Mobile Clubbing i Oslo fredag
Jeg ser at mobile-clubbing-siden annonserer dansing i Oslo 15:43 i morgen, på Jernbanetorget, undergrunnen. Det betyr vel på T-banestasjonen regner jeg med.
Poenget med mobile clubbing er at de som deltar har med musikk i hodetelefoner, de starter på et så nøyaktig klokkeslett som 15:43 for å få en presis start. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de har valgt et så tidlig tidspunkt, men.
For den som ser på når det starter ser det nok spesielt ut at folk som ser ut som de er på vei til t-banen begynner å danse. Og for den som danser kan det sannelig føles frigjørende.
Wiki på mobile clubbing
The Times skriver om da det startet
Her er en Nrk-artikkel fra sist det var mobile clubbing i Oslo
Men den som gir seg er jo en dritt og jeg tenkte her kjenner hvertfall ingen meg. To andre engstelige jenter sniffet seg frem til meg og søkte trygghet, men jeg ble ikke beroliget av to småjenter med bare mager og pastellfarger. Slik jeg så det var jeg alene, og om to minutter skulle jeg ut av intet begynne å danse, foran ettermiddagshastende kontorfolk. Jeg hadde lyst til å kaste opp.
Så kom tiden, og på sekundet (for det var en stor klokke på stasjonen) begynte jeg å danse. Til min lettelse var vi fler, og det var gøy. Det ligger jo klart et element av å ville bli sett uansett hvor man danser, her fikk man det i massevis. Folk stansa og kikka og smilte. Dansere gikk til og fra og var hyggelig ulike av fremtoning.
Poenget med mobile clubbing er at de som deltar har med musikk i hodetelefoner, de starter på et så nøyaktig klokkeslett som 15:43 for å få en presis start. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de har valgt et så tidlig tidspunkt, men.
For den som ser på når det starter ser det nok spesielt ut at folk som ser ut som de er på vei til t-banen begynner å danse. Og for den som danser kan det sannelig føles frigjørende.
Wiki på mobile clubbing
The Times skriver om da det startet
Her er en Nrk-artikkel fra sist det var mobile clubbing i Oslo
Da jeg selv danset i London
I fjor høst skulle jeg forsøke mobile clubbing på Paddington Station i London. Jeg hadde med egen musikk, og egen venn og kom til togstasjonen. Jeg ble engstelig gitt, det krydde av folk i dress og pels og ingen så ut til å tenke på å kaste seg ut i vill dans. Jeg vurderte å dride i det.Men den som gir seg er jo en dritt og jeg tenkte her kjenner hvertfall ingen meg. To andre engstelige jenter sniffet seg frem til meg og søkte trygghet, men jeg ble ikke beroliget av to småjenter med bare mager og pastellfarger. Slik jeg så det var jeg alene, og om to minutter skulle jeg ut av intet begynne å danse, foran ettermiddagshastende kontorfolk. Jeg hadde lyst til å kaste opp.
Så kom tiden, og på sekundet (for det var en stor klokke på stasjonen) begynte jeg å danse. Til min lettelse var vi fler, og det var gøy. Det ligger jo klart et element av å ville bli sett uansett hvor man danser, her fikk man det i massevis. Folk stansa og kikka og smilte. Dansere gikk til og fra og var hyggelig ulike av fremtoning.
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden