lørdag, april 19, 2008

Jeg synger om navlelo

Nåja. Jeg har et skamløst formidlingsbehov. Hvordan skal dette gå, jeg vil at pekefingeren min skal holde seg på tastaturet mens jeg skriver om hvordan journalister kan lese blogger.

Jeg blogger og jeg er

Hver dag tenker jeg helt ufullkomne tanker som jeg forsøker å si til en fremmed som kan lese det. Dette behovet for å uttrykke meg er forbanna u-unikt. Det er det vi holder på med alle mann. Jeg velger nålestriper på skjørtet mitt om morran eller militærbukse, jeg legger frem en replikk til kollegaen: se meg hva jeg har å si, hva syns du?

Ingenting å skamme seg over

Likevel er det ikke så ansett å si sakene sine i bloggform.
For det er lo det jeg har i navlen, selvopptatt og overfladisk, personlige opplysninger og følelser. Privat no less. Her er bloggeren og jeg er ikke bare personlig, jeg er hjelpe meg privat.

Utingen er at journalister og bloggere kom skjeivt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne frem til.

Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Bloggen ble angrepet for å ikke likne journalistikk og det gjør den ikke. Selv om noen bloggere blogger journalistisk, men det er ikke dem vi skal snakke om nå, det er meg, navlelobloggeren.

Morten Strøksnes ble skuffet i BT over at bloggere viser frem kattebilder til hverandre og forteller at de har kjøpt seg en ny topp:

”Mesteparten av det folk legger ut er imidlertid selvopptatt, og ofte på grensen av det sykelige. Gå inn på MySpace eller YouTube.
Her ligger det en million filmer der folk tilkjennegir at de eksisterer.
Man kan få mistanke om det er det eneste de gjør.”
.

Den personlige bloggeren og journalisten likner like lite på hverandre som de som synger i kirkekoret og Mahalia Jackson.

Jeg synger i kor, jeg er ikke vokalist, ingen anklager meg for det.
De fleste syns det er fint at jeg utforder meg vokalt på fritiden min. Det er godt å bli kjent med sin røst, ikke?

Det er så mange nivåer mellom kirkekoret og Mahalia Jacksons sang. Ingen ville tenke på å sammenlikne. Ingen anklager meg for å nynne over sausen på kjøkkenet når jeg likevel ikke har noe vesentlig å bidra med. Ingen klager heller over at jeg ikke holder meg ved kjøkkenbenken med min sang.

At så mange tar i bruk nye redskaper for å uttrykke hva vi har i navlen er en utmerket ting. Særlig er det utmerket for bloggeren som får satt egne og gjennomtenkte ord på verden. Hvorfor skulle jeg bare skrive for skuffen? Tanken på at noen kan lese det jeg skriver får meg til å gjøre det. Jeg har lagd spesialblogger fra reiser og bare sendt lenke til familie og venner. Det er godt å formulere meg.
Det er godt å holde fast ved reiseminner og tanker.

Sånn er det med meg og internett

Internett er en slags skuff, som noen kikker i likevel. Å tenke på internett som et sted der bare viktige ting skal stå er også å se på det med gammeldagse øyne.

Jeg skriver på internett at jeg klipper håret mitt selv i fylla og lappen min synker ned i nettskuffen og ligger der. Likevel gir det meg en fin faensfølelse å si det til de 40 som leser det.

Blogglesing er et verktøy for å se hvordan folk tenker.
De fleste av oss har en snever omgangskrets, men jeg vet mer om tankegangen til folk nå enn jeg gjorde for to år siden da jeg begynte å lese blogger.

Før kunne jeg bli slått av hvor fjernt jeg tenker fra tante Anna den ene gangen i året jeg sitter i sofaen hennes og spiser vafler og hører hva hun syns om nyhetene. Nå kommer jeg daglig inn i sofaen til mange og slipper å presentere meg og småprate i to timer.
Det er en effektivitet i mitt konsum.

Jeg skulle ønske tante Anna blogget. Tante Anna kan kaste seg på håndarbeidsbloggbølgen eller kjøre sin egen politiske blogg?

Jeg blogger mest om meg selv. Selv når jeg skriver om Nan Goldin og Keith Richards snakker jeg om meg.

Nå skal jeg på korøvelse og synge Rett som Ørnen stiger. Stemmen min skal runge, ingen skal egentlig høre på mens jeg hvisker frem noe om tårer og snørr og fyll. Mens jeg viser frem noe som er uvisbart egentlig. Lo helt inn i navlen.
Ah, så rakk jeg å bli privat i dag også, ikke bare personlig

Denne teksten skrev jeg på oppdrag, her er forklaringen. I en liten boks ved siden av teksten sto dette tillegget:

Sonitus kan du finne et bredt utvalg bloggposter som blir plukket av en idealistisk gjeng hver dag utfra kvalitetskriterier. Mens i Bloggrevyen bor tante Anna for her kan alle sende inn bloggpostene sine.

5 Kommentarer:

Anonymous heidi sa ...

Et lite apropos fra Allan Mandelbaums vidunderlige oversettelse av ovids Metamorfoser:

My soul would sing of metamorphoses.
But since, o gods, you were the source of these
bodies becoming other bodies, breathe
your breath into my book of changes: may
the song I sing be seamless as its way
weaves from the world's beginning to our day. (ll. 1-6)

Ovid var ikke fremmed for å synge om navlelo, heller.

20 april, 2008 12:28  
Blogger fr.martinsen sa ...

Også Ovid. Og en haug andre som skriver på mer anerkjent papir enn en blogg.. Det er mye navlelo ute og går. Og bra er det.

20 april, 2008 15:15  
Anonymous Mihoe sa ...

Jeg likte den der oppdragsskrivingen din Martinsen! Honnør og kudos i bøttevis :)

21 april, 2008 23:57  
Blogger Maren sa ...

"Jeg blogger mest om meg selv. Selv når jeg skriver om Nan Goldin og Keith Richards snakker jeg om meg."

Vakkert og presist :)

22 april, 2008 20:34  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk. Sånn er det for meg ganske tydelig. Jeg orker nesten ikke skrive noe hvis det ikke er om meg.

Og jeg mistenker andre om å ha det sånn også, kanskje ikke i så stor grad som meg, det er så, men likevel.

Det jeg misliker er de som later som om ingenting handler om dem selv. Eller de som skriver slik at alt er langt avgårde borte fra dem selv. Dem om det..

23 april, 2008 18:39  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start