Laurie Anderson og meg
Vi har skaffet oss et stamsted.
Jeg fortalte en fyr jeg traff i Oslo at jeg skulle til Barcelona på Laurie Anderson-konsert. Han skrek opp over dette og jeg skulle til å ytre setningen "men hvis jeg hadde sagt at jeg skulle til Spania for å få sol så ville du ikke syns det var noe rart."
Jeg fikk ikke sagt det ferdig før han ropte,
- Aha!
Han trodde han tok meg på fersken i å egentlig skulle sole meg.
Så i går var konserten med Laurie i det jeg tror må være en bypark, en byskog, en byhaug. Det er et svært område, vi var på en liten del bare, vi spiste på restauranten (nei)
og drakk en øl i denne baren (ja).
Det var et lykkested å stå mens lyset var lavt og rosa blant blomstene og drikke en øl og se på hvor pass mange gamle kjerringer som hadde husmoraktige kjoler på og som ikke så ut som de jobbet i kulturdepartementet som faktisk skulle på konserten.
Nåja, det var flest menn på 28 såklart.
De har sprengt inn et amfi i fjellet.
Det var ikke gammelt som jeg trodde, nytt og fint med stoler.
Her er bilder Lou Reed tok på konserten i Italia for et par uker siden, i skrivende stund ligger de øverst, det gikk ikke å lenke rett på.
Lou Reed er i Berlin såvidt jeg skjønner, og Laurie Anderson har akkurat kommet ut med en tegnebok, (ja jeg har akkurat giftet meg med DNs kultursider) og vi skal på konsert i et amfi i Spania.
Konserten begynte 22.00, sikkert for at det skulle bli mørkt først.
Hun har fått en hit, syns jeg. Jeg hadde ikke hørt den før,
Only an Expert, her fra London i slutten av mai.
Jeg likte den godt.
Jeg har problemer med å oppfatte tekst, på engelsk og på norsk,
i musikk altså. Derfor er konserter alltid først og fremst en musikalsk ting, en følelsesting. Venninnen min hadde teksten med som opplevelse, og kom med rapporter og Lauries angrep på amerikansk politikk, og om weltsmertz og kjærlighet og new age (godt jeg ikke oppfattet det siste der).
Jeg kjeder meg ikke. Til og med i kirken lar jeg presten surre i vei som et lydteppe for tenking. Så jeg satt og tenkte på alt folk sier uten blygsel, hvor sikre så mange av menneskene er på overraskende mye. Jeg satt og tenkte på hvor mange mennesker som lider av mangel på ære, og hvor glad jeg er for de menneskene jeg kjenner som har det. Jeg tenkte på å være i verden.
Den kunne jeg trenge iblant. Don`t we all?
Og særlig skulle jeg ønske at jeg hadde et mellomledd på mikrofonen min som gjorde at jeg høres ut som Laurie Anderson. Hun har en fantastisk måte å bruke sin egen stemme på når hun snakker. Hun pauser perfekt, hun er lys og dyp og sensuell og eventyrfortellende på de riktige stedene.
Don`t we all?
Jeg må huske å fotografere dette stedet, denne maten, menneskene hvis jeg tør. Kanskje i kveld.Jeg fortalte en fyr jeg traff i Oslo at jeg skulle til Barcelona på Laurie Anderson-konsert. Han skrek opp over dette og jeg skulle til å ytre setningen "men hvis jeg hadde sagt at jeg skulle til Spania for å få sol så ville du ikke syns det var noe rart."
Jeg fikk ikke sagt det ferdig før han ropte,
- Aha!
Han trodde han tok meg på fersken i å egentlig skulle sole meg.
Så i går var konserten med Laurie i det jeg tror må være en bypark, en byskog, en byhaug. Det er et svært område, vi var på en liten del bare, vi spiste på restauranten (nei)
og drakk en øl i denne baren (ja).
Det var et lykkested å stå mens lyset var lavt og rosa blant blomstene og drikke en øl og se på hvor pass mange gamle kjerringer som hadde husmoraktige kjoler på og som ikke så ut som de jobbet i kulturdepartementet som faktisk skulle på konserten.
Nåja, det var flest menn på 28 såklart.
De har sprengt inn et amfi i fjellet.
Det var ikke gammelt som jeg trodde, nytt og fint med stoler.
Her er bilder Lou Reed tok på konserten i Italia for et par uker siden, i skrivende stund ligger de øverst, det gikk ikke å lenke rett på.
Lou Reed er i Berlin såvidt jeg skjønner, og Laurie Anderson har akkurat kommet ut med en tegnebok, (ja jeg har akkurat giftet meg med DNs kultursider) og vi skal på konsert i et amfi i Spania.
