Mer Jonathan Frantzen

Apropos det negative lyset man kan komme til å se noen i.
Og hvordan man deretter kan fortsette å tolke alt det vedkommende sier, eller skriver, i det lyset.

I forrige post jeg skrev om Jonathan Frantzen kom vi inn på Dagsavisens anmelder Anette Orre i kommentarfeltet.

Hun skriver bl.a,

Det er ikke så lett å vite hvordan man skal forholde seg til en forfatter som er så usympatisk selvutleverende i sin prosa. Som når han forteller om hvordan han sammen med sin første kone morer seg med å påpeke andre menneskers «manglende perfeksjon».

I dag kom jeg til det stedet i teksten. Jonathan Frantzen skriver,

"Hjemme i New York trodde jeg ikke noe på at vi virkelig var separert. Det var kanskje umulig for oss å bo sammen, men min kones intelligenstype forekom meg fremdeles å være den beste, hennes moralske og estetiske dømmekraft forekom meg fremdeles å være de eneste som tellet. Duften av huden og duften av håret hennes var styrkende, uerstattelige, de beste. Å klage over mennesker - deres manglende perfeksjon - hadde alltid vært en sport for oss. Jeg kunne ikke tenke meg at jeg aldri skulle kjenne lukten av henne igjen."

Er ikke dette egentlig en tekst om sorg over tapt kjærlighet og refleksjon over egen manglende perfeksjon? Det syns jeg.

Mer Annette Orre, og mer meg

Eller er det meg selv som leser Annette Orre i et for negativt lys, fordi jeg legger for stor vekt på at hun også skriver,

"Boken preges i for stor grad av den kalde, nærmest menneskeforaktende tonen, som om forfatteren velger å kokettere med at han kan tillate seg å være politisk ukorrekt, fordi han åpenbart er så mye smartere enn de fleste av oss likevel."