Virkeligheten er ikke photoshoppet
Det eneste problemet med feriereisen er at det ikke er nok å glede seg. Man må reise også.
Det er Thomas Hylland Eriksen som skriver det i dagens Dagbladet (ikke på nett). Jeg er helt uenig. Det eneste man kan være helt sikker på er at man kommer til å oppleve noe annet.
Jeg driver vanligvis ikke med teit-i-avisen-blogging, men i dag ble jeg så forbauset over Hylland Eriksens triste syn på reisen at jeg gikk på biblioteket med en gang og lånte en av de bøkene han refererer, Alain de Botton "Kunsten å reise".
Thomas Hylland Eriksen forteller at de Botton så på pene bilder av Barbados og drømte seg vekk til idyll, men så var det skabbete lausbikkjer og et overfylt askebeger i ankomsthallen. Han irriterer seg litt mer enn vanlig over sine nærmeste og tenker på hva han skal gjøre når han kommer hjem. Det triste er at Thomas Hylland Eriksen ikke en gang til slutt i artikkelen sin peker på andre måter å se en reise på. Det håper jeg Alain de Botton gjør i den boka som ligger klar på bordet mitt i dag.
Problemet er at man ser for seg en idyll, at solen skal skinne hele tiden. Eller i alle fall at man ser for seg feil idyll. Min idyll dreier seg om at jeg skal klare å være til stede, at jeg får til å legge merke til det som er foran meg. At jeg ikke hele tiden skal tenke på det vi skal gjøre etterpå.
Hvis man reiser og blir så forsuret av simple suvernirer og et regnskyll at man ikke kan se det trøstefulle i en skabbete hund og det overveldende i en tjukk dame da har man lukket man seg for verden.
Et alternativ til den trange innstillingen til reisen der man holder oppe bildet fra reisekatalogen og sammenlikner med virkeligheten
er å la reiseinnstillingen folde seg ut litt og se hvilke opplevelser som kommer.
Det skjerpede blikket jeg får er en av de tingene jeg liker best ved å ta en tur. Og hvis man har prøvd å reise noen ganger, prøvd å flytte seg, prøvd å endre perspektivet så er det lettere å bruke det skjerpede blikket på gode gamle Gunerius når det er akkurat det bygget som ligger foran meg i hverdagen.
Det er i alle fall min erfaring.
Sånn, hørtes jeg ut som Paolo Coelho nå?
Det var altså ikke meningen.
Nå skal jeg lese litt i Alain de Botton.
Det gjelder bare å finne en lesestilling som ikke stimulerer til sovning. Det er om å gjøre å snu døgnet mitt tilbake slik at arbeidsgiver blir tilfreds meg meg mandag.
Det er Thomas Hylland Eriksen som skriver det i dagens Dagbladet (ikke på nett). Jeg er helt uenig. Det eneste man kan være helt sikker på er at man kommer til å oppleve noe annet.
Jeg driver vanligvis ikke med teit-i-avisen-blogging, men i dag ble jeg så forbauset over Hylland Eriksens triste syn på reisen at jeg gikk på biblioteket med en gang og lånte en av de bøkene han refererer, Alain de Botton "Kunsten å reise".
Thomas Hylland Eriksen forteller at de Botton så på pene bilder av Barbados og drømte seg vekk til idyll, men så var det skabbete lausbikkjer og et overfylt askebeger i ankomsthallen. Han irriterer seg litt mer enn vanlig over sine nærmeste og tenker på hva han skal gjøre når han kommer hjem. Det triste er at Thomas Hylland Eriksen ikke en gang til slutt i artikkelen sin peker på andre måter å se en reise på. Det håper jeg Alain de Botton gjør i den boka som ligger klar på bordet mitt i dag.Problemet er at man ser for seg en idyll, at solen skal skinne hele tiden. Eller i alle fall at man ser for seg feil idyll. Min idyll dreier seg om at jeg skal klare å være til stede, at jeg får til å legge merke til det som er foran meg. At jeg ikke hele tiden skal tenke på det vi skal gjøre etterpå.
Hvis man reiser og blir så forsuret av simple suvernirer og et regnskyll at man ikke kan se det trøstefulle i en skabbete hund og det overveldende i en tjukk dame da har man lukket man seg for verden.
Et alternativ til den trange innstillingen til reisen der man holder oppe bildet fra reisekatalogen og sammenlikner med virkeligheten
er å la reiseinnstillingen folde seg ut litt og se hvilke opplevelser som kommer.
Det skjerpede blikket jeg får er en av de tingene jeg liker best ved å ta en tur. Og hvis man har prøvd å reise noen ganger, prøvd å flytte seg, prøvd å endre perspektivet så er det lettere å bruke det skjerpede blikket på gode gamle Gunerius når det er akkurat det bygget som ligger foran meg i hverdagen.
Det er i alle fall min erfaring.
Sånn, hørtes jeg ut som Paolo Coelho nå?
Det var altså ikke meningen.
Nå skal jeg lese litt i Alain de Botton.
Det gjelder bare å finne en lesestilling som ikke stimulerer til sovning. Det er om å gjøre å snu døgnet mitt tilbake slik at arbeidsgiver blir tilfreds meg meg mandag.
innlegg av fr.martinsen på
17:39
10 Kommentarer:
. Kan bare gi en kommentar ut fra egne tanker i samme leia.
