Sophie Calle i Paris
The Guardian kalte henne the Marcel Duchamp of emotional dirty laundry da hun dissekerte kjærestens e-post der han gjorde slutt på forholdet mellom dem. Her ser du e-posten. Den ble det kunst av.
Hvis du klikker på den blir den større.
Forrige søndag så jeg utstillingen "Take care of yourself" i nasjonalbiblioteket i Paris. Den varer til 15. juni. Jeg har skrevet litt om den før. Jeg kjøpte boka som hørte til utstillingen, en engelsk oversettelse av alt arbeidet med dvd-er i konvolutter inni og fotografier av kvinnene i situasjonen der de leste brevet.
Her kan du se og høre Sophie Calle snakke til studenter om hvordan hun begynte å bruke verden slik hun gjør. (brå slutt) I wikien hennes kan du lese om de samme første kunstprosjektene.
Over ser du Candida Höfers fotografi av biblioteket. De andre under her har jeg tatt i smug i biblioteket og også av boka selv.
Hun får altså en epost og blir oppbrakt og forvirret i tillegg til alt annet man blir av en sånn post. Hvordan skal hun forstå den? Bortsett fra at hun forstår at han ikke vil være i forholdet lengre.
Og hva kan hun svare?
Det var veldig flott å komme inn i det gamle biblioteket og se dvd-skjermer med filmsnutter, fotografier og tekster satt opp.
Alle er svar fra 107 kvinner på de spørsmålene Sophie Calle stiller seg. Kvinnene svarer som kunstnere eller fagpersoner.
Det vi gjemmer viser Sophie Calle frem. Hun har gått grundig til verks. E-posten er oversatt til blindeskrift, morse, lydskrift, eventyr, kryssord, den er analysert litterært, lingvistisk, intertekstuelt,
av en psykolog og en moralfilosof. M.m som det heter.
Den er omskrevet til kjendisspaltestoff. E-posten er vurdert som nyhet av desken i Libèration og de forklarer hvorfor det gikk i papirkurven og ikke havnet på nyhetssiden.
Skuespillere tolker brevet, det blir danset, spilt av musikere og den ble sunget på alle vis.
Den er omgjort til en skoleoppgave der eleven blir bedt om å finne en tittel til historien, forklare hvordan mannen løser problemet sitt og finne en ny slutt på den.
Amre 9 og et halvt år får dette ut av brevet, oversatt med skrivefeilene intakt,
I read it and I looked carefully at the words. A man is talking to a woman and telling her about his feelings. He writes to tell her that he would like them to split up. It`s nice but it`s complicated. There are complicated words: irreparable and masquerade. What I think is that he loves her. He says he will always love her. If he loves her, I don`t kno why he`s leaving her. It talks about divorce. He says he is seeing his other friends again. He says he would have like thiings to have turnd out differently. That means they are going to turn out badly. It is sad. Ambre.
Legen hennes skriver på reseptblokken sin:
No, I don`t see any reason to prescribe antidepressants for you.
You are simply sad. A distressing event is bound to hurt, but the appropriate solutyion is not a chemical one. I`m sure you are strong enough to move on and find within yourself the resources to act and react.
Hvis det nå er sånn at Allis Helleland vil ha folk i museene kan hun ikke ta denne utstillingen til Oslo? Det var fullt av folk i museet i Paris, og mange menn, mange gamle menn også.
Hvis du klikker på den blir den større.
Forrige søndag så jeg utstillingen "Take care of yourself" i nasjonalbiblioteket i Paris. Den varer til 15. juni. Jeg har skrevet litt om den før. Jeg kjøpte boka som hørte til utstillingen, en engelsk oversettelse av alt arbeidet med dvd-er i konvolutter inni og fotografier av kvinnene i situasjonen der de leste brevet.
Her kan du se og høre Sophie Calle snakke til studenter om hvordan hun begynte å bruke verden slik hun gjør. (brå slutt) I wikien hennes kan du lese om de samme første kunstprosjektene.
Over ser du Candida Höfers fotografi av biblioteket. De andre under her har jeg tatt i smug i biblioteket og også av boka selv.
Hun får altså en epost og blir oppbrakt og forvirret i tillegg til alt annet man blir av en sånn post. Hvordan skal hun forstå den? Bortsett fra at hun forstår at han ikke vil være i forholdet lengre.
Og hva kan hun svare?
Det var veldig flott å komme inn i det gamle biblioteket og se dvd-skjermer med filmsnutter, fotografier og tekster satt opp.
Alle er svar fra 107 kvinner på de spørsmålene Sophie Calle stiller seg. Kvinnene svarer som kunstnere eller fagpersoner.
Det vi gjemmer viser Sophie Calle frem. Hun har gått grundig til verks. E-posten er oversatt til blindeskrift, morse, lydskrift, eventyr, kryssord, den er analysert litterært, lingvistisk, intertekstuelt,
av en psykolog og en moralfilosof. M.m som det heter.
Den er omskrevet til kjendisspaltestoff. E-posten er vurdert som nyhet av desken i Libèration og de forklarer hvorfor det gikk i papirkurven og ikke havnet på nyhetssiden.
Skuespillere tolker brevet, det blir danset, spilt av musikere og den ble sunget på alle vis.
Den er omgjort til en skoleoppgave der eleven blir bedt om å finne en tittel til historien, forklare hvordan mannen løser problemet sitt og finne en ny slutt på den.
Amre 9 og et halvt år får dette ut av brevet, oversatt med skrivefeilene intakt,
I read it and I looked carefully at the words. A man is talking to a woman and telling her about his feelings. He writes to tell her that he would like them to split up. It`s nice but it`s complicated. There are complicated words: irreparable and masquerade. What I think is that he loves her. He says he will always love her. If he loves her, I don`t kno why he`s leaving her. It talks about divorce. He says he is seeing his other friends again. He says he would have like thiings to have turnd out differently. That means they are going to turn out badly. It is sad. Ambre.
Legen hennes skriver på reseptblokken sin:
No, I don`t see any reason to prescribe antidepressants for you.
You are simply sad. A distressing event is bound to hurt, but the appropriate solutyion is not a chemical one. I`m sure you are strong enough to move on and find within yourself the resources to act and react.
Hvis det nå er sånn at Allis Helleland vil ha folk i museene kan hun ikke ta denne utstillingen til Oslo? Det var fullt av folk i museet i Paris, og mange menn, mange gamle menn også.
innlegg av fr.martinsen på
11:14
9 Kommentarer:
Åh, jeg ville elsket å se denne utstillingen i Norge! Jeg har sett flere innslag med Sophie Calle på tv, både svensk og norsk, hun gjør alltid inntrykk på meg, klok, reflektert, litt rebelsk. Og har vi ikke alle et slikt brev eller en epost vil kunne ha ønsket å gjøre det samme med? (Eller hm. Kanskje er det bare meg.)
Nei nei, det er ikke bare deg.
Jeg tror forresten vi kan ha sett de samme to tv-programmene, svenske Arty og så norske Safari.
Vi må vel snakke med Allis.
Ja, tror du Allis leser blogger? (Det burde hun jo.)
En ting jeg tenkte på da jeg så innslagene med Sophie Calle var det hun gjør i forhold til offerrollen. Jeg blir ikke enig med meg selv i om hun driver den in absurdum, og dermed tar en slags kontroll, eller om det å angripe angrepet i seg selv er en metode for å ta kontroll, også hvis det skjer indirekte. Uansett liker jeg prosjektet utrolig godt.
Jeg vet sannelig ikke. Jeg tenker på det som å gå langt inn i sorgen og forvirringen, å leve den ut, i stedet for å fornekte den eller døyve den med noe.
Jeg tror jeg har lest at hun omdanner til kunst for å orke å forholde seg til det. Er det å døyve? Er det det som er å sublimere?
Men også det at hun utfordrer det private, uansett hva det er, det liker jeg. Som den filofaxen hun fant på gata, sendte den tilbake til eier etter at hun hadde tatt kopi av sidene og dannet seg så et bilde av mennesket basert på notatene og ved telefonsamtaler til folk i adresselista.
Allis må kanskje få e-post.
