Ja, Dave Eggers

I går snakket Dave Eggers og John Erik Riley
sammen på Litteraturhuset.

Jeg har såvidt skrevet om Dave Eggers før.
Dagbladet skriver om idèen bak tidsskriftet som Eggers holder på med. Raus ide, han holder på med rause prosjekter.

Jeg var der, og kameraet mitt før det sank sammen idet jeg tok det frem. Dave Eggers fortalte om butikker de setter opp som er morsomme for barn f.eks. I bakrommet har de leksehjelp med litteraturfolk som kan trenge å komme ut litt. Var det ikke slik da? Sjørøverbutikker med øyelapper til hverdags og fest, reisebutikk for den som også vil reise i tid: Whenever You Are, We`re Already Then.



Og så omarbeider han til film Maurice Sendak sin barnebok Til Huttetuenes Land om Max som tar på seg ulvedrakten og blir helt på styr som jeg har lest og lest høyt fra og gjerne skulle sitert bedre men den ligger i kista under tv-en.

Spike Jonze skal lage ferdig filmen til neste år håper de på.

Får en til å tenke

Jeg skulle jo fortelle at jeg var på Vestfossen på søndag på kunstutstilling med flere kvinner som brukte begrepet lekkert.
Jeg følte meg språklig fremmedgjort. En av dem snakket om at hun ved anledning ville lest dagboka til ungen sin. Ville hun også sagt at man ikke må legge ut private opplysninger på facebook?



Dette er gulvet på Vestfossen (og meg og kameraet mitt).
Det hadde groper og farger og var lakket.

Ellers?

Det jeg likte best bortsett fra gulvet var Wolfgang Tillmans fotografi Dunst.
Wolfgang Tillmans pleier å være årets julekort til utvalgte. Årets julekort er allerede kjøpt inn.

Et yndlingstema

I dag også. Privat, privat.
Jeg fortalte at jeg sendte lefsa inn til Flamme Forlag.
Hvordan gikk det? Jeg var ikke en av dem de refuserte på fredag.
De sa ikke jippi heller. Noen midt i mellom.

Tegn i margen

Pluss er bedre enn minus.
Er setninger i klamme verre enn minus?
Er null verre enn minus? Eller mellom pluss og minus heller?

Nei, null er bare når Nils-Øivind Haagensen tester penna.

Dag Solstad og meg

Jeg var på Samtiden-foredraget med Dag Solstad sammen med alle, f.eks William Nygård, Eva Joly, Vidar Selbekk, Lars Gule, Marte Michelet, Frithjof Jacobsen, Sæmund Fiskvik, Tommy Sørbø og Anders Heger. Jeg kom ikke inn på dagens popstjerne selv om jeg var der 40 minutter før det startet.

Men jeg fikk observere voksne menneskers forsøk på å krangle seg inn på skittent vis og jeg tenkte at ingen ting jeg sier får meg inn i storsalen nå så jeg holdt kjeft og gikk opp til direkteoverføringen på storskjerm.

Og det gjorde jeg rett i for nå fikk jeg se hvordan de som sikkert okker seg over debattnivået på nett bare fordi man kan sitte anonym å skrive på skjerm,
(sånn som meg selv)
hvordan de samme menneskene som ikke fikk sitte i salen
som Dag Solstad var i og klappe høflig, men var beskyttet av en hel etasje og en mikrofon som bare gikk den ene veien, lo av
Dag Solstad og Cathrine Sandnes og måten de beveger kroppen sin på og hvordan de artikulerer seg og ler.



Jeg snakker ikke om den latteren som kom når de sa noe som var morsomt. Den andre typen. Og de lo straks Vibeke Løkkeberg tok ordet etterpå før hun rakk å si noe.

Hva sa Dag Solstad?

Innimellom fortellinger om biblioteket sitt og Kokkvolds forsøk på å dempe sitt uovervinnelige kroppsspråk slik at han fremstår uvørent og jovialt. Innimellom slike ting sa han at i Norge beskytter messen om ytringsfriheten at mediene kan tjene penger og at flagg ikke kan brennes foran den amerikanske ambassaden likevel, bare på Grorud for å plage folk fra Jemen og Iran og bidra til raseopptøyer.

Det var i alle fall slik jeg hørte ham

Så ble noen sinte fordi han ikke snakket om noe helt annet: folk som sitter i fengsel i andre land og jeg tenkte på de som blir sinte hver 8. mars for at ikke alle snakker om omskjæring men også orgasmer hos kvinner som bor i Norge.

Slik skriver Dag Solstad i Samtiden

"Etter slik å ha presentert ytringsfrihetens forkjempere, kunne debatten starte. Eller kunne den det? Var den ikke allerede over? For hvem kan debattere med folk som har en dødstrussel hengende over seg? Man kan kanskje delta i debatten, men vinne den? Mot folk som har en dødstrussel hengende over sitt hode. Nei, ikke faen.

Og det vet selvfølgelig enhver som jobber i et TV-studio. Mot dette kan man innvende at dødstruslene var reelle og at det ville være feil ikke å ta dem opp. Og hva kan man innvende mot det igjen?
Påpeke at det ikke var sikkert at disse dødstruslene var reelle, altså stille spørsmålstegn ved det? At det å motta trusler, til og med dødstrusler, ikke er helt uvanlig blant folk som opptrer i det offentlige rom?

Nei, heller ikke det går an. Jeg, for eksempel, kunne ikke si, heller ikke i disse linjer, at personlig kjenner jeg flere som har mottatt trusler, sogar dødstrusler, ja, jeg har mottatt det selv, men selv ikke i disse linjer kunne jeg skrevet det, hvis jeg ikke hadde funnet denne lure måten å få sagt det likevel."

Rumpehull og meg

Det er et hederstegn å holde orden på det private ved seg.
Det er de andre som sitter på bussen og refererer samtaler de har hatt i replikkform.

Vi er ikke private, vi er personlige.
Men kan vi bli for knipske på oss selv?

Sånn ja.
Der er tekst nr 2. på plass i Journalisten i spalten jeg deler på å skrive sammen med Tommy Olsson. (jippi).

Her er tekst nr.1: Jeg synger om navlelo

Nan Goldin, meg - igjen?

Ja. Jeg ville si enda mer om Nan Goldin men så sitter jeg her og lar meg fange i tøyset om at hvis jeg skal skrive mer om Nan Goldin så må jeg forstå og skrive alt.

Vekk med den tanken

Jeg leste enda en artikkel om henne og den svarte på noen av de tingene jeg lurte på etter at jeg oppdaget Ballad of Sexual Dependency. F.eks hva hun gjorde etterpå.



Hun har tatt motebilder. Blant annet. Dette er av Kate Moss on her white Horse as Lady Godiva, Highgate Cemetary.
Bill Clinton anklaget henne for å oppfinne heroin chic.

Nan Goldin was at the gym riding an exercise bike when she saw on the TV that President Clinton 'blames Dan Goldin for heroin chic.'
The sound was down and she read the headline from the screen, so she still has no idea whether it was Clinton or the caption writer who changed her gender.



Her er enda et bilde av Kate Moss. Sansynligvis et Nan Goldin har tatt for Stella McCartney for britiske Vogue.

Hun har arbeidet med søsterens selvmord.
"My knowledge of my sister's experience becomes stronger and stronger" she says. In 2004 she photographed the mental hospitals and locked wards her sister had been in, and visited the train tracks where she died.

Bildet av Nan Goldin som sitter på tog og lar skinnene fare forbi er sikkert et av dem. På bilde-google er varianter av dette fotografiet beskåret slik at bare ansiktet til Goldin er med, ingen togskinner.



She tries to photograph everything she goes through. "My camera has saved my life. It's made bearable things that feel unbearable".

I The Ballad of Sexual Dependency viser hun sider av forholdet sitt til Brian, this big love affair that was sort of a threesome between him and me and drugs.



One of the most famous images was taken with a cable release and shows him sitting on her bed, turned away from her and smoking.

Jeg lurte på det med hvordan hun tok det bildet.
Ledning ja, det er alltid en mulighet.



The most harrowing image shows her bloodied and broken face, one month after he nearly battered her to death in a Berlin hotel room. She needed major surgery and nearly lost the sight in her left eye;
it was the end of the relationship.

"It was really hard to live knowing that the person you loved had tried to kill you. So I started snorting drugs constantly. I was on the road, showing my slide show all over the world - and making enemies everywhere."

Nå bor Nan Goldin i Paris og har ødelagt hånda si.
Two years ago, Nan was taking pictures on the set of Mira Nair's film Monsoon Wedding in New Delhi when she fell 3.5m into an empty swimming pool. Her hand was smashed and in a clumsy first attempt to repair it, a surgeon took away so much bone that she cannot now turn it. Recently, a Chinese doctor has been treating her for the pain and she's hoping further surgery will help, but since this accident, she's been mostly celibate: My physical life has been more about pain than pleasure.

Nan Goldin i Tate Modern

I kveld skal Tate Modern vise Nan Goldins fotografier fra The Ballad of Sexual Dependancy og The Other Side som lysbilder i den svære turbinhallen mens Patrick Wolf og John Kelly spiller og synger musikk lagd for anledningen.

På sida om arrangementet kan du se stilig video med Patrick Wolf.

I den anledning har Guardian møtt Nan Goldin der hun bor i Paris.