Eg tenker på det å leve her og nu. Går eg tur i marka ønsker eg å "suge" til meg inntrykkene der og da, rusler eg rundt i en butikk ser eg på tingene som er der, også detaljene i blant.
Snakker eg med en kjent i telefonen prøver eg å bruke mitt engasjement slik at samtalen gir meg noe.
For meg har det ikke alltid vært slik.
Det er slik eg ønsker og leve .
Mamma
Sånn er det for meg også.
Hvis det ikke alltid har vært sånn for deg, når begynte det å bli sånn?
Ja nårtid?
Vanskelig å tidfeste dette, men tror det har kommet meir og meir i min pensjonist-tilværelse.
I min tidligere tilværelse sto tankene i kø for alt som presset på og var nødvendig for at livet skulle være bra for flere enn meg.
Kan nevne ungdomstiden, tiden med familie, yrkeslivet og tiden med utdanning.
Det er deilig å være pensjonist og disponere tiden på en helt annen måte.
mamma
Jeg tror jeg begynte å tenke mer sånn da jeg fikk barn, og du ble bestemor.
Da gikk det opp for meg at hun forandret seg fra dag til dag og at jeg ville slutte å leve i forkant men forsøke å oppleve det som lå rett foran meg og at det var akkurat da det var om å gjøre å gjøre de riktige tingene, ikke senere en gang.
Ellers kan jeg rapportere at boka til de Botton er adskillig mer interessant enn det Hylland Eriksens artikkel kunne tyde på.
Dette blir det blogging av senere en gang, det tror jeg nok.
Fine ord både fra mor og datter!
Dette er også noe av det jeg opplevde da jeg ble enkemann, da jeg opplevde at hun jeg var aller mest glad i, heller ikke var udødelig. Det førte til at jeg ble mer opptatt leve her og nå, være mer til stede i mitt eget liv, både i hverdagen og på ferie.
Og la meg overraske, ikke minst av andre mennesker, være til stede både i mitt eget og andres liv.
Overskriften (Virkeligheten er ikke photoshoppet) tente min nysgjerrighet, der jeg satt med bildene mine i Photo shop CS3 for lage dem sånn som jeg så bildene da jeg tok dem, forholdvis autentiske. Jøss, snakker hun til meg akkurat nå, her jeg sitter og skrur til farger og sånn, tenkte jeg.
Men så var ferieopplevelser (og opplevelser i livet ellers) du skrev om, og tror jeg har noe med om du er tilstede i ditt eget liv i øyeblikket, med alle sanser åpne.
Først da tror jeg man virkelig være noe for andre mennesker også.
Enig med å gripe dagen eller øyeblikket, og være åpen for at det er mere enn turistbrosjyrene - Heldigvis! Å snuble over noe, det er jo det vi husker!
Av og til prøver jeg å lete etter det vakre i det stygge med kameraet mitt - altså fotografere det vi vanligvis ikke vil ta bilde av. Noen av de bildene er spennede, containere kan være -om ikke vakre så i alle fall fasinerende!
Hvordan var boka?
Containere ja, de er fine.
(Det er en hel harang av dem på siden her hvis man søker oppe til venstre).
Boka er fin den. Den har deler som jeg bare skummer over, men det var mange ting jeg måtte tenke på i den. Det kommer visst flere poster med utgangspunkt i den etterhvert.
Hei Arne. Det er interessant det du skriver om at sorg fikk deg til å være mer til stede i livet. Jeg opplever det motsatt, at sorg legger en mørk skygge over de fleste opplevelsene og at nettopp assosiasjonene som kommer når jeg er til stede hele tiden henter frem sorg.
Det fikk meg til å innse at livet er veldig skjørt, og at jeg må leve nå (min eneste sjanse, så vidt jeg vet). Og DET gir meg stor trøst.
Men selvfølgelig må jeg gi sorgen plass, også.
Bra innlegg -- eg merkar eg også får litt lyst til å lese innlegget til Eriksen (eg går ut frå at det var hans intensjon å provosere litt ... ?).
Då eg byrja å interessere meg for fotografi (og kikke i fotobøker) merka eg, sjølv om eg ikkje tok eit einaste bilete, at eg reflekterte over omgjevnadene på ein litt annan måte. Digitalkamera bør imidlertid ikkje nyttast på feriereiser -- det medfører at ein tar altfor mange bilete og ser på skjermen heile tida.
Det beste er kanskje om ein er interessert i andre ting enn å ta bilete av alt mogleg. Om det så måtte vera å mekke bil eller mjelke geiter.
Geitemelking og bilmekking er antakelig undervurderte gjøremål, men ellers er vi ikke helt enige.
Jeg syns digitale kameraer er utmerkede redskap på reiser, de kan være små og lette og ha med.
Jeg syns det er synd å se folk som er så inne i kameraet sitt så mye av tiden at de ser ut til å ikke oppleve det som skjer i seg selv, uten kamera.
Men at man har et redskap behøver ikke bety at man må overbruke det.
Jeg syns ikke Hylland Eriksens innlegg bar preg av å ønske provokasjon, men du kan jo lese selv og melde tilbake evt.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden