Tommy Olsson og meg

Jeg har nevnt skribenten Tommy Olsson flere ganger.
Det er fordi jeg liker måten han bruker seg selv på i de tekstene han skriver om kunst for Morgenbladet. Han er den eneste kunstanmelderen jeg får til å lese. Han skriver skummelt om seg selv samtidig som han skriver om kunst og avslører - i alle fall tilsynelatende - private detaljer. For meg er det alltid en trøst i tillegg i Tommy Olssons tekster: Tommy Olsson bæsjer også.

Han presenterer seg gjerne som skribent, pornograf og kunstner.
I kveld så jeg på kunstneren Tommy Olsson på Galleri REKORD i Ebbells gate. Jeg tror han valgte den gaten fordi den er omtrent den skumleste gaten jeg vet om, galleriet fordi det virket som det minst pretensiøse galleri jeg kan forestille meg.

Såvidt jeg vet har han vært skribent bare de siste årene, pornograf og kunstner for lenge siden. Likevel, eller derfor, var alle der.
Det siste var det venninnen min som så, alle anmelderne, alle kuratorene, kunstviterne. Jeg kjente bare igjen noen få fjes.

Som regel bestemmer jeg meg aldri på forhånd for at jeg skal skrive om en konsert eller en utstilling jeg skal på. Det blir jeg bare urolig av. Kommer jeg til å få noen ord? Nei det tror jeg aldri.
Derfor tok jeg ikke kamera med engang da jeg gikk på Madrugadakonserten på mandag.

Ofte kommer det ord likevel mens jeg er der. Og selv om jeg har levd i mange år og gjort disse erfaringene så glemmer jeg å ta med meg papir og penn også. Og så må jeg enten spørre noen om en serviett eller så står jeg og holder fast ved ordene underveis.

Utstillingen heter IS IT TRUE THAT I`M NO LONGER YOUNG?

Galleriet skriver bl.a,

"Det er kanskje ikke så merkelig at Tommy Olsson stiller seg selv dette selvgranskende spørsmålet, og undrer på sin egen ungdommelighet og kanskje til og med relevans.

Tommy Olsson er ikke et ukjent navn i Norges kunstliv.
De fleste vil kunne nevne en eller to personlige detaljer om Tommy, og vil kanskje undre på om mennesket Tommy er slik han beskriver i anmeldelsene, og hvorfor han stadig tviholder på sin opprørsposisjon.

Tommy Olsson er utvilsomt et følsomt menneske, og nå i sitt livs
tidlige høst velger han å presentere vakre og poetiske fotografier av seg selv og sin kone, kyssende ikledd sorte latexmasker."



Så det var fotografier som dette. Som førte til snakk om vår egen grenseløshet etterpå. Dette hang ikke nøyaktig sammen med fotografiene, men vi kom til å snakke om det likevel.
Hvilke grenseløsheter har vi. Ofte syns jeg dette skjer når jeg utsetter meg for kunst, det skjer noe i hodet eller i samtalen som bare er vagt i nærheten av det jeg tror den som har lagd bildene tenker seg. Så er jeg likevel mer enn fornøyd.

Det var andre fotografier der, av Tommy Olsson og kjønnsorganet hans, av Tommy Olsson og den butte magen hans med en fot med sko plassert på. Jeg kom likevel ikke over den mest banale måten å ta inn dette inntrykket på: der er Tommy Olsson og han har ringer overalt på kroppen sin. Jeg beklager i og for seg dette, bare litt.

Jeg trengte ikke notatblokken min, jeg turte ikke ta bilder,
jeg må få meg et stort kamera.

Men i alle fall. Det var nedtegnelser av seksuelle uvantheter. Og så hadde Tommy Olsson en performance der han røykla det lille rommet og hadde rødt lys på og vi kunne nesten ikke se ham som sto og sang om noen som ikke måtte forlate ham. Vi var i en pornoatig bule, likevel mumlet han om at han elsker, I need you, don`t leave me.

De får bare ikke til å si det

Jeg kom til å tenke på en ting i dag. Det er jo så mange i samfunnet som prøver å si noe. Og så får de det ikke helt til. Eller de får det til på en måte men kanskje personen stenger for budskapet, eller de mener vel men sier det klønete, slike ting, de er ikke velformulerte.

Jeg tror jeg har funnet opp et nytt yrke: intervjuobjektet.

Eller avataren rett og slett

Du er f.eks Sylvia Brustad og skal si noe, men folk blir irritert og får piggene ut nærmest før du har åpnet munnen. Da kan Sylvia Brustad ringe til intervjuobjektsentralen og få et bedre intervjuobjekt enn seg selv tilgjengelig.

Avataren setter seg inn i saken og uttaler seg som om hun var Sylvia Brustad. Hun tar på seg Sylvia-Brustad-parykk og vi blir i fellesskap enige om å akseptere denne ordningen og kaller henne Sylvia Brustad i debatter, kort sagt vi kjøper avataren som Sylvia Brustad.

Alle politikere bortsett fra Per Kristian Foss har avatarer og ingen snakker tomprat mer og ingen lager broer mellom to setninger på håpløse måter.

På samme måte finnes det en Thomas Dybdal-avatar som er like søt men ikke riktig så sjenert og det fins en Alexia Bohwim-avatar som uttrykker seg bare litt mer smart, men fortsatt troverdig og som ikke har så store pupper, og forsåvidt når jeg selv er på mitt kjedeligste og mest masete kan jeg få meg en fr.martinsen-blogger-avatar.

Lurt hva?

De som snakker ofte i mediene har sine faste avatarer, de andre kan ringe til dagsen og få en for noen timer. Jeg kjenner på meg at dette er et udekket område i samfunnet, det kan bli en vekstbransje det er jeg sikker på.

Jeg er egentlig oppfinner, før har jeg funnet opp nyhetsglobusen.

Marie Takvam

Jeg syns det er vemodig at det ikke er skrevet mer om at Marie Takvam er død.
Det kommer kanskje av at det har vært stille rundt henne de siste årene.

Flere av kollegene mine på jobben hadde ikke hørt om henne. Etterhvert:
er hun mora til Magnus Takvam? Joda.


Eller han er sønnen til Marie Takvam. Slik tenker i alle fall jeg på det.

Magnus Takvam er han i NRK som kommenterer politikk på Dagsrevyen. I denne artikkelen fra i går ser du to fine bilder. Et av Magnus Takvam som barn. Et av Marie Takvam som ganske ung. Legg merke til det leketøyet hun har rundt ankelen. Sånn hadde jeg også da jeg var liten. Det er en av de leketøyene som aldri kom tilbake, skjønner ikke hvorfor, jeg har savnet det. Det var morsomt å hoppe nedover gata å snurre den tingen rundt samtidig.

Sosiolog Unn Conradi Andersen satte offentlighetens mottakelse av Marie Takvam (og Vigdis Hjort) inn i et maktkritisk perspektiv i masteroppgaven sin. Hun sier at Marie Takvam ble angrepet for å blande diktning og politikk da hun i skuespills form gikk hardt ut mot ekteskapet som institusjon i 1967. Og diktene og romanene hennes ble kritisert for å være for private og selvbiografiske.

– Fra før finnes det ikke noe språk for erfaringene Takvam vil vise fram; når hun intervjues må hun finne fram til nye begrep, og mye av det hun sier virker fremmedartet i offentligheten.

I 1977 spilte Marie Takvam hovedrollen i Vibeke Løkkebergs film Åpenbaringen, der en scene viser Takvams nakne rumpe. Anmelderne er sjokkerte, Takvams kropp beskrives som frastøtende og gammel.

Vibeke Løkkeberg sier,

"Så kom Arne Hestenes hjem fra Cannes og sa: "Se på denne slaskepornofilmen her". Og da ble omdømmet at Vibeke Løkkeberg hadde laget en slaskepornofilm og stakkars Marie Takvam. Kvinner med så tykke rumper bør ikke kle av seg på film, hun burde beskyttes mot seg selv."

Mens Unn Conradi Andersen forteller at selv om Marie Takvam i mediedebatten om filmen – ofte kalt «Rumpefeiden» – ber kritikerne skille mellom henne selv og filmens tematisering av kvinnekroppen, blir hun etter dette diskreditert i norske medier.

– Mediene har gjerne en trang til å kategorisere, og i intervjuer etter «Rumpefeiden» ble Takvam stemplet som en ensom, gammel og kompromittert forfatter.

Mediene hun har undersøkt, skiller i liten grad mellom liv og diktning hos Takvam:

– Hun er også sårbar fordi hun ikke får støtte fra andre forfattere eller feminister. Mediene er harde mot dem som bryter med taushetsbelagte temaer, og det får Marie Takvam merke.
Grunnen til at hun tross alt klarer seg så godt, er at hun ser seg selv utenfra, er selvrefleksiv. Dermed blir hun ikke bare kategorisert – hun definerer også seg selv.

I dette intervjuet i Dag og Tid for ti år siden forteller Marie Takvam til Cecilie N. Seiness at hun ikke skriver lengre, hun er på et hjem for gamle med psykiske problemer. Jeg husker da det intervjuet kom for jeg hadde lurt på hvor det ble av Marie Takvam. Her kommer noen sitater fra intervjuet, resten finner du her.

Marie Takvam har ikkje vore så god dei siste åra, og det er eit tap for henne å vita at ho ikkje kan skriva lenger. Ho les mykje i staden.

-- Eg er psykisk redusert, alderen har sett spor etter seg, og i periodar har eg drukke for mykje. Det har ikkje gjort det betre.

Ho var den unge vakre Marie Takvam. Somme av lyrikkmeldarane skal ha vore meir opptekne av å skriva om korleis ho såg ut,
enn om kva ho hadde skrive.

-- Eg har vore “framsnakkende” kan ein seia. Eg har i grunnen fortalt pressa nokså hemningslaust om meg sjølv. Eg har utlevert meg, og då må ein rekna med nokre smekk. Du ser jo kva eg fortel til deg, seier Marie.

-- Eg har opplevd kriser med skilsmisse og alkohol,
og eg har fortalt om det.

Ho tykkjer ho skreiv best då ho var heilt ung.
Då hadde ho så mykje ho bar på som ho ikkje hadde fått utløp for. Reaksjonane på den siste diktsamlinga “Rognebær” frå 1990 var ikkje slik ho hadde håpa.

-- Eg har brukt opp opplevingane og evnene mine.
Eg har på eit vis sagt det eg skal.

Det gode diktet er for Marie det som har ei oppleving i seg, det som formidlar denne opplevinga vidare på eit slikt vis at lesaren kjenner seg att i noko han ikkje har oppdaga før.

-- Det må ha ein samanheng med noko av det den som les
har leita etter.

-- Mange er fastbundne i ei rolle heile livet, utan spenning, utan intensitet, utan variasjon og livsutfalding. Eg har prøvd så mykje.

-- Eg har så sterke kjensler. Dei røvar søvnen min. Eg trur ikkje folk flest har så sterke kjensler. Folk flest søv vel om natta, spør ho.

-- Det kan vera noko eg har lese i ei avis, eller ei anna oppleving som heng seg heilt fast, og så mel eg ustanseleg på det. Når eg ser tilbake på det som har kverna rundt i hovudet mitt dagen etter,
så skjønar eg ikkje kvifor eg måtte tenkja så mykje på det.

Men ho trur at ho ikkje ville ha vorte forfattar, hadde det ikkje vore for at ho var “sensibel”, som ho kallar det.

-- Eg har levd i augeblinken, eg har fanga inn alle nyansar, all villskap, all stillheit. Eg trur ikkje folk flest har så stor evne til det.

Redigert inn 31. januar 2010:

Her er litt om Marie Takvam i Søndagsavisa i dag.

Mer Jonathan Frantzen

Apropos det negative lyset man kan komme til å se noen i.
Og hvordan man deretter kan fortsette å tolke alt det vedkommende sier, eller skriver, i det lyset.

I forrige post jeg skrev om Jonathan Frantzen kom vi inn på Dagsavisens anmelder Anette Orre i kommentarfeltet.

Hun skriver bl.a,

Det er ikke så lett å vite hvordan man skal forholde seg til en forfatter som er så usympatisk selvutleverende i sin prosa. Som når han forteller om hvordan han sammen med sin første kone morer seg med å påpeke andre menneskers «manglende perfeksjon».

I dag kom jeg til det stedet i teksten. Jonathan Frantzen skriver,

"Hjemme i New York trodde jeg ikke noe på at vi virkelig var separert. Det var kanskje umulig for oss å bo sammen, men min kones intelligenstype forekom meg fremdeles å være den beste, hennes moralske og estetiske dømmekraft forekom meg fremdeles å være de eneste som tellet. Duften av huden og duften av håret hennes var styrkende, uerstattelige, de beste. Å klage over mennesker - deres manglende perfeksjon - hadde alltid vært en sport for oss. Jeg kunne ikke tenke meg at jeg aldri skulle kjenne lukten av henne igjen."

Er ikke dette egentlig en tekst om sorg over tapt kjærlighet og refleksjon over egen manglende perfeksjon? Det syns jeg.

Mer Annette Orre, og mer meg

Eller er det meg selv som leser Annette Orre i et for negativt lys, fordi jeg legger for stor vekt på at hun også skriver,

"Boken preges i for stor grad av den kalde, nærmest menneskeforaktende tonen, som om forfatteren velger å kokettere med at han kan tillate seg å være politisk ukorrekt, fordi han åpenbart er så mye smartere enn de fleste av oss likevel."

Sex, skills and rock

Jeg var på Madrugadakonsert i kveld.
Noen ganger er det noe med rock som blir mer enn musikken.
Noen ganger er det en bra aggresjon. I kveld var det Sivert Høyems inderlige glis som kom noen ganger under konserten da han så bort på Frode Jacobsen. Og så Anders Engens energi og tilstedeværelse på perkusjon (og til slutt trommer.)

Det var sex

Det syns jeg er den beste sammenlikningen.
Det var deilig å se så mye glede på scenen også.

Jeg fikk forventninger med en gang jeg kom inn i salen. Der jeg i høst var på konsert i samme sal, Gamle Logen, med Fläskkvartetten med sitteplasser var det nå ryddet og ståplasser, som er eneste måte å ta til seg musikk som går inn i kroppen etter min smak.

Der salen i høst virket for fornem og stiv var de svære, lave lysekronene nå bare fine. Og 13 gitarer var stemt og linet opp.
Jeg skulle ønske jeg kunne vise dere et bilde av bandet når lysekronene var av men det kalde lyset fra spottene likevel lyste dem opp. Men snittet mellom mengden som leser denne bloggen og den som har et sånt bilde er antakelig helt tomt.


De spilte gjennom den nye plata fra begynnelse til slutt,
hør på myspacesiden her.

Det var i tillegg til Sivert Høyem, Frode Jacobsen, Anders Engen (perkusjon) også Erland Dalen på trommer, Alex Kloster-Jensen (gitar), Cato Thomassen (Cato Salsa Experience, gitar) og Ingrid Olava koret så nydelig på flere sanger.

Jeg pleier ikke tenke på hvordan lyden er mikset, men det gjorde jeg nå. Jeg hørte noen klage ute på at det var dårlig lydmiks, men det syns ikke jeg. Jeg hørte alle instrumentene, trommene, Høyems vokal og Ingrid Olavas koring fint samstemt.

Nå skulle bandet ut i salen og feste,
mens Egon Holstad spiller plater til klokka 3.

I drosjen hjem snakket jeg med sjåføren som var på min alder tenker jeg. Han hadde vært på to konserter i sitt liv: Jokke og Per Gessle, men det var ikke det rare. Det rare var at han hadde likt det kjempegodt. Likevel hadde han ikke oppsøkt fler konserter fordi han er en utålmodig mann som ikke liker å vente på at konserter begynner. Så det var drosjesjåføren.

Jeg slo i alle fall nettavisene på tida i alle fall.

Adresseavisen er først ute med artikkel i kveld. Bildet er tatt av Kristin Svorte, Adresseavisen. Jeg har sendt henne en epost og spurt om lov, tar det vekk hvis jeg ikke får lov.

Siste: det kommer visst ikke fler nettartikler.
Jeg går til køys og lenker opp og fikser i morra.

Men neste morgen

Stillbilder fra Logen.

Dagbladets artikkel.

Dagsavisens.

Asbjørn Bakke i Aftenposten beskriver konserten best foreløpig, etter min smak.

Nordlys sin bildeserie og artikkel.

Mens Vesterålen online klipper sitater litt herfra og derfra og håper på kontakt med en av de som var på konserten.

Jeg er så heldig

På siden sin skriver Madrugada,

"Venner, vi er overveldet over den mottagelsen "Madrugada" har fått og det er med spenning og stolthet vi sjøsetter albumet. Uansett hvor fornøyde vi er med plata, så er det helt klart at disse låtene er laget for å spilles live, men Madrugada som live-band er for øyeblikket i tørrdokk. Madrugada eller ikke Madrugada, vi har uansett lyst til å spille låter fra plata live for dere, så vi inviterer noen gode venner med på scenen og lar det stå til.
Frode Jacobsen og Sivert Høyem"

Og jeg min heldige gris, min lyckans ost, jeg skal få gå dit. Jeg var ikke invitert selv, men min greie kollega forbarmet seg over meg så nå stikker jeg straks til Gamle Logen. Det begynner 18.00 presis.

Integritet

Jeg tenker ofte på hvordan vi tolker andre mennesker. Jeg har tenkt på det de siste dagene med utgangspunkt i Alexia Bohwim: med en gang vi setter henne i negativ belysning blir alt hun sier tolket i dette sure lyset. Hun blir bedreviter, hun skal liksom og visstnok, vi gir henne ikke noe slack.

Når kjæresten er ny tolker vi alt i positivt lys. Etterhvert kan vi komme til å se selv den minste handling som en fornærmelse. Ettersom jeg er en bedreviter selv syns jeg vi skal prøve å kreve mer av oss.

Jeg legger ofte merke til hvordan folk snakker om sjefen sin. Sjefen er et menneske som bør være ufeilbarlig, sjefen blir som en mor/far der du selv er en muggen tenåring.

"Han sa ikke pene nok ting til meg i avskjedstalen". Alle ord blir veiet, men hvis han hadde sagt pene ting til deg ville du tenkt at han var falsk. Sjefen taper i samtlige utsagn hvis han først har kommet i det negative lyset. Det kan finnes en ekstrem vilje i folk til negativ fortolkning.

I kulturdebatter ser jeg det hele tiden, sist jeg husker var da en litteraturviter kritiserte en bok av Anne B. Ragde, da skrev f.eks Tore Renberg at Skjerdingstad "etterplaprer" eller "i sin ivrige kritikk".
Dette irriterer meg. Det er slapp retorikk og dårlig tenking og jeg orket ikke å pakke det inn.

Blikket på Alexia Bohwim

I forrige uke kom romanen Frognerfitter ut. Den handler kort sagt om to unge kvinner på Frogner som ruser, puler og ikke er gode mødre. Boka har fått dårlige kritikker og det har Alexia Bohwim selv også fått. Det syns jeg er interessant.