Mm, det er klart, forskjellen på å se prosjektet utenfra og innenfra. Å tenke offerrolle blir sett utenfra, mens hennes motivasjon selvfølgelig er å utforske følelsene, smerten, raseriet. Jeg vet ikke, tror neppe det hadde døyvet smerten for meg, tvert imot, men på sikt kan det sikkert venne deg til følelsene, slik at de ikke smerter mer, få satt dem på plass i en indre skuff, en form for intellektualisering?
Adressebokprosjektet er nesten enda skumlere, og samtidig tror jeg det får alle til å tenke over nettopp de grensene. En av leserne mine hadde hørt Sophie Calle snakke og påsto at noe av det jeg gjør var like tvilsomt, det var rett etter at jeg hadde lagt ut bilder fra en vernissage, smugfotos, som på den annen side var tatt på offentlig sted under et offentlig arrangement, og uten bruk av navn som identifiserte noen.
Slikt diskuterer folk jevnlig på bloggen min, og noen blir svært oppbrakte, sannsynligvis de samme som legger ut masse private fotos på Facebook enda det står i reglene at man fraskriver seg alt eierskap til bildene. Det trengs å stadig tenke på nytt over dette skillet privat/offentlig, det er ihvertfall sikkert.
Jeg liker ikke så godt begrepet offerrolle. Jeg tenker på det som noe man plasserer seg selv i eller blir plassert i mot sin vilje.
"Jeg vet ikke, tror neppe det hadde døyvet smerten for meg, tvert imot, men på sikt kan det sikkert venne deg til følelsene, slik at de ikke smerter mer, få satt dem på plass i en indre skuff, en form for intellektualisering?"
For meg tror jeg ikke det er å døyve eller venne meg til eller at den blir verre, men nærmest den eneste måten å tåle smerte på: å prøve å formulere den.
Gjør vi ikke det med alt egentlig? Vi går og snakker med oss selv, prøver å finne presise uttrykk for det vi føler?
Jeg syns diskusjonen rundt offentlighet/privat er interessant jeg også, selv om jeg blir litt lei når folk er som mest konservative og som sintest.
Grensene er jo i en forhandling hele tiden tenker jeg. Jeg ville nok ikke likt å bli snikfotografert selv om jeg var på en vernissage der jeg mener man bør tåle slikt. Men samtidig ville jeg anerkjent din rett og ditt behov til å gjøre det, til å snike deg inn på mine grenser.
Det første der om offerrolle er uklart ser jeg. Altså, jeg tenker på offerrolle som noe man plasserer seg selv i og finner seg litt for godt til rette i, som når man ikke handler i livet sitt selv.
Eller når noen plasserer deg i en offerrolle uten at du selv syns du er et offer.
Mine beste eksepler på dette er fra den tiden da jeg var enslig forsørger. Jeg ville ikke sees på som offer, jeg hadde det godt. Mens jeg syns noen definerte nærmest alt i livet sitt ut fra akkurat det at de var alene om å være mamma.
Nå angrer jeg på at jeg ikke tok vare på den eposten jeg fikk. Den sluttet riktignok bare med "Take care", men så sto det da heller ikke at min kjærlighet var det beste som hadde hendt ham. Det ville nok ikke blitt en like god utstilling.
Det er litt deprimerende å se at vi til og med driver og kopierer hverandre når vi står ved de store veiskillene i livet og skal komme med kjærlighetserklæringer eller gjøre det slutt (selv om denne eposten var vagere enn de fleste). Jeg tror Tolstoj tok feil da han hevdet at mens lykken er lik for alle, så er alle ulykkelige på sin egen måte.
Jeg gjetter at vi også er ulykkelige på måter som likner hverandre. Jeg har i alle fall hatt erfaringer der jeg har tenkt: aha, alle disse klisjeene om å miste fotfestet, at underlaget ble revet bort osv: nå skjønner jeg hvor de kommer fra.
Jeg er på en måte enig med deg, jeg liker godt å lese, eller at noen snakker til meg med ord som er satt sammen for anledningen. Det gir meg følelsen av ekte kommunikasjon.
Samtidig kan man nok bli for streng. Det er lettere å skrive enkelt og uten kjente vendinger å støtte seg på hvis man er vant til å skrive.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden