mandag, mai 05, 2008

Portishead-konsert i kveld

Jeg er i Paris og om en liten halvtime skal jeg ta drosje til en park der det er en hall og Portishead-konsert. Først skal vi ha en picknick i parken og før det skal jeg dusje og kjøpe en vin. Vi har kjøpt mat i små bokser hos en libanesisk take-away.

Det er om å gjøre å være der i god tid. På billettene står det Portishead 20.00. Hva betyr det? Er det konserthusregler i denne hallen: dørene stenges 20.00 eller er det Rockefellerregler: dørene åpner 20.00. Sånt vet man ikke i en fremmed by.

I mellomtiden kan jeg fore dere med noen pre-produserte linjer om Portishead. Hvis ikke kvelden blir for seint oppdaterer jeg inne i denne posten når jeg kommer hjem til hotellet.



Jeg har lurt på hvorfor det ikke er flere intervjuer med Beth Gibbins. Det ser ut som det var en bestemmelse de gjorde da "Dummy" gjorde suksess. Geoff Barrow skulle gjøre alle intervjuene, Beth Gibbons all fotograferingen.

Beth feels that she can't express herself in a half-hour telephone interview, and she's afraid to be wrongly represented by false quotations. She also thinks she has already said everything she wanted to say in her lyrics.



"I don't actually think the songs are that desperate. I do have an emptiness but, then again, everyone has to a lesser or greater degree. I tend to dwell on mine more than other people do which I'm sure manifests itself in my lyrics.

Suffering for your art is most definitely overrated but I do get a certain, I don't know, satisfaction from being able to deal with my paranoia and insecurity.

I wake up sometimes and think, 'no way am I going to be able to get through the day', but you do and at the end of it you feel a tiny bit stronger.

When I'm that 'up', I'm too busy enjoying myself to write about it. I'm naturally pessimistic but what motivates me isn't so much depression as a sense of helplessness. I keep thinking there must be more to life but I don't know what it is. In that respect, I find life both scary and slightly unfulfilling."

Sigrid Hvidsteens anmeldelse av plata.

Sånn, off I go.

Dagen etter sent på kvelden

Hva skal jeg si? Det var en god konsert. De spilte mange gamle sanger. Glory Box kom tidlig i konserten. Jeg liker så godt de ulike stemmebrukene i den sangen og så det musikalske bruddet som kommer mot slutten, jeg tenker på det som en mulighet som blir gitt oss til å putte alt vi har som trenger bearbeidelse inn i det musikalske kraftfeltet: her kommer det, kjør på.

Jeg er klar over at jeg uttrykker meg på en måte som kan virke klissete. Men sånn er det nå en gang. Det er akkurat det jeg tenker, hver gang: her kommer det, kjør på. Av og til tenker man tanker som kan virke klissete.

Her er videoen hvis du trenger en oppfrisking.
Her hører du også den fine trommelyden.



Sånn ja. Her ser du bildene mine. Ikke noe å skryte av, enig i det. Men jeg tar et par kjappe helt i starten og så vil jeg ikke fotografere mer. Jeg vil være på konsert. Jeg pleier syns synd på de som trenger å dra opp kameraet hver gang de opplever noe sterkt på konserten, øyeblikket blir ødelagt hvis det hele tiden skal registeres med et kamera.

Men bildene viser i alle fall at Portishead bruker film på bakteppet sitt. Hele tiden gikk det for det meste svart-hvitt-bilder bak der. Ganske fint, men med noen klisjefylte effekter etter min smak. Samma.



Beth Gibbons ser ut til å være slik jeg så henne sist på Rockefeller. Hun synger med sånn kraft og variasjon og noen ganger skjørhet (klissete ord) og hun har kontroll med bandet. Likevel viser hun frem en skyhet (kliss) i forhold til publikum, en keitethet som hun kunne valgt å skjule bak en hello-Paris-frase-måte å forholde seg til publikum på. Men det gjør hun ikke. Hun skjuler seg og er rar i kroppen men så hopper hun ned fra scenen og er helt nær publikum så man tror ikke hun er en pyse akkurat.



Helt på slutten idet hun skal gå av scenen veiver hun mot en i publikum og peker seg på siden av nesen. Jeg begynner å tenke på forkjølelse og ser henne for meg med sånn neseskyllehorn som jeg syns er teit. Etterpå forteller konsertfølget meg kokain. Åja. Måtte hun si det så høyt? Men jeg orker ikke å teit-forklare Beth Gibbons så jeg prøver å finne på unnskyldninger.

Så sånn var det. Tror ikke jeg har noen bedre ord å skrive om konserten. Jo forresten her er Roads, de spilte den også. Her kan du se den kyfoserte overdelen av ryggen hennes, hun har korte brystmuskler tror jeg. Og her er teksten til å drukne seg i,
jeg gjetter vi er flere som må det.

Men den var fin, det var den, konserten.

3 Kommentarer:

Blogger othilie sa ...

Åhhhh! *misunnelig* "Der skulle vi ha vøri, Karl..."

Har lest noen anmeldelser på nett og det er interessant hvordan noen sier at dette er bare så nittitallet og noe vi er ferdig med, det er vanskelig, sprikende og deprimerende musikk osv. Aftenposten sin hadde jeg ikke sett men jeg ble kjempefascinert da jeg hørte "machin gun"(?) på nett. Jeg har en viss idé om at den apellerer til ganske så odde grupperinger bare pga det tøffe rytmebildet!

Håper konserten og pikniken var fiiiin!

05 mai, 2008 23:13  
Anonymous Anonym sa ...

Det var utrolig godt sagt av Beth Gibbons! Synes ikke det virker som hun har probelmer med å uttrykke seg i det hele tatt. Konserten var fantastisk fr martinsen, var den ikke?

Hun har sånn kraft i stemmen til tross for det skjøre uttrykket og trommene gjør at dette sitter som et skudd. Du skjønner bandet mener alvor når de har to trommiser...

Sometimes

06 mai, 2008 08:17  
Blogger fr.martinsen sa ...

Konserten var fantastisk, Sometimes.

Det var fantastiske trommelyder. De hadde bl.a en sånn trommeplate med ulike samplinger på. Og de lydene var så tøffe, forskjellige lyder, tøffe alle sammen.

othilie, jeg likte ikke så machine gun da jeg hørte den hjemme, den er alltfor bråkete for meg når jeg er hjemme og i ro. Men på konsert var den ikke for bråkete! Der var den deilig bråkete.

Musikken og tekstene er tildels deprimerende, eller den uttrykker i alle fall tristhet, desperasjon og slike ting.

Hvis en anmelder bruker begrepet "deprimerende" om musikken så er jeg uenig i det. Som om musikken er så dårlig at den gjør en deprimert.

Men det er da sannelig godt å få slike ting uttrykt og utspilt seg foran en med en sånn kraft og skjørhet.

06 mai, 2008 09:59  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start