onsdag, januar 23, 2008

Klokka er 16.00

Og jeg er lei av å høre min egen stemme. Noen ganger snakker den høyt, nærmest roper, for i den andre enden er det en dårlig mobillinje i et støyete område.

Jeg har nevnt det før, men når jeg er sliten tenker jeg at jeg vil jobbe i et gartneri og vanne stille planter og være stille selv. Poenget i gartneri er at alle er stille, jeg og plantene.

Andre ganger hører jeg meg selv bruke de hersketeknikkene jeg kan for å få det slik jeg vil med de som er i den andre enden av telefonen, vi har ulike interesser i leken. Noen ganger selger jeg, prøver å tøyse motparten i godt humør, bla bla, bla.

Jeg motiverer kolleger, maser på kolleger, snakker og snakker. Jeg snakker så fort og noen ganger hører jeg at jeg får en sånn litt høy skjærende kvinnestemme og det liker jeg ikke. Da tror jeg nok at jeg er rødflammet på brystet.

Jeg vil heller ha kontroll

Herregud når jeg er så lei av å høre meg snakke, hvordan er det da for kollegene mine som tross alt er utenfor meg?

Nå er det meningen at du skal forstå at siden jeg forteller alt dette helt av meg selv så skjer det så og si aldri.

(Oopsa, dette er en identitetsmarkør, jeg beveger meg mellom lag og ser og utenfra, det er ikke måte på.)

Jeg sklir egentlig gjennom lokalet og snakker med velmodulert stemme, jeg gir kloke råd og er dempet vittig.

Stille på gartneri, eller utblåsing

Jeg skal hjem og lage mat til vennene mine (venner som egentlig er altfor gamle til å være vokst opp i forhandlingsgenerasjonen men som etter å ha takket ja til mat 19.00 sier: kan vi spise 20? og, jeg kommer 17.30, ikke spørsmålstegn engang.)

Nei, vi kan ikke det, magen min er innstilt til 17.00 som det er. 19.00 er å tøye seg langt for min mage.

Jeg har altfor flinke venner, de vil jobbe til 21.00 alle mann, shit også for noen venner, vær så snill få arbeide litt mer, få forske litt, jeg vil skrive noe kjedelig til departementet det er det jeg må, jeg vil det.

Hva er det med dem, kan de ikke klare seg med helt vanlige ambisjoner? Kan vi ikke være nest best nå plutselig? Det syns jeg. Det er mye hyggeligere. Da kan vi sitte ved bordet lenger.

19.00 er så langt jeg kan strekke meg

Vi skal spise gresk salat, greske bønner i tomatolje, grønn og svart tapenade på fryktelig god loff med smør, skinke, dadler, en ingerfærkake. Vin.

Og så skal vi på konsert

Med så mye tempo-snakking gjort allerede denne uka er det disse utveiene å velge mellom i kveld: gråting, soving, resignasjon, despe-blogging, drikke seg full, høre på musikk og hoppe opp og ned.

Jeg planlegger å kombinere de to siste.

Jeg er forresten rørt av å bli lenket opp av kulturhuset i Nøtterøy.

5 Kommentarer:

Blogger othilie sa ...

Oi, det var i dag det! At en ikke kan leve paralelle liv eller ha en omsorgsfull skygge som passet unger og lagde pasta med saus fra glass og trøstet minsten med nevroser fordi første besøk til noen utenfor familien, et barn i barehagen står på tapeten. Det er ergelig, er det. Jeg må snarest skaffe meg en sekk, poser har jeg nok av...

24 januar, 2008 02:03  
Blogger fr.martinsen sa ...

Parallelle liv har jeg lenge ønsket meg, ikke bare av travelhet. Men da kunne jo den ene meg flyttet til Paris.

24 januar, 2008 08:08  
Blogger frikke sa ...

"Kan vi ikke være nest best nå plutselig? Det syns jeg. Det er mye hyggeligere. Da kan vi sitte ved bordet lenger"

Herlig, befriende livsfilosofi.
Du er min dagens helt :)

24 januar, 2008 09:54  
Anonymous tb sa ...

Helt og alldeles enig. En god nummer to, eller en hederlig tredjeplass, er grovt undervurdert!

Da jeg var barn drømte jeg alltid om å være nummer to, om å være vennen til helten i barnebøkene og tegneseriene jeg leste. Han som var med, og var kjekk og grei og hjelpsom, men ikke leda løpet, liksom, ikke helten i sentrum, men han helt ok fyren ved siden av. Ikke Den ensomme rytter, men kanskje Tonto, Ned Newton, ikke Tom Swift, ikke Biff Brewster men en av vennene han fikk i eksotiske land, Chat Morton, men ikke Frank og Joe (jepp, Samvirkelaget hadde ei hylle med sånne amerikanske guttebøker!), ikke Mark Breton, men kanskje Steve Warson. Tala eller Max, men ikke Knut Berg. (ja da, you get the drift..) Og sånn er jeg visst litt ennå, tror jeg? ;-)

... der spora jeg av fra ett eller annet spor igjen... men uansett, når man synes at det er greit å være nestbest, så er man visst pr def uskikket for arbeidslivet i dag? Finnes det pensjons-/attførings-ordninger for sånne som oss?

24 januar, 2008 10:35  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er jo helt supert å være noens dagen helt!


Vi er så strenge med oss selv ofte. Jeg også selvsagt. Jeg tenker flere ganger om dagen på om jeg egentlig har gjort nok hittil i dag f.eks.

Og selv om jobben min ikke bare er å lage tingen så teller liksom ikke all den andre snakkingen jeg gjør når jeg driver denne selv-evalueringen. Og det er egentlig noe tull.

24 januar, 2008 12:16  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden