Mottakeligheten man får

I går skrev jeg om det skjerpede blikket man gjerne opplever på en reise, vi blir mer mottakelige for detaljer vi vanligvis overser, det trøstefulle i en skabbete hund og det overveldende i en tjukk dame.

Der vi ellers har en tendens til å overse mestparten av omgivelsene, vi skal frem tross alt, så gjør reisen oss åpnere.

Jeg sitter i stuen min og tenker på hvilke lag av betydning jeg pleier å legge i det som omgir meg her, som regel er det minner om mennesker og situasjoner. Jeg kikker opp på mathylla og ser de gode greske bønnene og tenker på den greske frisøren som solgte dem til oss på jobben, jeg tenker på at jeg har lyst til å se Akropolis og jeg kommer på at jeg har glemt å betale bønnene.

Jeg kunne hatt andre perspektiver, jeg kunne tenkt mer på historien som er rundt meg, de menneskene som bodde her før, hestene som sto i etasjen under meg, høyet som var lagret her som jeg bor nå. Men det er så fjernt for meg.

Jeg kunne tenkt på alt arbeidet som ligger bak produktene som er her inne. Noen har produsert dem, båret dem, kjørt dem i lastebiler, losset og priset. Jeg kunne tenkt på de lange reisene tingene har gjort. Vinen jeg drikker er fraktet fra Chile. Den er fair-trade-merket, jeg kan tenke på at de som har plukket druene har fått en nogenlunde betaling. Jeg kan tenke på betalingen de andre har fått, de som har laget de andre tingene mine.

Men jeg er meg selv nærmest, det virker åpenbart. Jeg tenker mest på det som er nært mitt eget liv. Dette igjen minner meg om da jeg var i Barcelona i sommer med en venninne som er ti år eldre en meg.

Da vi gikk rundt i byen snakket vi om hvordan vi opplevde omgivelsene. Hun følte seg mer som en del av historien enn det jeg gjorde. De gamle byggene fikk henne til å se seg selv i en lang tidslinje. Vi snakket om at det er noe som kommer med alderen.


Det igjen minner meg om at jeg hadde flere bilder jeg hadde tenkt til å vise dere før jeg ble lost in translation. Og meg selv. Jeg viser bildene til meg selv, jeg prøver å holde fast ved opplevelsene,
alle stedene, byggene og svalene og sånn.

Dette er den plassen vi hadde. Det var et fint torg, dit vil jeg tilbake.

Og gatelampene ville jeg vise frem. Gatelampene ser gammeldags ut. Alt trenger ikke se gammeldags ut, det syns jeg ikke.
Men gatelampene i Barcelona er fine, og de kler arkitekturen i byen.


De er forskjellige fra hverandre. Det liker jeg godt, at ikke alt ser likt ut, som leilighetene til folk slik jeg ser dem i eiendomsmeglernes vinduer når jeg går til jobben.


Jeg ble gående og kikke opp på gatelamper. Og bort på hus. Og ned på brostein. Jeg hadde ikke vært i Barcelona før.



Denne posten begynte altså med gårsdagen post, som irriterte seg frem av lesingen av en avisartikkel. Men det var som jeg tenkte da jeg gikk til biblioteket, den boka har nok mer ved seg enn som så. Jeg leser den nå, f.eks dette:

"Hvordan kan man la seg forføre av noe så lite som en inngangsdør i et annet land? Hvordan kan man bli forelsket i et sted fordi det har bytrikk og innbyggerne sjelden har gardiner i vinduene? Uansett hvor absurd det kan virke med så intense reaksjoner på så små (og tause) utenlandske elementer, så er mønsteret i det minste kjent fra vårt privatliv. Der kan vi nemlig også oppdage at vi forankrer kjærlige følelser i måten en person smører brødskiva på, eller få motvilje mot folk på grunn av deres smak i sko. Å fordømme oss selv fordi vi legger vekt på slike små ting, er det samme som å ignorere hvor meningsbærende slike detaljer kan være."

Ja det er altså Alain de Botton som skriver dette,
og byen han snakker om er Amsterdam.



Idet han kommer til flyplassen i Amsterdam gledes han over språket og fontene på skiltene:

"At et skilt skulle utvikle seg så forskjellig på to forskjellige steder, var et bevis for en enkel men behagelig tanke: at land er forskjellige, og praksis endrer seg når man går over landegrensene. Likevel ville forskjeller alene ikke være nok til å kunne fremkalle glede - i alle fall ikke særlig lenge. Forskjellen måtte fremstå som en forbedring i forhold til hva mitt eget land var i stand til å gjøre. Når jeg kalte skiltet på Skiphol eksotisk, var det fordi det klarte å gi et ubestemmlig men intenst hint om at det landet som hadde frembragt det, og som lå på den andre siden av uit-gangen, på avgjørende punkter kunne vise seg å være mer tiltalende for mitt temperament og mine interesser enn mitt eget hjemland. Skiltet var et løfte om lykke."

Men det er jeg ikke enig med forfatteren. For min egen del tror jeg at jeg er i stand til å finne noe interessant i alt som er anderledes.

Og kanskje klarer man å finne deler av sitt temperament igjen i deler av alt man ser. Bortsett fra, for egen del, det stygge 70-talls-tettstedet der jeg er oppvokst.
Akkurat det finner jeg ingen nåde for.



Det var raust med benker over alt i Barcelona.
Og de så også forskjellige ut fra hverandre. Og så var det en og annen stol midt i gata.

Og nå er dette i ferd med å bli årets lengste bloggpost.
Men i alle fall.



Jeg kjøper alltid souvernirer fra ferier, det er som med fotografier, man vil bli minnet på. Dette kjøpte jeg i Barcelona:

- en spansk colgate og to kort med monstera på.

Monsteraplanten har et mønster jeg syns er så fint at jeg kjøpte kortene bare derfor selv om jeg har skuffen full av kort til alle anledninger. Men det er for få anledninger for kort for tiden.



Monsteramønster er et mønster jeg syns er så fint at jeg kjøpte denne strandveska selv om jeg syns den er kind-of stygg. Jeg kjøpte den i London på Patti-Smith-veko for et par år siden og den har tjent meg som venn med på mange reiser siden til å ha toalettsaker i.

Da kan jeg se på det fine mønstret i fred. Nå i Spania var jeg i beit for noe å ha strandting i og jeg gikk gatelangs med veska uten å nøle. Herregud jeg var langt hjemmefra, enkelte dager gikk jeg til og med uten bh.

Den aller siste dagen i ferien var vi på en performance-festival vi bomset over. Det var varmt om kvelden og etter at forestillingene var over var vi euforiske og fortsatte å drikke og vi sto og så på folk og en kunst av vann som falt og vi var enige om at det var den beste kvelden, den beste dagen i Barcelona.

Og enda skulle festivalen vare hele helga. Vi ville være der mer. Vi ble enige om at vi skulle booke om flybillettene våre selv om det ville koste oss dyrt og bli der er par dager til. Men neste dag da vi våknet var vi blitt til de foruftige jeg-ene vi vanligvis er og ingen av oss nevnte avtalen fra kvelden i forveien.