Patti Smith og meg

I kveld og i morra har Patti Smith konsert i Bergen og jeg har vært på utstillingen hennes i Paris i dag i denne bygningen til Cartier.


Utrolig fint hus, enda bedre hage utenfor,
og litt hage i veggen i inngangspartiet også.



Jeg likte utstillingen bedre enn jeg hadde regnet med. Utstillingen heter Land 250, det er navnet på polaroidkameraet hun bruker.
Det var forresten oppløftende å se at et lite polaroidbilde av en hest var blåst opp til plakatstørrelse. Jeg tok hesten med hjem og fikk større tiltro å blåse opp mine egne fotografier, noe jeg har tenkt på i mange år men ikke fått gjort.



Jeg likte f.eks å se på filmen som Patti Smith lagde med Robert Mapplethorpe i 1978. De filmet samtidig som han tok stillbilder til plateomslaget til Easter. Jeg har aldri likt det omslaget forresten,
i motsetning til de to andre du kan se under her.

Jeg likte stemningen som var i rommet med en sittegruppe med lenestoler og sofa midt i der vi slappet av mens vi satt og så på filmene som ble vist samtidig. Jeg likte det store fotografiet av Patti Smith skjeggete sønn som slapper av i sofaen og Patti Smiths tegninger (som er innkjøpt av MoMa, det visste jeg ikke).


I utstillingen er et fotografi av Samuel Becketts grav.
Patti Smith skriver at hun tok det den morgenen Susan Sontag ble begravet på Montparnasse.

"The next morning it was very cold but I went to visit Susan again with her friend Sharon Delano. The weather was very bad and was quite windy and raining. None the less the flowers on Susans Grave remained intact. Sharon held the pictures as I took them.
We did this for Annie who in her grief could not bare to return."

Siden Montparnasse ligger rett ved Cartier gikk vi dit og fant Susan Sontags grav og også Sartres og de Beauvoirs som Erik Aarsland i sin D2-artikkel om utstillingen irriterende nok omtalte som Jean Paul Sartres grav. Altså at Patti Smith hadde et bilde av Sartres grav i utstillingen. Dere kan se selv.



Det er interessant å se hvordan alt henter inspirasjon fra alt.
Her kan du se en bildeserie med klær av Paul Smith som har satt modellene inn i en Patti-Smith-setting. Nesten.

Til D2 og Le Monde sa Patti Smith,

- Jeg var i Paris noen måneder sammen med min søster. Jeg husker jeg synes det var utrolig å bo i samme gate der Godard hadde filmet slutten på Til siste åndedrag med Jean-Paul Belmondo.
Jeg var 22 år og sa til meg selv at en dag vil jeg vise frem kunsten min i et galleri i Paris.

Sluttscenen i Til Siste Åndedrag



- Folk kjenner bare ett aspekt ved meg, musikken. Det bryr meg ikke, men jeg skulle like at folk var interessert i resten.
Jeg er ikke bare "punkens gudmor". Det jeg hater, er når folk sier jeg er en rockestjerne som later som jeg er fotograf.



- Jeg er ingen virkelig sanger. Jeg skulle gjerne vært maler eller forfatter. Og jeg skrev dikt før jeg begynte å ha konserter.

- Musikken har gitt meg en mulighet til å bruke stemmen for å kommunisere, kjempe for folks rettigheter og å snakke ut om sosial urettferdighet. Bildene derimot er noe helt annet.
Det gir meg mulighet til å uttrykke min egen indre verden, en verden som ikke er politisk.