Først boka. Jeg har lest den

Var den god? Nei, ikke ut fra straighte litterære kriterier, sånne kriterier der Dag Solstad (som jeg liker å lese) er på toppen. Ikke ut fra sånne kriterier som at to ganger i året kommer det en bok jeg syns er uslåelig god og som jeg får lyst til å kjøpe og gi til alle vennene mine.

Men det gis ut fryktelig mange romaner i Norge hvert år. Jeg leser mange av dem. Og hvis jeg sammenlikner med hva jeg syns om alle disse så syns jeg ikke Alexia Bohwim kommer så galt ut.

For meg er denne romanen omtrent i samme sekk som Henrik Langelangs Wonderboy eller Helene Uris romaner.

Men når det gjelder Langeland/Uri så pleier jeg heller å ergre meg over hvor dårlig jeg liker bøkene, sammenliknet med kritikken.
Når det gjelder Alexia Bohwim slår det motsatte inn.
Den var da ikke så dårlig.

Det var f.eks ingen steder jeg irriterte meg over språket og det er ikke så verst, og jeg syns historien fortjener å bli fortalt, den har underholdende partier om f.eks Kjetil Rollnes for den som vet å lese inn riktig universitetsflinkis med sensuelle lepper i historien og det var gjenkjennelig kulturhistorie for oss i passende alder.

Men så var det altså Alexia Bohwim selv

Hun blir nemlig også vurdert. Hun nevnes som såkalt forfatter, hvem innbiller hun seg at hun er som skal lære oss noe vi ikke visste fra før liksom? Hun har pupper, lepper, mye sminke, liten topp.

Her er et Dagblad-intervju med bilder, det er relevant dessverre.

Det er slik at jeg forsvarer den enkeltes rett til å se vulgær ut, se porno ut, se punk ut, emo, kjerring. Du kan se ut som hva du vil for min del. Jeg syns vi ser litt for like ut, som gruppe, hvis jeg skulle klage på noe.

Hva er lov å fikse på med kroppen?

Det er ikke så enkelt det skillet som mange innbiller seg. Man kan operere for å bedre en funksjon i kroppen, for å få tilbake det utseende man hadde før en sykdom eller bare endre utseendet sitt.

For min del må den enkelte person fylle hva de vil hvor de vil, eller ta vekk, eller tannregulere eller tupere. Så kan heller jeg være med å diskutere samfunnsutviklingen på dette området, eller hva samfunnets fellespenger skal brukes til. Men den snakken tar jeg ikke med utgangspunkt i en enkeltperson som er i avisa.

Jeg skrev om dette for to år siden, om hvorfor barna våre må ha tannregulering, men ikke kan få fettsuging i ridebukselåret eller botox i leppa? Om hvordan det fins et kulturelt must og et absolutely not.

Etterord 28. mai 2008:
Aftenposten vant i PFU for Mala Naveens bruk av "forfyllet småbarnsmor fra Frogner" om Alexia Bohwim/jeg-personen i boka.

Spørsmålet var om Naveen kunne få lov til å blande sammen forfatter-jeget til Bohwim med jeg-personen. Slik sett kunne vel dette sitatet også vært oppe til samme diskusjon "Hvordan skal man for eksempel forholde seg til at Bohwim utleverer en død venninne ved å gjengi hvordan hun ble grovt mishandlet av en kjæreste?"

Patti Smith med utstilling i Paris

Fra 28. mars til 22. juni viser Patti Smith frem egne fotografier, tegninger og ting hos Cartier i Paris.

Dette er et bygg jeg har lyst til å se bare pga. inngangspartiet, se:


Artnow online skriver,

Many of Smith’s photographs embody significant personal meaning: Robert Mapplethorpe’s slippers, Virginia Woolf’s bed, Hermann Hesse’s typewriter and Arthur Rimbaud’s utensils. Others serve as a visual record of her well-traveled life.

The exhibition also features a selection of the artist’s drawings, several of which are borrowed from prestigious institutions such as the MoMA and the Centre Pompidou or from private collections.

The exhibit also includes cherished belongings taken from her personal archives. Among them original manuscripts, a photograph taken by Constantin Brancusi and a stone from the river in which Virginia Woolf committed suicide.



Jeg så noen av fotografiene til Patti Smith i London en gang.
Jeg husker jeg ble skuffet over at de var så små.

Ingen hemmeligheter i mitt sinn

I dag skulle jeg legge noe frem for en gruppe, to timer skulle jeg snakke. I går var jeg urolig, ville jeg disponere tiden riktig, hadde jeg en struktur som var vettig, osv. Men jeg visste ikke at jeg var så stresset som de latterlig enkle drømmene mine i natt fortalte meg.

Drøm en, en klassiker så vanlig at det nesten er pinlig:
jeg mistet notatene mine.
Drøm to, jeg gjennomførte og kom ned på plassen min og oppdaget at jeg bare hadde snakket om 1/3 av det stoffet jeg skulle.
Drøm tre, jeg gjennomførte men etter meg kom Harald Eia og han var morsommere.

Portishead på turne!

Jippi. Nå gjelder det å tenke klart. Skal jeg reise til London, København, Berlin,
et annet sted?

Billettene til Londonkonserten legges ut allerede i morra, til konserten i Paris 31. januar osv.

Portishead spiller i
Berlin 3. april,
København 4. april,
Amsterdam 7. april,
London 10. april,
Paris 5. mai,
Barcelona 29. mai.

Dvs. det er flere datoer og steder, hele lista finner du her. Nederst står det også hvilken dato konsertbillettene legges ut for salg.

Her kan du høre og se Portishead i gode gamle Glory Box

Klokka er 16.00

Og jeg er lei av å høre min egen stemme. Noen ganger snakker den høyt, nærmest roper, for i den andre enden er det en dårlig mobillinje i et støyete område.

Jeg har nevnt det før, men når jeg er sliten tenker jeg at jeg vil jobbe i et gartneri og vanne stille planter og være stille selv. Poenget i gartneri er at alle er stille, jeg og plantene.

Andre ganger hører jeg meg selv bruke de hersketeknikkene jeg kan for å få det slik jeg vil med de som er i den andre enden av telefonen, vi har ulike interesser i leken. Noen ganger selger jeg, prøver å tøyse motparten i godt humør, bla bla, bla.

Jeg motiverer kolleger, maser på kolleger, snakker og snakker. Jeg snakker så fort og noen ganger hører jeg at jeg får en sånn litt høy skjærende kvinnestemme og det liker jeg ikke. Da tror jeg nok at jeg er rødflammet på brystet.

Jeg vil heller ha kontroll

Herregud når jeg er så lei av å høre meg snakke, hvordan er det da for kollegene mine som tross alt er utenfor meg?

Nå er det meningen at du skal forstå at siden jeg forteller alt dette helt av meg selv så skjer det så og si aldri.

(Oopsa, dette er en identitetsmarkør, jeg beveger meg mellom lag og ser og utenfra, det er ikke måte på.)

Jeg sklir egentlig gjennom lokalet og snakker med velmodulert stemme, jeg gir kloke råd og er dempet vittig.

Stille på gartneri, eller utblåsing

Jeg skal hjem og lage mat til vennene mine (venner som egentlig er altfor gamle til å være vokst opp i forhandlingsgenerasjonen men som etter å ha takket ja til mat 19.00 sier: kan vi spise 20? og, jeg kommer 17.30, ikke spørsmålstegn engang.)

Nei, vi kan ikke det, magen min er innstilt til 17.00 som det er. 19.00 er å tøye seg langt for min mage.

Jeg har altfor flinke venner, de vil jobbe til 21.00 alle mann, shit også for noen venner, vær så snill få arbeide litt mer, få forske litt, jeg vil skrive noe kjedelig til departementet det er det jeg må, jeg vil det.

Hva er det med dem, kan de ikke klare seg med helt vanlige ambisjoner? Kan vi ikke være nest best nå plutselig? Det syns jeg. Det er mye hyggeligere. Da kan vi sitte ved bordet lenger.

19.00 er så langt jeg kan strekke meg

Vi skal spise gresk salat, greske bønner i tomatolje, grønn og svart tapenade på fryktelig god loff med smør, skinke, dadler, en ingerfærkake. Vin.

Og så skal vi på konsert

Med så mye tempo-snakking gjort allerede denne uka er det disse utveiene å velge mellom i kveld: gråting, soving, resignasjon, despe-blogging, drikke seg full, høre på musikk og hoppe opp og ned.

Jeg planlegger å kombinere de to siste.

Jeg er forresten rørt av å bli lenket opp av kulturhuset i Nøtterøy.

Heath Ledger er død

Jeg sender sms-er til vennene mine om dødsfall i verden hvis jeg tenker at jeg har dem tidlig. Jeg vil rapportere det, virkelig litt sykelig på meg, at det berører meg såpass.

Men sånn er det i alle fall, Benazir Bhutto, Yassir Arafat,
jeg var ute med sms-en.



3:30 i dag New York-tid ble Heath Ledger erklært død. Når offentlig kjente personer dør får vi vite det så fort. Vi kan forestille oss hva som skjer rundt den døde akkurat nå, ellers er dødens konsevenser forsinket i tid, hvis vi ikke kjennner de som er involvert.

Heath Ledger ble funnet død i leiligheten sin på Manhattan skriver BBC. Det virker som en overdose skriver CNN.
Det ser ut som selvmord eller overdose,
sier politiet i følge New York Times.

Det er forsåvidt interessant at wiki-artikkelen på Heath Ledger er sperret i skrivende stund. Både fordi mennesket det gjelder er død nettopp (1.) og for å forhindre vandalisme (2.),
jeg visste ikke at wiki hadde sånne forhåndsregler.



Her er Heath Ledger sammen med Jake Gyllenhaal i Brokeback Mountain.

Dette tenkte Moby i sin blogg.

Jane Birkin på Cosmopolite

At Jane Birkin kommer til Cosmopolite på torsdag gir dere sjansen til å puste liv i gamle drømmer og meg muligheten til å relansere
en Jane-Birkin-post jeg skrev for et par år siden.



Cosmopolite ligger fortsatt i Møllergata rett overfor Rockefeller men klubben er på vei opp til Torshov til kinolokalene.

Akkurat nå 23

Fordi jeg trenger å beskjeftige meg etter jobb hadde jeg en skoletime med Vibeke Tandberg i dag.
Hun fikk meg til å føle meg rolig og motig.

Det hender Vibeke Tandberg går rundt som en gammel mann. Det var ingen av de som var i klasserommet som sa, men mener du virkelig at det å gå rundt i verden som en gammel mann er det viktigste å si? At ingen har tenkt på det før liksom, at det er anderledes å ha en gammels mann kropp? Så utseendefokusert. Tjo, heldigvis for det.

Forrige gang jeg leste Jonathan Frantzen skrev han om sigarettindustriens sluhet og at han hadde tatt det han trodde var sin siste sigarett for fem år siden.
Og så kommer den overgangen jeg pleier å huske,

Men hvis den mannen som bærer mitt navn ikke er en røyker, hvorfor står det da igjen en ventilasjonsvifte i stuevinduet hans?

Madrugadas siste plate "Madrugada"

Den kommer i morgen.
Du kunne høre den på MySpace fra 18.15 i dag.

Etter syv år hos Virgin og EMI har Madrugada startet sitt eget plateselskap, Malabar Recording Company, og har inngått lisensavtale med EMI om utgivelsen, skriver Farojournalen.
Det skal bli interessant å følge med på hva som skjer mellom platebransjen og nettet de nærmeste par årene.



Mestparten av denne plata ble lagd i New York i mai. Bra var det i alle fall. Robert Burås synger "Our Time won`t Live", jeg likte nok ved første høring likevel Sivert Høyems vokal best. Her finner du også gamle Majesty og the Kids are in Hight Street.

Cirkus Cirkör, utdanning, eksport

Når jeg leser norsk skoledebatt virker det som om alle er enige i at vi må satse på realfag, og de små elevene må ikke bruke så mye tid på å lære seg å tenke, diskutere, vurdere kilder, lage ting.

Eller de må i alle fall ikke lage noe i mykt stoff eller plank,
de må lære det periodiske system slik at de kan bli skikkelige tinglagere når de blir voksne mennesker.

Ting vi kan eksportere

Men det går også an å eksportere musikk f.eks, de har fått det til i Sverige, der eksporterer de musikk for milliarder.


Jeg har alltid tenkt at det er om å gjøre å få flest mulig til å kunne tenke og vurdere,
å jobbe selvstendig og finne frem kunnskap.

Neida,
jeg mener ikke at unger ikke skal kunne noen byer i Belgia.

Men av det jeg lærte på skolen så er det de store tingene som henger igjen.

Evnen til å se sammenhenger f.eks, forståelsen av hvordan naturen og samfunnet henger sammen.

Faktakunnskapen? Nei, den..

Og så er det en annen sak. Jeg syns ikke barn skal leve bare med det formålet at de skal bli mennesker vi skal bruke når de blir voksne. Det er fort gjort å falle i den fella som foreldre også,
dette kan du bruke: senere.

I Sverige holder mine helter Cirkus Cirkör til

De lager proffsirkus av høy kvalitet, de har kurs for unger og voksne som nesten ikke kan stupe kråke. Og de har et skolesystem, gymnaslinjer og høyskole.

Men nå mener skoleminister Jan Björklund at hobbykursene på gymnasene bør vekk.

Det har fått grunnleggeren av Cirkörsystemet til å skrive et innlegg på flyet hjem fra Montreal, her er noen biter:

Efter att ha varit på besök i Cirque du Soleils "lilla" högborg med över 3 000 personer anställda känns skolministerns utfall ganska absurt och nästan komiskt. En avdelning med över 50 casting directors har som jobb att åka runt i världen och söka artister som kan jobba på Soleils 20-talet alltjämt rullande produktioner.

Det Björklund kallar hobby på gymnasieprogrammen är en av Kanadas fem största exportvaror. Guy la Liberté som är grundare av Cirque du Soleil var gatuartist när han tillsammans med sina cirkuskompisar startade Cirque du Soleil för cirka 25 år sedan. Nu har det blivit en kreativ industri med en årlig omsättning på över 5 miljarder kanadensiska dollar.

Cirkus Cirkör tjänar ju inte direkt några miljarder, men vi har i alla fall lyckats skapa cirka 300 jobb inom ett yrke som ingen politiker eller arbetsförmedlare precis hade kunnat föreställa sig för tio år sedan.

Jag antar att Björklund inte heller har koll på att flera av de friåkare som går på "hobbygymnasielinjerna" i Sverige redan i tonåren kan tjäna bra mycket mer på sin friåkning än vad föräldrarna och Björklund gör på sina jobb? Tiderna förändras.



Tydliga arbetsmarknadsbehov och vilka hobbys eller yrkesinriktningar som kan ge ett jobb eller inte förändras också, och det kan vara bra att lyfta blicken ibland så att man hänger med i förändringarna.

Jag tänker inte lägga mej i betygsdebatten, men jag vet, och har tusentals bevis på, att det går att förbättra studiemotivation och studieresultat med helt andra metoder än strängare regler.

Våra cirkusgymnasieelever har till exempel högst betyg av alla gymnasielinjer på hela S:t Botvids gymnasium, trots att många av dem hade dåliga betyg när de kom in. Skulle de ha det om de inte fått gå på cirkusprogrammet?



Hele innlegget til Tilde Björsfors finner du på siden til Cirkus Cirkör, kikk nede til venstre, Sirkus som hobby?.

Jonathan Frantzen og meg

Jeg leser Jonathan Frantzens "Mistrivselssonen" i dag
og jeg føler meg nær ham.

Oops

Han skriver ikke akkurat blogg, men fordi jeg har lest essays og "Korrigeringer" så vet jeg at han smugrøyker for seg selv og hva han tenkte da faren døde av alzheimer.

Jeg vet at han skriver om seg selv

Hvertfall skriver han sånn at jeg tror han skriver om seg selv,
det holder for meg. Så Frode Grytten får ha meg unnskyldt.
Jeg leser biografier som jeg leser Se og Hør, som jeg leser Jonathan Frantzens essays. Det ene er bedre enn det andre, men alt er noens liv, ganske uten filter.

Jeg vil vite at noen andre lever også. Mia G. vil gi en unge grøt. Jonathan Frantzen bekymrer seg også. Jeg ser for meg huset han vokste opp i, den masete mora, den glemske faren.

"Mor virket redselsfullt ensrettet og håpløst opptatt av penger og ytre ting, og far lot til å være allergisk mot alt som var moro.
Jeg ville ikke ha det de ville ha. Jeg verdsatte ikke det de verdsatte. Og vi var alle like lei av å snurre rundt på karusellen, og vi var like ute av stand til å skjønne hva som var skjedd med oss."

Han skriver dette i "Mistrivselssonen", de er i Disney World, han er ungdom. Han tenker det ungdommer tenker. Senere står han i huset i den lille byen som vi er blitt kjent med etter hvert, vi som Se-og-Hør-leser og vanligleser Jonathan Frantzen og han skal selge det huset som moren så møysommelig har bygget opp.

"Hun satt år etter år i rommene og spurte seg selv hvordan det kunne bli enda bedre. Det hun ville, var at man skulle komme inn og føle seg velkommen og glede seg over det hun hadde gjort.
Hun viste frem seg selv ved sin gjestfrihet, hun ville at man skulle ha lyst til å bli værende."

Jeg er Jonathan Frantzens mor

Jeg gjør sånn. Jeg sitter og pønsker på hvordan folk skal føle seg bekvemme i huset mitt. Hvordan de skal bli varme på beina, fulle på en god måte. Hvordan jeg skal få dem til å le, smake noe godt,
få en impuls. Men så står J.F. der og skal rydde henne ut en dag.

"Selv om innboet i hennes endelige utkast var solid og godt utført, i fin kirsebær og lønn, kunne verken brødrene mine eller jeg få oss til å ønske oss det vi ikke ønsket. Jeg kunne ikke foretrekke hennes nattbord av lønnetre fremfor den tilfeldige vinkassen jeg hadde ved siden av sengen min i New York.

Men likevel, å gå vår vei og forlate dette hjemmet som var så fullstendig møblert, så nær slik hun alltid hadde villet at det skulle se ut, gav meg den samme paniske følelsen av sløsing som jeg hadde hatt to måneder tidligere, da jeg forlot den ennå hele kroppen hennes, med hender, øyne, lepper og hud så perfekt intakt og som så nylig hadde fungert, for at begravelsesfolkene skulle ta den bort og brenne den opp."

Så sånn er det. Jeg er ikke bare moren hans, jeg er også J.F. selv synes det meg, for en arkaisk uttrykksmåte. Og foreløpig er jeg bare kommet til side 46.

Men hvis jeg hadde vært forlaget til Jonathan Frantzen i Norge ville jeg i alle fall sørget for en norsk wikiartikkel på ham.
Her er i alle fall noen bøker han anbefaler.

Og her er et essay Kathryn Chetkovich har skrevet. Det er en historie om å være kvinne, om kjærlighet og å misunne kjæresten sin talentet hans.