Jeg skrev om Nan Goldin og meg selv i april, nå hopper jeg til de overfladiske men interessante detaljene i intervjuet.

Nan Goldin leads me into the bedroom of her Paris apartment,
fluffs up a pillow and settles down on her bed, lighting a cigarette.
Her pink dressing gown hangs over the door of her wardrobe; there are black and white stills on the wall.

Down the corridor, in Goldin's living room, among her collection of religious relics and Virgin Mary statues, a pair of assistants are finalising two slide-shows.

Goldin sees herself as a defender of the real, the raw, the unaltered. She hates computers, Photoshop, even Google and email.

Det kommer mer Nan Goldin, jeg skal bare ut litt.
For tenk hvis du er i London? Jeg er i Oslo.

Tom Waits til Europa!

Der kom europaturnèen!

San Sebastian lørdag 12. juli (billettsalg 2. juni)
Barcelona mandag 14. og 15. juli (billettsalg 2. juni)
Milano torsdag 17. 18. og 19. juli (billettsalg 26. mai)
Praha mandag 21. og 22. juli (billettsalg 30. mai)
Paris torsdag 24. og 25. juli (billettsalg 26. mai)
Edinburgh søndag 27. og 28. juli (billettsalg 27. mai)
Dublin onsdag 30. og 31. juli og 1. august (billettsalg 27. mai)

Man kan bare kjøpe to billetter pr. kredittkort og man må gå inn sammen med den man har kjøpt billett til. Det er et tiltak for å hindre svartebørs.


Lydverket skriver om ferie- og kinoplaner.


View Larger Map

Kartet har jeg tatt fra EyeballKid.

21. juni oppdatering:
En post med set-listen fra starten av Tom Waits turné, med lydlenker på mange av sangene han spiller.

Døden i mediene

Jeg tenker på døden og hvordan den viser seg i mediene for tiden. Jeg tror døden passer nettet og nettet smitter avis og tv.
Det er bra men rart.

Nja, Tom Waits

I går la Anti ut et intervju(?) med Tom Waits. Jeg tror det betyr at den europeiske konsertlisten lar vente på seg et par dager i alle fall. Jeg likte ikke intervjuet. Bare bitene under.
Jeg venter på konsertdagene og stedene.

Q: What's hard for you?
A: Mostly I straddle reality and the imagination. My reality needs imagination like a bulb needs a socket. My imagination needs reality like a blind man needs a cane. Math is hard. Reading a map. Following orders. Carpentry. Electronics. Plumbing. Remembering things correctly. Straight lines. Sheet rock. Finding a safety pin. Patience with others. Ordering in Chinese. Stereo instructions in German.

Q: What's wrong with the world?
A: We are buried beneath the weight of information,
which is being confused with knowledge.



Her er Tom Waits i treet, jeg kjenner ham igjen på hånda.
Anton Corbijn har tatt bildet.

Forskning: ett case

Etter hvert som dagen nærmet seg har jeg tenkt med ømhet på NRK som stadig sendte meg crawls over tv-skjermen med beskjeden:
Hvis du ser denne teksten blir tv-en din snart svart. Takk, NRK, har jeg tenkt, snart er det nok bare meg igjen som ser den, som ikke har ordnet meg før det digitale bakkenettet blir slått av.

Visst har jeg tenkt å kjøpe meg boks, jeg liker tv jeg.
Men dagene går og, ja du vet.

I dag ble tv-en svart

Bortsett fra litt TV-Norge faktisk.
Hvorfor ikke ta det som et eksperiment tenker jeg nå. Da jeg fikk trådløst nett hjemme hadde jeg ikke forutsett at jeg fra samme dag omtrent skulle slutte med tekst-tv som jeg hadde vært så avhengig av og det ble også brått slutt på å høre på Dagsnytt klokka 07.00.

Så deilig med stille

Det eneste jeg er interessert i klokka 7 om morran er om Wenche Foss fortsatt lever og det forteller vg.no meg mest effektivt.

Det siste året har jeg sett mer på nett-tv, særlig svenske program, jeg får dem ikke inn på bordantenna mi.
Den store tv-en har jeg hatt hyggelig på som selskap ytterst i synsfeltet der jeg vanligvis sitter foran pc-en, og så dukker plutselig Viggo Johansen opp og fanger interessen et øyeblikk.

Men i dag har jeg sett Dagsrevyen på nett-tv direkte for første gang. Jeg hadde tv på i windows og skrev i firefox.

Hva vil skje med medievanene mine nå? Dukker kveldsradio opp som en ny-gammel venn? Trenger jeg ikke egen tv-maskin?
Får jeg panikk en kveld og løper og kjøper boks? Vet ikke.
Jeg skal flyte rundt litt og se hva som skjer.

