Ingrid Olava og meg

Kort innpå med noen bilder fra festen for Ingrid Olavas plate i kveld.



Det går an å se ganske jobbaktig på et releaseparty men det går også an å nesten bare legge merke til for en svær dag det er i noens liv å gi ut plata si og det fikk Ingrid Olava til å formidle.

Hun har en søt tilstedeværelse på scenen. Søt kan være et problematisk ord, men jeg bruker det ordet i smarteste mening i kveld. Ingrid Olava har en søt og smart tilstedeværelse på scenen.

Hun tuller med det private. Og hun synger så godt. Hun sang Cohens Take This Waltz første gang sa hun, heldige meg for hun sang den så nydelig. Cohen har alltid de beste koredamene men Ingrid Olava synger selvsagt melodistemmen.



Her er Cohen og koredamer siden Ingrid Olava ikke har lagt sin versjon ut selv. Og nei, jeg skal ikke på stadionkonsert med Cohen på Bislett, hva har han nå der å gjøre?

Bildet over er av han som spilte trommer og som tok frem en vanlig megafon som han pustet rytmer i og sang noen ord i, kult instrument, kul måte å bruke det på. Han fikk meg til å tenke på både Tom Waits og Laurie Anderson.

Her finner du Ingrid Olava på MySpace



Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en annen type blogger, en kjendis-slem en, en som f.eks fortalte dere at han som var kjæreste før med hun som ble dumpa i et Dagblad-intervju med Bjørn Rune Gjelsten var på konserten.

Jeg husker det intervjuet og tenkte at nå vil Bjørn Rune tilbake til kona og hun som svinser rundt i badedrakt omkring ham og sier at hun er forelsket vet ikke det ennå og her sitter jeg og leser det.

Men herregud nei. Jeg er ikke sånn blogger. Jeg har et potensiale likevel, det kjenner jeg. Det ser likevel ut til at jeg holder meg til å være den nest kjedeligste bloggeren i Norge. Såvidt det er.

Rødt, rosa og andre farger

Det er sannelig godt jeg ikke har en hang til å tolke noe ekstra inn i tilfeldigheter ettersom jeg på mitt daglige svenske mediesøk både ble hengende fast ved en artikkel i Aftonbladet om fargen rosa og tv-programmet Arty som handlet om farger i kunst.



Kunstneren Spencer Finch ble opptatt av Jackie Kennedys rosa hatt da hun bøyde seg over John F. i det han blir skutt i Dallas. Bildet har blitt et fellesminne.

På min egen vegg henger Jackie med hatten i Andy Warhols versjon. Han har klippet den smilende kvinnen sammen med ansikter fra begravelsen.

Rosa for president

I Aftonbladet skrev Petter Lindgren,

Fan ska vara rosa. Rosa är inte bra någonstans, rosa är den fula färgen. Stackars rosa.

Det dreier seg om at vi knytter rosafargen ikke med kjønn men også klasse. Rosa passer ikke inn i den urbane middelklassens identitetsprosjekt og står etter hvert også for noe vulgært.

Petter Lindgren avslutter med et,

Det är i slutändan tjejerna som måste ändra på sig, inte killarna. Man kan verkligen fråga sig varför. Själv kommer jag hädanefter att klä mig själv och mina två pojkar enbart i rosa. Rosa for president!



Når fargene på et fotografi er som på dette bildet over blir jeg satt tilbake til en annen tid og får et uforklarlig vemod.




Her fra hovedsiden til Arty kan du se programmet en stund framover Det er mye farger i programmet, Carl Johan De Geers ville farger som ble for ville for kunstmuseet da de skjønte at Silvia kom til å passere de skrikende fargene hans.

Fordi jeg var i New York i mars legger jeg merke til referansene til den reisen, det stripede gulvet på MoMa som jeg nylig har tråkket på, toglinjen The High Line som skal skal åpnes som en promenade og smykkes ut av Spencer Finch med 700 nyanser av farge som fins på Hudson River. Men det ble ikke noe av å gå til toglinjen.



Jeg husker hvilken bokbutikk i London jeg sto i da jeg fant doble kort med dette motivet. Jeg husker hvor i butikken det var.
Det var gjengivelsen av den røde bakgrunnen som var så fin. Kortene var dyre og det er lenge siden så jeg kjøpte bare et par stykker.
Nå er de sendt bort.

Jeg har likt den julerøde fargen i mange år. Der jeg bodde før malte jeg gangen med julerød bengalakk. Da fikk jeg bekymringsmeldinger fra vennene mine. Jeg har fortsatt et par bengalakkrøde stoler.

Lese aviser

I det jeg skulle velge aviser i dag skulle jeg gjerne sagt at jeg ikke kjøpte Dagbladets forsøk på å selge seg inn til meg via Runar Søgaard på spa, men avisa fikk bli med likevel. På tross av forsida. Hvem har lyst på mer av ham da? Jeg kan ikke helt skjønne at det skal være Dagbladets målgruppe.

Det var nok greit det forsåvidt, jeg fikk mat til en av mine favorittirritasjoner: folk som jåler seg til med språket og ikke vil legge av seg stammespråket når de beveger seg utenfor jobben.

Det er dinosaurekspert Jørn Hurum som forteller at han er veldig opptatt av å strippe språket for fagord og å fortelle det hele enkelt.

- Det er når du kan fortelle ting med dine egne ord, at du viser at du kan det. Første gang jeg var på tv og sa om et fossil at det var "herpa" så fikk jeg mye negative reaksjoner, at det ikke gikk an å snakke slik. De prøver å dukke deg allerede mens du er stipendiat, prøver å få deg til å bli som de andre ved å angripe språket. Det er typiske hersketeknikker, de retter på ord og småting, ber deg slutte å snakke dialekt.

Til og med hans høyt elskede, nå 80 år gamle, polske veileder ba ham om å slutte å le så høyt, "ellers vil de ikke ta deg seriøst".

Stakkars menneskene, så skjøre egoer vi har.

Akkurat nå 25

Akkurat nå leser jeg Anna Gavalda bok "Saman er ein mindre aleine".

Jeg kom på henne igjen da jeg leste Børge Kings bloggpost om den siste boka som er oversatt til norsk: Eg elska ho.



Jeg syns boka handler om noen som ikke kan snakke sammen men så kan de det likevel. Jeg har ikke lyst å bli ferdig med den.

Jeg husker at jeg leste et intervju med henne for et år siden som gjorde inntrykk på meg, det var noe med åpenheten hennes som virker anderledes, jeg fikk innblikk i noe privat, som jeg var inne på i går, og fortsatt i dag i kommentarfeltet. Jeg skulle ønske den samtalen fortsetter videre noen dager.

Men hva er det med oversetteren, med korrekturleseren, ja med hele Det Norske Samlaget som klarer å få hovedpersonens navn feil hittil 3 ganger i boka? Hovedpersonen heter Camille, på side 212, 262 og 399 blir hun til Camilla. Nåja. Men noen ville jeg i alle fall si det til.

Private bilder på nett

I påskeutgaven av Dagens Næringsliv skriver Marika Lüders om fotografier som hjelper oss å huske. Fotografiene mine hjelper meg til å holde fast noen øyeblikk som har vært. Se, vi bar med oss vinflasker til Sinnerdammen. Husker du hvor våte vi ble på beina.

Og kalde

Sånn er det med bloggen også. Jeg går sjelden tilbake bare for å lese. Men ofte søker jeg etter en gammel bloggpost når jeg skriver en ny. Og sånn skjer det at jeg husker igjen den mørke morgenen jeg gikk alene i Stockholm.

Jeg skyller den brune blomstermugga og husker hun som nesten ikke ville selge den til meg i Wien for 15 år siden, den var ikke fin nok. Private minner, noen skriver jeg her. Noen viser jeg her.
Her er et fotografi fra bordet mitt i dag.



Marika Lüders skriver,

"Når det private fotografiet leses i en privat kontekst, fungerer det som et utgangspunkt for minner og gjenfortelling. Utenfor den private og opplevde sammenhengen mister fotografiet denne funksjonen.

Det betyr selvfølgelig ikke at bildene er meningsløse,
eller at de ikke forteller noen form for historie. Men fordi minner alltid er kontekstavhengige, kan bilder aldri avsløre annet enn biter av "sannhet". Derfor innebærer ikke offentliggjøringen noen egentlig trussel mot det virkelig private. Våre minner lar seg ganske enkelt ikke mediere."

Putekrig på Union Square

I påskehelga var det organisert putekrig i New York.
Jeg hadde nok ikke vært med på noe så fellesfysisk selv om jeg er med på overraskende dansehappenings på togstasjonen og gjerne blir med på usynlig teater.



I alle fall. Jeg hadde helt sikkert gått bort og sett på hvis jeg fortsatt var i New York. Jeg kunne stått i et hjørne og smilt litt.



Jeg har hentet bildene fra Brooklyn Vegan, der kan du se flere
og kaste deg inn i diskusjonen i kommentarfeltet om problemet med puter med fjær.



Nei, de tenker ikke på griset som det blir på plassen.
Men på dyrevernsfrågan.
En tanke som aldri har slått meg når det gjelder putevalg.

Homoangst i fotball

RBK-keeper Rune Jarstein ble homohetset på fotballkamp i går,

- Dette er noe av det mest ekstreme jeg har hørt. Jeg tror absolutt Viking-supporterne kunne tjent på å synge litt mer om eget lag.

Han klarer seg fint der et øyeblikk med herlig, kjølig arroganse.
Men så kom,

- Jeg takler det fint. Det gjør sikkert dama hjemme også.

Dette er det mange som gjør: det er ok med homofile,
men merk deg: jeg er det ikke selv.

Jeg skulle ønske det ikke føltes så nødvendig å presisere dette. Samtidig, er det kanskje for mye forlangt av meg at du skal tåle at noen tror noe om identiteten din som ikke stemmer?

Jeg kommer aldri til å glemme da Kjetil Rekdal sa til Nattog Dag,

- Jeg hadde følt meg utilpass i nærheten av en homo. Jeg tror det iallfall. Det er mulig jeg hadde svart noe annet hvis det var en homo på laget eller i familien min. Alle folkeslag har livets rett!

Thomas Berling var U-19 landslagsspiller og sluttet i Lyn etter at han sto frem som homofil. Han hadde opplevde homohets i garderoben i 4-5 år.

Min første tanke er banal: tror fotballspillere at homofile hopper på deg i dusjen uten at det fins en seksuell situasjon? Det gjør ikke folk, ikke homofile, ikke heterofile, f.eks på badestranden.
Heller ikke i garderobedusjen.

Men hetsingen har utgangspunkt i en litt mer komplisert situasjon. Den gjøres for å skape en følelsesmessig trygg atmosfære.
Ja, vi står her nakne, men det er ikke skummelt, ikke skummelt, ingen er i alle fall homo her.

Det kan lett føles skummelt å være nakne med fremmede mennesker, folk vi ikke har et seksuelt forhold til.
Og derfor tyr man altså til slike markører for å trygge seg.

Men man skulle jo tenke seg at dette er en vant situasjon for fotballspillere og at det må være mulig å komme over det, samtidig som man tar inn over seg det forferdelig enkle faktum at det til enhver tid er en i nærheten av deg som har en homofil erfaring og tar hensyn til den personen.

Og det er forferdelig rart syns jeg at ikke Norges Fotballforbund tok arbeidet med homofili inn i idretten sin samtidig som de tok oppgjør med rasismen. Hvorfor snakker man ikke om homofili og garderobespråk inad i laget?

For to år siden sa informasjonssjef, Roger Solheim i Norges Fotballforbund «Vi har ingen grunn til å tro at homohets er noe stort problem i det norske fotballmiljøet.»

Heidi Eng har tatt doktorgrad på homofili i idretten,

- Homofili er ikke svart-hvitt. Mange lever som heterofile, men har homofile erfaringer. Noen er bifile, mens andre igjen lever heterofilt for å skjule en homofil legning. Jeg vet ikke hvordan Kjetil Rekdal har tenkt til å forholde seg til disse menneskene.

Mer om hvorfor mannsdominerte idrettsmiljøer ofte er homofobe

I denne lenken om arbeidet med homifili i idrett leser jeg at lesber i fotball prøver å ha et så klassisk feminint uttrykk som mulig siden de er så mange. Det er sannelig trist at det føles nødvendig.
Men det tror jeg på.

Vaske håndklær

Noen folk vasker håndklærne sine hver gang de har dusjet. Kanskje det er fordi de ikke orker tørke dem etterpå? Men jeg mistenker noen av dere for å tenke at håndkleet er skittent idet det er brukt.

Når blir et håndkle skittent?

Hvertfall ikke etter en gangs bruk. Vi bruker et håndkle i det øyeblikket kroppen er som renest. Den eneste skitten som kommer på det er hudceller som vi gnir av oss. Det kan jo være endel innimellom, men dog.

Og hvis formålet bare er å få håndkleet tørt, hvorfor ikke kjøre det i trommelen uten å vaske det, for den som har trommel? Blir det rot i kategoriene da? Ånei, i tørketrommelen har vi bare klesstykker som først har vært i vaskemaskinen?

Jeg bruker alltid 3 håndklær og sliter med å tørkekose meg på hotell. Ett til håret, ett til kroppen og ett til å stå på. Jeg syns det er ekkelt å stå på badegulv med våte føtter.

Tidligere syntes jeg det var deiligst med myke håndklær, håndklær som hadde fått mykestoff på seg i vaskemaskinen og så var tromlet. Nå har jeg endret meg. Jeg liker best de som er sjøltørka på stativ og som er stive i fibrene sånn at det river litt når jeg bruker dem.

Overraskende og representativt

I går da jeg skrev om treffene til bloggen som kom etter nyheten om Knut Schreiners sykdom var min blogg lenket opp mot Dagbladets side helt nederst i artikkelen deres gjennom twinglysystemet. Treffene raste inn i et tempo som overrasket meg.

By accident nærmest har jeg hatt liknende treff-ras på Marianne-Aulie-søk, dette var i nærheten av det. Og mye mer enn Alexia Bohwim og også jakt på lommemannens identitet.

Shcreiner selv har helt sikkert annet å ta seg til enn at han ser seg selv brukt i mine tanker om kjendis-nyheter. Men det er interessant å se hvilken interesse dette har.

Jeg gjetter at mange av de som søker seg videre i lenkene er interessert i en evt. nyhet om hvilken sykdom Knut Schreiner har.
Og hva sier det egentlig? Jeg tror det sier noe om at vi, i tillegg til å være opptatt av kjendiser, er opptatt av allmennmenneskelige ting, som alvorlig sykdom. Kjendiser kan være en representasjon for oss selv.

Vi vil lese om det fordi vi bryr oss om den det gjelder, men også fordi vi vet at det kan ramme oss selv. Vi vil være enda mer interessert i å lese hvordan mennesket det gjelder forholder seg til sykdommen.

Sørgelig nok blir den slags stoff ofte skrevet så dårlig,
i en fordummende form, i de dårligste bladene,
av de dårligste journalistene.

En like interessant sak syns jeg er hva slags kjendisstoff vi ellers blir presentert. Ettersom jeg tenker at stoff om kjendiser sier oss noe allment om skilsmisser, rusproblemer i tillegg til pene kjoler,
så syns jeg det er rart at VG og Dagbladet har et sånt overfokus på Britney Spears og McCanns.

Jeg skjønner at Dagbladet og VG skriver disse historiene.
Men hvorfor skriver de ikke også mer om andre personer i pop og rock, som jo er et område de gir mye plass i avisene,
hvorfor skriver ikke de mer stoff om flere kulturkjente mennesker?

Noen ganger, googletreff

Noen ganger forteller googletreffene mine en nyhet før nyheten er ute. Siden i går har det tikket inn med treff på siden min fra googlesøket "knut schreiner syk".

Og nå skriver Dagbladet, og siden til Turboneger, at han er alvorlig syk. Det var trist å høre.

Det er en rar effekt av googletreff det der. En del ganger ser jeg at det kommer inn mange treff fra google på noe jeg har skrevet om før. Men det har åpenbart skjedd noe nytt i saken og jeg er ikke i stand til å finne ut av hva det er, er det et radioprogram, er det en artikkel jeg ikke har lest? Jeg vet ikke.

Harry med hyllemeter

Da jeg leste Tom Egelands bloggpost her om dagen fikk jeg lyst til overkomme min irritasjon over hvor vanskelig det er å kommentere på Forfatterbloggen og forsøkte å registrere meg for å få kommentert Egelands irritasjon:

- Likevel trekkes blikket mitt hele tiden til Gunn-Helen Øyes hårreisende påstand: "Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker."

