fredag, juni 11, 2010

En krets for meg selv

Hva skjer når noen bruker Facebook på en måte som begynner å likne en nettavis med kommentarfelt? La oss si du er redaktør i Dagbladet, med lukket profil og 2000 på vennelista. Du poster kontroversielle synspunkter i en rå språkform, i kommentarfeltet ditt hagler reaksjoner fra politikere og andre mediefolk.
Er det som skjer på Facebookveggen din fortsatt et privat rom?

Jeg tenker på dette her jeg sitter ved bordet mitt en hvilesøndag i juni. Det er varmt. Jeg har vrengt av meg T-skjorta og sitter i bar overkropp, ølvomma henger utafor bukselinningen.
Jeg skjenker i, oh well. Rai rai.

I går sa Jon Hustad til Klassekampen at han har samlet "en engere krets der debatten hele tida går og der folk kan snakke helt uten frykt for å bli sitert". Han lover for mye. Og helt troverdig er det vel ikke? Han vet jo hvem han og kretsen snakker med og til, en haug med journalister, innenfor den lukkede profilen.

I en artikkel i Journalisten nylig viser Kokkvold til dansk PFU som sier at mediene fritt kan sitere fra åpne profiler hvis det som sies ikke berører privatlivets fred. Kokkvold mener at en kjent person som skriver om politiske spørsmål på en åpen profil må regne med at det kan bli sitert. Det kan se ut som det som foregår bak lukkede profiler skal regnes som private rom. Så enkelt er det neppe.

Siden Jon Hustad har 108 facebookvenner, blant dem Anders Giæver, Astrid Meland, Bjørgulv Braanen, Frank Rossavik, Hans Petter Sjøli, Kjetil Rollnes og Sarah Sørheim, ytrer han seg også til folk som skriver i Klassekampen, Dagbladet, VG og Morgenbladet.

Sammenlikningen mellom kafebord og Facebook pleier være populær. I dette tilfellet likner facebookdiskusjonen mer på et møte med mange journalister til stede. Kafébordet som metafor og praktisk rettesnor for hva som er offentlig kunne holdt hvis de 7 som diskuterte sammen hadde gjorde det i et nettets chambre separé, men de 108 med tilknytning til Hustads profil trenger ikke sniklytte mot bordet, de hører alt sammen hvis de vil og kan når som helst melde seg på i diskusjonen. Må vi da sammenlikne Jon Hustads facebookside med at disse 108 var invitert hjem på kåk hos Hustad? Eller bør vi tenke på det som om Hustad leide et rom på Litteraturhuset for å ha en diskusjon med inviterte der,
deriblant noen utvalgte mediefolk?

Den andre facebook-debattanten nevnt i Klassekampens artikkel er Halvor Fosli. Han har mer enn 1000 facebookvenner.
Også blant hans venner er det aktive samfunnsdebattanter.
Da begynner samlingen å likne på et møte i storsalen på Chateau Neuf, riktignok med inviterte, men med politikere og journalister til stede. Dessuten er det lett å snike seg inn i storsalen.

Når mamma har en lukket profil med 30 familimedlemmer og 9 gamle venninner i kretsen sin, da kan vi anta at det er et privat forum.
Vi kan ikke kreve av henne at hun vurderer muligheten for at et utsagn en gang kan bli brukt. Men når f.eks disse to facebookprofilene, som er premissleverandører for samfunnsdebatt, ytrer seg på Facebook om høyst aktuelle samfunnsspørsmål, i så store fora, da mener jeg ytringene må kunne sees på som offentlige.

Skjønt mamma er ikke fremmed for å ta for seg av Facebooks muligheter. For litt siden spurte jeg hvorfor hun ikke skriver noe på Facebook for tiden. Langt i fra, sa mamma. Det viste seg at hun skriver mer og råere enn før, hun måtte bare ta fra meg og de 30 familiemedlemmene tilgang til å lese henne, så nå har hun og de 9 gamle venninnene kåk på Facebook.

Jeg går over gata etter mer øl. Jeg tenker: Nøyaktig hvor, jeg vil vite nøyaktig hvor! grensen mellom det private og offentligheten går. Jeg ler brisent for meg selv av dette tøysespørsmålet mens jeg delvis håper at noen skal bli sjokkert over oppførselen min ettersom jeg fortsatt ikke har dekket meg skikkelig til, men herregud, disse småborgelige folka som ikke tåler å se litt kjøtt. Vanligvis er det bare en engere krets som får se meg slik. Jeg har samlet en engere krets som går ut og inn av huset som de vil. Vi raper og står i og når vi har sluttført et argument vi er fornøyd med roper vi: End of story!

(dette er dagens spaltetekst i Journalisten)

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Startsiden