Jean Nouvel

Her kommer en rest-post fra Paristuren jeg var på i starten av mai.



Dette er ytterveggen til Musèe du quai Branly og jeg liker den så godt at jeg må vise den frem. Hele veggen er tettplantet, bl.a med husfred.



Mannen med grønt hår var sikkert arkitekt eller fotograf eller noe slikt. Han sto og diskuterte noe faglig utenfor. Jeg turte bare fotografere ham i smug.



Her er husfreden på nært hold. Det går an å klikke på bildene for å få dem større. Alle blomsterbildene under er av veggen.



Arkitekten heter Jean Nouvel og var ukjent for meg inntil jeg så Cartier-bygget, et kunstmuseum i nærheten.



Dette er en av Chiracs arkitekturprosjekter.
Museet ligger ved Eiffeltårnet og åpnet for to år siden.



Inne i museet er det kunst fra ikke-europa og museet er kritisert, både fordi mange syns det er stygt og fordi det fortsetter et skille mellom europeisk kunst og annen kunst.



Jean Nouvel har fått Pritzkerprisen for arbeidet som arkitekt over mange år. Pritzker er den fineste arkitektprisen man kan få såvidt jeg forstår. Av de jeg kan navnet på som har fått den er Roche, Pei, Frank Gehry, Sverre Fehn, Renzo Piano og Utzon.
Og altså Jean Nouvel i år.

Blogginternt

Nesten alle bloggere har skrevet en post om rare google-søk folk har gjort når de kommer inn på bloggen deres, jeg også.
Bloggere skriver gjerne nedsettende om andre bloggere som google-horer og bruker tabuord og puppedamenavn i tittelen for å få mange treff, de er like vel ansett som Se og Hør av Morgenbladlesere.

Men de fleste leserne som kommer til denne bloggen via nettsøk gjør meg google-rørt fordi de har søkt på noe som jeg har lyst til å formidle. Det gjør meg blogg-glad at noe jeg har skrevet for lenge siden fortsatt kan leve et liv på nettet.

Folk som søker etter Annie Leibovitz, Vigdis Hjort, Sally Mann, Alexia Bohwim, Tove Jansson, Joan Didion, Marie Takvam.

Eller at de ikke får det de tenker seg men det jeg vil at de skal få.

Som de som søker på "Lohan Marilyn" og i stedet kommer til posten min
om Michael Musto.

Eller at de som søker etter "vipp søppelbøtte" får som fortjent.

Det er bloggens long tail, lett å glemme i farta på jakt etter faste lesere, men viktig å huske på for å holde blogghumøret sitt oppe noen ganger.

Akkurat nå 29

Jeg skal ikke nostalgie meg i Gong i kveld fordi jeg skal
på han andre og gleder meg til det.

Akkurat nå 28

Sjefen min tror Harald Eia tuller med Se og Hør. Det tror jeg også.
Se på det blikket. Se og Hør spør om han og Synnøve Skarbø er et par, Eia svarer:

- Så dere har hørt rykter?
Alt jeg kan si, er at det blir ingen røyk uten ild.

Akkurat nå 27

Jeg hørte Vigdis Hjort lese fra nyboka i går. Det var en dame i boka, hun tolket signaler fra mannen som hun var tiltrukket av.
Så gjorde hun dumme ting. Den kommer til høsten. Jeg gleder meg til den. Akkurat idet jeg skulle gå hjem og gjøre fornuftige ting traff jeg en gammel venn, kom så drikker vi oss fulle sa hun.

20. juni 2001 skriver Lars Norèn i dagboka si,
Nu skal jag gå och lägga mig. Människorna är så många. Jag är så få.

Hvorfor snakker de sånn?

Uten å begrunne det nærmere,
antakelig bare fordi Anne-Kat. Hærland tok jobben som gjesteredaktør i Magasinet, får Dag Solberg seg til å skrive,

Hun avslørte nemlig gjennom denne narcissistiske øvelsen noe vi som har ledd godt og lenge av henne på fredagskvelden helst ikke vil vite; at hun er dyp som et middels fuglebad.

Jaha?

Hva er det som gjør at noen syns de kan felle dommer på den måten? Hvem er han til å bedømme Hærlands motiver og breke om hennes dyphet. Jeg irriterer meg stadig over sånne folk.

"Jeg liker ikke.." er etter min smak en bedre start på en setning enn "Det er dårlig". Begrens kommentarene til det du kan ytre deg om. I tillegg var det da et platt forsøk på en morsomhet.

Hva nå det er

Dyp. Jeg har ikke hørt noen bruke det begrepet siden jeg gikk på ungdomsskolen.

Pål Hivands blogg gjorde meg oppmerksom på elendigheten og hva jeg ellers syns om Magasin-eksperimentet kan du lese her.

Det er sjelden jeg føler trang til å sur-blogge og dette går ikke så bra syns jeg heller, gretten tekst. Lite underholdende. Jeg går ut en tur.

Kjør på, bytt i vei

Det er klart Dagbladet trenger hjelp når de tror de når meg ved hjelp av - i samme utgave av Magasinet:
Kathrine Sørland, Vetle Lid Larssen,
Hilde Hummelvoll og Porno-Rocco.

Det er ikke danskebåten som er siste reis for en artist,
det er å bli intervjuet i Magasinet.

Men jeg likte Dagbladets prosjekt om å ha Anne-Kath. Hærland som gjesteredaktør for Magasinet denne lørdagen godt egentlig.
Ut med Rocco og Lid, hun har døden og klaging som tema.
Begge er ting jeg interesserer meg for.
Hvor lang tid tar det før kroppen er nedbrutt etter begravelsen?
Ti år ca.

Sophie Calle i Paris

The Guardian kalte henne the Marcel Duchamp of emotional dirty laundry da hun dissekerte kjærestens e-post der han gjorde slutt på forholdet mellom dem. Her ser du e-posten. Den ble det kunst av.
Hvis du klikker på den blir den større.



Forrige søndag så jeg utstillingen "Take care of yourself" i nasjonalbiblioteket i Paris. Den varer til 15. juni. Jeg har skrevet litt om den før. Jeg kjøpte boka som hørte til utstillingen, en engelsk oversettelse av alt arbeidet med dvd-er i konvolutter inni og fotografier av kvinnene i situasjonen der de leste brevet.



Her kan du se og høre Sophie Calle snakke til studenter om hvordan hun begynte å bruke verden slik hun gjør. (brå slutt) I wikien hennes kan du lese om de samme første kunstprosjektene.

Over ser du Candida Höfers fotografi av biblioteket. De andre under her har jeg tatt i smug i biblioteket og også av boka selv.



Hun får altså en epost og blir oppbrakt og forvirret i tillegg til alt annet man blir av en sånn post. Hvordan skal hun forstå den? Bortsett fra at hun forstår at han ikke vil være i forholdet lengre.
Og hva kan hun svare?



Det var veldig flott å komme inn i det gamle biblioteket og se dvd-skjermer med filmsnutter, fotografier og tekster satt opp.
Alle er svar fra 107 kvinner på de spørsmålene Sophie Calle stiller seg. Kvinnene svarer som kunstnere eller fagpersoner.



Det vi gjemmer viser Sophie Calle frem. Hun har gått grundig til verks. E-posten er oversatt til blindeskrift, morse, lydskrift, eventyr, kryssord, den er analysert litterært, lingvistisk, intertekstuelt,
av en psykolog og en moralfilosof. M.m som det heter.



Den er omskrevet til kjendisspaltestoff. E-posten er vurdert som nyhet av desken i Libèration og de forklarer hvorfor det gikk i papirkurven og ikke havnet på nyhetssiden.



Skuespillere tolker brevet, det blir danset, spilt av musikere og den ble sunget på alle vis.



Den er omgjort til en skoleoppgave der eleven blir bedt om å finne en tittel til historien, forklare hvordan mannen løser problemet sitt og finne en ny slutt på den.



Amre 9 og et halvt år får dette ut av brevet, oversatt med skrivefeilene intakt,

I read it and I looked carefully at the words. A man is talking to a woman and telling her about his feelings. He writes to tell her that he would like them to split up. It`s nice but it`s complicated. There are complicated words: irreparable and masquerade. What I think is that he loves her. He says he will always love her. If he loves her, I don`t kno why he`s leaving her. It talks about divorce. He says he is seeing his other friends again. He says he would have like thiings to have turnd out differently. That means they are going to turn out badly. It is sad. Ambre.



Legen hennes skriver på reseptblokken sin:

No, I don`t see any reason to prescribe antidepressants for you.
You are simply sad. A distressing event is bound to hurt, but the appropriate solutyion is not a chemical one. I`m sure you are strong enough to move on and find within yourself the resources to act and react.

Hvis det nå er sånn at Allis Helleland vil ha folk i museene kan hun ikke ta denne utstillingen til Oslo? Det var fullt av folk i museet i Paris, og mange menn, mange gamle menn også.

Akkurat nå 26

Jeg sitter med trådløst i bakgården. Det er litt kaldt.
Jeg har saueskinn under rompa. Jeg prøver å finne en avslutning på den neste teksten til Journalisten. Jeg er selvkritisk.
Jeg har puttet alle arkene i en konvolutt til Flamme Forlag.
Jeg kan godt se at denne teksten har mangler, alle setningene hittil bortsett fra en starter med "jeg". Jeg trøster meg med bildene av Charlotte Rampling i et blad jeg kjøpte i Paris.

Tom Waits bekrefter Dublin

Det ser ut som det bare er å sette seg ned å vente på flere europa-datoer, bra. Dessuten kommer det ny plate i løpet av sommeren, det oppfattet jeg ikke i går.

Her skrev jeg om USA-turnèen,
med Tom Waits pussige måte å sende ut pressemeldinger på.




Hotpress.com can now confirm that Tom Waits will play two Irish dates this summer, in the Phoenix Park, Dublin.

As forecast in the last issue of Hot Press, Tom Waits is playing July 30 and 31 shows in a specially designed marquee in the Phoenix Park.

Word is that it’ll compliment the title of Waits’ new album – possibly Glitter And Doom – which is due through Anti- during the summer.

The Californian was offered a significantly higher fee to appear outdoors, but it seems that the quality of the experience was paramount.

Hot Press understands that Waits’ decision to go the tent route was inspired by the positive feedback he’s heard from fellow artists who’ve played Cork Live At The Marquee.

Oppdatering 21. juni:
Her er en ny post jeg skrev med set-lista til Tom Waits første konsert på turnéen.

Ellers er det irriterende å se at Hot Press har lukket artikkelen sin siden jeg la den inn. Sånt får man ikke venner av Hot Press..

Nasjonalbiblioteket i Paris

Jeg skulle på Sophie Calles utstilling i Paris på søndag.
Den er på nasjonalbiblioteket. Det fins et gammelt og et nytt nasjonalbiblioteket og siden nettsiden ikke ga meg et klart svar på hvilket det var gjettet jeg på det nye.
Det gamle er så .. gammelt tenkte jeg, sikkert på det moderne.



Men det var feil. Likevel fikk jeg sett det nye nasjonalbiblioteket på denne måten. Det er et av Mitterands store byggeprosjekter
og kjent som fire hus som ser ut som oppslåtte bøker.



Man føler seg så liten på den store plassen mellom de fire bøkene. Jeg liker ikke arkitektur som får meg til å føle meg liten.
Jeg blir aggressiv, hva er poenget med å få meg liten?

Men hagen i midten var fin. Man ser den ikke før man er ganske nær, den er nedfelt fra gå-nivå. Det virker svær. Den er svær.



En fin ting var at midt i all glass og stål var hele plassens utegulv grått treverk. Det så fint ut. Siden det var en varm og svett dag gikk jeg barbeint bortover plassen og det ble for varmt under beina.

Sånn. Det var bare det. Nå kan jeg begynne på det jeg egentlig skulle si, Sophie Calle-utstillingen som var i det gamle biblioteket.

Tom Waits på turnè!

Jeg forter meg å nevne at Tom Waits skal på turnè, jeg kan ikke se at det er skrevet noe sted? Til tross for at nyheten kom mandag? Merkelig i så fall.

Foreløpig er det konsertsteder i USA som er annonsert, steder med stilige navn som: Phoenix, Tulsa, Colombus, Mobile, eller Knoxville. Hvis du ikke vil hit i sommer kan vi vente til han kommer til Europa. Han sier så.

I skrivende øyeblikk kan du se YouTube-snutt fra et absurd spill av en pressekonferanse her der han forklarer hvordan han har kommet frem til akkurat disse byene. Verdt en kikk.

Er Bloggrevyen lagt ned?

Hvorfor det?

(Bloggrevyen er/var et sted der man kan se nye bloggposter)

Portishead-konsert i kveld

Jeg er i Paris og om en liten halvtime skal jeg ta drosje til en park der det er en hall og Portishead-konsert. Først skal vi ha en picknick i parken og før det skal jeg dusje og kjøpe en vin. Vi har kjøpt mat i små bokser hos en libanesisk take-away.

Det er om å gjøre å være der i god tid. På billettene står det Portishead 20.00. Hva betyr det? Er det konserthusregler i denne hallen: dørene stenges 20.00 eller er det Rockefellerregler: dørene åpner 20.00. Sånt vet man ikke i en fremmed by.

I mellomtiden kan jeg fore dere med noen pre-produserte linjer om Portishead. Hvis ikke kvelden blir for seint oppdaterer jeg inne i denne posten når jeg kommer hjem til hotellet.



Jeg har lurt på hvorfor det ikke er flere intervjuer med Beth Gibbins. Det ser ut som det var en bestemmelse de gjorde da "Dummy" gjorde suksess. Geoff Barrow skulle gjøre alle intervjuene, Beth Gibbons all fotograferingen.

Beth feels that she can't express herself in a half-hour telephone interview, and she's afraid to be wrongly represented by false quotations. She also thinks she has already said everything she wanted to say in her lyrics.



"I don't actually think the songs are that desperate. I do have an emptiness but, then again, everyone has to a lesser or greater degree. I tend to dwell on mine more than other people do which I'm sure manifests itself in my lyrics.

Suffering for your art is most definitely overrated but I do get a certain, I don't know, satisfaction from being able to deal with my paranoia and insecurity.

I wake up sometimes and think, 'no way am I going to be able to get through the day', but you do and at the end of it you feel a tiny bit stronger.

When I'm that 'up', I'm too busy enjoying myself to write about it. I'm naturally pessimistic but what motivates me isn't so much depression as a sense of helplessness. I keep thinking there must be more to life but I don't know what it is. In that respect, I find life both scary and slightly unfulfilling."

Sigrid Hvidsteens anmeldelse av plata.

Sånn, off I go.

Dagen etter sent på kvelden

Hva skal jeg si? Det var en god konsert. De spilte mange gamle sanger. Glory Box kom tidlig i konserten. Jeg liker så godt de ulike stemmebrukene i den sangen og så det musikalske bruddet som kommer mot slutten, jeg tenker på det som en mulighet som blir gitt oss til å putte alt vi har som trenger bearbeidelse inn i det musikalske kraftfeltet: her kommer det, kjør på.

Jeg er klar over at jeg uttrykker meg på en måte som kan virke klissete. Men sånn er det nå en gang. Det er akkurat det jeg tenker, hver gang: her kommer det, kjør på. Av og til tenker man tanker som kan virke klissete.

Her er videoen hvis du trenger en oppfrisking.
Her hører du også den fine trommelyden.



Sånn ja. Her ser du bildene mine. Ikke noe å skryte av, enig i det. Men jeg tar et par kjappe helt i starten og så vil jeg ikke fotografere mer. Jeg vil være på konsert. Jeg pleier syns synd på de som trenger å dra opp kameraet hver gang de opplever noe sterkt på konserten, øyeblikket blir ødelagt hvis det hele tiden skal registeres med et kamera.

Men bildene viser i alle fall at Portishead bruker film på bakteppet sitt. Hele tiden gikk det for det meste svart-hvitt-bilder bak der. Ganske fint, men med noen klisjefylte effekter etter min smak. Samma.



Beth Gibbons ser ut til å være slik jeg så henne sist på Rockefeller. Hun synger med sånn kraft og variasjon og noen ganger skjørhet (klissete ord) og hun har kontroll med bandet. Likevel viser hun frem en skyhet (kliss) i forhold til publikum, en keitethet som hun kunne valgt å skjule bak en hello-Paris-frase-måte å forholde seg til publikum på. Men det gjør hun ikke. Hun skjuler seg og er rar i kroppen men så hopper hun ned fra scenen og er helt nær publikum så man tror ikke hun er en pyse akkurat.



Helt på slutten idet hun skal gå av scenen veiver hun mot en i publikum og peker seg på siden av nesen. Jeg begynner å tenke på forkjølelse og ser henne for meg med sånn neseskyllehorn som jeg syns er teit. Etterpå forteller konsertfølget meg kokain. Åja. Måtte hun si det så høyt? Men jeg orker ikke å teit-forklare Beth Gibbons så jeg prøver å finne på unnskyldninger.

Så sånn var det. Tror ikke jeg har noen bedre ord å skrive om konserten. Jo forresten her er Roads, de spilte den også. Her kan du se den kyfoserte overdelen av ryggen hennes, hun har korte brystmuskler tror jeg. Og her er teksten til å drukne seg i,
jeg gjetter vi er flere som må det.

Men den var fin, det var den, konserten.

Flamme Forlag og meg

Her er Flamme Forlags side. I skrivende øyeblikk ligger postkortet mitt øverst til høyre. Her er det de skriver om kortet mitt.

Flamme Forlag er i sving omtrent fra nå, Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold har satt det i sving og de fikk seg straks en blogg.

fr

De er heller ikke kjent med den statlige formen "fr" i fr.martinsen. Jeg kan ikke klandre dem. Er det frøken, er det fru? Men det var jo her staten kom oss til hjelp en gang på 80-tallet tror jeg. Hvorfor skal kvinner måtte gjøre rede for om vi puler med noen på fast basis når menn alltid kan støtte seg til "herr". Det var da myndigheten ga oss "fr". Veldig anvendelig, i alle fall i skriftlig form.

Laurie Anderson!

Det eneste Flamme Forlag vet om Laurie Anderson er at hun giftet seg med Lou Reed. Jeg pleier å overfore leserne her med Laurie Anderson-nytt. Her er et utvalg.

Om da Laurie Anderson gikk forbi meg i Brooklyn
Da jeg var i Barcelona på Laurie Anderson-konsert
Laurie Anderson i Jazznytt
Eller en mer leksikal tilnærming

Flamme Forlag ba om postkort fra folk

Jeg skjønte de mente det alvorlig. De satte inn et postkort fra Bendik Wolds far. Han var på matferie i Dubrovnik.

Jeg sender dem et kort tenkte jeg. Jeg skrev:

"Kan ikke dere oppdage meg?

Eller er det feil verb hvis man ber om det selv?
fr.martinsen"

Det var det hele. Jeg var sikker på at de ville finne meg. Jeg fikk e-post fra Nils-Øivind Haagensen. "For å bli oppdaget må du ha noe å bli oppdaget med? Har du det? I så fall oppdager vi deg gjerne."

Så kikket jeg på det jeg har skrevet som jeg vil sende dem og så ble jeg kvalm. Hva er nå dette slags ord egentlig? Men da er det godt å ha Laurie Andersons ord (på postkortet over) å støtte seg til.

For jeg er sikker på at regjeringen ville tenke at når jeg bare kommer hjem fra Paris så sender jeg lefsa avgårde. Det verste som kan skje er tross alt at de sender et pent "takk men nei-takk".

En annen mulighet er selvsagt å invadere.

Patti Smith og meg

I kveld og i morra har Patti Smith konsert i Bergen og jeg har vært på utstillingen hennes i Paris i dag i denne bygningen til Cartier.


Utrolig fint hus, enda bedre hage utenfor,
og litt hage i veggen i inngangspartiet også.



Jeg likte utstillingen bedre enn jeg hadde regnet med. Utstillingen heter Land 250, det er navnet på polaroidkameraet hun bruker.
Det var forresten oppløftende å se at et lite polaroidbilde av en hest var blåst opp til plakatstørrelse. Jeg tok hesten med hjem og fikk større tiltro å blåse opp mine egne fotografier, noe jeg har tenkt på i mange år men ikke fått gjort.



Jeg likte f.eks å se på filmen som Patti Smith lagde med Robert Mapplethorpe i 1978. De filmet samtidig som han tok stillbilder til plateomslaget til Easter. Jeg har aldri likt det omslaget forresten,
i motsetning til de to andre du kan se under her.

Jeg likte stemningen som var i rommet med en sittegruppe med lenestoler og sofa midt i der vi slappet av mens vi satt og så på filmene som ble vist samtidig. Jeg likte det store fotografiet av Patti Smith skjeggete sønn som slapper av i sofaen og Patti Smiths tegninger (som er innkjøpt av MoMa, det visste jeg ikke).


I utstillingen er et fotografi av Samuel Becketts grav.
Patti Smith skriver at hun tok det den morgenen Susan Sontag ble begravet på Montparnasse.

"The next morning it was very cold but I went to visit Susan again with her friend Sharon Delano. The weather was very bad and was quite windy and raining. None the less the flowers on Susans Grave remained intact. Sharon held the pictures as I took them.
We did this for Annie who in her grief could not bare to return."

Siden Montparnasse ligger rett ved Cartier gikk vi dit og fant Susan Sontags grav og også Sartres og de Beauvoirs som Erik Aarsland i sin D2-artikkel om utstillingen irriterende nok omtalte som Jean Paul Sartres grav. Altså at Patti Smith hadde et bilde av Sartres grav i utstillingen. Dere kan se selv.



Det er interessant å se hvordan alt henter inspirasjon fra alt.
Her kan du se en bildeserie med klær av Paul Smith som har satt modellene inn i en Patti-Smith-setting. Nesten.

Til D2 og Le Monde sa Patti Smith,

- Jeg var i Paris noen måneder sammen med min søster. Jeg husker jeg synes det var utrolig å bo i samme gate der Godard hadde filmet slutten på Til siste åndedrag med Jean-Paul Belmondo.
Jeg var 22 år og sa til meg selv at en dag vil jeg vise frem kunsten min i et galleri i Paris.

Sluttscenen i Til Siste Åndedrag



- Folk kjenner bare ett aspekt ved meg, musikken. Det bryr meg ikke, men jeg skulle like at folk var interessert i resten.
Jeg er ikke bare "punkens gudmor". Det jeg hater, er når folk sier jeg er en rockestjerne som later som jeg er fotograf.



- Jeg er ingen virkelig sanger. Jeg skulle gjerne vært maler eller forfatter. Og jeg skrev dikt før jeg begynte å ha konserter.

- Musikken har gitt meg en mulighet til å bruke stemmen for å kommunisere, kjempe for folks rettigheter og å snakke ut om sosial urettferdighet. Bildene derimot er noe helt annet.
Det gir meg mulighet til å uttrykke min egen indre verden, en verden som ikke er politisk.