Integritet
Jeg tenker ofte på hvordan vi tolker andre mennesker. Jeg har tenkt på det de siste dagene med utgangspunkt i Alexia Bohwim: med en gang vi setter henne i negativ belysning blir alt hun sier tolket i dette sure lyset. Hun blir bedreviter, hun skal liksom og visstnok, vi gir henne ikke noe slack.
Når kjæresten er ny tolker vi alt i positivt lys. Etterhvert kan vi komme til å se selv den minste handling som en fornærmelse. Ettersom jeg er en bedreviter selv syns jeg vi skal prøve å kreve mer av oss.
Jeg legger ofte merke til hvordan folk snakker om sjefen sin. Sjefen er et menneske som bør være ufeilbarlig, sjefen blir som en mor/far der du selv er en muggen tenåring.
"Han sa ikke pene nok ting til meg i avskjedstalen". Alle ord blir veiet, men hvis han hadde sagt pene ting til deg ville du tenkt at han var falsk. Sjefen taper i samtlige utsagn hvis han først har kommet i det negative lyset. Det kan finnes en ekstrem vilje i folk til negativ fortolkning.
I kulturdebatter ser jeg det hele tiden, sist jeg husker var da en litteraturviter kritiserte en bok av Anne B. Ragde, da skrev f.eks Tore Renberg at Skjerdingstad "etterplaprer" eller "i sin ivrige kritikk".
Dette irriterer meg. Det er slapp retorikk og dårlig tenking og jeg orket ikke å pakke det inn.
Når kjæresten er ny tolker vi alt i positivt lys. Etterhvert kan vi komme til å se selv den minste handling som en fornærmelse. Ettersom jeg er en bedreviter selv syns jeg vi skal prøve å kreve mer av oss.
Jeg legger ofte merke til hvordan folk snakker om sjefen sin. Sjefen er et menneske som bør være ufeilbarlig, sjefen blir som en mor/far der du selv er en muggen tenåring.
"Han sa ikke pene nok ting til meg i avskjedstalen". Alle ord blir veiet, men hvis han hadde sagt pene ting til deg ville du tenkt at han var falsk. Sjefen taper i samtlige utsagn hvis han først har kommet i det negative lyset. Det kan finnes en ekstrem vilje i folk til negativ fortolkning.
I kulturdebatter ser jeg det hele tiden, sist jeg husker var da en litteraturviter kritiserte en bok av Anne B. Ragde, da skrev f.eks Tore Renberg at Skjerdingstad "etterplaprer" eller "i sin ivrige kritikk".
Dette irriterer meg. Det er slapp retorikk og dårlig tenking og jeg orket ikke å pakke det inn.
innlegg av fr.martinsen på
19:31
4 Kommentarer:
Det er sant, sjefen kan virkelig aldri vinne. Og det er utrolig hvor mye sånn KMM*-preik kan ødelegge et ellers egentlig helt greit arbeidsmiljø. Særlig hvis man aldri går videre med KMM-preiket, men fortsetter år etter år med å snakke negativt om ledelsen eller andre ansatte.
Men det var vel egentlig ikke arbeidsmiljø du ville snakke om;-)
(KMM = Kos Med Misnøye)
Jeg er så enig med deg. Jeg fatter ikke dette behovet for hele tiden å se etter det negative. Og da mener jeg ikke at vi skal være ukritiske. Men. Når det første som kommer, den rå spontaniteten, automatisk blir negativ. Mange er sånn.
Folk snakker om kollegene sine også: Hva gjør han egentlig? Det de mener er at han sikkert ikke gjør noenting. Mens de selv har verdens mes slitsomme, ansvarsfulle jobb. Uten at de vet noe konkret om kollegaens jobb egentlig.
Jo, jeg ville snakke om arbeidsmiljø også jeg, helt sant. Det er nemlig samme greia, det med det negative blikket, eller KMM uansett i hvilken retning man kaster det.
Og så er det sånn ja at det er enkelte kolleger man kan snakke om på den måten, men ikke oss.
Nettopp det: hva gjør hun egentlig på kontoret der inne, og nå gikk hun tidlig igjen, mistenksomheten som noen utvalgte blir tildelt. Og sjefen er ekstra utsatt.
Og da tenker jeg ofte, men er vi voksne da! Er det ikke det vi har blitt, og har vært en stund.
Veldig godt observert.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden