Improv Everywhere

I går hørte vi på en panelsamtale i New Museum om et prosjekt en gjeng har hatt i noen år: å lage teater ute i virkeligheten.

Evt. at du ser virkeligheten som det teater det kan være og så plusser Imrov Everywhere på litt.

De rokker ved virkelighetsoppfatningen vår, gir oss det deilige øyeblikket av usikkerhet der vi ikke er helt sikker på hva som foregår.

En vennegjeng på 7 startet med å ta av seg buksene på T-banen i 2001. Gjengen prøver å lage en illusjon av at ingenting oppsiktsvekkende egentlig hender, bortsett fra at noen er på T-banen i underbuksa. Ingen lager noe oppstyr rundt det, de gir ikke tilkjenne at de kjenner hverandre, de går bare bukseløs og oppfører seg som de ellers ville gjort, leser, står og venter. De går alltid hjem etter en aksjon. De samles ikke og snakker om det, de vil ikke avsløre spillet.

I løpet av disse årene har bukseprosjektet vokst. I januar i år var det 2000 bukseløse med. Da var det mange av de som deltok som ble så begeistret over å være med at de ikke ville holde opp, de forlenget øyeblikket med å gå bukseløse i timesvis rundt i byen.


Bukseløsaksjonen var nå ikke det morsomste etter min smak.
Jeg likte godt den aksjonen de kalte "Look up More" der de gikk inn i et varehus med store vinduer, plasserte seg en og en i hvert sitt vindu og på et gitt tidspunkt begynte de å danse.

De syns det er kult når folk ikke helt vet hva som foregår.
Enkelte tror det må være en protest, men mot hva egentlig?

Det skal være gøy, syns Improv Everywhere. Hvis de vil noe i tillegg til å reclaim the public space så er det å lage gøy.


Eller da de gikk inn i Virgin Megastore og 35 mennesker umerkelig tok over 35 lyttestasjoner. Etter at de hadde kontroll over alle lyttestasjonene snudde de seg og sto helt stille en stund,
så line-danset de og så gikk de hjem.

Vaktene så ut til å ressonnere slik "It´s not shopping so it must be wrong" og tilkalte politiet. Noen overhørte denne samtalen:

Megastore guy: They were all just standing there.
Cop: What were they doing?
Megastore guy: Just standing, and then they all danced.
Cop: Did they say anything?
Megastore guy: No.

Pause

Cop: Why are we here?


I "No Shirts" går 111 menn med nakne bryst inn for å handle i butikken Abercrombie and Fitch på 5th Avenue. Butikken pleier å ha en nakenbrystet modell som hilser kunder velkommen.

Eller hva med da 60 ryggsekker i the Strand Bookstore begynte å lage en symfoni av ulike ringetoner? Alle Samsungmobilene ringte samtidig, så slo Motorola inn, og Nokiamelodiene osv.

De legger ut en klokke på nettsiden sin som alle kan sekundsynke opp egne klokker etter. Og folk vet ikke helt hva de skal være med på, bare at de f.eks skal møte opp et sted med mobilen sin.
Slik unngår de å bli stanset.

Eller da den sluskete cafeen utviklet seg til en musikal og en etter en av de som tilsynelatende jobbet der eller var kunder eller sikkerhetsvakter plutselig brøt ut i sang.

Eller da tiden repeterte seg i en Starbucks-kø, på 5 minutters intervaller i en hel time begynte samme par i køen å krangle og løpe ut "Katie come back!" og samme mann snublet med isvann osv.

Det som skjer med publikum er at de har sin personlige opplevelse og gjenkjenning av at her foregår det noe uvanlig.
Så begynner de å dele med andre, søker bekreftelse på at de ikke er gale, ler kanskje, snakker med hverandre.


Initiativtakeren til alt dette Charlie Todd (til venstre) sa at i New York foregår det så mye pussig fra før at folk har en høyere terskel for å vurdere noe som såpass rart at de tenker det er noe muffens ute og går. Noen finner ut etter flere år hva som egentlig gikk for seg den dagen da det rare skjedde. Noen finner det aldri ut.

Charlie Todd håper han ikke bidrar til at noen går rundt og tror alt er et spill, it would be awful if that was my contribution to the world.

På siden til Improv Everywhere finner du aksjonene deres godt dokumentert av historieskriving, fotografier og videoer.