Tommy Olsson og meg

Jeg har nevnt skribenten Tommy Olsson flere ganger.
Det er fordi jeg liker måten han bruker seg selv på i de tekstene han skriver om kunst for Morgenbladet. Han er den eneste kunstanmelderen jeg får til å lese. Han skriver skummelt om seg selv samtidig som han skriver om kunst og avslører - i alle fall tilsynelatende - private detaljer. For meg er det alltid en trøst i tillegg i Tommy Olssons tekster: Tommy Olsson bæsjer også.

Han presenterer seg gjerne som skribent, pornograf og kunstner.
I kveld så jeg på kunstneren Tommy Olsson på Galleri REKORD i Ebbells gate. Jeg tror han valgte den gaten fordi den er omtrent den skumleste gaten jeg vet om, galleriet fordi det virket som det minst pretensiøse galleri jeg kan forestille meg.

Såvidt jeg vet har han vært skribent bare de siste årene, pornograf og kunstner for lenge siden. Likevel, eller derfor, var alle der.
Det siste var det venninnen min som så, alle anmelderne, alle kuratorene, kunstviterne. Jeg kjente bare igjen noen få fjes.

Som regel bestemmer jeg meg aldri på forhånd for at jeg skal skrive om en konsert eller en utstilling jeg skal på. Det blir jeg bare urolig av. Kommer jeg til å få noen ord? Nei det tror jeg aldri.
Derfor tok jeg ikke kamera med engang da jeg gikk på Madrugadakonserten på mandag.

Ofte kommer det ord likevel mens jeg er der. Og selv om jeg har levd i mange år og gjort disse erfaringene så glemmer jeg å ta med meg papir og penn også. Og så må jeg enten spørre noen om en serviett eller så står jeg og holder fast ved ordene underveis.

Utstillingen heter IS IT TRUE THAT I`M NO LONGER YOUNG?

Galleriet skriver bl.a,

"Det er kanskje ikke så merkelig at Tommy Olsson stiller seg selv dette selvgranskende spørsmålet, og undrer på sin egen ungdommelighet og kanskje til og med relevans.

Tommy Olsson er ikke et ukjent navn i Norges kunstliv.
De fleste vil kunne nevne en eller to personlige detaljer om Tommy, og vil kanskje undre på om mennesket Tommy er slik han beskriver i anmeldelsene, og hvorfor han stadig tviholder på sin opprørsposisjon.

Tommy Olsson er utvilsomt et følsomt menneske, og nå i sitt livs
tidlige høst velger han å presentere vakre og poetiske fotografier av seg selv og sin kone, kyssende ikledd sorte latexmasker."



Så det var fotografier som dette. Som førte til snakk om vår egen grenseløshet etterpå. Dette hang ikke nøyaktig sammen med fotografiene, men vi kom til å snakke om det likevel.
Hvilke grenseløsheter har vi. Ofte syns jeg dette skjer når jeg utsetter meg for kunst, det skjer noe i hodet eller i samtalen som bare er vagt i nærheten av det jeg tror den som har lagd bildene tenker seg. Så er jeg likevel mer enn fornøyd.

Det var andre fotografier der, av Tommy Olsson og kjønnsorganet hans, av Tommy Olsson og den butte magen hans med en fot med sko plassert på. Jeg kom likevel ikke over den mest banale måten å ta inn dette inntrykket på: der er Tommy Olsson og han har ringer overalt på kroppen sin. Jeg beklager i og for seg dette, bare litt.

Jeg trengte ikke notatblokken min, jeg turte ikke ta bilder,
jeg må få meg et stort kamera.

Men i alle fall. Det var nedtegnelser av seksuelle uvantheter. Og så hadde Tommy Olsson en performance der han røykla det lille rommet og hadde rødt lys på og vi kunne nesten ikke se ham som sto og sang om noen som ikke måtte forlate ham. Vi var i en pornoatig bule, likevel mumlet han om at han elsker, I need you, don`t leave me.