Og hvis ikke det snart kommer noen bilder i denne bloggen blir jeg nødt til å skifte bakgrunn til hvit. Synes det meg.

Menneske og maskin

De siste par dagene har det vært meg og maskinen det har dreid seg om. Plutselig så jeg lyset helt av meg selv nesten og fikk oppdatert det som skulle oppdateres, hva det nå enn heter. PC-en så ut til å være happy. Men hvor lenge kunne en pc-ukyndig fr. være i sitt internett-paradis? Ikke mange minuttene, for idet virusprogrammet hadde tatt stor-rengjøring på maskinen fant den en trojansk hest.

En trojansk hest

Bare navnet. Det kunne nesten ikke høres verre ut.
Muligens hvis virusvaskehjelpen hadde funnet en klasebombe,
eller et helt minefelt..

Så slåss jeg altså mot en hest. Hvis jeg skjønner språket riktig,
det er jeg jo ikke sikker på som jeg gjorde rede for i går, men muligens står denne hesten i karantene nå. Det høres lovende ut.

Det tok meg noen henvendelser ut i verden for å skjønne det innlysende: siden jeg har virusprogram så fins det et support-telefonnummer jeg kan ringe. Der fantes det et menneske.

Riktignok et dansk menneske som ba meg snakke engelsk,
eller svensk. Men jeg skjønner jo deg utmerket!
Det var ikke sånn for ham. Sånn er det altså også for pc-mennesker, massevis av språklige hindere å klatre over.

Det fins kjedelige detaljer jeg skal spare deg for. Jeg fikk en lenke til en sterkere lut, men det åpner seg ikke en side når jeg trykker på den. Og nå har mitt danske bekjentskap tatt helg.

Han rakk å berolige meg før han gikk.
Hesten vil ikke ete opp alt på maskinen min,
den vil bare vise meg reklame.

Maskinen min virker hysterisk

Jeg også. Pc-verdenen min er ikke så roserød som den var i går da jeg fikk den hjem fra reparasjon. Maskinen snakker til meg.
Den sier at den vil ha office xp service pack 3.
Jeg kan ikke respondere adekvat på kravet.

Jeg har mistet grepet

Hva har skjedd egentlig? Jeg pleide å være en tøff lydtekniker med sneip i kjeften. Jeg kunne koble ting sammen såklart, det er jo kjempelett, det er bare å følge logikken i hvor lyden skal.

Det er fortsatt jeg som sier på jobben, gps-en, neida den er lett, kom skal jeg vise deg.

I natt drømte jeg at jeg ville levere maskinen min til reparasjon. Mannen i reparasjonsbutikken var stum. Og også helt uttrykksløs i ansiktet men jeg skjønte likevel at han ikke ville repararer den.
Kan du ikke i det minste SE PÅ DEN sa jeg. Jeg skjønte tross stumheten og total mangel på mimikk at han mente han ikke kunne reparere fordi han ikke hadde strøm. Men jeg SER JO at det der er et fungerende strømuttak! sa jeg og så våknet jeg, rasende.

Når det gjelder pc-er så er det meg som ikke har språk. Jeg skjønner ikke ram og P2P. Jeg har fått det forklart, det er likevel sauset sammen i hjernen på en måte som gjør at det ikke er mulig å få tak i det. Hvis noen sier ram blir jeg tom i blikket. Det er forferdelig ubehagelig. Det er et helt felt som jeg ikke kan snakke om.

Maskinen min vil ha office xp service pack 3

Jeg går ut fra at det er på en av de cd-ene jeg har. Er det en cd?
Er det en diskett? Er det noe annet? Hva heter det stedet der jeg putter den inn, cd-stasjon? Det høres ikke kjent ut. Jeg får ikke åpnet den i alle fall. Hvor mange muligheter fins det for å åpne en sånn stasjon? Jeg ser en knapp men den vil ikke virke. Selvtilliten drypper ned i tastaturet.

Jeg prøver å midlertidig overse problemet. Det er jo en moden metode. Jeg prøver å oppgradere skypen min og skaffe meg et program som skal gi meg fjernteknisk hjelp. Maskinen min orker ikke. Den står og later som den innstallerer kjempelenge men jeg skjønner etterhvert at den ikke kommer til å klare det.
Hvorfor sier den ikke bare fra at den ikke får til?

Har du nok minne, spør en kollega? Jeg vet ikke.
Er minne i giga eller mega eller ram og hva er mye? Hvis jeg laster ned skype er det en flis eller en bombe?

Jeg sier til maskinen min at den kan drite i det og stopper innstalleringen. Etter en stund bestemmer jeg meg for å prøve en gang til. Da faller maskinen sammen og slår seg av.
Jeg syns det er en overreaksjon.

Akkurat nå 22

Jeg lar ikke null respons på den forrige toalett-posten min hindre meg i å skrive en ny.

På ingen måte

På SVTs sider skriver Anders Wallner at han har oppdaget det tåpelige i kjønnsdelte toaletter på utesteder. Dette er noe som irriterer meg når jeg f.eks er på konsert, det tar så lang tid i dokøen med kjolesymbol på. Nei, det er ikke et problem på nivå med problemer som har et skikkelig nivå. Men likevel.

Han skriver ikke bare om tidsbruk,

- Det är lätt att vara hemmablind og förkasta historiska strukturer utan att vara kritisk mot det egna samhället.
(...) Jag är nämligen övertygad om att ju mer män och kvinnor delas upp av slentrian, desto mer späs myten om att män och kvinnor har kollektiva egenskaper, som står i motsats till varandra, på.
Och det gör att det blir svårare att uppnå jämställdhet.

En annen sak er

Se på den stilige twitter-aktige saken oppe på debattsiden til SVT. Jeg tror ikke jeg har sett det før.

Nok en sak

PC-en min har vært til reparasjon i 6 uker. I mellomtiden har jeg lånt en fra jobben. Så nå sitter jeg og se på den svenske do-artikkelen mens jeg skriver denne bloggposten. Dette er jo utrolig praktisk.
Det har oppstått et nytt behov: 2 pc-er.

Tur til Stavanger i år

Ja, det tror jeg kanskje det skal bli. Jeg har tenkt på å dra til Orre i 20 år omtrent. I år vil jeg se om jeg kan realisere planen og blande den med å benytte meg av noe fra programmet til Stavanger 2008.

Kort innpå i kveld altså, men jeg har lenge tenkt på at jeg skulle gå gjennom programmet for Stavanger 2008 for å se om det var noe som passer meg ekstra godt og det gjorde jeg nå og det var det.

Her finner du hele programmet

For egen del er forestillingen Oyster 3.-5. juni til Inbal Pintos dansekompani fristende. Jeg har sett forestillinger av den israelske koreografen to ganger i London. Første gang husker jeg at jeg plukket den ut fra dette bildet som fristet meg i TimeOut og jeg var over meg av begeistring.

Det er også nesten det eneste jeg husker.
Det er litt skummelt, men sånn er det.

Det ser ut som Inbal Pinto skal arbeide i Stavanger i hele mai også.

Mia G, Kadra, meg og de andre

Når Kadra angriper paret Gundersen/Leilenhof for å bruke den adopterte sønnen sin til å fremme karrieren syns jeg hun tenker dårlig.

Først et poeng som rører det hele til:
Er det bra å stille opp i Se og Hør i seg selv? Er det bra å stille opp i Se og Hør med et barn (uansett om det er adoptert eller ikke)?

Jeg ville ikke stilt opp i Se og Hør.
Jeg har forsåvidt vært avbildet i både VG og Dagbladet med ungen min, men så var jeg ikke kjent. Jeg kunne nok utlevert meg selv ganske mye i tekst, og gjør det også i denne bloggen. Men det er jo meg.

Jeg er på alle måter opptatt av at min unge skal føle at det er en avstand mellom mitt liv og hennes, og at hun skal føle frihet til å være ute i samfunnet og ta valg som i minst mulig grad er påvirket av meg og mitt syn, for øyeblikket gjelder det yrkesvalg,
men nå skriver jeg meg litt ut på siden.

Men bare litt

For dette er altså mitt syn og det er ikke den eneste måten å være god foreldre på. Det er ikke bare en liten gruppe velutdannede mennesker som er gode foreldre.

Å være ungen til Gundersen/Leilenhof er også å være ungen til mennesker som er eksponerte, uansett om den ungen er brun i huden eller har vært avbildet i Se og Hør vil det selvsagt påvirke den i møte med barnehageansatte, på skolen, i møte med venner og venners foreldre.

Det har noen ulemper

Men alle foreldre har ulemper. Og hvis noen skulle innbille seg at vi er perfekte foreldre så ville det i seg selv være en stor ulempe for det stakkars mennesket som måtte leve med oss i vår utilstrekkelighet som det ikke ville være lov å nevne.

Kadra ser ikke at hun feller en smaksdom

Det kan være skummelt å blande sin egen oppfatning av Se og Hør inn i en allmen dom om hva det betyr hvis man lar seg intervjue i det bladet.

Meg og de andre

Så gjør Kadra en annen feil. Hun skiller ut kjendiser som de andre og fastholder dem i rollen som kjendis, en rolle som styrer alt de gjør. De er altså ikke også privatpersoner med alminnelige motiver til å ønske å adoptere: jeg har lyst på et barn.

Litt på siden men, jeg er uenig med Kadra om en annen ting også. Hun skriver "Mange mennesker adopterer barn. Det er beundringsverdig."

Nei, det er det ikke

Det er egoistisk. På samme måte som det egoistisk å få egnefødte barn. Dette er ikke negativt ment, vi gjør ulike ting av egoistiske årsaker og det er helt i orden. Får vi barn, enten vi føder dem selv eller adopterer dem, så gjør vi det fordi vi har lyst på barn,
ikke for å være grei.

Forresten

I Tabloid adopsjon skriver Kadra:
Hva gjør du når du er en vellykket kjendis og har det meste?

I Tabloid adapsjon skriver Pernille Birkeland:
Hva gjør du når du er en vellykket mediebedrift og har det meste?

Naboen er grei han

I alle kriminalsaker som blir store i mediene står det alltid frem en nabo, eller som i "lommemannens" tilfelle en som jobbet i samme bygg, og sier at de ikke kan tro det de hører.

For naboen er grei han, tatt livet av kona? Men, jeg møtte ham i parken med hunden, han slo alltid av en hyggelig prat.
Slike menn begår ikke forbrytelser.

Så lenge vi definerer noen som innenfor er det uforståelig for oss at mannen er forbryter. Er han utenfor vår gjeng fordi han er muslim, trygdet eller har tjafsete hår tolker vi handlinger i en helt annen ramme. En søplepose utenfor døra kan bli en ufattelig ergrelse.

Slike holdninger er problematiske

Når det gjelder seksuelle overgrep mot barn så er terskelen for at noen vil høre eller se signaler som gjelder ordføreren eller noen i egen familie stor. Desto vanskeligere er det å si fra om det.

I saken om "lommemannen" viser det seg nå at en mor tok opp en mistanke mot mannen for mange år siden.

- Som mor ble jeg bekymret, og varslet andre i klubben, blant andre styremedlemmer, forteller hun til Bergens Tidende.

"Reaksjonen fra styret var kontant, ifølge kvinnen. Hun ble innkalt til et møte der mannen selv var til stede.

- Det ble et oppvaskmøte, hvor jeg ble beskyldt for ryktespredning. Jeg fikk høre at han kunne anmelde meg for ærekrenkelser, og at det kunne bli en politisak. Jeg ble fryktelig lei meg, og følte at jeg hadde gjort noe ulovlig, sier hun.

Hva sier sjefen i klubben?

Graeme Carter startet Bergen Trial Team sammen med 55-åringen i 1989. Han har ingen god følelse i forhold til ekteparet som delte sin bekymring.

- Av hensyn til barna lot vi bare saken dø hen. Jeg får vondt når jeg tenker på det. Jeg må si unnskyld til dem som mistenkte ham, sier Carter.

- Det er stort sett unge gutter han har reist rundt med. Hva tenker du om det nå?
- Huff ... Det er helt utrolig. Det eneste som gjør at jeg kan tro at det er sant, er ordtaket om ingen røyk uten ild, sier Carter."

Nå er det jo noen ganger røyk uten ild

Men ordtaket tenkte ikke Carter på den gangen.
Og "av hensyn til barna"?

"I samme artikkel bekrefter andre kilder i miljøet at 55-åringen gikk over streken.

- Han grep etter feile ting når han skulle gripe etter de som kjørte. Han ble kjeppjaget fra klubben, sier en kilde i klubben på Kokstad."

Men det var nok senere vil jeg tro. Artikkelen tar ikke opp hvorfor ikke klubben anmeldte mannen. Jeg vet om flere saker der seksuelle overgrep eller underslag f.eks ikke blir anmeldt. Man reagerer kanskje overfor vedkommende, men vil ikke ha mer "bråk om saken". Det er et ansvar å ta overfor andre fremtidige ofre.

Identifikasjon "lommemann"

Jeg ser at noen identifiserer med navn og bilde hvem "lommemannen" skal være. På pressekonferanse i går ba politiet om at mediene ikke skulle identifisere mannen fordi de trenger tid til vitnekonfrontasjoner og da er det et poeng at vitnene ikke har sett bilde av den tiltalte.

Om medier identifiserer eller ikke og når er en lang diskusjon. Men jeg må si det irriterer meg når enkeltpersoner tar saken i egne hender uten å ha noen innsikt i hvilke vurderinger som vanligvis gjøres på forhånd.

Jeg har sendt en kommentar til vedkommende blogger som fortsatt avventer moderasjon, derfor dette innlegget.

Fläskkvartetten og Freddie Wadling

OPPDATERT 17.02 2009:
Akkurat nå raser det inn treff til denne siden fra Sverige og jeg lurer på hvorfor og fra hvilken side. Vanligvis forteller statistikkverktøyet meg dette, men ikke nå av en eller annen grunn. Jeg blir glad hvis en av dere legger svar i kommentarfeltet under posten. Takk takk.


I høst var jeg på konsert med Fläskkvartetten i Gamle Logen.
23. januar spiller Fläskkvartetten og Freddie Wadling og Titiyo på Parkteatret i Oslo. Jeg har vært på mange konserter med Fläskkvartetten opp gjennom årene, jeg anbefaler det virkelig.



Jeg skrev om Fläskkvartetten sist da de kom med plate for et lite år siden, kikk her, fine bilder også.

Resten av turnelista i Norge

16.1 Stord, Kulturhus
17.1 Trondheim, Dokkhuset
18.1 Skien, Ibsenhuset
19.1 Fredrikstad, St.Croix-huset
23.1 Oslo, Parkteatret
24.1 Drammen, Drammens teater
25.1 Nøtterøy, Kulturhus

Den vokalisten som har sunget mest med Fläskkvartetten er Freddie Wadling. Det er vanskelig for meg å beskrive hvordan han synger. Det er med en slags desperasjon og inderlighet. Både når man ser ham og hører ham skjønner man at han er en mann med skrantende helse og problemer.

For to år siden skrev han dette på bloggen sin

"Det är hårda tider och ingen av oss blir ju yngre allteftersom dessa tider läggs bakom oss. Mitt så kallade yrkesval är väl inte det bästa, ty det erfordras ibland att man ibland måste ta istort sätt alla jobb/gigs för att kunna betala hyror, el, vatten, mat och dryck. Dessa fem är allt man kan hoppas på att kunna betala. Att shoppa kläder o.dyl., till och med musikutrustning är uteslutet.

Där får man hoppas på goda vänner, sponsorer och andra vänliga själar, som man i sin tur hoppas kunna återgällda på de sätt man kan. Det är bl.a. jobbrist som tvingar mig till Uppsala Stadsteater. Inget ont om detta, men jag har ådragit mig diverse krämpor, skador och andra otursrelaterade åkommor. .. . Därför tror jag att jag denna gång kan ha lovat för mycket. .. . om jag överlever dessa tre månader (eller är det fyra?) så blir det säkert sju torsdagar på en vecka eller oxå börjar det regna blomkål och grodor."


Fotografiet er fra forestillingen i Uppsala Stadsteater.

Freddie Wadling sier i dette intervjuet at han "har vid några tillfällen sagt att han trodde folk kom och tittade på hans spelningar bara för hans utseende och inte för hans musik. Men det måste väl vara något som har ändrat sig?"

-Nääähhhäää det blir bara värre och värre, skrattar Freddie. Värst var det när jag höll upp med att dricka sprit under sex år. Det höll på att sluta riktigt illa. Nej fy fan det går inte,
jag har scenskräck.

Se ut som mig och sätta sig på en scen, herregud. Då måste man vara någon sorts freak för att komma undan. Jag tror att de tittar lika mycket som de lyssnar. Jag har inte det där lookiga utseendet som de andra pojkarna har.

Han nevner dette i flere intervjuer. Det er trist å lese at han ikke tar til seg publikums varme og glede ved å høre ham. Man skjønner at Freddie Wadling er en ustabil person, i 2005 sier han,

- Det kommer aldrig bli något mer med Fläskkvartetten. Samarbetssvårigheter, det är bara en i det gänget som står ut med mig.

Her kommer noen sitater fra en artikkel i Aftonbladet om biografien om Wadling, Freak:

(Og her er en lettvint og billig måte å bestille boka på.)

Egentligen är det ett under att han lever, efter alla tabletter och silar och pipor och all alkohol. Men han är av segt virke.
Hans farsa var likadan.

"Sprit. Bara sprit. Det är ju samma med mig, sprit och droger är några av de få saker som känns intressanta", säger Freddie Wadling.

Kroppen, uppsvälld av vätska, bär han med sig med visst besvär. Ibland får han någon kallelse till ett läkarbesök men infinner sig sällan.

Livet kan alltså sammanfattas i två ord: droger och utanförskap. Och ett tredje som har räddat honom undan döden flera gånger: musik. I musiken är det precis som om han hamnar i ett upplyst ingenmansland. Lyssna på honom, han dör en smula varje gång han sjunger. Denna mix av nervositet och himmelrike när rösten lämnar köttet och svävar som en astralkropp, fick också Jussi Björling att börja supa.

Och pengarna, det ständiga bekymret. Trots att Wadling har statlig inkomstgaranti finns det aldrig några pengar. Precis som för Cornelis Vreeswijk är det drogerna som dränerar tillvaron.



Han snubblar på ord, slarvar med rim, blandar talspråk och tuktad retorik, härmar tonfall och uppfinner nya. Ur mixen framträder en absolut levande och absolut osentimental poet. Just osentimental är ett nyckelord.


Och han "hänger på beatet". Det betyder att han skapar en musikens och rytmens asymmetri som gör att det aldrig stelnar eller blir statiskt.

Rösten, raspet och lödet, svärtan och melankolin, får man på köpet.

Ingen kan sjunga honom men han kan sjunga dem alla. Dowland. Bach. Bacharach. Zappa. Captain Beefheart. Liket Lever. Cortex. Skillingtryck. Svenska psalmer. Rubbet.

Her synger Freddie Wadling og Stina Nordenstam "Walk"

I romjula kom han ut med en samleplate, med bl.a I am the walrus, Life on Mars, Walk og Blott en dag på.

Her finner du Freddie Wadlings side med blogg og annet.

Avslutningen får bli et sitat fra et intervju på siden hans,
Om du skulle få önska precis vad du ville, Freddie Wadling,
vad skulle det vara då?

”Jag skulle vilja bli beta-testare av spel! Det hade varit förträffligt roligt för jag älskar spel; tv-spel och så. Jag menar det liksom berikar ens sinnesvärld och man får idéer och så.”

(20. januar: nå ble jeg glad, ser at Nøtterøy Kulturhus har lenket til bloggen min.)

Det ville forresten vært hyggelig om de som googler seg inn på denne posten, og som kansje har vært på konsert på de andre stedene i Norge før Parkteatret i Oslo la igjen en kommentar på hvordan dere opplevde konserten.

Litt pisspreik bare

Hvis jeg plutselig hadde blitt forvandlet til en mann ville jeg følt meg ubekvem på pissoir, at det plutselig skulle bli krevd av meg at jeg sto der som ingen ting og holdt i kjønnsorganet mitt i offentlighet? Nei, tror ikke det.

Nåja. I alle fall. Ikke før jeg leste "Taxi for B.A. Beckström" skjønte jeg at jeg ikke egentlig har forstått begrepet pisspreik før.
Det er sånn menn snakker når de står ved pissoiret.

"Dette dei snakkar om nå er i grunnen berre pisspreik.
Patetisk pisspreik. Og han tenker at det vanskelege får vente.
Så pissar dei i takt i lang tid."

Jeg har alltid vært opptatt av arkitekters planlegging av doer på konsertsteder og utesteder. De gjør så dårlig arkitektarbeid syns jeg, alltid kø på kvinnedo.

Her er en klage jeg skrev over kvinners do-vaner.

Hvordan var boka ellers? Kjedelig for min del beklager jeg å melde. Jeg er nå på side 170, og jeg begynte å skumme veldig for omtrent 100 sider siden. I begynnelsen koste jeg meg med morsomme tanker men så dro de ut på en lang kjøretur. Innimellom er det noen formuleringer som jeg liker.

På arbeidsværelset

Siden jeg nå først er i gang med å snakke om Alain de Botton,
sånn her ser arbeidsrommet hans ut. Den engelske avisa Guardian (w) har en serie der de viser frem arbeidsværelset til forfattere,
og så må forfatteren selv beskrive rommet sitt.


Her er Alain de Botton sin beskrivelse av rommet sitt.
Det er med vilje at det er så stygt.

Da jeg så på denne Guardian-serien før jul visste jeg ikke hvem Alain de Botton var, men der dukket han opp igjen, de Botton google-forfølger meg..

Og som jeg skrev i går så gjelder det samme for forfatteres arbeidsrom som for byer, jeg er egentlig bare interessert i de jeg kjenner og liker. Her er Siri Hustvedt sitt arbeidsrom.


Hun skriver at hun har noen ting der, bl.a,

- Seven keys I found in my father's study after he died,
which he had labelled "Unknown Keys".

Du liker nok andre forfattere enn meg, her er de alle sammen med rommene sine.

Eller "forfattere jeg kjenner og liker",
jeg ville nå gjerne hatt Martin Amish sitt rom med det taket.



Eller Ester Freud sin røde stol.

Vi fant opp en nyhetsglobus

Det ene tar det andre og på jobben i dag sa kollegaen min at vi skulle hatt en globus her. Det begynte vel med at vi ikke husket nøyaktig hvor Iowa ligger. Vi snakket om amerikansk politikk.
I løpet av et lite minutt hadde vi funnet opp en ny ting.

Sånn er tingen

Det er en globus (med lys i selvsagt) koblet med en nettavis, google map og et slags twitteraktig system. Globusen står der og ser ut som en vanlig globus, men med mellomrom lyser f.eks fjeset til Barack Obama opp der Iowa er, og så står det: Obama vant Iowa-valget.

Samtidig så snurret globusen seg sånn at det stedet den viser frem er det stedet som står rett foran deg. Og så, hvis man ville lese mer om nyheten så peker man på Barack og så dukker det mer tekst opp. Hadde ikke det vært stilig?

Reisens brakkesyke

De to siste postene mine har delvis handlet om Alain de Bottons bok Kunsten å reise.

Alain de Botton viser frem sin engstelse, det har jeg alltid sans for. Hans engstelse er ikke min engstelse. Han frykter, i alle fall i et øyeblikk i Madrid, å spise alene på restaurant "hvor jeg risikerte å bli gjenstand for nysgjerrighet og medlidenhet."

Han blir i stedet liggende på hotellrommet sitt og spise potetgull. Han tvinger seg, etter å ha blitt fersket på rommet urovekkende mange ganger av vaskedamen, ut for å se severdigheter.

Foran severdigheten han har valgt blir han engstelig igjen. "Og jeg undret med stigende engstelse på hva jeg skulle her, hva jeg skulle mene om det."

Nå er ikke min engstelse heller at jeg må produsere en mening etterpå. Men jeg kan kjenne meg igjen i en reisens brakkesyke.

For min del oppstår den hvis jeg ikke har satt meg fore å gjøre konkrete ting. Uten forberedelser kan en by virke som en uoverkommelig enhet. Et museum blir bare et hus altfor fylt av gjenstander, jeg blir sliten av å forsøke å tenke på dem.

Sliten, eller uinteressert

Fordi jeg har reist noen ganger vet jeg at jeg må forberede meg for å unngå dette. Jeg finner ut hvilket museum jeg vil gå på og hvorfor, jeg går dit kanskje for å se et bilde eller en bestemt ting.
Jeg bomser likevel over noe jeg ikke visste om mens jeg er der.


Jeg velger ut hvilket område i byen som jeg mener det er fint
å rusle i. Det blir likevel nok improvisasjon, det dukker alltid opp lusete hunder på veien til museet, og det ligger alltid et fremmed museum på veien til det andre, og så er man i gang.

Det gjelder bare ikke å få brakkesyke

Det minner meg om at kjennskap til en by, dens bygg, de bildene vi har i hodet fra filmer, de kunstverkene vi kan som er i byen,
eller auraen av det moderne eller det gamle, altså assosiasjonene,
er det som gjør byen interessant. For meg er det i alle fall sånn.



Det at jeg kan se byen i virkeligheten, prøve virkeligheten mot forestillingene, se om jeg kan oppleve noe av det jeg har forestilt meg. På den måten er det interessant, med Paris, London, Berlin, fjellene med de mørke husene med pelargonia om sommeren i Østerike, alt det, og New York nesten aller mest.
I New York får til og med den hvite pappesken man spise take-away-kinamat av betydning pga. alle filmene.

Slik sett er det vanskeligere for meg å få lyst til å reise til Praha eller Istanbul fordi jeg ikke vet hva noen av nabolagene heter,
jeg kan ikke egentlig noe om de byene. Jeg forteller meg selv at jeg gjerne vil oppleve noe helt nytt, men det ser ut for meg som jeg som oftest vil oppleve noe jeg kan noe om fra før.

Og sånn sett lurer jeg alltid på hva folk vil når de kommer til Oslo. Kommer de for hoppbakken? For klubblivet?
Ikke for Karl Johan håper jeg? Hvis jeg skulle valgt ville jeg tatt dem med inn i nordmarka akkurat nå, til snødekte trær og skogen, en peis, en appelsin, et glass rødvin. Men man må antakelig som et minimum være norsk for å få sånne forestillinger.

Mottakeligheten man får

I går skrev jeg om det skjerpede blikket man gjerne opplever på en reise, vi blir mer mottakelige for detaljer vi vanligvis overser, det trøstefulle i en skabbete hund og det overveldende i en tjukk dame.

Der vi ellers har en tendens til å overse mestparten av omgivelsene, vi skal frem tross alt, så gjør reisen oss åpnere.

Jeg sitter i stuen min og tenker på hvilke lag av betydning jeg pleier å legge i det som omgir meg her, som regel er det minner om mennesker og situasjoner. Jeg kikker opp på mathylla og ser de gode greske bønnene og tenker på den greske frisøren som solgte dem til oss på jobben, jeg tenker på at jeg har lyst til å se Akropolis og jeg kommer på at jeg har glemt å betale bønnene.

Jeg kunne hatt andre perspektiver, jeg kunne tenkt mer på historien som er rundt meg, de menneskene som bodde her før, hestene som sto i etasjen under meg, høyet som var lagret her som jeg bor nå. Men det er så fjernt for meg.

Jeg kunne tenkt på alt arbeidet som ligger bak produktene som er her inne. Noen har produsert dem, båret dem, kjørt dem i lastebiler, losset og priset. Jeg kunne tenkt på de lange reisene tingene har gjort. Vinen jeg drikker er fraktet fra Chile. Den er fair-trade-merket, jeg kan tenke på at de som har plukket druene har fått en nogenlunde betaling. Jeg kan tenke på betalingen de andre har fått, de som har laget de andre tingene mine.

Men jeg er meg selv nærmest, det virker åpenbart. Jeg tenker mest på det som er nært mitt eget liv. Dette igjen minner meg om da jeg var i Barcelona i sommer med en venninne som er ti år eldre en meg.

Da vi gikk rundt i byen snakket vi om hvordan vi opplevde omgivelsene. Hun følte seg mer som en del av historien enn det jeg gjorde. De gamle byggene fikk henne til å se seg selv i en lang tidslinje. Vi snakket om at det er noe som kommer med alderen.


Det igjen minner meg om at jeg hadde flere bilder jeg hadde tenkt til å vise dere før jeg ble lost in translation. Og meg selv. Jeg viser bildene til meg selv, jeg prøver å holde fast ved opplevelsene,
alle stedene, byggene og svalene og sånn.

Dette er den plassen vi hadde. Det var et fint torg, dit vil jeg tilbake.

Og gatelampene ville jeg vise frem. Gatelampene ser gammeldags ut. Alt trenger ikke se gammeldags ut, det syns jeg ikke.
Men gatelampene i Barcelona er fine, og de kler arkitekturen i byen.


De er forskjellige fra hverandre. Det liker jeg godt, at ikke alt ser likt ut, som leilighetene til folk slik jeg ser dem i eiendomsmeglernes vinduer når jeg går til jobben.


Jeg ble gående og kikke opp på gatelamper. Og bort på hus. Og ned på brostein. Jeg hadde ikke vært i Barcelona før.



Denne posten begynte altså med gårsdagen post, som irriterte seg frem av lesingen av en avisartikkel. Men det var som jeg tenkte da jeg gikk til biblioteket, den boka har nok mer ved seg enn som så. Jeg leser den nå, f.eks dette:

"Hvordan kan man la seg forføre av noe så lite som en inngangsdør i et annet land? Hvordan kan man bli forelsket i et sted fordi det har bytrikk og innbyggerne sjelden har gardiner i vinduene? Uansett hvor absurd det kan virke med så intense reaksjoner på så små (og tause) utenlandske elementer, så er mønsteret i det minste kjent fra vårt privatliv. Der kan vi nemlig også oppdage at vi forankrer kjærlige følelser i måten en person smører brødskiva på, eller få motvilje mot folk på grunn av deres smak i sko. Å fordømme oss selv fordi vi legger vekt på slike små ting, er det samme som å ignorere hvor meningsbærende slike detaljer kan være."

Ja det er altså Alain de Botton som skriver dette,
og byen han snakker om er Amsterdam.



Idet han kommer til flyplassen i Amsterdam gledes han over språket og fontene på skiltene:

"At et skilt skulle utvikle seg så forskjellig på to forskjellige steder, var et bevis for en enkel men behagelig tanke: at land er forskjellige, og praksis endrer seg når man går over landegrensene. Likevel ville forskjeller alene ikke være nok til å kunne fremkalle glede - i alle fall ikke særlig lenge. Forskjellen måtte fremstå som en forbedring i forhold til hva mitt eget land var i stand til å gjøre. Når jeg kalte skiltet på Skiphol eksotisk, var det fordi det klarte å gi et ubestemmlig men intenst hint om at det landet som hadde frembragt det, og som lå på den andre siden av uit-gangen, på avgjørende punkter kunne vise seg å være mer tiltalende for mitt temperament og mine interesser enn mitt eget hjemland. Skiltet var et løfte om lykke."

Men det er jeg ikke enig med forfatteren. For min egen del tror jeg at jeg er i stand til å finne noe interessant i alt som er anderledes.

Og kanskje klarer man å finne deler av sitt temperament igjen i deler av alt man ser. Bortsett fra, for egen del, det stygge 70-talls-tettstedet der jeg er oppvokst.
Akkurat det finner jeg ingen nåde for.



Det var raust med benker over alt i Barcelona.
Og de så også forskjellige ut fra hverandre. Og så var det en og annen stol midt i gata.

Og nå er dette i ferd med å bli årets lengste bloggpost.
Men i alle fall.



Jeg kjøper alltid souvernirer fra ferier, det er som med fotografier, man vil bli minnet på. Dette kjøpte jeg i Barcelona:

- en spansk colgate og to kort med monstera på.

Monsteraplanten har et mønster jeg syns er så fint at jeg kjøpte kortene bare derfor selv om jeg har skuffen full av kort til alle anledninger. Men det er for få anledninger for kort for tiden.



Monsteramønster er et mønster jeg syns er så fint at jeg kjøpte denne strandveska selv om jeg syns den er kind-of stygg. Jeg kjøpte den i London på Patti-Smith-veko for et par år siden og den har tjent meg som venn med på mange reiser siden til å ha toalettsaker i.

Da kan jeg se på det fine mønstret i fred. Nå i Spania var jeg i beit for noe å ha strandting i og jeg gikk gatelangs med veska uten å nøle. Herregud jeg var langt hjemmefra, enkelte dager gikk jeg til og med uten bh.

Den aller siste dagen i ferien var vi på en performance-festival vi bomset over. Det var varmt om kvelden og etter at forestillingene var over var vi euforiske og fortsatte å drikke og vi sto og så på folk og en kunst av vann som falt og vi var enige om at det var den beste kvelden, den beste dagen i Barcelona.

Og enda skulle festivalen vare hele helga. Vi ville være der mer. Vi ble enige om at vi skulle booke om flybillettene våre selv om det ville koste oss dyrt og bli der er par dager til. Men neste dag da vi våknet var vi blitt til de foruftige jeg-ene vi vanligvis er og ingen av oss nevnte avtalen fra kvelden i forveien.

Virkeligheten er ikke photoshoppet

Det eneste problemet med feriereisen er at det ikke er nok å glede seg. Man må reise også.

Det er Thomas Hylland Eriksen som skriver det i dagens Dagbladet (ikke på nett). Jeg er helt uenig. Det eneste man kan være helt sikker på er at man kommer til å oppleve noe annet.

Jeg driver vanligvis ikke med teit-i-avisen-blogging, men i dag ble jeg så forbauset over Hylland Eriksens triste syn på reisen at jeg gikk på biblioteket med en gang og lånte en av de bøkene han refererer, Alain de Botton "Kunsten å reise".

Thomas Hylland Eriksen forteller at de Botton så på pene bilder av Barbados og drømte seg vekk til idyll, men så var det skabbete lausbikkjer og et overfylt askebeger i ankomsthallen. Han irriterer seg litt mer enn vanlig over sine nærmeste og tenker på hva han skal gjøre når han kommer hjem. Det triste er at Thomas Hylland Eriksen ikke en gang til slutt i artikkelen sin peker på andre måter å se en reise på. Det håper jeg Alain de Botton gjør i den boka som ligger klar på bordet mitt i dag.

Problemet er at man ser for seg en idyll, at solen skal skinne hele tiden. Eller i alle fall at man ser for seg feil idyll. Min idyll dreier seg om at jeg skal klare å være til stede, at jeg får til å legge merke til det som er foran meg. At jeg ikke hele tiden skal tenke på det vi skal gjøre etterpå.

Hvis man reiser og blir så forsuret av simple suvernirer og et regnskyll at man ikke kan se det trøstefulle i en skabbete hund og det overveldende i en tjukk dame da har man lukket man seg for verden.



Et alternativ til den trange innstillingen til reisen der man holder oppe bildet fra reisekatalogen og sammenlikner med virkeligheten
er å la reiseinnstillingen folde seg ut litt og se hvilke opplevelser som kommer.

Det skjerpede blikket jeg får er en av de tingene jeg liker best ved å ta en tur. Og hvis man har prøvd å reise noen ganger, prøvd å flytte seg, prøvd å endre perspektivet så er det lettere å bruke det skjerpede blikket på gode gamle Gunerius når det er akkurat det bygget som ligger foran meg i hverdagen.
Det er i alle fall min erfaring.

Sånn, hørtes jeg ut som Paolo Coelho nå?
Det var altså ikke meningen.

Nå skal jeg lese litt i Alain de Botton.
Det gjelder bare å finne en lesestilling som ikke stimulerer til sovning. Det er om å gjøre å snu døgnet mitt tilbake slik at arbeidsgiver blir tilfreds meg meg mandag.

Pearl Street 211

For et par år siden var jeg i New York. Da tenkte jeg på hvor mange gamle, litt forfalne hus det var, til og med på Manhattan, og at det var rart at ikke utviklingen gjorde at det lå hoteller og parkeringshus over alt.

I går lærte jeg av The New Yorker at det rives 2000 bygg i New York i et gjennomsnittlig år. Det er nok min sans for proposjoner som er ute av lage når jeg ikke klarer å forstå det tallet.

I 7-januar-nummeret av New Yorker har de tatt utgangspunkt i ett bygg, Pearl Street 211, og folks kamp for å redde det.


Bygget med tre vinduer og et parkeringsskilt er det gamle forretningsbygget Pearl Street 211. Nå står bare fasaden til huset igjen, alt rundt er revet. Det ble til slutt enighet om å spare fasaden bare, ikke hele bygget. Noe enkelte mente var bedre enn ikke noe, andre at det ikke egentlig har noen verdi å la en så liten bit stå alene i alt det nye.

google map-utsnitt av området rundt.

Pearl Street 211 var eid av William Colgate og ble bygget i 1831. På den tiden kom 70 % av USAs import via New York, mestparten i denne gata og området rundt, på østsiden av Manhattan, ved Brooklyn Bridge.

Her kan du høre et intervju med Burkhard Bilger som skrev artikkelen i The New Yorker.

Han forteller bl.a at tømmeret fra Pearl Street 211 nå er i Calvin Kleins leilighet i Miami, i leiligheter som Bono og Richard Gere eier og i Freedom Tower på Ground Zero.

Her er bloggen til Historic Districts Council, med en del lenker til nettsteder om historiske New York.


For en måned siden ble nabobygget også revet. Curbed skriver,

On the left, 211-213 Pearl Street, as it stood on November 6. On the right, 211 Pearl Street, as it stands this morning. Hey, where did 213 go? Oh, yeah. That was quick. The preservation of the 211 Pearl Street facade looks even more silly now, wouldn't you say?