onsdag, januar 30, 2008

Marie Takvam

Jeg syns det er vemodig at det ikke er skrevet mer om at Marie Takvam er død.
Det kommer kanskje av at det har vært stille rundt henne de siste årene.

Flere av kollegene mine på jobben hadde ikke hørt om henne. Etterhvert:
er hun mora til Magnus Takvam? Joda.


Eller han er sønnen til Marie Takvam. Slik tenker i alle fall jeg på det.

Magnus Takvam er han i NRK som kommenterer politikk på Dagsrevyen. I denne artikkelen fra i går ser du to fine bilder. Et av Magnus Takvam som barn. Et av Marie Takvam som ganske ung. Legg merke til det leketøyet hun har rundt ankelen. Sånn hadde jeg også da jeg var liten. Det er en av de leketøyene som aldri kom tilbake, skjønner ikke hvorfor, jeg har savnet det. Det var morsomt å hoppe nedover gata å snurre den tingen rundt samtidig.

Sosiolog Unn Conradi Andersen satte offentlighetens mottakelse av Marie Takvam (og Vigdis Hjort) inn i et maktkritisk perspektiv i masteroppgaven sin. Hun sier at Marie Takvam ble angrepet for å blande diktning og politikk da hun i skuespills form gikk hardt ut mot ekteskapet som institusjon i 1967. Og diktene og romanene hennes ble kritisert for å være for private og selvbiografiske.

– Fra før finnes det ikke noe språk for erfaringene Takvam vil vise fram; når hun intervjues må hun finne fram til nye begrep, og mye av det hun sier virker fremmedartet i offentligheten.

I 1977 spilte Marie Takvam hovedrollen i Vibeke Løkkebergs film Åpenbaringen, der en scene viser Takvams nakne rumpe. Anmelderne er sjokkerte, Takvams kropp beskrives som frastøtende og gammel.

Vibeke Løkkeberg sier,

"Så kom Arne Hestenes hjem fra Cannes og sa: "Se på denne slaskepornofilmen her". Og da ble omdømmet at Vibeke Løkkeberg hadde laget en slaskepornofilm og stakkars Marie Takvam. Kvinner med så tykke rumper bør ikke kle av seg på film, hun burde beskyttes mot seg selv."

Mens Unn Conradi Andersen forteller at selv om Marie Takvam i mediedebatten om filmen – ofte kalt «Rumpefeiden» – ber kritikerne skille mellom henne selv og filmens tematisering av kvinnekroppen, blir hun etter dette diskreditert i norske medier.

– Mediene har gjerne en trang til å kategorisere, og i intervjuer etter «Rumpefeiden» ble Takvam stemplet som en ensom, gammel og kompromittert forfatter.

Mediene hun har undersøkt, skiller i liten grad mellom liv og diktning hos Takvam:

– Hun er også sårbar fordi hun ikke får støtte fra andre forfattere eller feminister. Mediene er harde mot dem som bryter med taushetsbelagte temaer, og det får Marie Takvam merke.
Grunnen til at hun tross alt klarer seg så godt, er at hun ser seg selv utenfra, er selvrefleksiv. Dermed blir hun ikke bare kategorisert – hun definerer også seg selv.

I dette intervjuet i Dag og Tid for ti år siden forteller Marie Takvam til Cecilie N. Seiness at hun ikke skriver lengre, hun er på et hjem for gamle med psykiske problemer. Jeg husker da det intervjuet kom for jeg hadde lurt på hvor det ble av Marie Takvam. Her kommer noen sitater fra intervjuet, resten finner du her.

Marie Takvam har ikkje vore så god dei siste åra, og det er eit tap for henne å vita at ho ikkje kan skriva lenger. Ho les mykje i staden.

-- Eg er psykisk redusert, alderen har sett spor etter seg, og i periodar har eg drukke for mykje. Det har ikkje gjort det betre.

Ho var den unge vakre Marie Takvam. Somme av lyrikkmeldarane skal ha vore meir opptekne av å skriva om korleis ho såg ut,
enn om kva ho hadde skrive.

-- Eg har vore “framsnakkende” kan ein seia. Eg har i grunnen fortalt pressa nokså hemningslaust om meg sjølv. Eg har utlevert meg, og då må ein rekna med nokre smekk. Du ser jo kva eg fortel til deg, seier Marie.

-- Eg har opplevd kriser med skilsmisse og alkohol,
og eg har fortalt om det.

Ho tykkjer ho skreiv best då ho var heilt ung.
Då hadde ho så mykje ho bar på som ho ikkje hadde fått utløp for. Reaksjonane på den siste diktsamlinga “Rognebær” frå 1990 var ikkje slik ho hadde håpa.

-- Eg har brukt opp opplevingane og evnene mine.
Eg har på eit vis sagt det eg skal.

Det gode diktet er for Marie det som har ei oppleving i seg, det som formidlar denne opplevinga vidare på eit slikt vis at lesaren kjenner seg att i noko han ikkje har oppdaga før.

-- Det må ha ein samanheng med noko av det den som les
har leita etter.

-- Mange er fastbundne i ei rolle heile livet, utan spenning, utan intensitet, utan variasjon og livsutfalding. Eg har prøvd så mykje.

-- Eg har så sterke kjensler. Dei røvar søvnen min. Eg trur ikkje folk flest har så sterke kjensler. Folk flest søv vel om natta, spør ho.

-- Det kan vera noko eg har lese i ei avis, eller ei anna oppleving som heng seg heilt fast, og så mel eg ustanseleg på det. Når eg ser tilbake på det som har kverna rundt i hovudet mitt dagen etter,
så skjønar eg ikkje kvifor eg måtte tenkja så mykje på det.

Men ho trur at ho ikkje ville ha vorte forfattar, hadde det ikkje vore for at ho var “sensibel”, som ho kallar det.

-- Eg har levd i augeblinken, eg har fanga inn alle nyansar, all villskap, all stillheit. Eg trur ikkje folk flest har så stor evne til det.

Redigert inn 31. januar 2010:

Her er litt om Marie Takvam i Søndagsavisa i dag.

23 Kommentarer:

Blogger Strekker sa ...

Jeg har ikke lest noe av Marie Takvam. Men jeg liker det hun sier i intervjuet. Jeg kunne godt tenkt meg å kikke nærmere på henne. Har du noen forslag til et sted å begynne?

Ellers får jeg vel bare gå ned på Schous plass i morgen og ta det derfra. Det er jo der jeg hører hjemme.

30 januar, 2008 18:24  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg har bare lest en barnebok. Og der vil du ikke begynne. Kan vi ikke gjøre det omvendt? Du, eller noen, limer inn et dikt av henne her?

Jeg likte også det hun sier i intervjuet. Jeg liker den uredde holdningen.

30 januar, 2008 18:32  
Blogger Strekker sa ...

Jeg skal se om jeg ikke kan få ta i en av de tidlige samlingene hennes i morgen. Må uansett levere tilbake noe Solstad før jeg får purring. Jeg ble visst ikke ferdig i denne omgangen, men Solstad er som boksing. Det kommer alltid en ny runde.

30 januar, 2008 19:28  
Blogger Strekker sa ...

Nå brukte jeg Solstad som attributt på en litt ekkel måte. Men jeg lar det stå. Jeg er jo sånn (ekkel) også.

30 januar, 2008 19:28  
Anonymous hege sa ...

Jeg synes også det var merkelig at det var sto så lite i avisene om henne nå som hun døde. Hun hadde fortjent det, - men for henne spiller det vel ingen rolle lenger.

Dette er mitt kjæreste Takvamdikt:


Ein av dei kalde, klåre dagane

Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårar.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome.

Sjå denne venstre!
Kvilde ho eingong mot min eigen mage
kjende at barnet der inne levde?
Og denne høgrehanda!
Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
over panna til den eg elska.

Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
ville mennesket rykke seg hastig bort.
Nei, desse hendene kan aldri meir
kjærteikne varm hud.

Den høgre handa klamrar seg til eit glas
fylt av sterk vin.
Den venstre dreg gardinet til.
Eg er åleine med desse hendene
som har mjølka kyr, baka brød,
hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
bore ringar,
vorte kyste av småborn og av menn.

Så grenselaust elskar eg dette livet
at eg ikkje kan visne roleg
men legg handflatene over augene
og ropar ut mi sorg.

30 januar, 2008 19:41  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det diktet, jeg hadde ikke lest det.

Oppmerksomheten om den som er død handler også om at samfunnet viser frem hva vi syns er verdt noe. Og derfor tenker jeg at det er viktig.

30 januar, 2008 20:10  
Blogger Vox populi sa ...

Mine første minner om Marie Takvam går tilbake til barnetimen. (Det avslører dessverre samtidig at jeg er i ferd med å bli en gammel mann siden dette var på 50/60-tallet) :-)

Men selv om dette er mange år siden, så huskes faktisk den vakre sunnmørsdialekten.

Jeg har også hatt glede av lyrikken hennes og vil bidra til hennes minne med dette diktet, tilegnet sønnen Magnus.

Voggesong

Spør ikkje, spør ikkje
guten min,
- våpen er til for fred –
Alle dei klokaste folk i verda
leiger seg våpensmed.

Gråt ikkje – gråt ikkje
leike deg du.
Bygg deg eit slott av plast.
Inne bak mørke løynlege portar
ligg det eit hjarte fast.

Kom skal vi mane ein tanke dit inn,
legg deg på kne og seg:
- Menneskehjarte, menneskehjarte,
nokon har bruk for deg.

Vakna nå opp og driv ditt blod
til øydemarks årenett,
då skyt dei knopp, dei øydemarks liljer
ingen enno har sett –
¬_ _

Spør ikkje – spør ikkje
guten min –
Tidsnok vil du forstå:
mor di har ikkje hjarte til svare
før dagen kjem då ho må.

30 januar, 2008 21:26  
Blogger Vox populi sa ...

En liten korrigering. Diktet heter ikke bare Voggesong, men Voggesong til Magnus.

30 januar, 2008 21:29  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det også, både diktet og barnetime-minnet, det er sånt som får meg nettrørt.

Jeg blir glad hvis det kommer flere, dikt og synspunkter.

30 januar, 2008 22:25  
Blogger Fjordfitte sa ...

Jeg har ikke lyst å ri kjepphester, men jeg har en følelse av at kjente kvinners død oftere forbigås i stillhet enn kjente menn. Samme når Nøste Kendzior døde, og Mette Jansson. Mens da Erik Bye døde gikk nasjonen nesten i oppløsning, noe som virket helt unødvendig på meg. De som styrer dette, altså de som sitter i redaksjonene, det virker som om de vet mest om menn.

30 januar, 2008 23:56  
Blogger Hanne sa ...

I boka "Vandre med vers" (Det Norske Samlaget, 1990) presenterer Halldis Moren Vesaas noen av sine favorittdikt gjennom et langt liv. Hun har også med et dikt av Marie Takvam, nemlig diktet "Du":

Du

Du må vere komen til byen!
Eg kan tydeleg sjå det.
Alle hus ligg og smiler til meg.
Dei har forstått at eg elskar deg.

Du må vere komen til byen!
Eg ser det på trea i parken.
Dei står med bivrande lauv,
Tar imot kyss frå sol og vind.

Du må vere komen til byen!
Derfor
denne ufattelege glede
frå lyset og lufta
frå seglbåtane i brisen.

Alt er onnorleis i dag.
Det som i går var grånande husrekkjer
Er i dag overstrøymt av gull og purpur
frå solnedgangen.

Det som i går var kvardagsmenneske
På veg til bussar og bilar,
er i dag personlegdomar
med indre liv.

Det som i går var trafikk og bråk
er i dag klang frå byens hjarte,
det store som driv alt framover!
Kort sagt: Du må vere komen til byen!

(fra "Auger, hender" , 1975)

31 januar, 2008 00:14  
Anonymous randi sa ...

En flott post om Marie Takvam! Og noen viktige poeng. Hvor lite det skal til av kommentarer (kritikk og avsporinger) før en mister evnen til å se at få ting er enten/eller. Det meste er jo både/ og! Kritikere har stor makt. Pressen har stor makt. Hva de trykker og hva de sensurerer - både mens kunstnere lever og når de er død!

Jeg har lest mange av hennes dikt og synes August er så flott;

AUGUST
Du er den siste månad å le i.
Den siste å bruke lettsindige kle i.
Den siste til solvarm og sanselaus mumlig.
Den siste til sommarleg elskhugsfortumlig.
Men kven vil døy med deg?

31 januar, 2008 02:08  
Blogger fr.martinsen sa ...

Terskelen for å anerkjenne kvinner er fortsatt høyere, i liv og i død.

Og så mener jeg det har med alder å gjøre. De som tar redaksjonelle avgjørelser i hverdagen er gjerne unge, de har vanskelig for å forestille seg at Marie Takvam f.eks har vært kjent, har hatt betydning, når hun ikke har vært omtalt på 20 år.

Og så har det nok med om den som dør har vært i mediene relativt tett opp til døden. Erik Bye f.eks var jo en elsket mann, men har var også aktiv til like før han døde, med konserter, film og tv-program.

Hvis vi ser på Robert Burås død, så slår jo alle disse faktorene til. I tillegg var han kjent for rockemusikk som har høy mediedekning, han døde overraskende og døden passet inn i rockemyten. Dagbladjournalistens død som naturlig nok ble omtalt av flere årsaker ble nok mer omtalt fordi han var journalist, og dermed nærmere de som tar avgjørelsene.

Nåja, der fikk du meg i gang med en forelesning nærmest.

Jeg syns også det er særdeles interessant dette med at emnene hun har i det hun skriver, og måten. Altså behandler dem på en "privat måte", muligens også noe som ble/blir oppfattet som en "kvinnelig måte" - hvordan det påvirker mottakelsen av henne. Det penser inn på en av mine kjepphester mottakelsen av Vigdis Hjort.

Og så er det dette med at rompa det var snakk om var "stygg" og gammel. Det er nok å ergre seg over, og enda er klokka bare 08.09 og jeg må forte meg på jobben.

Takk for enda fler dikt. Ettersom jeg likte begge disse også kan mye tyde på at jeg bør gå på biblioteket jeg også. Jeg er vanligvis ikke diktleser.

31 januar, 2008 08:14  
Blogger Fjordfitte sa ...

Litt om privat: hun var vel tildels for tidlig ute med å være "privat" på en måte som er helt vanlig nå, samtidig som kvinner som blander kunst og privat dømmes hardere enn menn, tas mindre seriøst. Agnar Mykle var jo f.eks ekstremt privat (han ble forsåvidt dømt hardt, men av helt andre grunner)

31 januar, 2008 23:43  
Blogger othilie sa ...

Jeg begynner nok å bli gammel, sånn hode-messig. Fordi jeg har navnet Marie Takvam spikret i hodet men jeg klarer ikke å feste navnet hennes til noe konkret, før jeg finner tak i diktsamlinga til Haldis men jeg vet at hun var der lenge før den kom i hus. Tror kanskje det er nynorsken, språket, at jeg har lest en del for lenge siden som jeg ikke klarer å finne igjen der inne i det rotete og tåkelagte hodet mitt. Det er trist å lese det hun sier i intervjuet. Er det det som er prisen for å være ute i livet med hver eneste føler ute? Jeg håper at det ikke må være sånn. Og jeg må se hva jeg finner om debatten rundt "Åpenbaringen", sånn at jeg kan tillate meg å bli harm på etterskudd, feministisk harm.

01 februar, 2008 00:31  
Blogger fr.martinsen sa ...

Othilie: Jeg vet ikke om du kommer til å finne så mye å bli harm over, eller kanskje du er bedre til å søka enn meg.

Jeg fant ikke noe annet enn jeg har brukt her på "Takvam Hestenes" f.eks. Dette hendte før-nett-tid..

Fjordfitte: Villigheten til å tolke noe mer inn i et budskap er vel større jo høyere en anser den andre å være i det hierarkiet?

01 februar, 2008 08:04  
Anonymous Unn Conradi Andersen sa ...

...og her kjem eg, tre månader etter siste posta innlegg. ville berre seie, spesielt til deg fr.martinsen, at eg vart så glad, og rørt, over å lese alt dette. fine ord, og det at så mange framleis er opptekne av henne.

for dei som vil verte betre kjent vil eg anbefale å låne 'marie takvam: dikt i samling'. rett og slett. der står jo alle dikta. den kom på gyldendal i 1997.

ellers skreiv eg sjølv ein kommentar om Marie Takvam i Dagbladet då ho døyde, mykje bygd på masteroppgava mi. den ligg her: Gå inn i din tid

ja, så kvifor da ikkje avslutte med Maries eigne ord.

Den som aldri har lege oppskrubba i utforbakkar, aldri har halta med gips rundt ankelen,
aldri har falle for smil frå lepper
som løynde hoggtenner og blitt oppgnaga nær inntil døden(..)
har aldri kjent den umåtelege glede
ved å kunne reise seg att, falle og reise seg att (..)

(M.T. 'Falle og reise seg att'. 1980)

21 april, 2008 20:43  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for at du skriver det og takk for fin lenke. Og nå kom jeg på hva jeg kan svare bror på spørsmålet om bursdagsønske.

Ellers fikk diktet meg til å tenke på denne teksten av Laurie Anderson,

I wanted you. And I was looking for you. But I couldn't find you. I wanted you. And I was looking for you all day. But I couldn't find you. I couldn't find you. You're walking. And you don't always realize it, but you're always falling. With each step you fall forward slightly. And then catch yourself from falling. Over and over, you're falling. And then catching yourself from falling. And this is how you can be walking and falling at the same time.

Her leser hun den selv

21 april, 2008 21:16  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg ser det kommer noen inn her nå som har googlet Marie Takvam, er det noe spesielt som skjer i dag?

21 september, 2008 16:23  
Anonymous Olaug Nilssen sa ...

Fantastisk! (ja, eg sat nett og googla Marie Takvam)

06 januar, 2010 09:08  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk! Det er faktisk endel som googler Marie Takvam for tida. Det gleder meg.

06 januar, 2010 11:38  
Blogger Sissel M Bergh sa ...

Og jeg gjorde det i dag. For en fin tekst. No fikk jeg lyst til å låne Takvam på biblioteket.

27 august, 2015 13:55  
Blogger fr.martinsen sa ...

Så hyggelig at noen kommer inn på gamle tekster år etter. Samtidig, det betyr nok at det skrives for lite om Marie Takvam.

06 september, 2015 13:36  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start