søndag, juni 17, 2007

Tove Jansson

På bloggrunden min i morres oppdaget jeg at det er kommet to nye bøker om Tove Jansson på svensk og den ene har Boel Westin skrevet. Hun har arbeidet med Tove Janssons kunst hele livet,

- Så var det ju aldrig tänkt. Folk som ägnar hela livet åt en och samma författare är ju konstiga.

Det sier hun i et intervju i svenske DN. Journalisten fortsetter,

"Boel Westin har strukit en hel del som hon inte har tyckt att omvärlden har med att göra. Allt behöver inte bli offentligt för det man är älskad, och Tove Janssons familj har rätt till sitt privatliv. För Boel Westin är Tove Jansson en människa, ingen Muminmamma eller sagotant, varken Snällast I Världen eller Mycket Värre Än Man Trodde."

Det er vel typisk oss alle

..å skulle kategorisere kjente folk i sånne klisjeer.
Jeg har skrevet i bloggen før om hvordan jeg interesserer meg for livet til de kunstnerne jeg liker,
de jeg liker veldig godt vel og merke.



En av bloggerne jeg leser er Annina Rabe i Shampoo Rising.
Hun har anmeldt de to bøkene for svenske DN, og skriver,

"Jag får ibland känslan av att Westin håller upp ett slags skyddande sköld mellan Tove Jansson och läsaren. En väldigt tydlig gräns kan skönjas genom hela biografin: hit får ni komma, men inte längre. Samtidigt anar man som läsare att där, förstås, finns så oändligt mycket mer, och det finns stunder när jag önskar att Boel Westin hade något mindre god smak. Att hon kanske någon gång kunde brutit sig ut i mer personliga egna reflektioner. Att hon kunde ha fördjupat porträttet av Tove Jansson genom att lätta något på förlåten när det gäller även mindre bekväma uppgifter.

Jag hörde nyligen en historia från en finlandssvensk vän om hur någon han kände hade närmat sig Tove Jansson på en förlagsfest och sagt att hans barn älskade hennes muminböcker. "Är du journalist? För om du inte är det kan du fara åt helvete", hade Jansson svarat. Det låter inte som en osannolik historia. Alla de inre motstridigheter och den underliggande frustration som anas mellan raderna i Westins bok måste ju rimligtvis ibland ha runnit över."


Jeg tenker på at av alle kulturelle hagelapper man kan bli gjerdet inn i så må vel den milde barnebokforfatteren være en ganske trang en.

Tenk deg det bildet vi har av Astrid Lindgren, Anne-Cath Vestly, Tove Jansson, Torbjørn Egner, Alf Prøysen. De har myke rynker og myke stemmer og ser ut til å sitte på trammen med en kaffekopp klar til å ta barnebarn på fanget heller enn å være sur og kranglete fyllefant. Eller homo.

13 Kommentarer:

Anonymous tb sa ...

Det er i det hele tatt ganske trist at kategorien "mild barnebokforfatter" er den eneste Tove Jansson så ofte blir puttet inn i. Må jo bli litt av et fengsel. Rømningssikkert, high security, Guantanamo.

Hun var jo det, mild barnebokforfatter,også. Barnebokforfatter i alle fall. Mild kan vi nok diskutere; det var nok av det faste i historiene hennes i alle fall. Stål og granitt. Men hun var i alle fall så uendelig mye mer enn "bare" barnebokforfatter (som om det vesenet finnes noe sted, alle gode barnebokforfattere skriver bøker som kan leses alldeles aldersuavhengig). Tove Jansson var en av verdens største forfattere i forrige århundre, i og utenom fabeprosa, for voksne og barn. Punktum. Og Vårvisen er kanskje den fineste novellen som noen gang er skrevet. Kloke mennesker har skrevet tusenvis av sider i forsøk på å få sagt det hun sier der, og ingen av dem har klart å¨komme i nærheten en gang.

18 juni, 2007 09:04  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg har ikke lest den.
Hva handler den om? Si det, på ditt ikke-Tove-Janssonske vis?

18 juni, 2007 17:58  
Anonymous tb sa ...

Vårvisen? Den fortellingen, som står i Det usynlige barnet, handler om Snusmumrikken som er på vei tilbake til Mummidalen en vår, og som både vil og ikke vil tilbake, han vil være fri til å gå dit han vil, uten bånd og forpliktelser, samtidig som han vil ha tilknytningen og alt det dalen har. Han vil være en del av fellesskapet, og fullstendig fri, samtidig. Røtter eller føtter?

Noe av samme tematikken som i historien om de Mummipappa slår seg sammen med Hattifnattene, men enda mindre entydig. Å leve med Hattifnattene, på evig vandring i et kollektiv som ikke egentlig er et felleskap, er jo ikke noe reelt alternativ for Mummipappa. Mens både friheten og tilhørigheten faktisk er positive, attråverdige alternativer for Snusmumrikken.

Dessuten handler Vårvisen litt om minner, om erindringer, om hva vi egentlig husker; tingen/opplevelsen i seg selv, eller fortellingene våre om den/det.

19 juni, 2007 09:05  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hm.

Da ungen min var liten begynte jeg med en billedbok på rim, men hun ville ikke ha den. Det var den eneste boka hun absolutt ikke ville høre på. Så hva kunne jeg gjøre? Og da ble det ikke mer mummi...

Men Sommerboken var min favoritt da jeg var ungdom. Den ble borte for meg, og jeg prøvde å kjøpe den på nytt men den var aldri å få tak i. Jeg tok kontakt med forlagene til og med. Tror det må ha blitt noe tull med rettigheter. Jeg fant den på nettet i en bruktbokhandel i fjor, nå står den i hylla.

Men kaffekoppene mine er mummi... (denne lenka går rett på kaffekoppene noen dager i alle fall)

19 juni, 2007 18:48  
Anonymous tb sa ...

Den boken på rim; var det denmed hull i sidene? "Hva var det som hendte så", het den ikke omtrent det? Den syntes ungenemine var litt skummel. Men de orntlige Mummibøkene, de har vi lest bokstavelig talt til filler, inkl de relativt "voksne" bøkene Pappaen og havet og Sent i november. Må visst snart kjøpe nye eks av et par av dem..

(og på en måte skulle jeg ønske at hun hadde skrevet en fortsettelse på Sent i november. På enannen måter slutter sagaen helt perfekt der, med Mummifamilien (kanskje?) på vei tilbake fra fyret, til dalen.

20 juni, 2007 08:30  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det viste seg rett og slett å være "Hvem skal trøste knøttet?"

Jeg gravde den frem fra bok-kassen.

20 juni, 2007 17:48  
Anonymous tb sa ...

Hvem skal trøste Knøttet er også litt skremmende. Skummel. Som livet. Og som med livet, så forteller den vel at det må vi bare lære oss å leve med. Og at det dessuten kan hjelpe å bli litt sint?

Fin bok

21 juni, 2007 08:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Den har så fine rim, den var så fin å lese høyt.

Men altså nei, ikke akkurat den ville hun høre..

21 juni, 2007 17:23  
Anonymous Marianne S sa ...

Jeg kjøpte med meg Westin-boken hjem fra Sverige nylig, den er så tjukk og tung at man lurer jo på hvorfor man drasser med seg slikt i bagen i stedet for å kjøpe det på Norli eller nettet. Men det ER stas å kjøpe svensk digg I Sverige.
Og der har de mummi-bildeboken "Vad hände sen?" med hull i sidene! Heldigvis liker mine unger den, jeg hadde blitt skuffet hvis ikke.
Jeg blir veldig nysgjerrig mht jobb.
(Og ja, du kjenner meg fra gammel jobbsammenheng hvis du overhodet lurte. Jeg sneier innom bloggen din av og til, husker jammen ikke hvordan jeg oppdaget den. Hvordan oppdaget jeg den?) Marianne S

21 juni, 2007 18:12  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja hvordan oppdaget du den, det er interessant. Er du innom Bloggrevyen og Sonitus kanskje?

Så hyggelig at det var deg der, kanskje det var du som var innom for litt siden da vi snakket om Söderblanding?

Jeg tror de som leser her tror at de fleste kjenner hverandre, jeg tror ofte det når jeg leser i andres kommentarfelt. Men slik er det jo oftest ikke tenker jeg.

tb her oppe har jeg f.eks aldri møtt. Jeg håper folk føler at det går an å slenge seg med selv om noen (f.eks tb og meg) kommer i dialog, om Tove Jansson nå.

Og det gjorde jo du.

Jobb ja. Jeg syns det er interessant det der med å flytte på seg. Som jeg skrev et annet sted her, jeg liker kontinuitet som regel. Jeg finner impulser så mange steder, det er mye nytt og det svinger rett som det er noe nytt rundt hjørnet mitt. Men akkurat jobb og andre søyler i livet kan godt være ganske faste for min del.

Jeg ser med mistenksomhet på ideen om at man absolutt må skifte jobb.

Jeg har det jo så godt som man kan ønske seg der jeg er. Frihet, makt, hygge, gode kolleger som jeg kan tenke høyt med, og ha det morsomt med, nye situasjoner og nye utfordringer, sjefer som lar meg prøve nye ting, og sånn kan jeg egentlig fortsette å lovprise jobben min. (klin edru er jeg og, jeg er som svulstigest edru).

Så på ti år har jeg spurt på to jobber og dette er den ene. Vi får se.

21 juni, 2007 19:55  
Blogger fr.martinsen sa ...

Westinboka, har jeg lyst til å lese.

21 juni, 2007 19:56  
Anonymous Anonym sa ...

Jada det var meg med teen. Fin lang posting om Mann forresten.
Marianne S

23 juni, 2007 17:40  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det.

24 juni, 2007 01:27  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start