Ingrid Olava og meg
Kort innpå med noen bilder fra festen for Ingrid Olavas plate i kveld.
Det går an å se ganske jobbaktig på et releaseparty men det går også an å nesten bare legge merke til for en svær dag det er i noens liv å gi ut plata si og det fikk Ingrid Olava til å formidle.
Hun har en søt tilstedeværelse på scenen. Søt kan være et problematisk ord, men jeg bruker det ordet i smarteste mening i kveld. Ingrid Olava har en søt og smart tilstedeværelse på scenen.
Hun tuller med det private. Og hun synger så godt. Hun sang Cohens Take This Waltz første gang sa hun, heldige meg for hun sang den så nydelig. Cohen har alltid de beste koredamene men Ingrid Olava synger selvsagt melodistemmen.
Her er Cohen og koredamer siden Ingrid Olava ikke har lagt sin versjon ut selv. Og nei, jeg skal ikke på stadionkonsert med Cohen på Bislett, hva har han nå der å gjøre?
Bildet over er av han som spilte trommer og som tok frem en vanlig megafon som han pustet rytmer i og sang noen ord i, kult instrument, kul måte å bruke det på. Han fikk meg til å tenke på både Tom Waits og Laurie Anderson.
Her finner du Ingrid Olava på MySpace
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en annen type blogger, en kjendis-slem en, en som f.eks fortalte dere at han som var kjæreste før med hun som ble dumpa i et Dagblad-intervju med Bjørn Rune Gjelsten var på konserten.
Jeg husker det intervjuet og tenkte at nå vil Bjørn Rune tilbake til kona og hun som svinser rundt i badedrakt omkring ham og sier at hun er forelsket vet ikke det ennå og her sitter jeg og leser det.
Men herregud nei. Jeg er ikke sånn blogger. Jeg har et potensiale likevel, det kjenner jeg. Det ser likevel ut til at jeg holder meg til å være den nest kjedeligste bloggeren i Norge. Såvidt det er.
Det går an å se ganske jobbaktig på et releaseparty men det går også an å nesten bare legge merke til for en svær dag det er i noens liv å gi ut plata si og det fikk Ingrid Olava til å formidle.
Hun har en søt tilstedeværelse på scenen. Søt kan være et problematisk ord, men jeg bruker det ordet i smarteste mening i kveld. Ingrid Olava har en søt og smart tilstedeværelse på scenen.
Hun tuller med det private. Og hun synger så godt. Hun sang Cohens Take This Waltz første gang sa hun, heldige meg for hun sang den så nydelig. Cohen har alltid de beste koredamene men Ingrid Olava synger selvsagt melodistemmen.
Her er Cohen og koredamer siden Ingrid Olava ikke har lagt sin versjon ut selv. Og nei, jeg skal ikke på stadionkonsert med Cohen på Bislett, hva har han nå der å gjøre?
Bildet over er av han som spilte trommer og som tok frem en vanlig megafon som han pustet rytmer i og sang noen ord i, kult instrument, kul måte å bruke det på. Han fikk meg til å tenke på både Tom Waits og Laurie Anderson.
Her finner du Ingrid Olava på MySpace
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en annen type blogger, en kjendis-slem en, en som f.eks fortalte dere at han som var kjæreste før med hun som ble dumpa i et Dagblad-intervju med Bjørn Rune Gjelsten var på konserten.
Jeg husker det intervjuet og tenkte at nå vil Bjørn Rune tilbake til kona og hun som svinser rundt i badedrakt omkring ham og sier at hun er forelsket vet ikke det ennå og her sitter jeg og leser det.
Men herregud nei. Jeg er ikke sånn blogger. Jeg har et potensiale likevel, det kjenner jeg. Det ser likevel ut til at jeg holder meg til å være den nest kjedeligste bloggeren i Norge. Såvidt det er.
innlegg av fr.martinsen på
22:43
35 Kommentarer:
Ah, jeg har egentlig masse jeg vil si, men får ikke formulert meg.
Det er sent og dessuten orker jeg ikke kaste meg ut i diskusjonen om hvilke blogger som er kjedelige og hvilke bloggere som har humor og ikke.
At jeg digger bloggen din er alt jeg får fram akkurat nå.
Hei - fikk ikke til å kommentere på Flickr når det gjaldt bildet på veggen fra konserten - men fotografen er Mikkel McAlinden. Se http://www.mikkelmcalinden.com/
Forøvrig et veldig stemningsfullt bilde - med herlig lys.
Nei la oss ikke kaste oss inn i kjedelig-diskusjoner frøken Skavlan, og takk.
Det ble nesten litt hallo-i-uken-svung over det likevel: norges nest kjedeligste blogg.
Takk Frikke. For en fantastisk lesegjeng som fins her, jeg rekker bare sove litt så har jeg svar..
Hørte Ingrid Olava første gang på radio i dag, og skjønte med ett at nå er det to plater jeg bare MÅ ha, NÅ!
Ellers; du skriver verdens beste "kjedelige" blogg, med verdens beste humor, får meg til å tenke og føle og i det hele tatt, av og til oppleve livet på et litt annen måte. På en måte som "dønn ærlig og rett fra levra (eller var det milten)"-sjikaneblogger aldri gjør i alle fall. Det som er "fart og spenning og liv og temeratur" for noen, er bare patetisk og smått for andre av oss. Bra det finnes flere verdener vi kan velge å leve i.
Du er! Og takk for det.
Selv om du ikke vil ha noen kjedelig-diskusjoner, føler jeg også behov for å slå meg sammen med koret her og si at du antagelig er en av de minst kjedelige bloggerne noensinne. Og jeg tipper: Ett av de minst kjedelige menneskene også. Hver eneste post du skriver, får meg til å tenke over noe nytt eller noe gammelt på en ny måte.
Selv om jeg ikke finner nye og morsomme måter å fortelle hvor hyggelig det er, styrkende nærmest, å lese det dere skriver så blir jeg glad av det.
Jeg er nok ellers mer begeistret for Ingrid Olava selv og måten hun synger på, enn mange av sangene hennes. Men så har jeg ikke hørt mye på dem da.
Hvilken er plate nr 2 du må kjøpe nå?
Det er vi som får lov til å lese deg, som skal takke.
Har jo bare hørt en sang med Olava, It's alright ma-versjonene hennes, mend en falt jeg pladask for.
Den andre jeg MÅ kjøpe akkurat nå er den nye til Motorpsycho.
Også Six Litanies for Heliogabalus, av John Zorn, men den må jeg ikke like mye akkurat nå, tror jeg. Selv om den også er et helt klart MÅ, snart en gang. mensom sagt, Olava og Motorpsycho
Jeg liker at bloggen din er litt hallo-i-uken jeg. Men så hører jo en hel del på P2 også (bare de hadde spilt litt annen musikk noen ganger).
Jah! Hadde de bare..
Jeg satt og hørte på Ingrid Olava på youtube for noen dager siden og jeg er enig i at det er noe med "Ingrid Olava selv og måten hun synger på, enn mange av sangene hennes":
http://www.youtube.com/watch?v=qjP-rySg6Xo
Dama er utvilsomt en meget dyktig artist og har en stemme og væremåte som skiller henne ut fra de fleste andre og som gjør at hun kan nå langt, men hun har noen "ungpike"-nykker [i mangel av bedre beskrivelse] som drar ned helheltsinntrykket og som hun bør plukke av seg, så det skal bli spennende å se henne utvikle seg som sanger, musiker og låtskriver framover.
Forresten synes jeg du skal være veldig glad for at du er såpass kjedelig som du er, Fr. Martinsen. Faktisk veldig glad.
Takk for kjedelig-kommentar Undre.
Jeg har fortsatt noe å strekke meg etter, det er jeg glad for. Jeg jobber for kjedeligst i bloggenorge jeg nå, ikke en lusen nest-kjedeligste-plass.
Ingrid Olava, Nei nei, jeg syns ikke hun skal forandre på noe.
Jeg glemmer forresten ikke da Olaug Nilsen skrev i bloggen sin:
M Mena sjokkerer
I’m sorry that I put my hand between your legs and said that it was small, ‘cause its not at all., syng M Mena i sin nye sang. Ho syng også at du var den einaste som heldt håret mitt vekk frå fjeset når eg var full og måtte spy.
Eg måtte gape då eg såg hennar nye video, og vi må spørje: Kvifor skryt tenåringar uhemma av sine pinlege seksuelle tilnærmingar og tåpelege alkoholvanar?
En måned etter surfet Maria Mena på nettet og kom over Nilssens blogg. Artisten svarte, og kom med et lite råd på tampen: «Livet er for kort til å henge seg opp i detaljer, og sitte for lenge foran en dataskjerm.. ut og lek små (STORE) barn! takk for meg. Mvh. Maria Mena».
Olaug Nilssen la seg flat. Hun sa unnskyld opptil flere ganger.
- Det var helt forferdelig, og noe jeg virkelig har angret på etterpå. Maria Mena er så ærlig og fin, og så kommer jeg og slenger med den latterlige leppa mi. Jeg tok feil, og jeg overdrev.
Jeg ser alltid for meg det, at googlere kan komme og det har skjedd også her, men det var bare hyggelig. Det var en amerikansk sanger, Julia Olivarez, som skulle lage en coverplate på Tom Waits og så kom hun til en norsk side om seg selv.
Hei hei hei - her var det fres. Gratulerer med release!
Ja, googlere ala Maria Mena har jeg også hatt et par av, og ikke bare Nina Karin Monsen. En gang hadde jeg vært litt morsom på den gamle skøyteløperen Rolf Falk-Larssens vegen, og så kom datteren hans innom og kjeftet på meg. Det er jo litt...tankevekkende...?
Sannelig om jeg vet om du gratulerer Ingrid Olava med hennes release eller meg selv med release på nest kjedeligste blogg.
Men i første tilfelle sender jeg gratulasjonen videre til musikeren ved hjelp av nettets tankesky sort of.
I siste tilfelle sier jeg takk for det, jeg skal jobbe videre med saken om og kommer nok snart med en urimelig lang tekst på svart bakgrunn.
Hjorten, javisst er det tankevekkende, det syns jeg nok. Det er fort gjort å glemme i farta at folk i nyhetene også er .. folk.
Det likner på min gamle påstand om at man lett glemmer at sjefen er et menneske ikke bare "sjef".
Det må ellers være rart å oppleve at offentlig status kommer brått på og se seg selv diskutert uten det filteret man har på når man er i nærkontakt med noen.
Men herregud, jeg tar meg i det stadig vekk på jobb, slenger med leppa om folk i avisen, før det slår meg: er dette kanskje venninna til kollegaen min jeg rauter om nå?
Javisst, alle slenger jo med leppa om folk i avisa, folk på TV, naboen, kolleger, sjefen, og som oftest mener man vel ikke så mye med det? Men når det står som bokstaver på en skjerm eller ¨påå et papir så blir det fort langt mer betydningsfullt?
Det er vel ikke så lett å se sammenhengen kanskje, tullestemmen blir borte.
Det likner vel mer på å overhøre en samtale du ikke skulle hørt? Du leser noe men du er ikke i samme rom og er ikke en del av den samtalen.
Jeg syns jo det var kult av Maria Mena at hun tok tyren ved hornene og sa hei til Olaug Nilsen.
Jeg oppdaget ellers lenge etter at jeg hadde vært kollega med datter av en kjent politiker. Da tenkte jeg på alt hun antakelig hadde måttet høre på. Men så syns jeg vel det hadde vært lurt for både henne og oss om hun hadde latt det sive ut slik at vi fikk en tjangs til å beherske oss.
Folk på nett glemmer visst ofte at det er mennesker som sitter der, mennesker de forholder seg , og ikke bare sjelløse datamaskiner og ord på noen skjermer. "I feel the wires", sa en gang en fyr som het Andy Hawks for å beskrive sitt forhold til det virtuelle, cyberspace. Etter en stund fant folk på Future Culture, e-mail-diskusjonslista Hawks sjøl starta, og som nekta å dø da skaperen trakk ut ledmingen, at "We feel the people" var mer riktig, nettet er ikke ledninger og maskiner, det er folk, ekte folk, mennesker. Og folk har tynn hud, de blør, de blir såra, de føler, de lever og opplever. Folk er ikke leketøy eller verktøy som man kan manipulere og "ekserimentere" med. Og dette glemmer åpenbart mange bloggere også. Jeg håper i alle fall at de glemmer det. Hvis ikke er det tristere.
Jeg tror mange glemmer det ja og det er nok ekstra lett å glemme der tonen er tøff, både på nett og i den andre virkeligheten.
Det er forferdelig lett også å glemme f.eks i en blogg som denne at det alltid er folk som leser som ikke kommenterer og at mennesker kommer innom og leser år etterpå.
Nå forsøker jeg likevel å skrive f.eks denne kommentaren både til tb spesielt, men også til andre lesere samtidig.
Jeg merker det med min egen glemming på at jeg blir en slags overrasket hver gang det kommer en helt ny person inn og kommenterer.
Jeg vet jo at det er sånn, jeg vet f.eks at mange leser uten å kommentere, men likevel er det lett å følelsen av "et lukket rom" inne i et kommentarfelt.
Og så spesielt til lesere som ikke hittil har kommentert f.eks i akkurat dette kommentarfeltet: jeg vet jo av egen erfaring som leser også hvor lett det er å følelsen i andres kommentarfelt: her kjenner alle hverandre, her er det ikke meningen at jeg skal si noe.
Men sånn ønsker jeg meg ikke at det skal være her. Her kan hvem som helst kommentere.
Vel og merke hvis man holder seg til en rolig og åpen tone. Jeg vil ikke ha harde diskusjoner og roping og skriking her, de snapper jeg vekk i den lille grad de kommer. Og det er ikke det samme som at jeg ikke vil ha uenighet..
Misforstå meg rett. Kommentaren om Ingrid Olava betyr bare at jeg mener at hun har stort utviklingspotensial.
Hun er debutant og i mine ører høres det (som hadde vært en bedre beskrivelse enn å kalle det "ungpike"-nykker. Beklager.). Jeg venter på neste kapittel av Ingrid Olava. Når Ingrid Olava har fått langt mer erfaring kommer den plata og artisten jeg venter på.
Kunne jeg ha holdt kjeft om det? Selvsagt.
Dette går finfint tror jeg..
Jeg er virkelig ganske glad for at jeg er et helt og holdent vanlig kjedelig menneske som liker de kjedelige bloggene best!
Mulig jeg er litt utenfor kommentartema her, men lurte bare på om du visste hvem som er med i konsertbandet til Ingrid Olava?
Er jeg for lat til å google etter det? Ja, det er jeg.
Ha ha, nei! Jeg prøvde å google det da jeg skulle legge ut denne posten men fant det ikke. Hun har jo med adskillig fler enn de to musikerne som var med på releasekonserten på plata si. Så det stoppa der.
Og jeg kjenner ikke de to musikerne av utseende. Kanskje noen andre her gjør?
Men jeg tok i alle fall mot til meg og spurte han med megafonen om det bare var en vanlig megafon. Og det er det. Han forklarte litt mer om hvordan den er koblet til noe men det fikk jeg dessverre ikke helt med meg.
Og Skorpionkvinnen, vi er nok mange, helt alminnelige små mennesker rundt omkring.
Men skal jeg være alvorlig et øyeblikk (skal jeg egentlig det da?) så syns jeg ikke at fler ord enn færre nødvendigvis er kjedelig.
Og det skjønner dere antakelig helt av dere selv at jeg syns, så nå kjeder jeg meg nesten selv her.
Sikkert alderen som gjør at jeg synes sånn kjedelighet er så deilig. Og "temperatur" er best når den er akkurat passe lav og behagelig. Jeg blir så fort svett og sliten i varmen
Flott blogg, og snakk om flott konsert!
Se omtale av konserten her: http://www.musiq.no/artikkel.php?artno=2985
Mvh
Musiq.no
Helt ærlig, så lurte jeg vel mest på om Emil Nikolaisen (fra Serena Maneesh) spilte eller ikke. Liker veldig godt gitarlydene hans.
Synes forresten du har en av de minst kjedelige bloggene jeg vet om. Glad du vendte tilbake etter pausen.
Sitat fra artikkelen:
"Hun akkompagneres av Erlend Dahlen på trommer og Jo Berger Myhre på bass"
Mvh
Musiq.no
Se så praktisk det er med internettet dere..
Takk til musiq.no
Så fikk jeg da kjøpt den skiva da, og hørt den i alle fall en hel gang. Og det er jo pent, hun har en stemme med (nesten?) nok autoritet i seg, og det hele er fint, med litt skarpe kanter også? Litt utfordrende. Ikke helt min type musikk (hva nå det må være), liker nok litt mer av det skarpe, litt mer av det "ekstreme" i en eller annen retning, så denne ble litt for midt i veien. For lite som fikk håret til å reise seg på armene. Og melodiene sitter ikke helt, i mine ører og mitt hode. Typisk nok var det først de hun kom til Dylan-coveren at gåsehuden meldte seg. Tror jeg trenger å bruke tid på den. Og det er jo et godt tegn.
Men Undre, disse "ungpikenykkene" du snakket om; hva var det du tenkte på? Hadde din kommentar litt i bakhodet da jeg hørte, men fant liksom ikke ut av det.
Hørt mer på Olava. Og ja, den vokser. Fin stemme. Fine detaljer. Aller best når hun likner minst på Joni Mitchell.
Var bare det i dag.
Fyrst: som det vart debattert litt for eit par dagar sidan, det er ikkje alle bloggarar som har eit bevisst forhold til at dei ein skriv om kan lese det. Sjølv syntes eg det var forferdeleg å få beskjed om via ei venninne at noko eg hadde mota meg opp til å ta opp med nokon hadde hamna på ein blogg. Men det var nok berre ein handfull folk tilsammen som ville kjent meg att. Ikkje alle som bloggar med vit eller stil.
Ingrid Olava blogginnlegget har stil, og plata veks vakrare og varkrare.
Takk for det.
Jeg skjønner godt at det er ubehagelig å lese om seg selv tross at man er anonymisert.
Men jeg har nok også gjort slike ting, dvs skrevet noe basert i sannheten, tilogmed satt på spissen.
Og selv om jeg endrer endel slik at det kanskje bare er et par mennesker som klarer å skjelne virkeligheten så er det helt sikkert ubehagelig å lese når noen skjønner at det er dem jeg skriver om..
Jeg tenker at jeg har rett til å bruke virkeligheten min slik.
Jeg liker å lese i et gammelt where2go (teit navn) at Ingrid Olava syns by:Larm-konserten med Wildbird and Peacedrums (også teit navn)i vinter er blant de tre beste festivalopplevelsene hennes.
Jeg likte den konserten veldig godt, selv om jeg bare såvidt skrev om den på fr-frickr. Men plata likte jeg ikke.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden