Et døgn i Stockholm

Man skulle vel egentlig skrive seg ferdig med en gang,
da jeg sto der i Kulturhuset i Stockholm lørdag for en uke siden og var full av inntrykk. Jeg skulle sagt det da. Det var akkurat da jeg hadde lyst til å si det. Og kanskje var det da den som leser hadde mest lyst til å lese det.

Jeg får prøve å skrive oss inn i det

For det er et par småting å si i alle fall. Og hvertfall noen bilder å vise. Jeg tror jeg lar dette bli et slags reisebrev,
jeg deler det ikke opp i små biter. Ok?

Gode og dårlige sauser, forventningene mine til turen.

Så først vil jeg gjerne vise dere Kulturhuset. Jeg er veldig glad i det. Klarer jeg å arrogant overse Autonoms replikk om at det er en sosialdemokratisk høyborg for den alminneliggjorte massekultur? Ikke helt som dere ser. Jeg deler heller ikke hans forakt overfor voksne kulturinteresserte kvinner. Men nå driter vi i det.

Se hvor fint det ser ut. Kommer det frem hvor godt man ser på utsiden alt som fins inni? Jeg skulle på Sally Mann-utstilling, men jeg ble sittende lengre å se på film med Astrid Lindgren. Det var en stor utstilling der. Mange folk, mange gamle folk gikk der. Og i en av filmene med Lindgren snakker hun mye om livet. Det var bra.

Hun forteller om hvordan hun lager seg lange fantasier om kvelden gjerne, der hun hjelper barn hun har lest om i avisen f.eks.

Hun lager film i hodet der det kalde, sultne barnet kommer inn i akkurat hennes hus, og hun har fyr i ovnen og varmt vann og ren seng og deilig mat.

Jeg kjente meg igjen, i den måten å tenke på. Det var fint å høre henne snakke så inngående om en måte å tenke på. Det var i det hele tatt godt å høre et menneske reflektere over livet.

Dette bildet tok jeg i rulletrappa. Det viser bare noen få av sjakkbrett-bordene som står i en del av gangen.

Litt senere satt det mange voksne menn med lysebrun hud og koste seg rundt disse brettene.

Dette er fra en utstilling i en av gangene, om mønster i vår tid. Akkurat denne tapeten bruker fotografier inne i malte typiske tapetornamenter.

Det er bibliotek i Kulturhuset, og i gangen utenfor finner du dagens aviser. Stadsteatret holder til i bygget, det er cafe og restaurant,
et tegneserieområde, og det fineste ungdomsrommet jeg har sett, der min store unge er innom hver gang og lager seg button, eller laminerer noe og en gang fikk hun hjelp av en designer som jobbet der til å klippe til en topp som hun sydde seg da hun kom hjem.

Jeg har som dere skjønner varme følelser for dette sosialdemokratiske prosjektet.

En av hovedgrunnene til at jeg dro til Stockholm var at jeg ville se utstillingen av Sally Mann, den også i Kulturhuset.

Stockholm by har bestemt seg for å ha mange fotoutstillinger av høy kvalitet de nærmeste årene.

Fint for meg og fler

Utstillingen har slått alle publikumsrekorder i Sverige.

77.000 mennesker har sett den hittil. Jeg er overrasket over det.
Men det er fint.

Kuratoren for utstillingen peker bl.a på at Sally Mann ble trukket frem som den viktigste amerikanske fotografen av Time Magazine,
og at BBC/HBO produserte dokumentaren What Remains,
som jeg skrev om her.


Han skriver at da Sally Manns Immediate Family ble vist i Houk Friedman Gallery i New York i 1992 fikk det religiøse høyre et nytt hatobjekt, de hadde Robert Mapplethorpes fotografier og Andres Serranos Piss Christ fra før.

Myndighetene truet med arrestasjon, hvis utstillingen ble sendt over grensene til de statene med strengest pornolovgivning.

Men Sally var ikke uforberedt

Hun gikk selv til FBI og spurte om de hadde tenkt å gi seg på henne. Og hun fikk til svar at de hadde annet å gjøre.

Nå syns jeg det er litt lettvint å plassere alle som ser noe barneseksuelt i de bildene på ytterste høyre-religiøse fløy.
Jeg kan godt se at det kan leses noe sensuelt i de bildene.
For meg gjør det ingenting likevel.

Her er Emmets Bloody Nose. Han likner veldig på en gutt jeg kjente som er voksen nå, han heter Nikola.

Hvis jeg skulle anføre noe negativt om de bildene skulle det heller være at jeg syns de er romantiserende. Men jeg gjør ikke det,
for jeg har en hang til å romantisere selv.

Jeg liker romantisering

Av små skitne, sandete, snørrete, tissevåte, blodige barn.
Så lenge de er på sitt eget trygge sommersted.

Sally Mann sier at da barna ble større ble de for selvbevisste, slik vi alle blir, og de sto i veien for spontane øyeblikk. Så det var en av grunnene til at hun begynte å fotografere natur.

Jeg hadde sett endel av bildene så mye at jeg tror øyet mitt var blitt mett av dem, hvis det går an å si det sånn.

Derimot var det et bilde som het The Three Graces,
en remake av det du ser til høyre.

Der står Sally og de to døtrene i de samme posisjonene,
men nakne og tissende: alle tre på en gang.


Det fins ikke på nettet, og hun sier i dokumentarfilmen som gikk på utstillingen at hun var blitt frarådet av juristen sin å stille det ut, langt mindre å selge det. Men der sto det da utstilt i Stockholm, og viste sin frigjørende kraft.

Her er et fint nyhetsinnslag med Sally Mann i Stockholm.
Hun forteller at hun ikke kan vise The Three Graces i USA,
og hun snakker om døden.

Og her er en film der hun blir intervjuet av kuratoren Hasse Persson.

Jeg liker å se på filmer der hun er med. Det var en på utstillingen også. Jeg ser hvordan hun går, hvordan hun beveger seg, hva hun sier selvsagt, men også hva slags stoler hun har i huset sitt.

Jeg tar meg i å bli flau, men jeg surrer ofte rundt på utstillinger og ender med å fortape meg i vaskene på do eller taket i salen.

Det er jo ikke bare meg

Hvis det er noen trøst da. Vi er fler som liker å lese biografier om folk vi liker arbeidet til. Men hvorfor liker jeg så godt å se hvordan Sally Mann går? Jeg vet ikke.

Og så skvetter jeg når jeg leser avisutklippene i utstillingslokalet og ser at Bo Madestrand skriver at hun ser ut som en mellomting mellom Patti Smith og Susan Sontag (gjengangere i denne bloggen) der hun går rundt med sine boots og Lewis, mm.

Kanskje det er lettere å høre på kunstneren selv, direkte.
Kanskje man tenker at all den refleksjonen de holder på med i arbeidet sitt gjør at de har kokt ut noe bra om livet. Og sånn.

Hun kunne valgt en annen uttrykksform, hun har studert litteratur f.eks. Hun sier at hun ville fotografere fordi det er enklere enn å skrive. Som fotograf har du den fysiske verden å ta utgangspunkt i. Som maler eller forfatter starter du med blanke ark.

Sally Mann kopierer forresten alle bildene selv, og det er ikke før nå hun er ferdig med de over 2000 bestillingene etter Immediate Family.

Den såkalte dødsfarmen, der hun har tatt endel bilder.
De bildene var dessverre ikke med på utstillingen.

Da hun var på åpningen i Stockholm, med noen gode lenker.

Det er egentlig det frekkeste

Her jeg sitter og googler for å få ferdig denne posten og så kommer jeg over at Stenersenmuseet tar inn denne utstillingen i juni. De kunne vel for satan svart noe annet da jeg for et par måneder spurte om det kunne hende de skulle vise den. Svaret var nei, det var booka fulle ut året.

På vei til Orionteatern gikk jeg nye veier på Söder, oppdaget andre områder, og tok noen bilder. Dette Beatles-pyntede veiskiltet tok jeg mest for å glede broren min. Han er glad i Beatles og har snart bursdag, og da tenkte jeg å lage innpakningspapir av dette bildet.

Både før og etter teatret (Brechtstykket Bakeriet der Fläskkvartetten spilte til) satt jeg på restauranten rett ved siden av. Og spiste den beste greske maten jeg har smakt, dvs egentlig den eneste jeg har spist som jeg har likt.

Og så satt broren til en i Fläskkvartetten bak meg, han med kontrabassen fra busstoppet den gangen, med sin kone, jeg kjente han igjen som bror av utseendet. Og han skulle på teater og hygge seg, og medlemmene i bandet kom innom bordet og hilste på.

Og så, hørte jeg dessverre han ene pene som ser så sur ut (ikke han stygge, ivrige som jeg liker så godt) - jeg hørte ham si at det var kjedelig å sitte der på scenen og spille det samme hver kveld.

På hjemvei om kvelden gikk vi langs kaiene og utenfor en uterestaurant sto denne, en slags vedovn, en slags grill, lagd av en slags netting-ting. Jeg tok bildet for at jeg skal huske å lage noe liknende hjemme. Jeg bruker kamera mer og mer som huskelapp.

Neste dag gikk jeg innom Moderna Museet som ligger rett ved ungdomsherberget på Skeppsholmen. Jeg gikk dit for å ta en kopp kaffe mens jeg brukte den fine utsikten, og jeg ville også vise deg som leser her det. Jeg er en utsikts-misjonær.

Jeg gikk dit altså pga. utsikten ut av museet, men jeg hadde en fin time inne blant kunsten også, og en prat med billettmannen om den gangen han dro til mitt lille hjemsted for å intervjue Mari Boine.

I den ene av cafeene der fant jeg denne veggen, typisk cafevegg. Selv om jeg har sett noe likende mange ganger skjønte jeg plutselig hva jeg må gjøre med den rullen med plakater som inneholder så mange minner men som bare ligger og støver.

Sånn, nå fikk jeg vært litt privat i dag også,
ikke bare personlig, er det ikke herlig.

Og huskelappbildet virker enda bedre på meg nå som det ligger her. Sjansen er forresten liten for at jeg skal glemme å henge dem opp: jeg nekter meg å legge de to plakatene (Sally Mann og Astrid Lindgren) noe annet sted enn på bordet.

Den tegnede plakaten er forresten en plakat til en utstilling av Jochum Nordström, som er kjæreste med Karin Mamma Andersson.

Siste punkt på døgnets program var å spise søndags lunsj på Nasjonalmuseet, som også ligger rett ved Skeppsholmen. Det er fint å sitte i det innebygde gårdsrommet.


De har en sånn god salatbuffè der. Her er poenget at jeg skal huske å steke gresskar sånn som de hadde gjort det, med pepper på, veldig godt. Og så vil jeg lære meg å lage humus. Det tenkte jeg da jeg var i Paris for et år siden også, men det har ikke blitt noe av. Foreløpig.