tirsdag, april 08, 2008

Nan Goldin og meg

Jeg ville skrive noe om the Ballad of Sexual Dependency, det eneste som det er noe vits i å skrive om tenker jeg i kveld.

The Ballad of Sexual Dependency er en fotoserie av Nan Goldin og en tittel tatt fra Tolvskillingsoperaen av Brecht kan jeg servere som fakta. Omtrent som NRK fortalte meg disse i Safari i kveld:
"når hun blir skamslått av kjæresten, når hun ruser seg, er på avrusing, en nådeløs intimitet."

Alt fortalt med en NRK-fortellerstemme, den er nådeløst ikke-intim, lav, dyp, velmodulert. Vi er i behagelig avstand til temaet.
Billedlagt med bilder av Nan Goldin, en måned etter slaget.



Bare kameraet til NRKs fotograf er nådeløst. Reportasjen starter med Goldin som ber fotografene holde opp med å filme henne,

- Ikke ta bilder av noen som er nedfor, jeg vet hva dere driver med.

Ah, jeg ble i dårlig humør av den starten. Ikke dermed sagt at jeg kommer til å klare å skrive noen bedre ord om sexual dependency selv, at mine ord ikke blir i behagelig avstand og passe modulerte. Vi får vel se. Work in progress. Den beste medisin mot bloggenoia er å publisere noe som ikke er ferdig. Sånn.

Her er innslaget til Safari, se oppe til høyre,
det ligger der noen uker tenker jeg.




Fortsettelse

Det jeg ville prøve å skrive noe om, som jeg ikke får til, er om følelsesmessig avhengighet. Den er satt på spissen hos en som blir i et forhold der vold fins, men vi er mange som ikke er effektive i å rive oss løs fra hverandre i den grad det er ønskverdig.

Vi klistret oss til inntil hverandre en gang og så kom vi ikke løs.
Eller vi ble aldri helt limt fast i huden og har hverandre til en slags pynt på kaken?

Lærte vi om det om skolen?
Er det bare jeg som har glemt det kan hende.

Nan Goldin prøver å fylle ut differansen mellom det andre forteller om livet hennes og det livet hennes er. Det ønsker jeg meg ofte, at folk skriver om de tingene, viser dem frem. De tingene som vi syns er så uvisbare at vi må kalle dem private.



Jeg liker at folk som Nan Goldin kaster virkeligheten sin på meg,
jeg liker å se på det,
se her sier de,
se hvordan det er i min verden.

5 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Jeg så reportasjen nå nettopp i reprise på NRK2. I motsetning til deg ble jeg mer skuffet over slutten enn over starten. Kanskje fordi jeg ville ha mer? Starten med hennes utbrudd mot pressen bygde mer opp under hva slags fotograf og hva slags liv hun har levd.
Jeg ble VELDIG begeistret for bildene hennes. De fikk meg til å tenke og føle, de opplevdes ekte og viste meg sider av virkeligheten som det var sterkt å bli konfrontert med på en så selvutleverende måte.
Nan Goldin må det forskes mer på! Du har tidligere skrevet om fotografen Sally Mann, selv om de er umulig å sammenligne syns jeg GOldin var et mer spennende bekjentskap.
Anne

09 april, 2008 19:19  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei,
jeg må se slutten i morgen og se om jeg skjønner hva du mener? Evt. kan du prøve å utdype.

Selv om jeg er uenig og ble veldig ergelig på grepet som kommentarstemmen gjorde i starten av innslaget så kan jeg se at hvis man ser bort fra dette, og kommer uforberedt som seer, at det kan gjøre en seer interessert og forberedt til å møte kunstneren Nan Goldin.

(Men så mener jeg reporteren kunne gitt deg enda mer ved å være mer personlig selv, og i tillegg ivaretatt Goldins og sin egen verdighet). Nåja.

Jeg tenker som deg, at det selvutleverende og måten hun leverer det på er det sterke.

Sally Mann og Nan Goldin har en felles side som jeg ikke har berørt med vilje i denne posten, de tar begge fotografier av nakne barn. Jeg syns begge fotografers fotografier er interessante, men jeg orket ikke i øyeblikket kjøre oss inn i en repeterende diskusjon om barn og nakenhet.

Derfor valgte jeg det utleverende ved Nan Goldins kunst, på et område som ikke er så snakket om, følelsmessig avhengighet. Enda mer viktig slik jeg ser det.

Det minner meg om en annen kunstner som jeg såvidt har vært innom, fotografen Tracey Emin.

10 april, 2008 00:41  
Anonymous Mihoe sa ...

Jeg er så enig med deg! Både i at starten på reportasjen ikke var bra og det med å like at folk kaster virkeligheten på deg. Når det gjelder resten av reportasjen syns jeg den kunne vart mye lenger og at intervjueren kunne ha fått henne til å utdype med noen av de tingene hun snakket om. Sånn som at fotografiet har blitt ødelagt som medium av digitalisering og photo-shop. Det hadde vært interessant om intervjueren hadde klart å ta dette et skritt videre i forhold til at all kunst til all tid alltid har vært manipulasjon av virkelighet. Jeg hadde rett og slett likt veldig godt om spenningen mellom Goldins prosjekt og kunstens mimetiske egenskaper hadde blitt diskutert mer.

10 april, 2008 12:24  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg likte starten godt fordi den viste Nan Goldin i et sårbart øyeblikk, det samme som hun gjør i bildene sine. Det bygget opp under kunsten hennes på et vis. Når det gjelder slutten likte jeg ikke den fordi den var for brå, det siste spørsmålet om kunsten hennes nå var meningsløs pga photoshop etc kunne vært utdypet mer samt at jeg ble skuffet fordi jeg gjerne ville se enda FLERE bilder og høre mer om livet hennes.

Anne

10 april, 2008 14:38  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg skjønner ikke helt sorgen over fotoshop og følelsen av å ha mistet arbeidet sitt.

Her er et intervju med Nan Goldin med mange bilder også.

10 april, 2008 19:44  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start