Men nei

Fordi mobilnummeret mitt ikke er registrert i telefonkatalogen nyttet ikke det, siden vil sende meg sms med kode. Jeg har til nå på nett ikke opplevd at jeg ikke har kunne registrere meg i et forum f.eks ved hjelp av en epost-adresse. Jeg syns det er merkelig at Bokklubbene har ordnet seg med så kommentarvanskende regler.

Så jeg får ta det her

Og også nesten hoppe over folks automat-erglelser over mennesker som uttaler seg om trender. Tom Egeland foreslår at vi skal ta avstand fra trendanalysen, ikke bare det, men gi jamt faen i den.

Som om det å si noe om hvordan forbruk endrer seg og deretter se på endringene ut fra kulturelle klasser skulle være å gi oss forslag på hvordan vi kan fremstille oss som moderne? Hun sier ikke "det er harry å samle bøker så slutt med det". Hun sier "i vårt samfunn er det nå mange ting som tyder på at forholdet vårt til bøker har utviklet seg på en sånn måte at det det kan anses som harry å gjøre det".

Mine "". Jeg tolker Øye for deg..

Det hun sier selv i sitatet sitt er
(ikke på nett dessverre),

- Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker. Mange steder, blant annet i Firenze (hun bor i Italia, min tilføyelse), har de egne bokhandlere hvor du kan levere inn gamle bøker og få nye tilbake. I tillegg er det flere hoteller som har laget egne folkebiblioteker med bøker som folk legger igjen på rommene sine. Men dette er selvsagt generasjonsavhengig, de gamle gjemmer ofte på sine bøker helt til de dør.

Egeland skriver

- Øye reduserer det å samle på bøker til et slags intellektuelt statussymbol. En trend, en motegreie. Boksamlingen har ingen egenverdi utover å representere vår intellektuelle forfengelighet.

Mens jeg syns

Hun sier ikke at bøker ikke har en egenverdi, men det er mulig å gi denne videre. Bøker er i mindre grad en hard kulturell valuta som skal tjene som bevis for den som kommer innenfor dørene dine på hvilket utdannet menneske du er.

Vi trenger ikke samle som et ekorn på hver eneste en. Vi kan spare på de vi syns vi trenger. De andre kan vi gi videre til en annen som kan ha glede av den. Eller brenne den. Jeg gjør begge deler.
Bøker er bare i papir i utgangspunktet.

Jeg har selv hatt glede av å legge igjen Erica Jongs roman Serenissima på et hotell i Venezia. Den handler om en kvinne som er nettopp der.

Jeg syns det er interessant å se på hvordan forholdet vårt til bøker endrer seg. Selv om man mener at bøker er viktige så er det selvsagt mulig å se på funksjonen de har som statussymbol også.

Jeg har skrevet før om den store opprydningen jeg måtte ta da jeg flyttet fra stor leilighet til liten. Det tvang meg til å se med et kritisk blikk på alt jeg eide, også på hvilke bøker som skulle få være med på flyttelasset.

Jeg kom frem til at bøker ikke er fundamentalt anderledes enn andre ting jeg har i huset. Noen av dem ble med fordi jeg fortsatt har bruk for dem. Noen ble med fordi de er en del av historien min, hvem jeg var en gang. Noen ble med fordi jeg har sentimentale følelser til dem.

Men det var ikke nødvendig for meg å ha med Fay Weldons samlede for å ta hensyn til dette. Jeg bryr meg ikke om Fay Weldon lengre, jeg tok med de to jeg liker best og ga bort resten.

Jeg tenkte på at min hang til å skille ut bøker fra alt annet papir hadde noe jålete over seg: se jeg har mange bøker, jeg tenker. Bøker er papir med tekst på. Jeg sparer ikke på alle avisartikler som har hatt betydning for meg heller, da ville jeg forresten bli sett på som gale Anna. Jeg opphøyer ikke lenger bøker i seg selv.

Jeg kjøper fortsatt bøker

De jeg liker veldig godt får bli, de andre gir jeg bort.

"Dernest overser Øye at bøker representerer noe utover seg selv. Bøker representerer kunnskap, fantasi, lekenhet, visjoner. Kan bøker virkelig gå av moten? Kan bøker reduseres til noe på linje med Arne Jacobsen-stoler, Poul Henningsen-lamper, linoleum og naken furu?"

Neida, bøker kan ikke gå av moten, men det å samle dem kan. Tom Egeland viser om mulig større mangel på kunnskap enn meg selv når det gjelder kunnskap og lekenhet i utformingen av stoler og lamper. Jeg vet om mange bøker som ikke ville blitt redusert hvis jeg sammenliknet dem med god design.

Eia!

Hvis jeg fortsatt var i New York. Men det er jeg ikke.

Da ville jeg vært i St.Anns Warehouse i Brooklyn i går på dagen 5 år etter at USA gikk inn i Irak. Laurie Anderson, Antony og Lou Reed hadde sittet i Andersons living room og lagd anti-krig-konsert.


Reed, Anderson, Antony and Moby opened the show with a broken version of “The Star Spangled Banner.”
Norah Jones performed slinky versions of her “My Dear Country” and Randy Newman’s “I Think It’s Going To Rain Today.”

Only an Expert

The perennially chilly Laurie Anderson pulled out the snarky electrofunk of her recent “Only An Expert,” vivisecting corporations and Oprah and weapons of mass destruction and global warming in that arch, scientific, matter-of-fact Laurie Anderson way.


A dressed-down Moby delivered a somber, fragile version of “Slipping Away,” dedicating it to a soldier who killed himself. Even more gentle-handed, Damien Rice worked the audience into a silent froth, playing “Cannonball” with just his God-given volume. When the tension was broken, he got the most riotous applause of the evening.


Reed closed the night with his unflinching “Christmas In February,” an unforgiving look at homeless Vietnam vets, which was followed by a perfunctory jam with Laurie, Moby, Antony and eventually everyone else.



Mer om konserten i Rolling Stone

Bildene i denne posten er fra bloggeren Brooklyn Vegan. Her finner du også fler bilder.

spam-annonser på bibliotekside

På Fylkesbiblioteket i Buskerud kan man legge inn kommentarer i artiklene. De stoler åpenbart på at "kun registrerte brukere kan skrive kommentarer". Det burde de ikke, for se her..
Sex-annonser tilbake fra januar ligger på sidene.

Eller på siden fra bibliotekdagene på Rødberg
Eller hør biblioteksjefen i Drammen?

De røkter ikke kommentarfeltene sine på andre måter heller:
Jeg vil sætte pris på, I sletter disse kommentarer, når jeg har fået svar.. Damen har verken fått svar eller er slettet.

To verdener møtes

Jeg prøver å ta meg sammen og kommunisere med en nettkyndig. Det går galt, det gjør det ofte. Denne samtalen kunne undersøkes av pedagoger. Er denne samtalen et kunstprosjekt? Såklart.

Når det gjelder det bare å få til å lage mellomrom uten at det kommer streker mellom twitter og rss-lenka til høyre i bloggen.

En ikke-ironisk takk til bza for hjelpen.

Michael Musto: Lohan: Marilyn

A blonde actress's love of Marilyn has got to be the biggest Hollywood cliché since cute reaction shots of dogs

I februar tok Lindsay Lohan på seg en blond parykk og av seg klærne og stilte til en slags gjenskaping av de bildene Bert Stern tok av Marilyn Monroe 6 uker før hun døde.


I Village Voice skriver Michael Musto,

Making the world their gynecologist in the tradition of sex bombs from Marilyn Monroe to Madonna, the Britneys and Parises have never been able to resist the chance to do intimate sex tapes that accidentally leak out to the entire populace or to create panty-less car-exiting shots that paparazzi just happen to catch from smack up-close between the kneecaps.

Flaunting what they've got and pretending it's an accident, the tartlets have long turned spreading their legs into career moves, using their fertile crescents as cash registers, even while making us believe they're really just "singing," "acting," or "promoting my perfume." They're wily about their guilelessness and clever about their clotheslessness.


Som du ser, Michael Musto skriver ikke bare sin ukentlige spalte,
han kler av seg alle klærne selv.

But enough about them. I've long lived quite dangerously myself, and so, anxious to share my desperate man-tits with an audience beyond Chelsea, I gleefully agreed to star in an homage to an homage:
Musto as Lohan as Marilyn. That's three generations of loveliness, and I prepared for it by not shaving or waxing a thing, just letting it all hang in the wind as both a nod to history and a means of reclaiming control."



These girls never claim an affinity for anyone esoteric, like Barbara Payton, Carrie Nye, or Tippi Hedren. (When I told Mena Suvari that she was the new Madeleine Sherwood a couple of years ago, she endearingly glazed over and said, "Who?")

They go for the obvious—and for the obvious reason: Marilyn was sex on a stick and knew how to promote that to sell product. Even more appealingly, you never saw the broad get all old and blowsy, which is why no one on the cover of Us Weekly ever cops to admiring two-time Oscar winner Shelley Winters. Eluding the grasp of these starlets is the fact that Marilyn was not just a love goddess, she was actually a brilliant actress herself, one who didn't need the pretentious coaches she kept around in all her crippling insecurity.

Her er et billedgalleri med alle bildene av Michael Musto

Grey Gardens i virkeligheten

I dag tar Dagbladet utgangspunkt i mor og datter Little Edie og Big Edie Beale i en reportasje om hvordan klesstilen til disse sjeldne amerikanske kvinnene har påvirket moten. Nå i vår er det John Galliano som har kvinnene i Grey Gardens som tema.

Jeg legger ut to lenker til bloggposter jeg skrev for en stund siden om disse to kvinnene så kan du se hvordan de så ut i virkeligheten. Dagbladet har fine fotografier av modeller med klær fra norske butikker men ikke av kvinnene selv.

Her er hovedposten min
Og så litt mer om dem.



De ble kjent gjennom en dokumentarfilm. Senere i år kommer en Hollywood-film med Drew Barrymore og Jessica Lange i hovedrollene. Du kommer helt sikkert til å høre mer om dem den nærmeste tiden.

Her er en Dagbladet-nettsak om dem fra i fjor.

Det sammentreffelige

Jeg var i New York høsten 2005. Det var før jeg hadde digitalt kamera og før jeg kunne laste opp fra YouTube. Da skrev jeg posten Det sammentreffelige med Laurie og meg, kikk gjerne på den, dette er fortsettelsen.

Denne gangen visste jeg at det er i Park Slope i Brooklyn Paul Auster bor og dette området Smoke og Blue in the Face i alle fall skal forestille å være.

I denne posten gjør Lou Reed rede for det helsosame med å røyke og the Dodgers og Jim Jarmusch for alt det andre i livet.

Og her er Auggies corner, 3rd street, 7th avenue, men da vi kom til det hjørnet av verden der Harvey Keitel tar bilde hver morgen ble jeg i tvil: er det dette hjørnet på ordentlig? Sannelig om jeg vet.

Var det viktig?

Jada. Og de mennene jeg snakket med på bar visste hverken om Auggies corner eller Smoke eller Blue in the Face, kanskje Paul Auster. Men de bodde i Park Slope.


I den første posten kan du se bilder av Lou Reed og Laurie Anderson og boardwalken på Coney Island. Her er boardwalken denne uka.


Det går ikke så bra med Coney Island nå som det gjorde på 40-tallet da denne dokumentarfilmen ble lagd, det er ikke nødvendig å se hele for å få et intrykk.

Samme inntrykk av stedets storhetstid får du i Tom Waits-sangen Coney Island Baby, bildelagt med småfolk og raringer.

Den dagen vi var der hadde vi stranden for oss selv.


Bak gjerdet her er gamle tivoliapparater og bak de igjen de store arbeiderblokkene i området. Det jeg egentlig tok bilde av er det "lille" spraymalte bildet av jenta.

Alain de Botton klager i "Kunsten å Reise" over at reiseguider lager et skille mellom det viktige og det uviktige. Når guideboken lovpriser et sted, legger den samtidig press på turister til å måle sin egen følelse mot reiseguidens entusiasme.

Og motsatt, der reiseguiden ikke nevner noe virket all personlig glede eller interesse grunnløs.

Alain de Botton prøver å forestille seg en frisinnet guide til Madrid og noterer seg at han har en trestjerners interesse for mangelen på grønnsaker i det spanske kostholdet.


Nåja. Jeg er ikke så fryktsom som de Botton ser ut til å være og jeg lar bildet over være et eksempel på mine ferielyster, å se en nedlagt gate på Coney Island med gjenspikrede vinduer og horehotell ved siden av. Men jeg syns han har et poeng.


Det er så mye ulikt som kan vekke ens interesse. Reisereportasjer gjør at man kan føle det som et must å se de kjente museene.
Og hvorfor ikke? Jeg får alltid noe ut av det.

På bildet over er Woody Allens berg- og dalbane for den som husker ham fra filmen der Woody-Allen-barnet ikke vil gjøre lekser fordi the universe is expanding.

Denne gangen googlet jeg endel på Paul Auster og Siri Hustvedt før jeg dro. Auster har jeg lest lenge, begeistringen for Hustvedt har økt i det siste.

Så selv om jeg ikke er en som snakker til helter hvis jeg ser dem så ga googlingen meg lyst til å gå rundt i det området av Brooklyn der Auster og Hustvedt bor. Det ble en av mine turist-ting å gjøre i New York-ferien. Da har man et utgangspunkt, en slags knagg å henge interessen på og så går man rundt og utforsker et nabolag.

Park Slope ser ut til å være et nabolags-nabolag, et sted der folk bor en stund, et etablert sted for middelklassen som stemmer på demokratene og liker å ha det trygt og sjarmerende.
Det gjør mange av oss.

For den som leker med tanken om å sitte på et loft i New York i tre måneder og tygge på blyanten ser Park Slope ut til å være et bra alternativ, billigere enn Manhattan. Joa, la oss lufte drømmene.
Jeg kommer aldri hjem fra ferie uten en tanke om å si opp jobben og lage verdens beste hotell eller bokcafe.

Paul Auster handler bøkene sine på 2. street og Union street eller i Community Bookstore på 143 - 7. avenue, alle disse stedene er i nærheten av hverandre i Park Slope. Så da gikk jeg dit.

Det om Auster fant jeg hos denne bloggeren, der ser det også ut til å være interessante lenker

Denne gamle bloggposten jeg referte til helt øverst dreide seg om at jeg på en sammentreffelig måte så min helt Laurie Anderson i Peter Lugers restaurant. Vi var i restauranten nå også men denne turens sammentreff dreide seg om at jeg knapt hadde skrevet en post om amerikansk flaggbruk før jeg kom til et avsnitt i Siri Hustvedts essaysamling om nettopp flaggbruken etter 9/11 og jeg satt og la inn et sitat av dette i kommentarfeltet og så gikk jeg ut og så den samme brannstasjonen som hun skriver om:


Dette er et sammentreff som kanskje bare har interesse for meg selv, men siden det er min egen blogg så tok jeg den med likevel.
Et av livets mange små sammentreff,
det får meg ikke til å tro på skjebnen likevel.

Bildebrev 6

Nå sitter jeg på flyplassen i New York og venter på flyet til Reykjavik. Fremme i Oslo i morgen formiddag. Her på JFK har de øyer med strømuttak alle steder. Stilig? Skjønt egentlig burde det være helt selvfølgelig, men på Gardermoen og i Keflavik var det ikke en stikkontakt å se. Og når vi spurte i informasjonen på Gardermoen var det som tanken aldri hadde slått dem, stikkontakt?


Det er rart så oppkvikket man (jeg) kan bli av å se noe norskt (Carls Cars) i en bladkiosk ved Union Square. Eller også noe svenskt (Bon). Det sier jeg som har problemer med det norske flagget..


Bare lat som dette bildet skal være uskarpt egentlig.

Bildebrev 5

På Lower East Side på Manhattan, under Houston og Bowery, ligger restaurantkjøkkenutstyrgata. Det er stilig. Som vi har bokgate i London, som Møllergata i Oslo har lyst til å være møbelgate så er det en spesialisert gate for restaurantkjøkkenutstyr i New York.


De gatene som gir restaurantkjøkkenutstyrsgata dens adresse ga selvtilliten min en så på trynet. Houston skal ikke uttales justn,
som byen, men haustn (tror jeg det var).

Og Bowery var enda verre

Jeg var såpass norsk i uttalen min av båvveri at mannen bak bardisken ikke skjønte hva jeg sa selv etter at jeg hadde ropt det til ham flere ganger. Broadway? Nei. Aha: baaaoooery?

Man må slenge på all sin nordnorske vulgære overdrivelse,
det grøsser i min møysommelig opparbeidede oslodannelse.


Det hjelper ikke med oslodannelse når folk ikke forstår deg.


Nåja. Det var ganske mange butikker av denne typen der nede.
Noen med hjelpespråk på skiltet, her kinesisk.

Bildebrev 4

I Oslo klomper vi oss også sammen etter type og pengbok,
i New York er sånt satt på spissen. Man beveger seg to kvartaler og så er man ute av det jødisk ortodokse med korketrekkerkrøller på mennene og rett inn i et spansktalende lite område og så et med afroamerikanere og i dag spiste vi frokost i Greenpoint i Brooklyn som er et polsk område.


Jeg hadde lyst til å vise reisefølget mitt den polske verdenen med skilt på polsk og polsktalende ekspeditører i butikkene.
Og så dette bakeriet med de beste bagels.


Særlig denne typen, white cream coconut. Dvs. jeg vet ikke så mye om de andre typene, jeg holdt ikke det jeg hadde bestemt meg for:
å spise en kokos og prøve en ny denne gangen heller.

Sånn er det ofte med meg, jeg vil gjøre samme ting en gang til,
en gang til.


Bakeriet er som en hyggelig rest fra 50-tallet der jeg ble fulgt inn gjennom selve bakerommet til en do som også var fra 50-tallet med malingsspann som dørstøtte og en firtomsfir (sikkert) som støtte for at ikke håndvasken skulle falle ned.

Hvor lykkelig var jeg ikke ettersom trangen kom så brått på meg. Enda gladere fordi jeg visste at jeg ikke var i min egen by der jenta i bakeriuniformen ville fortalt meg at de ikke hadde et kundetoalett for det hadde de ikke.

Men kjernepoenget med denne posten er det bordet dere ser over her. Det er en hestesko-bardisk der man sitter ved siden av hverandre og terskelen for å slå av en kortprat med naboen er mye mindre enn for gamlingene på Baker Hansen-bordene hjemme.

Saken er at hvis jeg blir gammel så er det et par ting som må på plass. Noen venner som er yngre enn meg, drosjepenger nok så jeg kan drosje rundt til vennene mine med en rødvinspose,
internett og en kafe som det her der jeg kan ta en kaffe, lese avisa og kommentere den til de som sitter nær meg men som jeg ikke kjenner.

Bildebrev 3

Da vi gikk ut i morres satt noen jenter i bikini i et bur og skulle forestille å demonstrere mot kyllinger i bur, oh my. Rundt, litt utenfor linsa mi, sto endel menn med mobilene sine og tok bilde.
De var sikkert innmari mot den kyllingproduksjonen.

Mer Improv Everywhere

For et par dager siden var jeg på en panelsamtale om Improv Everywhere og skrev en lang post med bilder om det.

Nå har Improv Everywhere lagt ut en video om da de gradvis gjorde om kjøpesentercafeen til en musical. Sjekk fjesene på de som sitter og spiser. Mannen i lyseblå skjorte som gir bort servietten og snakker med noen som spiser helt til slutt er mannen bak hele greia, Charlie Todd. For en gangs skyld måtte de spørre om lov av kjøpesenteret slik at musikken kunne strømme ut av lydanlegget.



Og så har jeg meldt meg inn i den nystartede Oslogruppa til Improv Everywhere, takket være en kommentar fra Thomas.

Bildebrev 2

Sinnaskiltene om at vi ikke skal klistre noe på de midlertidige plankegjerdene rundt byggeplasser er penere i New York.


Regjeringens lapper i barer om at vi må huske på å ikke drikke når vi er gravide minner om hjemme. Sylvia Brustad snakker med utgangspunkt i seg selv, en kvinne som syns det er lett å la være å drikke en dråpe før under og etter, altså et par år.


Og de har helt dilla på Heimlich Maneuver. Dårlig bilde men du skjønner i alle fall alvoret av en forkjær peanøtt når det henger skilt i barer som forteller at du kan spotte victim som en som cannot speak, turns blue or collapses.

Det rescuer da må gjøre er å act quickly:
victim will die in four (4) minutes.

Og så står det lapper om at de ansatte må vaske seg på henda etter å ha vært på do.


Selv om jeg ikke er en vaskedame går jeg med på den teorien om bakterier. Så denne oppfinnelsen virker fornuftig, at vi kan skylle ned med foten. For det vi skal vaske vekk fra hendene etter at vi har vært på do er andre menneskers tiss og bæsj, og hvor får vi det fra? Fra doknotten når vi skyller ned det er jeg sikker på.


Kjellerne har utvendige nedganger fra fortauet.
De har sklier som varer kan sendes nedover på.

Det foregår mye realt arbeide på Manhattan, det er ikke bare cityfish og motejenter her nei, her er det øltønner og plank og klesvask som skal ned i kjellere. Overalt på fortauene ser man dette.

Jeg liker at arbeidet er synlig, det er mer skjult i Oslo, og enda mer skjult på bygda.

I alle fall. Så mye jeg enn liker det, så syns jeg det er rart at det er hull i gata uten advarsel her i the country of saksøkelser.
Hvor er de blinde?

De holder seg kanskje inne. Når jeg tenker etter har jeg ikke sett noen blinde. Men jeg har sett veldig mange med stokk. Mange relativt unge som jeg lurer på om går med stokk fordi de ikke blir operert. Så er det noen hip-hop-ungdommer som går med stokk til pynt. Og det som ser ut som de svarte fedrene deres som går med pelsfrakk og gull og stokk og ser ufattelig pyntet ut.
Jeg kjenner ikke typen.

Hvis jeg hadde hatt et kamera operert inn i øyet så skulle jeg tatt bilde av disse. Det ønsker jeg meg.

Bildebrev

Uforholdsmessig mange her i New York har bilder som er skapt til å kjøre i terrenget med, her ikke terreng.


Få har sånne små biler som bak gul-drosjen.


Men de med gåstol har et alternativ på bussen siden de ikke har lave busser her sånn som hjemme, alt er ikke bedre i Amerika.

Alle som skal på bussen venter mens rullerampa langsomt senker seg ned. Det tar et minutt.

Det er fortsatt 8. mars..

.. her som jeg er pga. tidsforskjellen. Og selv om jeg ikke er noe glad i tekster som dreier seg om at kvinner kan så var det noe likevel ved det bildet. Jeg ser at det spiller på sex, men jeg liker det energiske ved det. Og så er det tøft.


Det er interessant å observere småting her jeg er. Hvordan reklamene på tv er heftigere klippet og bildene på boardsene er amerikanske. Men så er jeg jo i New York. Det er ikke så rart. Og kan det være at litt er in the eye of the beholder? Kanskje det.


New York by ved borgermesteren no shit er i alle fall på jakt etter kvinner som vil inn i bygg og anlegg. Husk det dere som vil sitte på et loft på Manhattan og tygge på blyanten.

Improv Everywhere

I går hørte vi på en panelsamtale i New Museum om et prosjekt en gjeng har hatt i noen år: å lage teater ute i virkeligheten.

Evt. at du ser virkeligheten som det teater det kan være og så plusser Imrov Everywhere på litt.

De rokker ved virkelighetsoppfatningen vår, gir oss det deilige øyeblikket av usikkerhet der vi ikke er helt sikker på hva som foregår.

En vennegjeng på 7 startet med å ta av seg buksene på T-banen i 2001. Gjengen prøver å lage en illusjon av at ingenting oppsiktsvekkende egentlig hender, bortsett fra at noen er på T-banen i underbuksa. Ingen lager noe oppstyr rundt det, de gir ikke tilkjenne at de kjenner hverandre, de går bare bukseløs og oppfører seg som de ellers ville gjort, leser, står og venter. De går alltid hjem etter en aksjon. De samles ikke og snakker om det, de vil ikke avsløre spillet.

I løpet av disse årene har bukseprosjektet vokst. I januar i år var det 2000 bukseløse med. Da var det mange av de som deltok som ble så begeistret over å være med at de ikke ville holde opp, de forlenget øyeblikket med å gå bukseløse i timesvis rundt i byen.


Bukseløsaksjonen var nå ikke det morsomste etter min smak.
Jeg likte godt den aksjonen de kalte "Look up More" der de gikk inn i et varehus med store vinduer, plasserte seg en og en i hvert sitt vindu og på et gitt tidspunkt begynte de å danse.

De syns det er kult når folk ikke helt vet hva som foregår.
Enkelte tror det må være en protest, men mot hva egentlig?

Det skal være gøy, syns Improv Everywhere. Hvis de vil noe i tillegg til å reclaim the public space så er det å lage gøy.


Eller da de gikk inn i Virgin Megastore og 35 mennesker umerkelig tok over 35 lyttestasjoner. Etter at de hadde kontroll over alle lyttestasjonene snudde de seg og sto helt stille en stund,
så line-danset de og så gikk de hjem.

Vaktene så ut til å ressonnere slik "It´s not shopping so it must be wrong" og tilkalte politiet. Noen overhørte denne samtalen:

Megastore guy: They were all just standing there.
Cop: What were they doing?
Megastore guy: Just standing, and then they all danced.
Cop: Did they say anything?
Megastore guy: No.

Pause

Cop: Why are we here?


I "No Shirts" går 111 menn med nakne bryst inn for å handle i butikken Abercrombie and Fitch på 5th Avenue. Butikken pleier å ha en nakenbrystet modell som hilser kunder velkommen.

Eller hva med da 60 ryggsekker i the Strand Bookstore begynte å lage en symfoni av ulike ringetoner? Alle Samsungmobilene ringte samtidig, så slo Motorola inn, og Nokiamelodiene osv.

De legger ut en klokke på nettsiden sin som alle kan sekundsynke opp egne klokker etter. Og folk vet ikke helt hva de skal være med på, bare at de f.eks skal møte opp et sted med mobilen sin.
Slik unngår de å bli stanset.

Eller da den sluskete cafeen utviklet seg til en musikal og en etter en av de som tilsynelatende jobbet der eller var kunder eller sikkerhetsvakter plutselig brøt ut i sang.

Eller da tiden repeterte seg i en Starbucks-kø, på 5 minutters intervaller i en hel time begynte samme par i køen å krangle og løpe ut "Katie come back!" og samme mann snublet med isvann osv.

Det som skjer med publikum er at de har sin personlige opplevelse og gjenkjenning av at her foregår det noe uvanlig.
Så begynner de å dele med andre, søker bekreftelse på at de ikke er gale, ler kanskje, snakker med hverandre.


Initiativtakeren til alt dette Charlie Todd (til venstre) sa at i New York foregår det så mye pussig fra før at folk har en høyere terskel for å vurdere noe som såpass rart at de tenker det er noe muffens ute og går. Noen finner ut etter flere år hva som egentlig gikk for seg den dagen da det rare skjedde. Noen finner det aldri ut.

Charlie Todd håper han ikke bidrar til at noen går rundt og tror alt er et spill, it would be awful if that was my contribution to the world.

På siden til Improv Everywhere finner du aksjonene deres godt dokumentert av historieskriving, fotografier og videoer.