onsdag, april 16, 2008

Take care of yourself

I går så jeg på det svenske tv-programmet Kobra. Det handlet om kjærlighet som dro sin vei, om Sophie Calle og Cat Power.

Jeg så den franske kunstneren Sophie Calle i Safari for en stund siden også, hun gjorde inntrykk. Kjæresten hennes sendte en e-post der han skrev at de ikke skulle være kjærester mer. Han avslutter med ordene: take care of yourself. (Les evt. hele e-posten nederst).

Hva skulle hun svare?

Hun lagde et kunstprosjekt av det. Hun ba 102 kvinner med forskjellige jobber om å tolke e-posten hans, Laurie Anderson, Jeanne Moreau, en psykoanalytiker, en etikkeekspert, en lærer,
en rapper, en gramatikkekspert undersøker syntaksen, en ga utskriften til papegøyen sin som spiste den, en skytter skyter det i stykker og Feist synger det.

«I received an email telling me it was over. I didn’t know how to answer. It was as if it wasn’t meant for me. It ended with the words: Take care of yourself. I took this recommendation literally. I asked a hundred and two women, chosen for their profession, to interpret the letter in their professional capacity. To analyze it, provide a commentary on it, act it, dance it, sing it. Dissect it. Squeeze it dry. Understand for me. Answer for me. It was a way to take the time to break up. At my own pace. A way to take care of myself.»

Og heldige meg, det er en utstilling av Sophie Calle i Paris på nasjonalbiblioteket akkurat når jeg er der.

Beathe C. Rønning i Kunstkritikk skriver,

"Det er hennes befriende mangel på skam, hennes aksept av diversitet og menneskelige irrasjonalitet, som gjør at hun kan fortelle disse store, virkelighetsnære dramaene med hovedrolleinnehavere fra virkeligheten. Denne mangelen på skam heter også skamløshet. I samme bokstavelige betydning ligger altså både friheten og uanstendigheten.

Helt siden karrierestarten i 1980 har hun overvåket folk, uten deres viten og vilje. Fulgt etter dem med kamera og notatblokk. Og med hjertebank, i følge henne selv. Hun har latt mennesker være ufrivillige hovedpersoner i fortellinger hun selv har full kontroll over, og hun har offentliggjort dem og latt prinsippet om den viktige fortelling veie vel så tungt som hensynet til den enkelte. Dermed har hun tatt seg friheter. Ikke verre enn det journalister gjør hver dag, på tross av sin vær varsom-plakat, men det blir tydeligere hos henne – fordi hun gjør det uten skam."



Og så er det Cat Power som ble forlatt og som gikk inn i et tre års elende med masse alkohol og der fotografen Ricard Avedon møtte henne på et absolutt lavpunkt og han tok dette bildet av henne for the New Yorker.



Denne lenka kommer bare til å fungere en liten stund, men enn så lenge finner du intervjuene med Sophie Calle og Cat Power her,
og hele teksten i e-posten Sophie Calle fikk. Den lar seg dessverre ikke legge ut som egen lenke.

Og i dette sekund nærmest kommer ungen min inn døra med en coverplate til Cat Power til meg. Akkurat det jeg ønsket meg i dag.

2 Kommentarer:

Anonymous heidi sa ...

Tusen takk for denne posten--jeg har ikke så mye å si, men ville takke deg! Jeg fikk mye å tenke på.

17 april, 2008 21:23  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er godt å høre det og.
Jeg skrev en liten Sophie-Calle-post i dag også forresten.

17 april, 2008 21:36  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start