde seg på i diskusjonen. Må vi da sammenlikne Jon Hustads facebookside med at disse 108 var invitert hjem på kåk hos Hustad? Eller bør vi tenke på det som om Hustad leide et rom på Litteraturhuset for å ha en diskusjon med inviterte der,
deriblant noen utvalgte mediefolk?

Den andre facebook-debattanten nevnt i Klassekampens artikkel er Halvor Fosli. Han har mer enn 1000 facebookvenner.
Også blant hans venner er det aktive samfunnsdebattanter.
Da begynner samlingen å likne på et møte i storsalen på Chateau Neuf, riktignok med inviterte, men med politikere og journalister til stede. Dessuten er det lett å snike seg inn i storsalen.

Når mamma har en lukket profil med 30 familimedlemmer og 9 gamle venninner i kretsen sin, da kan vi anta at det er et privat forum.
Vi kan ikke kreve av henne at hun vurderer muligheten for at et utsagn en gang kan bli brukt. Men når f.eks disse to facebookprofilene, som er premissleverandører for samfunnsdebatt, ytrer seg på Facebook om høyst aktuelle samfunnsspørsmål, i så store fora, da mener jeg ytringene må kunne sees på som offentlige.

Skjønt mamma er ikke fremmed for å ta for seg av Facebooks muligheter. For litt siden spurte jeg hvorfor hun ikke skriver noe på Facebook for tiden. Langt i fra, sa mamma. Det viste seg at hun skriver mer og råere enn før, hun måtte bare ta fra meg og de 30 familiemedlemmene tilgang til å lese henne, så nå har hun og de 9 gamle venninnene kåk på Facebook.

Jeg går over gata etter mer øl. Jeg tenker: Nøyaktig hvor, jeg vil vite nøyaktig hvor! grensen mellom det private og offentligheten går. Jeg ler brisent for meg selv av dette tøysespørsmålet mens jeg delvis håper at noen skal bli sjokkert over oppførselen min ettersom jeg fortsatt ikke har dekket meg skikkelig til, men herregud, disse småborgelige folka som ikke tåler å se litt kjøtt. Vanligvis er det bare en engere krets som får se meg slik. Jeg har samlet en engere krets som går ut og inn av huset som de vil. Vi raper og står i og når vi har sluttført et argument vi er fornøyd med roper vi: End of story!

(dette er dagens spaltetekst i Journalisten)

Butt-mag 8

Jeg var ikke klar over at noen menn kan suge på sin egen penis.
Nå har jeg sett bilder av det. En er i den stillingen der man ligger på rygg og har beina over hodet, som når man skal strekke ut mellom ryggvirvlene. Den andre bare bøyde seg fremover mens han sto.

Butt-mag 7

Jeg fortsetter. Her er et bit fra intervjuet med tittelen:

DOMINIC VINE YOUNG AMERICAN LOVES TRAVELLING
AND DATES BIG BEARS

Can´t bears be bitchy?

The bear scene used to be very friendly, but that´s not really the case anymore. When bears started becoming popular over the last couple of years, it became just another fashion. If I go out I often get people telling me that I´m not a bear. Last year in Paris I wasn´t even allowed into The Bear´s Den because the asshole owner said I was a twink. But my beard was bigger than anyone´s in that bar.
He was just upset I wasn´t fat, or that I was wearing a nice red suede vest with a workman´s jacket with army pants and boots.
Like I wasn´t following the bear fashion code.

But what exactly is a bear then? I hear so many people saying so many different things, it´s confusing. There are also things like "cubs" and "chubs" and "otters"...

A bear, in America, is generally a big guy, usually furry, with a beard. What Europeans sometimes call a bear is what we call an otter in America: a thin guy with a beard. Then you get into things like wolves and cubs, and it gets a bit cunfusing with the cubs. A guy who´s 40 might call himself a cub just because he likes daddy-bears, but generally the term refers to younger chubby guys, bearded or not. And then you got chasers or trappers or hunters; guys who likes bears...

Butt-mag 6

Vi er ikke de eneste som lurer

Sander Plug gikk ut for å finne en one night stand for så å kunne intervjue mannen etterpå og stille de spørsmålene det ikke er meningen man skal stille. Og så høre svarene. Tittelen på intervjuet:

EMBARRASSING INTERVIEW WITH A ONE NIGHT STAND

Her er noen biter av det. Det viste seg at mannen hadde trodd intervjudelen var en spøk, men nei.

Only fine?

It was okay. A little on the soft side maybe, but it was okey with me.

You prefer it rougher?

We didn´t fuck, so that makes it less rough, I´d say. I don´t have anything against vanilla sex, but the sex we just had wasn´t
"all the way" if you know what I mean.

That´s weird, cause I wanted to fuck too but I didn´t pursue it. Why didn´t you ask me while we were at it?

I thought you didn´t want to fuck.

Can I say something about your kissing?

Of course. Did you like it?

You could be a little more subtle with your tongue. You move it around too frantically. The same goes when you give head. It´s kind of a manic tongue.

De andre butt-mag-postene

Butt-mag 5

Jeg har fått et rykk. Det handler om sex, rompe, skitt, uvanligheter.

Det er rompeuke

Hvis du er interessert i en slags sammenheng kan du lese deg bakover. Butt-mag 4: Sex miracles, sandwiches and dirt.

Men i alle fall

Mer fra intervjuet JOHN WATERS BARON OF BAD TASTE FROM BALTIMORE IS OBSESSED BY MICHAEL JACKSON´S POLKA DOT PENIS av Wolfgang Tillmans:

Shitting in the top tank of the toilet so nobody can find it. It´s turd harassment. Somebody told me about that.

I´ve never heard of that

Me neither. It´s a good thing for young people to try on their enemies. It works. Turd terrorism.

I was just thinking about bad sex,
because this is BUTT bad issue

This is the bad issue? I didn´t know that.
Should I have been insulted to have been asked?

No. Not at all

I always say that, being famous, the one thing you lose is the right to have bad sex. I can´t go into a fuck bar with glory holes and look through and somebody sees me standing there. What are they going to say? It takes the fun out of it. The whole about bad sex, the appeal of it was being anonymous.

I don´t thin that´s bad sex

But that´s what psychiatrists and the law tells you is bad. Oh you mean, bad sex, like when you´ve been with somebody for eight years and you still have to do it? That´s my idea of bad sex.

That, or the bad encounters. What´s the worst thing that ever happened to you?

I´m not telling you about that one. I´m saving it for my book. I´m getting money for that one.

Butt-mag 4

It´s like,
if God invented sex,
why couldn´t there be sex miracles?
Aren´t we all looking for sex miracles?
I am

What would be turn-offs for you?

In my movie I have people who are into sandwiches, into threesomes. And I hate to be lettuce in a sandwich. Because if I had a boyfriend,
I am not interested in finding someone else. I´m sayisfied with one. Also, Dirt Queens. I´ve never licked the floor.

I saw a in Hellfire once, back in the days before AIDS. It was great,
a great club. It was straight and gay. Celebrities and famous people and ordinary people were having sex at the same time as talking about literature. And I saw a guy there lying on the floor, jerking off without coming, just licking the filthy floor of Hellfire for hours.
And all he had on was dirty, filthy torn pair of jockey shorts.

I was shocked, I guess

I had never heard of that particular fetish. I did some research to see what it was called - mysophilia or something. I did read a porn story in which a truck driver made a boy lick all the tires of his truck before he could blow him and that made me laugh. I thought,
well you gotta do what you gotta do.

Fra intervjuet JOHN WATERS BARON OF BAD TASTE FROM BALTIMORE IS OBSESSED BY MICHAEL JACKSON´S POLKA DOT PENIS av Wolfgang Tillmans.
Butt-mag 3

Butt-mag 3

You don´t have TV?

I do. You need to for porn. And for when we´re at war, when war breaks out. I read. People are always asking me how I have so much time to read because I get one hundred magazines a month and I´m always buying books. I say you have to make a choice: you have to be single and you can´t watch television. And I made a choice.

You know I am obsessed by the Michael Jackson trial. I do watch the reenactment. So I lied; I do watch that. It´s my favorite television show. My favorite minor detail that the readers of BUTT might not have picked up worldwide, is that the Daily News had an article with Macaulay Culkin´s father where he denied that Macaulay had sex with him and whatever.. who knows.. but he did have an amazing detail. One day he went over with Macaulay to Michael Jackson´s secret apartment, not Neverland but his little trick pad, and at one point there were real babies there sucking on their bottles and Michael Jackson had his own bottle and was sucking on his bottle.
So Michael Jackson is, on top of it all, an adult baby.

Really?

Well that´s what it sounds like to me. So that´s amazing to me.
On top of everything else, he´s an adult baby.

And imagine him without the wig and the makeup? He´s 47, God knows what he looks like. I´d like to see in a way. I´m drawn to it obsessively. And the other most interesting detail, besides the adult baby thing - a witness said it the other day, and I have a friend who knows Michael Jackson and told me this as well - is that in real life he has a completely different, more butch voice. He doesn´t talk like that. Isn´t that peculiar?

Fra intervjuet JOHN WATERS BARON OF BAD TASTE FROM BALTIMORE IS OBSESSED BY MICHAEL JACKSON´S POLKA DOT PENIS av Wolfgang Tillmans.
Butt-mag 2

Butt-mag 2

Jeg tror jeg skal ha noen rompedager i bloggen

Jeg liker jo rompesnakk. Dessuten, jeg syns det er fint å tenke på at på fredag når neste spaltetekst kommer i Journalisten,
hvis bare én leser kunne komme inn i bloggen her og se de siste rompepostene og bli usikker på hvilket kjønn jeg har.

Den tanken gjør meg godt

Rompesitatene henter jeg fra Butt Magazine, jeg har beskrevet det i denne posten: Rompe på hjernen. Dvs, jeg begrenser meg ikke til rompa, ikke helt. Jeg henter sitat fra intervjuet "JOHN WATERS BARON OF BAD TASTE FROM BALTIMORE IS OBSESSED BY MICHAEL JACKSON´S POLKA DOT PENIS" av Wolfgang Tillmans.

I did an interview with American Bear Magazine about the movie. I´m for it. I´m certainly not going to draw the line at bears. But to me, aren´t all middle-aged heterosexual men bears? I don´t get it. My generation has to eroticize everything. We used to call it fat.
Now it´s eroticized. Anyway, when I did the interview with American Bear Magazine, they were so serious. That´s the thing with every fetish that amazes me. How can you use the word "husbear" or "significant otter" and not smile?

Facebook-offentlighet

Når Jon Hustad sier til Klassekampen i dag at han har samlet
"en engere krets der debatten hele tida går og der folk kan snakke helt uten frykt for å bli sitert" så lover han for mye. Og helt troverdig er det vel heller ikke? Han vet jo hvem han snakker til, en haug med journalister. Jon Hustad har lukket profil. I en artikkel i Journalisten nylig skiller man mellom åpne og lukkede profiler.

Så enkelt er det neppe

Siden Jon Hustad har 108 facebookvenner, blant dem Anders Giæver, Astrid Meland, Bjørgulv Braanen, Frank Rossavik, Hans Petter Sjøli, Kjetil Rollnes og Sarah Sørheim, ytrer han seg også til folk som skriver i Klassekampen, Dagbladet, VG og Morgenbladet.

Sammenlikningen mellom cafebord og Facebook pleier være populær, i dette tilfellet likner facebookdiskusjonen mer på å være på et møte der mange journalister til stede. Cafébordet som metafor og praktisk rettesnor for hva som er offentlig kunne holdt hvis de 7 som diskuterte sammen hadde gjorde det i et nettets chambre separè, men de 108 med tilknytning til Hustads profil trenger ikke sniklytte mot bordet, de hører alt sammen hvis de vil og kan når som helst melde seg på i diskusjonen. Skal vi da sammenlikne Jon Hustads facebookside som om disse 108 var invitert hjem på kåk hos Hustad? Eller bør vi tenke på det som om Hustad leide et rom på Litteraturhuset for å ha en diskusjon med inviterte der,
deriblant noen utvalgte mediefolk?

Den andre facebook-debattanten nevnt i Klassekampens artikkel er Halvor Fosli. Han har 995 facebookvenner, også blant hans venner er det aktive samfunnsdebattanter. Da begynner samlingen å likne på et møte i storsalen på Chateau Neuf, riktignok med inviterte,
men med politikere og journalister til stede.
Dessuten er det lett å snike seg inn i storsalen.

Hvis mamma har en lukket profil med 30 familimedlemmer og en gammel venninnene i kretsen sin, da kan vi anta at det er et privat forum. Vi kan være rimelig sikre på at hennes facebook-kommunikasjon ikke er ment for en offentlighet.
Vi kan ikke kreve av henne at hun vurderer muligheten for at et utsagn en gang kan bli brukt.

Men når disse to facebookprofilene, som er premissleverandører for samfunnsdebatt, ytrer seg på Facebook om høyst aktuelle samfunnsspørsmål, i så store fora,
da mener jeg ytringene må kunne sees på som offentlige.

William Burroughs

Jeg fant en trailer til dokumentarfilmen om ham: A Man Within,
her er den, den ser ut som en film som passer for meg. Foreløpig vises den bare på filmfestivaler i USA såvidt jeg skjønner.
Men den kommer vel.

Jeg tenker på Burroughs som stemmen, siden jeg hørte ham lese What Keeps mankind Alive, jeg liker den versjonen så godt.


William Burrougs i London i 1988.

Oh well 2

Det er bare 19 grader ute men det kjennes så varmt ut inne.
Jeg har vrengt av meg T-skjorta hver kveld denne uka.

Jeg sitter i bar overkropp

Det er en følelse man ikke trenger nekte seg selv om man er kvinne. Jeg jobber med museskritt, det er bedre enn stillstand. Vinduet er åpent selvsagt og utafor i bakgården står den hemningsløse naboen på trappa si og roper inn til mannen sin som sitter innafor.
Jeg prøver å forfriske meg, suge adrenalin ut av teaterstykket som foregår, det er alltid flere akter: Hun slamrer igjen døra og går, kommer tilbake og river den opp, roper at han aldri kjøper øl,
at han aldri ville ha barn, hvis det er det du vil,
sånn holder du på, jeg finner meg ikke i hva som helst.

Jeg hviler og leser

I dag leser jeg Willy Pedersen. Det er ikke det at jeg ikke rynker på nesen av noe som jeg syns kunne være skåret vekk eller lagt til.
Det er det at jeg blir glad når noen har vilje til å fortelle meg noe av betydning om seg selv. Bedre å si noe enn ingenting.
Vi må øve oss, alt det folk ikke får til å si til hverandre.

P2-losen,

bli med i nettstua og hør Dagsnytt18 mens du kommenterer og får støtte fra andre, klikk inn under. (lenken er tatt vekk)

P2-losen

Er alle ute i solen i dag, uten pc og radio?
Det kan godt tenkes. Men jeg er her og jeg skal høre på nyhetene på P2 rett etter 18, hvis du vil være med, klikk deg inn i boksen under.
(lenken er tatt vekk)