Konserten begynte 22.00, sikkert for at det skulle bli mørkt først.
Hun har fått en hit, syns jeg. Jeg hadde ikke hørt den før,
Only an Expert, her fra London i slutten av mai.
Jeg likte den godt.
Jeg hadde så lyst til å danse
Etter min smak driver hun for mye i det musikalske som egentlig er hovedprosjektet hennes så jeg kan holde kjeft med å være skuffet, og det er jeg da heller ikke. Men for mye svevende toner, for lite rytme og musikalsk tøys for meg.Jeg har problemer med å oppfatte tekst, på engelsk og på norsk,
i musikk altså. Derfor er konserter alltid først og fremst en musikalsk ting, en følelsesting. Venninnen min hadde teksten med som opplevelse, og kom med rapporter og Lauries angrep på amerikansk politikk, og om weltsmertz og kjærlighet og new age (godt jeg ikke oppfattet det siste der).
Jeg kjeder meg ikke. Til og med i kirken lar jeg presten surre i vei som et lydteppe for tenking. Så jeg satt og tenkte på alt folk sier uten blygsel, hvor sikre så mange av menneskene er på overraskende mye. Jeg satt og tenkte på hvor mange mennesker som lider av mangel på ære, og hvor glad jeg er for de menneskene jeg kjenner som har det. Jeg tenkte på å være i verden.
Jeg tenkte altså på de samme gamle tingene
Og så tenkte jeg at jeg skulle ønske at jeg hadde en mikrofon sånn som Laurie Anderson har, med et mellomledd som omdanner stemmen hennes til en mannsstemme, eller den stemmen hun kaller the voice of authority.Den kunne jeg trenge iblant. Don`t we all?
Og særlig skulle jeg ønske at jeg hadde et mellomledd på mikrofonen min som gjorde at jeg høres ut som Laurie Anderson. Hun har en fantastisk måte å bruke sin egen stemme på når hun snakker. Hun pauser perfekt, hun er lys og dyp og sensuell og eventyrfortellende på de riktige stedene.
innlegg av fr.martinsen på
12:20
4 Kommentarer:
Jeg syns det er interessant det du sier om mennesker som mangler ære, fikk meg til å grunne litt på hva det er. Hva legger du i det begrepet?
Og god ferie i Barcelona, det virker deilig !!!
Anne
Jeg slås ofte av overraskelse over hva folk får seg til å gjøre og tenker at det virker som de ikke har sin egen æreskodeks.
Dvs. noen moralregler, eller regler for hvordan jeg er mot andre, mine egne regler.
Og at disse ikke uten videre brytes selv om ingen ser meg. Det fins mange ting jeg bare ikke vil gjøre, jeg ville skamme meg overfor meg selv hvis jeg gjorde noe så æreløst.
Og på motsatt måte er jeg glad når noen f.eks oppfører seg godt selv om man har ulike interesser i en sak.
Jeg vet ikke om dette var noe godt svar men.
Du kan jo evt si noe om hva du tenker om ære?
Ordet ære har en litt sånn Rudyard Kipling-valør for meg. Det er et stort ord, og det er fint. Desverre har det blitt noe ødelagt av diskusjonen rundt æresdrap og ære knyttet opp mot kontroll av kvinners seksualmoral. Det er noe helt annet etter min mening.
Ære har mye med etikk og moral knyttet opp mot ens egne handlinger å gjøre, men også med mot. Mot til å gjøre det riktige selv om det er ubehagelig og kanskje til og med farlig. Men det er vanskelig å snakke om, fordi det fort blir litt sånn banalt og fyllt med klisjeer. Hører det selv...
Anne
Mange av de store ordene er dessverre problematiske å bruke, fordi de oppleves som klisjeer. Men hva skal man si? Når man vil snakke om de tingene som krever akkurat de ordene?
Kanskje vi skulle sende en stille takk til Ari Behn når han insisterer på å snakke det språket han gjør.
Ja, akkurat nå for tiden er ordet særlig betent av æresdrap-assosiasjoner, men nok mest likevel av banal-følelsen.
Kanskje å handle med ære er det motsatte av skam? Å skamme seg for seg selv.
Jeg er enig i at ære og mot er knyttet til hverandre, ikke bare i en 2.verdenskrigaktig sammenheng, men at man noen ganger tør gjøre det man anser som riktig, tør og orker, på tross av ting.
Og motsatt, at man ikke bare flyter med, gjør det bekveme, gjør det pyntelige, det som får en til å stå i det beste lyset i første omgang.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden